Et rettsprinsipp er et prinsipp brukt i rettvitenskapelig sammenheng. Betegnelsen kan i jussen beskrive alt fra egne vurderinger, en pedagogisk sammenfatning av enkeltregler til grunnleggende menneskerettigheter. Det er vanlig å bruke betegnelsen prinsipp om sammenfatninger av forskjellige normer, regler eller retningslinjer.
Prinsipper kan stå i motsetning til pragmatisme. I dagligtalen er det er en grunnleggende motsetning mellom å holde seg til prinsipper og å være pragmatisk. Det er forskjeller mellom i alle fall visse varianter av prinsippbruk og pragmatismen. I den grad prinsippene tillegges et bestemt innhold og knyttes til grunnleggende rettigheter, fjerner prinsippene seg fra pragmatismens orientering mot erfaringer og konsekvenser. Da blir prinsipptekningen nærmere det å være prinsipiell, i den vanlige betydning av ordet, og fjerner den fra pragmatismens problemorientering.
Når rettsvitenskapen henviser til prinsipper kalles det rettsprinsipper. Rettsprinsipp er ikke et entydig begrep, men det handler alltid om noe som oppfattes som overordnet og grunnleggende. Det at noe kalles et prinsipp har ikke noen selvstendig rettslig betydning. Den rettslige betydningen avhenger av hva som er grunnlaget for å kalle noe et rettsprinsipp. Noen av nåtidens rettsprinsipper har sitt grunnlag langt tilbake i historien. Nøyaktig hva et rettsprinsipp til envher tid inneholdt vil avhenge av den historiske sammenhengen.
Juristers forklaring til og beskrivelse av ordet rettsprinsipp Dekan ved Universitetet i Tromsø uttrykker det slik i 2001: Med begrepet rettsprinsipper henviser man til de sentrale normative verdier og målsettinger i retten generelt og på forskjellige rettsområder.Sitert fra: Rettsprinsipper og rettsvitenskap? - en introduksjon til Det 15. nasjonale doktorandseminar i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø 21. – 23. mai 2001
Professor ved Universitetet i Oslo Hans Petter Graver skriver i 2006 i Tidsskrift for rettsvitenskap om rettsprinsipper: «Prinsipper», «alminnelige rettsgrunnsetninger», «grunnleggende krav til rettssikkerhet». Lenge nærmest tabubelagt – nå ord som spiller en økende rolle i rettsutviklingen. Enkelte fremhever den økende betydning av rettsprinsipper som «et av de væsentligste elementer i den senere tids udvikling inden for både retsteori og retspraksis». Studier av norsk høyesterettspraksis etterlater det inntrykk at «alminnelige rettsgrunnsetninger» mv. er kommet til heder og verdighet igjen.Sitert fra: Hans Petter Graver, «I prinsippet prinsipiell – Om rettsprinsipper», Tidsskrift for Rettsvitenskap, vol. 119, 2/3, 2006, side 189–221.
Høgskolelektor ved Politihøskolen Steinar Fredriksen beskriver i 2011 i Jussens Venner rettsprinsipper slik: I omtale av retten, og ved anvendelse av dens innhold, forekommer begrepene ‹prinsipp› og ‹rettsprinsipp› ganske hyppig. Om det er den ene eller den andre betegnelsen som brukes, gir normalt ikke uttrykk for noen forskjell i meningsinnhold: Når det snakkes om prinsipper som del av det rettslige argumentasjonsmaterialet, vil det være rettsprinsipper det siktes til, selv om dette i en gitt sammenheng bare er underforstått. Prinsippets status som rettsprinsipp oppstår nettopp ved at prinsippet anses som et moment med relevans for rettens innhold. Prinsippterminologien brukes både i norsk og utenlandsk rettsteori, og den brukes i betydelig omfang i norske rettsavgjørelser, derunder avgjørelser fra Høyesterett.Sitert fra: Fredriksen, S. (2011). Noen betraktninger om rettsprinsippers betydning i norsk rett. Jussens venner, (1), 37-64.
Selv om prinsippterminologien er mye brukt, er det ikke enighet om hva termen beskriver. Oppfatningene om dette varierer fra den tanke at prinsipper er normer som alltid må trekkes inn i rettsanvendelsen, til at prinsippterminologien brukes for å beskrive det som etter rettsanvenderens mening bør gjelde, som noe som faktisk gjelder. I det sistnevnte tilfellet tjener altså påstander om at noe er et rettsprinsipp til å tilsløre at det i realiteten er vurderinger som foretas. Forutsatt en aksept av at prinsippbegrepet har et selvstendig innhold, og ikke bare er et navn på skjulte vurderinger, er det heller ikke enighet om hvilken posisjon prinsippene har i rettsanvendelsen. Her spenner oppfatningene fra det at rettsanvendelsen bare er korrekt (eller legitim) hvis prinsippene tillegges avgjørende vekt, til det at prinsippene er argumenter det er tillatt å legge vekt på, men som det ikke må legges vekt på.Sitert fra: Fredriksen, S. (2011). Noen betraktninger om rettsprinsippers betydning i norsk rett. Jussens venner, (1), 37-64.
Viktige rettsprinsipper Nedenfor er noen viktige rettsprinsipper med kort beskrivelse og henvisning til videre lesning. Listen er ikke uttømmende og er under arbeid.
Anklageprinsippet. Straffeprosessteorien har to hovedtyper rettergangsordninger. En prosess hvor to parter strides og dommeren er den upartiske oppmann som tar vare på prosessens spilleregler og tilslutt treffer en avgjørelse kalles en anklageprosess eller en akkusatorisk prosess. Vanligvis er den ene parten da en offentlig aktor, men kan også være en privatperson. Dette kalles i strafferetten for anklageprinsippet, eller det akkusatoriske prinsipp. Hovedprinsippet er da at det er partene som sørger for bevisene i saken og deres representanter (aktor og forsvarer) som under hovedforhandlingene eksaminerer tiltalte, vinter og sakkyndige. Domstolen nøyer seg stort sett med å ta standpunkt til det som partene legger frem. Den andre hovedtypen er en prosess der dommeren har til oppgave å oppklare saken. Den mistenkte er da ikke part i saken, men undersøkelsesgjenstand. Dette kalles en inkvisisjonsprosess eller en undersøkelsesprosess. I strafferetten kalles dette inkvisisjonsprinsippet og domstolen har da et ansvar for sakens opplysning, og det er dommeren som eksaminerer tiltalte, vitner og sakkyndige. Domstolen kan også på eget initiativ undersøke om det skal reises en sak. Se artikkelen om Anklageprinsippet. Prinsippet om domstolenes prøvelsesrett (omtale under utarbeidelse) Folkerettslige prinsipp (omtale under utarbeidelse) Inkvisisjonsprinsippet, se ovenfor om anklageprinsippet eller egen artikkel om Inkvisisjonsprinsippet og egen artikkel om inkvisisjonen. Legalitetsprinsippet innebærer i norsk offentlig rett at forvaltningen må ha hjemmel i lov for å innskrenke borgernes rettigheter. Typisk kan forvaltningen bare gripe inn i borgernes eiendomsrett eller alminnelige handlefrihet ved forbud, påbud eller avslag på et rettsgode, når forvaltningen kan forankre vedtaket direkte eller indirekte i en lov. Legalitetsprinsippet er i all hovedsak ulovfestet. Legalitetsprinsippet regnes for et rettsprinsipp av grunnlovs rang. Legalitetsprinsippet må ikke forveksles med Lovprinsippet. Legalitetsprinsippet i forvaltningsretten må ikke forveksles med Legalitetsprinsippet i straffeprosessretten, se egen artikkel om legalitetsprinsippet. Se også opportunitetsprinsippet i avsnittet nedenfor om «andre rettsprinsipper». Likhetsprinsipp (omtale under utarbeidelse) Lovprinsippet. I strafferetten gjelder lovprinsippet som er en side av legalitetsprinsippet, men er snevrere. Lovprinsippet stiller opp et krav om at ingen kan straffes uten etter lov og er forankret direkte i Grunnlovens § 96. Her er altså ikke hjemmel i lov nok. Se artikkelen om legalitetsprinsippet. Menneskerettsprinsipper (omtale under utarbeidelse)
Andre rettsprinsipper Eksempler på andre rettsprinsipp. Listen er ikke uttømmende og er under utarbeidelse.
AvstammingsprinsippetJon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. er et prinsipp i norsk og nordisk rett for erverv av statsborgerskap. Prinsippet går ut på at barn får samme statsborgerskap som foreldrene. Kalles også nedstammingsprinsippet.
BevisumiddelbarhetsprinsippetJon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. gjelder for bevisføring i norske domstoler. Prinsippet betyr at alle bevis i en rettssak skal føres direkte for domstolen. Domstolen skal bare dømme ut fra det som kommer frem under hovedforhandlingen. Tidligere forklaringer kommer altså som hovedregel ikke i betraktning. Prinsippet gjelder i norske domstoler utenom Høyesterett og gjelder i både sivile og straffesaker.
DekningsprinsippetJon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. er et prinsipp som gjelder ved tvangsfullbyrdelse når det kreves tvangssalg.
DisposisjonsprinsippetJon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. går ut på at de i sivile saker er partene i saken som avgjør om de vil bringe en tvist inn for retten og at de har fri rådighet over saken. Retten kan ikke gå ut over de påstander partene har fremsatt og partenek slak gjøre rede for de fakta og bevis som er av petydning for saken. Disposisjonsprinsippet fremgår særlig av tvistemålsloven § 11-2. Saker hvor disposisjonsprinsippet gjelder kalles dispositive. I indispositive saker er noen typer saker innenfor person- og familieretten (f. eks. farskapssaker) gjelder unntak fra disposisjonsprinsippet. Fraværsdom kan bare avsies i saker som er dispositive (tvistemålsloven § 16-10).
DomisilprinsippetJon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. er et prinsipp innenfor interlegal rett. Prinsippet går ut på at reglene i en persons hjemland skal legges til grunn ved løsningen av et rettspørsmål. Som personens hjemland regnes det landet hvor vedkommende har sin bopel. Domisilprinsippet kalles også nasjonalitetsprinsippet. Domisilprinsippet må ikke forveksles med prinsippene i for eksempel Luganokonvensjonen som sier noe om hvilket land rettssaker skal føres og at resultatet av rettssaker i ett land skal anerkjennes av andre land. Interlegal rett handler om hvilket lands rett som skal anvendes i saker som har tilknytning til flere saker. I stor utstrekning bygger den interlegale rett på sedvane. Det kan også være avtalt mellom partene hvilket lands rett som skal anvendes og det finnes også internasjonale konvensjoner om lovvalg som er gjort til norsk rett. På enkelte områder brukes alltid norsk rett som for eksempel i saker om separasjon og skilsmisse.
Det dualistiske prinsippJon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. . Dualisme er et folkerettslig prinsipp som sier at hvis det er motstrid mellom en folkerettsregel og en internrettslig regel går den internrettslige regel foran. Hvis en folkerettslig regel skal bli gjeldende intern rett må dette vedtas særskilt ved at den folkerettslige regelen enten inkorporeres eller transformeres til nasjonal rett. I norsk rett følges det dualistiske prinsipp med noen modifikasjoner. Dels ved at norsk rett formodes å være i samsvar med folkeretten og dels ved at det i flere lover er slått fast at de gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten. Se også monisme.
EkvivalensprinsippetJon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. er en urgammel rettssnor for det sosialt rettferdig. På strafferettens område fører dette prinsippet til talion (se talonsprinsippet nedenfor). På samme måte som i Egypt og i de tidlige rettsdannelser i den nære Orient var den greske retten preget av rettferdighetsforestillinger bygget på ekvivalensprinsippetErik Anners: Den europeiske rettens historie. Universitetsforlaget 1983. .