Den andre krigen i Kongo (fransk: La deuxième guerre du Congo) også kjent som Afrikas (første) verdenskrig (La première guerre mondiale africaine) og den store krigen i Afrika, startet i august 1998 i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) (tidligere kalt Zaïre), og sluttet offisielt i juli 2003 da overgangsregjeringen i DR Kongo tok makten i landet. Selv om krigen offisielt er over, fortsetter volden. Krigen, som var den største i afrikansk historie, involverte åtte land direkte, og tilsammen 25 væpnede grupper deltok. Fram til 2008 har krigen og etterspillet kostet 5,4 millioner mennesker livet, i hovedsak på grunn av sykdom og sult. Dette gjør krigen til konflikten med høyest tapstall siden andre verdenskrig.
Millioner av andre har blitt fordrevet fra hjemmene sine eller har søkt asyl i naboland.
Til tross for at krigen offisielt sluttet og man hadde en avtale om å danne en ny regjering i juli 2003, døde det i 2004 rundt 1 000 mennesker daglig på grunn av sykdommer og feilernæring som lett kunne vært unngått.
Fraksjoner På grunn av krigens karakter, har det vært mange unntak fra kategoriseringen som følger, og grupper innen en kategori har hatt voldelige sammenstøt over ressurser og territorier.
Kinshasa-vennlige styrker inkluderte den kongolesiske hæren under ledelse av president Laurent-Désiré Kabila og senere sønnen hans, Joseph Kabila, ulike Mai-Mai grupper som var mot utenlandsk innflytelse og allierte nasjoner som Zimbabwe, Angola, Tsjad, Sudan og Namibia. Disse kontrollerte de vestlige og sørlige delene av DR Kongo. Hovedmålet var å skape en sterk stat, og med det få kontroll over de naturlige ressursene.
Styrker som samarbeidet med Rwandan Patriotic Front (Rwandas patriotiske front) inkluderte hærene fra de tutsidominerte regjeringene i Rwanda og Burundi, militser dannet av Banyamulenge, en organisasjon av etniske tutsier med base i DR Kongo, og den banyamulengedominerte gruppen Rassemblement Congolais pour la Démocratie (Den kongolesiske samlingen for demokrati) (RCD) sine opprørsgrupper med base i Goma. Tutsistyrker i DR Kongo var mest aktive i de nordlige og sørlige kivuprovinsene, og hadde et territorium som strakte seg vestover mot Kinshasa. Målene til denne gruppen var å beskytte sikkerheten for Rwanda og Burundi, beskytte tutsier i DR Kongo, utligne Ugandas påvirkning i landet, samt å få tilgang på naturressurser.
thumb|right|100px|Ugandas president Yoweri Museveni i Washington D.C., juni 2003.
Hutuvennlige styrker var hutuer fra Rwanda, som var ansvarlige for folkemordet i Rwanda i 1994, opprørere fra Burundi som ville kaste den burundiske regjeringen, kongolesiske hutuer og Mai-Mai militser. Den viktigste hutugruppen var Forces Démocratiques de la Libération du Rwanda ((FDLR) (Demokratiske styrker for frigjøring av Rwanda) som opererte i Kivu-regionen. Målene var å kaste ut utenlandske tutsistyrker, etnisk rensing av Banyamulenge, å kaste regjeringene i Rwanda og Burundi samt å få kontroll over ressurser.
Ugandarettede styrker var den ugandiske hæren og diverse ugandastøttede opprørsgrupper, som Mouvement pour la Libération du Congo (Bevegelsen for frigjøring av Kongo) som hadde kontroll over de nordøstlige og sentrale delene av DR Kongo. Uttalte mål var å beskytte grensen mot Uganda fra å bli krenket av væpnede grupper med base i DR Kongo, som Allied Democratic Forces (Allierte demokratiske styrker) og People's Redemption Army (Folkets forløsningshær), (Det er usikkert om sistnevnte faktisk har eksistert), og å ødelegge opprørsbaser i DR Kongo. Uganda har hevdet at Joseph Kabilas regjering ikke gjorde noe for å stoppe disse opprørsgruppene. FN har utpekt Uganda som et land som ulovlig har tappet DR Kongo for naturressurser.
Kabilas marsj mot Kinshasa thumb|left|DR Kongo, tidligere Zaïre
Den første krigen i Kongo startet i 1996, ettersom Rwanda ble mer og mer bekymret for at medlemmer av Rassemblement Démocratique pour le Rwanda-militsen som gjorde flere raid inn i Rwanda fra Zaïre, planla en invasjon. Den nye tutsidominerte regjeringen i Rwanda protesterte på disse krenkelsene av deres territorium, og gav våpen til Banyamulenge, en gruppe i det østlige Zaïre som bestod av tutsier. Mobutu-regjeringen i Zaïre protesterte kraftig på dette, uten at de hadde militærkapasitet til å handle militært, og lite politisk godvilje rundt seg.
Med aktiv støtte fra Rwanda, Uganda og Angola, rykket Laurent-Désiré Kabilas opprørsstyrker metodisk nedover Kongoelven. De møtte bare lett motstand fra Mobutus styrker, da hans regime var i ferd med å gå i oppløsning. Hovedtyngden av Kabilas soldater var veteraner fra konfliktene rundt de store afrikanske sjøene. Kabila selv hadde troverdighet siden han lenge hadde vært en politisk motstander av Mobutu og var en etterfølger av Patrice Lumumba som var den første statsministeren i det uavhengige Kongo. Lumumba ble avsatt og myrdet av en kombinasjon av interne og utenlandske krefter, og ble erstattet i 1965 av Mobutu, som da var offiser. Kabila hadde erklært seg selv som en marxist og en beundrer av Mao Zedong. Han hadde drevet væpnet motstand i Zaïre i nesten tjue år, selv om han ifølge Che Guevara var en uengasjert og lite inspirerende leder.Ernesto "Che" Guevara, The African Dream
Kabilas hær startet en langsom bevegelse vestover i desember 1996, da den store flyktningkrisen nærmet seg slutten. De tok kontroll over grensebyer og gruver. Det kom rapporter om massakrer og brutal framferd fra opprørshæren, og en menneskerettighetsundersøkelse utført av FN, publiserte vitneutsagn som hevdet at AFDL deltok i massakrer, og at så mange som 60 000 sivile var blitt drept av den fremrykkende hæren. Dette ble på det sterkeste avvist av AFDL. Roberto Garreton sa at under sin undersøkelse i Goma, kom det frem påstander om forsvinninger, tortur og drap. Han siterte Moese Nyarugabo, en av Mobutus menn, som skal ha sagt at drap og forsvinninger må forventes i krigstid.
I mars 1997 startet Kabilas styrker en offensiv, og forlangte at myndighetene overgav seg. Opprørerne tok Kasenga 27. mars. Rapportene om dette ble avvist av myndighetene, som startet en lang kampanje der forsvarsdepartementet kom med feilinformasjon om hva som virkelig skjedde i krigen.
I slutten av mars ble det foreslått å ha samtaler mellom partene. Etienne Tshisekedi som lenge hadde vært motstander av Mobutu ble statsminister 2. april. På dette tidspunktet hadde Kabila kontroll over omtrent 25 % av landet. Kabila avviste den nye koalisjonsregjeringen og advarte Tshisekedi, at han ikke ville få noen del i en ny AFDL-regjering, dersom han godtok denne posten.
Gjennom hele april rykket AFDL stadig nedover Kongo-elven, og i mai hadde de nådd utkanten av Kinshasa. Den 16. mai, etter at fredssamtalene brøt sammen og Mobutu rømte landet, gjorde den flernasjonale hæren, ledet av Kabila, forsøk på å erobre Lubumbashi flyplass. Mobutu døde 7. september i Marokko, og samme dag utnevnte Kabila seg til president. Det første han gjorde var å bruke vold og makt for å bringe orden til landet, deretter tok han til på et forsøk på å reorganisere nasjonen.
Uvelkommen «støtte» Da Kabila tok kontroll over hovedstaden i mai 1997, møtte han på store hindre når han skulle styre landet han gav det nye navnet Den demokratiske republikken Kongo. I tillegg til politiske konflikter mellom ulike grupper som ville ha makt og en enorm utenlandsgjeld, viste de utenlandske allierte seg å være uvillige til å forlate landet da Kabila ba om det. Det tydelige rwandiske nærværet i hovedstaden gjorde mange kongolesere urolige, og Kabila ble av mange sett på som en nikkedukke for utenlandske krefter.
Spenningen nådde et foreløpig høydepunkt den 14. juli 1998, da Kabila avskjediget sin rwandiske stabssjef James Kabarebe, og erstattet ham med den kongolesiske Celestin Kifwa. Kabila skal ha følt at han da hadde nok politisk støtte i DR Kongo til å markere avstand mot de landene som hadde hjulpet ham til makten. Selv om denne episoden gjorde det allerede vanskelige forholdet til Rwanda verre, hjalp det litt at Kabarebe ble Kifwas militærrådgiver.
To uker senere var de diplomatiske manøvrene over for Kabila. Da takket han Rwanda for hjelpen, og beordret alle rwandiske og ugandiske tropper ut av landet. I løpet av 24 timer ble de rwandiske militærrådgiverne som bodde i Kinshasa flydd ut av landet. Banyamulengene som bodde øst i landet, var den gruppen som ble mest uroet av denne ordren. Deres konflikter med de etniske gruppene rundt seg, hadde vært gnisten som utløste den første krigen i Kongo, og de ble også et redskap for Rwanda for å forårsake hendelser over grensen til DR Kongo. Banyamulengene ville enda en gang bli gnisten som utløste en større konflikt.
1998–1999 Den innledende offensiven fra opprørerne ble en trussel for Kabila-regjeringen i løpet av få uker. Regjeringen ble reddet gjennom hurtig inngripen fra flere andre afrikanske stater. Det så en stund ut som om, på grunn av at opprørsstyrkene ble presset tilbake, det skulle eskalere til en konvensjonell krig mellom flere nasjonale hærer. Dette ble avverget da frontlinjene stabiliserte seg i 1999. Etter dette ble konflikten i stor grad kjempet av irregulære grupper, og det var små endringer i territoriene de ulike gruppene hadde kontroll over.
Den 2. august 1998 gjorde banyamulengene i byen Goma opprør. Rwanda tilbød seg umiddelbart å gi assistanse til banyamulengene, og tidlig i august var en godt væpnet gruppe, Rassemblement Congolais pour la Démocratie (RCD) (Kampanje for kongolesisk demokrati) etablert. Gruppen bestod hovedsakelig av banyamulengener og var fikk støtte av Rwanda og Uganda. Denne gruppen fikk fort kontrollen over den ressursrike østlige provinsen, og la hovedbasen sin i Goma. RCD tok raskt kontroll over byene Bukavu og Uvirai Kivu. Den tutsiledede rwandiske regjeringen, som var allierte med Uganda og Burundi, gjorde også framstøt, og okkuperte en del av det nordøstlige Kongo. For å kaste ut rwanderne, fikk president Kabila hjelp av militante hutuer i det østlige Kongo, og hisset opp folkeopinionen mot tutsiene, noe som resulterte i flere offentlige lynsjinger i gatene i Kinshasa. 12. august gav en major i hæren denne uttalelsen da han mante til motstand på en radiostasjon i Bunia i østkongo. «Folk må ta med seg en machete, et spyd, en pil, en hakke, spader, river, spiker, køller, elektriske gjerder, piggtråd, steiner og slike ting, for, mine kjære lyttere, å kunne drepe de rwandiske tutsiene.»Hate messages on East Congolese radio, BBC News, 12. august 1998 Rwandiske myndigheter hevdet også at en betydelig del av det østlige Kongo var «historisk rwandisk». Rwanderne anklaget Kabila for å organisere et folkemord mot deres medtutsier i Kivuregionen. I hvor stor grad den rwandiske intervensjonen faktisk var motivert av et ønske om å beskytte banyamulengenene og ikke bruke dem som et dekke for egne regionale mål, er ukjent.
I et dristig trekk, kapret opprørere fra DR Kongo et fly og fløy det til myndighetene sin base i Kitona på atlanterhavskysten, hvor de fikk støtte fra flere av myndighetenes styrker som gjorde mytteri og slo følge med kaprerne. Flere byer i øst og rundt Kituna falt i rask rekkefølge, etter som de kombinerte styrkene til RCD, Rwanda, Burundi og Uganda overkjørte regjeringssoldatene, og alle diplomatiske forsøk på å løse konflikten fra andre afrikanske land rant ut i sanden.
13. august, mindre enn to uker etter at opprøret brøt ut, hadde opprørerne kontroll over kraftverket i Inga, som produserte strøm til Kinshasa, og havnen i Matebi, som mesteparten av Kinshasas mat ble fraktet gjennom. Diamantsenteret Kisangani falt til opprørerne den 23. august, og styrker som rykket fram fra øst hadde blitt truende for Kinshasa mot slutten av august. Uganda, som fremdeles støttet RCD sammen med Rwanda, opprettet nå «sin egen» opprørsgruppe, som fikk støtte bare av Uganda, Mouvement pour la Libération du Congo (MLC) (Bevegelsen for frigjøring av Kongo).