thumb|300px|Bergen sentrum, Vågsbunnen. Et av de stedene i Norge som har vært et urbant miljø lengst Urbanisering i Norge er utvikling av byer, tettsteder og bykultur i Norge – i en prosess som kalles urbanisering. Dette er en sammensatt verdensomfattende historisk prosess. I Norge har denne prosessen pågått gjennom mer enn tusen år, og til ulike tider og i ulike deler av landet har det vært ulike drivkrefter. Prosessen går i korthet ut på at byer og bynæringer får en stadig økende betydning på bekostning av landsbygda, bl.a. ved at en stadig større andel av befolkningen bor i byer og tettsteder. 83,24 % av befolkningen i Norge bor høsten 2024 i tettsteder https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett. Det er ikke snakk om én enhetlig prosess, men om trinnvise endringer hver med sine ulike forklaringsmodeller. Utviklingen av handel og håndverk var drivkreftene i byutviklingen fram til ca. 1800; på 1800-tallet var det industrialiseringen som skapte behovet for flere innbyggere i byene, mens fraflyttingen fra landsbygda i etterkrigstida kan sees i sammenheng med veksten i offentlige arbeidsplasser, og distribusjonen av disse.
Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: middelalderen, reformasjonen til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem branner fra 1198 til 1702. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk. Byen som vokste frem etter 1500 var basert på internasjonale handel med fisk og trelast, ikke som handelssted for nærområdet.
De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Arendal og Mandal begynte som ladesteder med utskipningshavn for trelast. I Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789 da handelsprivilegiet for Bergen og Trondheim ble opphevet. Byveksten på 1800-tallet henger blant annet sammen med økonomisk vekst knyttet til trelast, metaller og fisk, handelen ble liberalisert og kommunikasjonene ble bygget ut blant annet med jernbane.Thorén, K. H., & Saglie, I. L. (2008): Overgangssonen by–land: en studie fra Norge. Mattias Qviström (red.) Nordiska studier av stadsnära landskap. Rapport 2008:4. Fakulteten för landskapsplanering, trädgårds- och jordbruksvetenskap, Sveriges lantbruksuniversitet.
Det er særlig etter år 1830 at det har vært betydelig urbanisering, slik at bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt til overveiende tett. I 1800 bodde mer enn 90 % av befolkningen på landsbygda og bare 10 % bodde i byer eller tettsteder. I dag bor mer enn 83 % i byer og tettsteder, bare 16% på landsbygda. Særlig har denne prosessen gått fort fra 1950 til i dag. I 1875 bodde 25 % av befolkningen i byer og tettsteder, i 1920 var dette økt til 45 %. I 1950 bodde halvparten av befolkningen i byer og andre tettbygde områder.
Det var generell folkevekst på 1800-tallet og det var tendenser til overbefolkning i noen bygder. Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80 %). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i byer og andre tettbygde områder. Folketallet på bygdene vokste til rundt 1950 samtidig som andelen av befolkningen gikk ned. Administrative grenser (kommuner) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellom landkommuner og bykommuner er uten rettslig betydning. Etter 1994 er det ikke noe formelt skille mellom bykommune og landkommune. En del tidligere bykommuner som Molde og Tromsø er vidstrakte og bare en mindre del av kommunen har bypreg, mens for eksempel Oslo strekker den bymessige bebyggelsen seg langt inn i nabokommunene. Noen tidligere landkommuner for eksempel Kragerø og Mo i Rana har et bymessig sentrum.
Urbaniseringen særlig fra rundt 1800 skjedde ved vekst i folketallet i den enkelte by, ved nye byer, ved at byene vokste utover i omlandet og ved at det kom byer nord for Trondheim. Bymønsteret etablert i 1860 har siden bestått. På 1800-tallet til rundt 1900 vokste folketallet mest i kjøpstedene og ladestedene på grunn av tilflytting og innlemming av forsteder, mens etter 1900 vokste tettsteder med bypreg uten formell bystatus.
Etter andre verdenskrig har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Tettstedenes andel økte fra 52 % i 1950 til 74 % i 1995. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus’ andel av befolkning har økt, mens mens det øvrige Østlandet og Nord-Norge gikk tilbake noen prosentpoeng. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra.Norge (1971), s. 50.
I mange tilfeller ligger en god del av den sammenhengende bymessige bebyggelsen i andre kommuner enn bykjernen. I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. Fra 1950 til 1995 var det nesten ikke folkevekst i Oslo kommune, mens Akershus i samme periode nesten nådde igjen Oslo i folketall. Økende pendling fra bygdene til nærliggende byer og tettsteder innebærer en «skjult urbanisering» ved at bygdene fungerer som forsteder og villastrøk for byene. Primærnæringene fiske, jordbruk og skogbruk er geografisk spredt og knyttet til spredt bosetning, mens industri og tjenester ofte er punktlokalisert og knyttet til byer og tettere bosetning.
Det har lenge vært en tendens til sentralisering av boliger, arbeidsplasser og tjenestetilbud til allerede tettbygde områder. Sammenlignet med andre europeiske land har Norge relativt små byer som ligger relativt langt fra hverandre. Nord-Norge har hatt mindre andel av befolkningen i byer og tettsteder. Norge har få tydelige konurbasjoner der byspredning skjer ved at byer vokser sammen; eksempler på konurbasjoner i Norge er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker, Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkring Drammenselva.
Lokaliseringsfaktorer Lokaliseringsfaktorer for byer, i Norge og ellers i verden, er knyttet til ferdselsveiene. Urbaniseringens handel og spesialisert produksjon innen håndverk og industri var, og er fremdeles, nært knyttet til transport av varer. Alle de eldste byene i Norge er knyttet til sjøen som ferdselsvei. Først midt på 1800-tallet fikk transport over land en viss betydning, i og med at de første jernbanene i Norge ble bygd. Alle de store byer i Norge er fremdeles knyttet til sjøen og de fleste norske byene ligger stadig ved kysten. De er i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart, og er oppstått i forbindelse med fiskeri, fiskehandel og trelasteksport. Eksport av tørrfisk har tusen års historie, mens trelast som stor eksportvare har eksistert i mer enn 500 år.
Tettbebyggelser har historisk vokst frem ved transportknutepunkter eller nært spesielle naturressurser, og ofte i nærheten av jordbruksområder.
Bergen var opprinnelig en spesialisert havneby og var ikke primært basert på å være sentrum for et stort oppland. I tillegg ble nasjonale institusjoner lagt til Bergen. Trondheim og Oslo vokste til forskjell fra Bergen frem i tilknytning til brede, fruktbare bygder.
Et unntak blant middelalderbyene er Hamar som er en innlandsby. Denne byen ble anlagt som bispesete, og var senter i et stort jordbruksområde rundt Mjøsa, en innsjø som også var en viktig ferdselsvei. Men etter reformasjonen ble byen .
Gruver og metallindustri ble utviklet i unionstiden med Danmark og virksomheten skapte byer i forbindelse med gruver, foredling og transport. Kongsberg og Røros, er lokalisert etter malmressurser langt fra sjøen. Våre viktigste jerngruver, Arendalsfeltet, lå nær sjøen; herfra ble malmen transportert på vannveier til jernverkene, derfra skulle jernproduktene transporteres over Skagerrak til Danmark. Dette skapte og forsterket trafikknutepunkter. Et eksempel er Tvedestrand som var utskipingshavn for Nes jernverk. Nyere eksempler er Narvik som ble anlagt som utskipingshavn for jernmalm fra Sverige og Finneid for malm fra Sulitjelma.
I fjordstrøkene oppsto strandsteder i overgang mellom sjø og land, og noen vokste til byer for eksempel Egersund. I innlandet vokste tettsteder frem blant annet i samløp mellom dalfører. Etter andre verdenskrig har tettstedsveksten i mindre grad vært knyttet til historiske lokaliseringsfaktorer.
De eldste byenes utstrekning var begrenset av transport til fots, med hest eller - i noen tilfeller - med båt. Jernbane ga grunnlag for forsteder utenfor den opprinnelige byen for eksempel Nesttun langs Vossebanen og for stasjonsbyer som Sem og Barkåker i Vestfold. Privatbil og veibygging førte til mer spredt bybebyggelse.
Middelalderbyene i Norge På 1000-tallet var det særlig Bergen, Oslo, Nidaros, Skien, Tønsber og Borg som kan regnes som byer selv om de ikke var store. Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen, og Hamar og Sarpsborg gikk tapt under syvårskrigen i 1567.
Det er lite skriftlige kilder om byene i vikingtid og tidlig middelalder. Kunnskap om de eldste byene er basert på arkeologi. Fra høymiddelalderen har kongemakt og kirke etterlatt skriftlige kilder. Det arkeologiske materialet gir relativt god kunnskap om byvekst over tid. Ifølge Knut Helle bodde det i høymiddelalderen 20.000 personer i byene i Norge, knapt 5 % av landets befolkning. Bergen hadde da halvparten av bybefolkningen i Norge, mens Nidaros, Oslo og Tønsberg hadde 1500-3000 innbyggere og øvrige byer hadde noen hundre innbyggere hver. Disse fire-fem store norske byene lå langt fra hverandre. Bydannelsen ble i stor grad drevet av konge og kirke. Bergens særstilling skyldes trolig at den i tillegg til konge og kirke var et handelssentrum, forsterket av hansaen, mellom kysten og eksportmarkedene for fisk. Bergen var på den tiden trolig den største byen i Norden.
På 800-tallet bodde det trolig mellom 400 og 600 mennesker i et urbant samfunn ved Viksfjorden i søndre del av Vestfold. Kaupang i Tjølling eller Skiringsal betraktes som det første tettstedet, i det geografiske området som i dag er Norge. Dette skjedde før nasjonen Norge eksisterte, og hvem som grunnla Kaupang og beskyttet stedet vet vi ikke. Noen tenker seg at det kunne være dansk kongemakt som sto bak etablering av en by ved Viksfjorden, kanskje parallelt med grunnleggelse av Hedeby helt sør i Danmark, og at formålet var å utvikle handel og kjøpmannskap i det danske kongeriket. Men allerede omkring år 900 ble Skiringsal fraflyttet – og ingen helt åpenbare grunner er påvist. En mulighet er at norsk kongemakt overtok etter dansk dominans på 800-tallet.Norgeshistorie.no, Unn Pedersen & Jón Viðar Sigurðsson: «Vikingtidsbyen Kaupang». Hentet 23. des. 2016.Dagfinn Skre (ed): Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Vol. 1. Norske Oldfunn XXII, Oslo 2007
mini|Øvre Langgate i Tønsberg er en middelaldersk struktur i bymønsteret, sammen med Storgaten og Nedre Langgate. Bygningene er fra 1800-tallet, gatelegemet fra 1900-tallet.