Yukio Mishima, pseudonym for Kimitake Hiraoka (1925–1970) var en japansk forfatter, poet, dramatiker, skuespiller og filmregissør. Han ble betraktet som en av landets fremste forfattere i tiden etter den andre verdenskrig. Han ble lansert som kandidat for Nobelprisen i litteratur i 1968, men prisen gikk isteden til hans landsmann Yasunari Kawabata.«Revealing the many masks of Mishima», The Japan Times 5. mai 2013. Hans forfatterskap omfattet blant annet romanene En maskes bekjennelser og Den gylne paviljongs tempel, begge utgitt på norsk henholdsvis 1986 og 1963. I hans selvbiografiske essay, Sol og stål (engelsk utgivelse Sun and Steel, 1970), fortalte han at ikke lenger bare ville skape med blekk, men også med eget kjøtt. Han ble kroppsbygger i voksen alder, men ikke primært for å komme i form, men for å endre og omforme seg selv.Skårderud, Finn (2011): «Sol og stål» i: Tidsskrift for Norsk psykologforening, 48 (10), s. 980-993 Hans avantgardistiske verker viste en blanding av moderne og tradisjonell estetikk som brøt kulturelle grenser, og med et fokus på seksualitet, død, og politisk endring.«Mishima, Yukio», eNotes.com. Hans gjennombrudd, dannelsesromanen En maskes bekjennelser, utgitt i 1948 i Japan, har også sterke selvbiografiske trekk og omhandlet blant annet homofiles ensomhet og sosial fremmedgjøring.Gibson, Michelle A.; Alexander, Jonathan; Meem, Deborah T. (2013): Finding Out: An Introduction to LGBT Studies, SAGE Publications, s. 221 En rekke av hans skuespill er oversatt til norsk og satt opp på norske teatre.
Mishima var også politisk aktivist med en egen blanding av høyreradikal nasjonalisme og kulturkonservatisme som kampsaker. Han var også fylt med selvmotsigelser. Han var en ivrig japansk patriot, men unnlot å tjenestegjøre som soldat under den andre verdenskrig ved en falsk legeerklæring. Han var mulig homofil, men giftet seg med en kvinne og skaffet seg på den måten en konvensjonell ytre fasade med barn. Han kritiserte tomheten og materialismen i etterkrigstidens japanske samfunn, og fremmet verdiene til middelalderens Japan og mente at bushidō, «samuraienes vei», burde følges på nytt. Han huskes for hans rituelle selvmord ved seppuku etter et mislykket forsøk på statskupp kjent som «Mishima-hendelsen».Padden, Kathy (25. november 2015): «This Day in History: November 25th- The Mishima Incident», Today I Found Out
I 1985 kom en spillefilm om Mishimas liv, Mishima: A Life in Four Chapters, regissert av Paul Schrader og med Ken Ogata i rollen som forfatteren.«Mishima: A Life in Four Chapters (1985)», IMDb I 1988 ble en egen litterær pris, Mishima Yukio-prisen, etablert til ære for hans liv og verk.Mishima Yukio-prisens offisielle nettsted, japansk
Liv og virke Tidlig liv
Mishima ble født i Tokyos distrikt Yotsuya, i dag en del av Shinjuku. Hans far var Azusa Hiraoka, statsansatt, og hans mor Shizue var datter av Kenzō Hashi, rektor ved Kaiseiakademiet, en videregående skole. Bestefaren var også forsker på kinesisk klassisk litteratur. Hashifamilien hadde tjenestegjort for Maedaklanen i generasjoner i Kagaområdet. Mishimas besteforeldre på farssiden var Sadatarō Hiraoka og Natsuko Hiraoka. Han hadde en yngre søster Mitsuko som døde i 1945 av tyfus, 17 år gammel, og en yngre bror, Chiyuki.Inose, Naoki & Sato, Hiroaki (2012): Persona: A Biography of Yukio Mishima, Stone Bridge Press
Mishimas tidligste barndom var dominerte av tilstedeværelsen av hans bestemor, Natsuko, som tok med seg gutten og fjernet ham fra hans umiddelbare familie i flere år.Liukkonen, Petri: «Yukio Mishima», Books and Writers (kirjasto.sci.fi). Finland: Kuusankoski Public Library. Arkivert fra originalen den 10. februar 2015. Natsuko var barnebarn av Matsudaira Yoritaka, daimyō av Shishido i den gamle provinsen Hitachi, og hadde blitt oppfostret i husholdningen til prins Arisugawa Taruhito. Hun hadde beholdt en betydelig aristokratisk selvfølelse og pretensjoner, selv etter å ha giftet seg Mishimas bestefar, en byråkrat som hadde skaffet seg en formue i den nyåpne kolonigrensen i nord og som til sist ble generalguvernør av prefekturet Karafuto på øya Sakhalin (nå okkupert av Russland). Via sin bestemor nedstammet Mishima direkte fra Tokugawa Ieyasu (1543–1616), grunnlegger og den første shogun av Tokugawashogunatet.«Tokugawa Ieyasu (1542-1616)», BBC History Natsuko hadde lett til å ty til vold og morbide raserianfall, som tidvis er antydet i Mishimas tekster. «Mishima, Yukio (1925-1970)», GLBTQ, arkivert via Archive.org
Det er til bestemoren som en del biografer har sporet Mishimas dødsfascinasjon.«Profile Yukio Mishima (January 14, 1925 – November 25, 1970», arkivert fra originalen den 21. november 2008 hos Wayback Machine. Natsuko tillot ikke at Mishima var ute i friluft for å delta i noen form for sport eller være sammen med jevnaldrende gutter; isteden tilbrakte han det meste av tiden alene eller sammen med sin kusiner og deres dukker. Hun anvendte det lille barnet som trøster og sykepleier. Hun er beskrevet som bitter, herskesyk og humørsyk, og dukker opp som figur i ulike versjoner i Mishimas verker.
Mishima kom tilbake til sin nærmeste familie da han var tolv år gammel. Han var sykelig, og diagnostisert med to tilstander, henholdsvis anemi og autotoksemi. Sistnevnte er en sjelden tilstand hvor man blir forgiftet av seg selv ved at blodet tar opp toksiske stoffer som er generert i ens egen kropp. Førstnevnte, er å være blodfattig, noe som i hans omgivelser ble betraktet som en blek og feminin lidelse. Det sto i kontrast til farsens sans for militær disiplin som søkte gjennom sønnens rom for bevis på en «feminin» interesse i litteratur og rev i stykker guttens egne tekster.
Undervisning og første litterære forsøk thumb|Den unge Mishima sammen med sin søster i 1944. Da han var seks år ble Mishima tatt inn i eliteskolen Gakushūin i Tokyo.Nussbaum, Louis-Frédéric (2002): «Gakushū-in» i: Japan Encyclopedia, s. 230. Mishima gjorde det bra på skolen og utmerket seg i japansk og vestlig klassisk litteratur. Da han var tolv begynte han å skrive sine første egne fortellinger. Fra tidlig av leste han Oscar Wilde, Rainer Maria Rilke og H.C. Andersen. Den voksne forfatteren Mishima erklærte selv at vestlig litteratur, engelsk, tysk, men særlig fransk, hadde vært vel så viktig for ham som den japanske. Han studerte språk som tysk, fransk og engelsk. Etter seks år på skolen ble han den yngste medlemmet av redaksjonen av skolens litterære klubb. Han var tiltrukket av verkene til den japanske forfatteren Michizō Tachihara (1914–1939), som igjen skapte en verdsetting av den klassisk japanske poesiformen waka. Hans første utgitte verker omfattet wakapoesi, før han vendte sin oppmerksomhet til prosa.
Han ble oppfordret til å skrive en novelle for Gakushūins litterære magasin og sendte inn «Skogen i full blomstring» (花ざかりの森, «Hanazakari no Mori»), en fortelling hvor fortelleren beskrev følelsen av hans forfedre som på et vis fortsatt levde med ham. Mishimas lærere var så imponert at anbefalte fortellingen for det prestisjefylte litterære magasinet Bungei-Bunka. Fortellingen benyttet seg av metaforer og aforismer som senere ble hans kjennetegn. Novellen ble utgitt i boform i et begrenset opplag, 4 000 kopier, ettersom krigen førte til mangel på papir. For å beskytte ham fra et mulig tilbakeslag med mobbing fra hans medelever, skaffet hans lærere ham et forfatternavn, «Yukio Mishima».
En annen fortelling, «Sigaretten» (煙草, «Tabako»), ble utgitt i 1946. Den beskrev en del av den hån og trakassering han møtte på skolen da han tilsto for medlemmer av skolens rugbylag at han tilhørte skolens litterære klubb. Dette traume skaffet også materiale for den senere fortellingen «Gutten som skrev poesi» (詩を書く少年, «Shi o Kaku Shōnen») i 1954.
Mishima mottok beskjed om innrullering i den keiserlige japanske hær under den andre verdenskrig. Da han ble innkalt for medisinsk undersøkelse var han forkjølet, og da den unge militærlegen hørte rallingen fra lungene ble han feildiagnostisert for tuberkulose, og erklært som uegnet for militærtjeneste.Mishima, Yukio (1957): わが思春期 [«Min pubertet»] (på japansk). Myōjō, Shueisha.
Selv om han autoritære far hadde nektet ham å skrive andre historier, fortsatte Mishima skrive hver eneste kveld i hemmelighet, støttet og beskyttet av sin mor som alltid var den første som leste hva han skrev. I 1947 ble han immatrikulert på Universitetet i Tokyo. Han fikk seg også en posisjon som embetsmann i regjeringens finansdepartement. Han var i ferd med å skaffe seg en lovende karriere, men imidlertid hadde han utmattet seg selv i slik grad at hans far gikk med på at han sa opp stillingen i departementet. Isteden benyttet han tiden til å skrive på heltid.
Etterkrigslitteraturen Mishima skrev romaner, populærlitteratur for ukeblader, noveller, litterære essayer, foruten også et rost skuespill for Kabukiteateret, og moderne versjoner av det tradisjonelle no-dramaet. Han begynte på novellen «En maskes bekjennelser» (岬にての物語, «Misaki nite no Monogatari») i 1945, og fortsatte å skrive på det krigen ut. I januar 1946 besøkte han den kjente forfatteren Yasunari Kawabata i Kamakura. Han viste ham manuskriptet for blant annet «Tabako», og ba om Kawabatas råd og støtte. I juni 1946, som følge av Kawabatas anbefalinger, ble «Tabako» utgitt i det nye litterære magasinet Ningen (人間, «Menneskeheten»).
Også i 1946 begynte Mishima på sin første roman, Tyvene (盗賊, Tōzoku), en fortelling om to unge medlemmer av aristokratiet som ble trukket mot selvmordet. Boken plasserte Mishima i rekken av annengenerasjonen etterkrigsforfattere. Han fulgte denne opp med En maskes bekjennelser, som var blitt utviklet til en roman, og utgitt 1949. Det ble hans gjennombrudd, både i Japan og etter hvert i Vesten; norsk utgave i 1986. Det var en sterkt selvbiografiske roman om en ung homofil som må skjule seg bak en maske for å tilpasses samfunnet. Den er en bevegende redegjørelse for hans oppvekst, om bestemoren, forvirringen om eget kjønn og egen seksualitet, og om at «mitt hjertes sympati for Død og Natt og Blod lot seg ikke fornekte».Mishima, Yukio (1986): En maskes bekjennelser, s. 21 Romanen gjorde den 24-årige forfatteren berømt i hjemlandet. I samme tidsrom utga han en rekke essayer i Kindai Bungaku om forfatteren Yasunari Kawabata som han alltid hadde en dyp anerkjennelse for.
Hans forfatterskap gjorde ham internasjonalt kjent, særlig blant det engelsklesende publikum i Europa og USA. Han reiste omfattende; i 1952 besøkte han Hellas som hadde fascinert ham siden barndommen. Elementer fra hans besøk opptrer i Lyden av bølgene (潮騒, Shiosai), som ble utgitt i 1954 og hvor han hadde latt seg inspirere av den antikke greske legenden om Dafnis og Chloë (gresk: Δάφνις καὶ Χλόη), den eneste kjente fortellingen av den greske forfatteren Longos fra 100-tallet e.Kr.
Mishima benyttet seg også av samtidige hendelser i mange av sine verker. Den gylne paviljongs tempel (金閣寺, Kinkaku-ji) som ble utgitt i 1956 er en fiktiv fortelling om brenningen av det berømte tempelet i Kyoto. Etter banketten (宴のあと, Utage no ato), utgitt i 1960, fulgte hendelsene rundt politikeren Hachirō Aritas kampanje for bli guvernør av Tokyo at Mishima ble saksøkt for brudd på privatlivets fred.Cooper-Chen, Anne; Kodama, Miiko (1997): Mass communication in Japan, Wiley-Blackwell, ISBN 978-0-8138-2710-0, s. 187 I 1962 ble Mishimas mest avantgardiske verk, Vakre stjerne (Utsukushii hoshi) utgitt. Den er til tider sjangermessig nær science-fiction, og mottagelsen var blandet.