L. rufus rufus L. rufus gigas L. rufus floridanus L. rufus superiorensis L. rufus baileyi L. rufus californicus L. rufus escuinipae L. rufus fasciatus L. rufus oaxacensis L. rufus pallescens L. rufus peninsularis L. rufus texensis
Rødgaupe (Lynx rufus) er et nordamerikansk rovpattedyr i kattefamilien. Med tolv anerkjente underarter strekker rødgaupas utbredelse seg fra det sørlige Canada via store deler av USA til det nordlige Mexico. Rødgaupa er et tilpasningsdyktig rovdyr som holder til både i skogsområder, halvørkener, sumper og i utkanten av byer. Arten er livskraftig i det meste av sitt opprinnelige utbredelsesområde. Arten har 19 kromosompar.Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
Rødgaupa har gråbrun til rødbrun pels, framtredende værhår og svarte øredusker. Den ligner på de øvrige artene i den mellomstore gaupeslekta (Lynx). Den er mindre enn den kanadiske gaupa (Lynx canadensis), som har noen av de samme utbredelsesområdene, men dobbelt så stor som huskatten. Den har artstypiske svarte bånd på frambeina og en svart tipp på den korte og tjukke halen.
Den spiser bomullshalekaniner og harer, men jakter alt fra insekter og små gnagere til hjortedyr. Hvilken føde den velger, avhenger av sted, miljø, årstid og tilgjengelighet. Som de fleste kattedyr lever rødgaupa ensom i reviret sitt, selv om noen revirområder kan overlappe hverandre. Den bruker en rekke ulike teknikker for å markere reviret, blant annet med kloremerker eller utsondring av urin og avføring. Rødgaupa har løpetid fra vinter til vår, og drektigheten varer i cirka to måneder.
Til tross for omfattende jakt har bestanden holdt seg stabil. Dette folkeskye rovdyret forekommer i de nordamerikanske indianernes mytologi og i de europeiske nybyggernes folklore.
Taksonomi Det har vært diskutert hvorvidt rødgaupa bør plasseres i slekta Lynx eller Felis. Dette problemet er ikke spesifikt for denne arten; det gjelder alle de fire artene i Lynx-slekta, som av og til har blitt behandla som en slektsgruppe innen Felis-slekta. Rødgaupeslekta er i dag akseptert, og rødgaupe er lista som Lynx rufus i moderne taksonomiske kilder.
Johnson et al. skriver at Lynx inngikk i en klade med pumaen, asiatiske flekkede småkatter (Prionailurus) og huskatten (Felis) for rundt 7,15 millioner år siden. Utviklingslinja til Lynx-slekta var den første som avvek fra denne kladen. Det skjedde for rundt 3,24 millioner år siden.
Rødgaupa antas å ha utvikla seg fra den eurasiske gaupa, som kom til Nord-Amerika via Beringlandbrua under pleistocen, med stamfedre som ankom allerede for 2,6 millioner år siden. Den første koloniseringsbølga av gauper forflytta seg til den sørlige delen av Nord-Amerika, som snart ble avskåret fra de nordlige delene av isbreer. Denne populasjonen utvikla seg til den moderne rødgaupa for ca. år siden. En andre populasjon ankom fra Asia og bosatte seg i de nordlige delene. Denne utvikla seg til den moderne kanadiske gaupa. Hybridisering mellom rødgaupe og kanadisk gaupe forekommer iblant.
Fylogeni Fylogenien under er i samsvar med Johnson m .fl., 2006.Warren E. Johnson,, Eduardo Eizirik, Jill Pecon-Slattery, William J. Murphy, Agostinho Antunes, Emma Teeling, Stephen J. O'Brien. 2006-01-06. The Late Miocene Radiation of Modern Felidae: A Genetic Assessment. Science, vol. 311 no. 5757 pp. 73-77. DOI: 10.1126/science.1122277. Besøkt 2013-10-12 Den viser blant annet at gaupe og pantergaupe er søstertakson.
Underarter Inndelinga i underarter er svært usikker og mangler internasjonal aksept. For øyeblikket må man derfor regne disse kattene som lokale varianter. L. r. escuinapae sto tidligere oppført på CITES Appendix I, men ble flyttet til Appendix II i 1992 fordi det ikke var konsus for underarten. Nå er den også fjernet derfra.
L. r. rufus (Schreber) – østre og mellomvestlige USA L. r. gigas (Bangs) – nordlige New York til Nova Scotia og New Brunswick L. r. floridanus (Rafinesque) – sørøstlige USA og innenlands til Mississippi-dalen, opp til sørvestlige Missouri og sørlige Illinois L. r. superiorensis (Peterson & Downing) – det vestlige området rundt Great Lakes, som omfatter øvre Michigan, Wisconsin, sørlige Ontario, og det meste av Minnesota L. r. baileyi (Merriam) – sørvestlige USA og nordvestlige Mexico L. r. californicus (Mearns) – California vest for Sierra Nevada L. r. escuinipae (J. A. Allen) – sentrale Mexico, med en nordlig utbredelse langs vestkysten til sørlige Sonora L. r. fasciatus (Rafinesque) – Oregon, Washington vest for Cascade Range, nordvestlige California og sørvestlige Britisk Columbia L. r. oaxacensis (Goodwin) – Oaxaca L. r. pallescens (Merriam) – nordvestlige USA og sørlige British Columbia, Alberta og Saskatchewan L. r. peninsularis (Thomas) – Baja California L. r. texensis (Mearns) – vestlige Louisiana, østlige Texas, sørlige sentrale Oklahoma, og sørover inn i Tamaulipas, Nuevo León og Coahuila
Beskrivelse thumb|left|En rødgaupe finner vann i Tucson. Rødgaupa ligner andre arter i gaupeslekta, men er gjennomsnittlig den minste av de fire artene. Pelsfargen kan variere, men er vanligvis lysebrun til gråbrun, med svarte flekker på kroppen og mørke bånd på frambeina og halen. Dyrets flekkete mønster fungerer som kamuflasje. Ørene er svarte på tuppen, og de er spisse med korte, svarte dusker. Dyret har vanligvis en gulhvit farge på leppene, haka og kroppens underdeler. Rødgauper i de sørvestlige ørkenområdene har de lyseste pelsfargene, mens de i de nordlige skogsområdene har de mørkeste. Ungene blir født med pels som allerede er flekkete. Noen få melanistiske rødgauper har blitt observert og fanga i Florida. Disse ser svarte ut, men det er mulig å se et flekkmønster i pelsen deres.
Ansiktet virker bredt på grunn av tufsene med forlenga hår under ørene. Pelsen er skjør, men ganske lang og tjukk. Nesa er rødrosa og har en grå, gulrød eller brunrød grunnfarge foran, på sidene og på ryggen. Øynene er gule med svarte pupiller. Pupillene er forlenga vertikalt og utvider seg når dyret er nattaktivt, for å maksimere lysopptaket. Gaupa har skarp hørsel og syn og god luktesans. Den er en dyktig klatrer og kan svømme om den må, selv om den normalt forsøker å holde seg unna vann.
Et fullvoksent hanndyr er langt, med et gjennomsnitt på ca. ; dette inkluderer også den korte, lange halen. Et voksent dyrs mankehøyde er ca. fra skuldrene. Voksne hanner veier vanligvis mellom 7 og og hunnene har en gjennomsnittsvekt på Rødgaupa er muskuløst bygd, og bakbeina er lengre enn forbeina, noe som gir den en hoppende gange. En nyfødt unge veier mellom 280 og 340 gram og er ca. lang. Ved ettårsalderen har vekta økt til omtrent .
Rødgaupene som lever i de nordlige områdene og i åpne habitater, er som regel større enn de andre. En morfologisk studie som sammenligna størrelsen på rødgauper i det østlige USA, fant forskjeller i utbredelsesområdet til de største hannene og de største hunnene, noe som kan tyde på ulike utvalgsrestriksjoner hos de to kjønna.
Adferd Rødgaupa er mest aktiv i tussmørke. Den er i bevegelse fra tre timer før solnedgang til rundt midnatt, og deretter fra før morgengry til tre timer etter soloppgang. Hver natt kan den bevege seg fra tre til elleve kilometer langs sin sedvanlige rute. Denne oppførselen kan variere med årstidene, ettersom rødgaupa blir mer aktiv om dagen om høsten og vinteren. Dette skyldes at byttedyra er mer aktive om dagen i kaldere måneder.
Sosial struktur og revir right|thumb|En rødgaupe på Calero Creek Trail Rødgaupas aktivitet er begrensa til godt avmerkede territorier som kan variere i størrelse etter kjønn og tilgangen til bytte. Reviret markeres med avføring, urinduft og ved å markere større trær i området med kloremerker. Innenfor reviret sitt har rødgaupa vanligvis flere boplasser, for eksempel uthulte stokker, kratt eller rom under utstikkende steinkanter. Normalt har den én hovedboplass og flere mindre boplasser i de ytre delene av reviret. På boplassene lukter det sterkt av rødgaupe.
Størrelsen på rødgaupas revir varierer veldig; en sammenligning av forskningsresultater fra Verdens naturvernunion viste at revira kunne variere fra 0,6 til 326 km². En studie i Kansas viste at bofaste hanner hadde et revir på omtrent 20 km², og at hunnrevira knapt hadde halvparten av denne størrelsen. Ikke-bofaste rødgauper hadde både et større og mer udefinert revir enn de bofaste. Gaupeungene hadde de minste revira, på rundt 7 km². Forskning har vist at spredning fra fødselsreviret er mest utprega hos hanner.
Rapporter om årstidsvariasjoner i revirstørrelse har vært tvetydige. En studie fant store forskjeller i hannenes revirstørrelse, fra 41 km² om sommeren opp til 100 km² om vinteren. En annen fant at hunner, særlig de som var forplantningsaktive, utvida reviret sitt om vinteren, men at hanner bare bytta revir uten å utvide det, noe som samsvarte med et flertall av tidligere studier. Annen forskning i amerikanske delstater har vist små eller ingen årstidsforskjeller.
Som de fleste kattedyr lever rødgaupa i stor grad alene, selv om revira kan overlappe hverandre. Noe som imidlertid er uvanlig for katter, er at hannen er mest tolerant for overlapping, mens hunner sjelden beveger seg inn i andres revir. På grunn av deres lille størrelse kan to eller flere hunner ha sine revir innenfor et hanndyrs hjemmerevir. Når flere hanners revirer overlapper hverandre, oppstår det ofte et hierarki som resulterer i at ikke-bofaste rødgauper utestenges fra de favoriserte områdene.
Jakt og føde thumb|Snøskoharen er et vanlig bytte før rødgaupa. Kaniner, harer og gnagere utgjør rødgaupas hovedføde.
Rødgaupa kan leve lange perioder uten mat, men spiser mye og ofte når det fins godt med mat. Under magre perioder jager den vanligvis større bytter som den kan komme tilbake og spise på ved seinere tilfeller. Rødgaupa jakter ved å spore opp og forfølge byttet sitt, for så å overfalle det etter en kort jakt eller ved direkte angrep. Den foretrekker pattedyr på mellom 0,7 og Hovedbyttet dens varierer avhengig av hvilket område den lever i. I østlige USA er det bomullshalekaniner, og i nord er det snøskoharer. Der hvor disse to artene lever i samme område, som i New England, utgjør de to rødgaupas hovedføde. I sør blir kaninene og harene av og til erstatta av bomullsrotter som hovedføde. Rødgaupa er et opportunistisk rovdyr som, til forskjell fra den mer spesialiserte kanadiske gaupa, er tilbøyelig til å endre byttevalget sitt. Forskning har vist at variasjonen i føde positivt samsvarer med antallet individer av rødgaupas hovedbytte; mengden av dyrets hovedbytte er derfor avgjørende for valget av føde.
Rødgaupa jakter dyr av mange ulike størrelser og anpasser jaktteknikken sin avhengig av hvilket dyr den jakter. Når den jakter smådyr, for eksempel gnagere, ekorn, fisk og insekter, jakter den i områder hvor det er godt med bytte. Den ligger stille, kryper eller står stille og venter på at offeret skal komme nær; da angriper den og tar tak i byttet med sine vasse, inntrekkbare klør. For dyr som er litt større, for eksempel kaniner og harer, forfølger den dyret til den kommer mellom 6 og fra byttet, før den løper fram og angriper. Ved sjeldne anledninger spiser den også større dyr som rødrever, minker, skunker og mindre hunder og huskatter. Det hender også iblant at de jakter buskap og fjærkre. Selv om større buskap som storfe og hest ikke blir angrepet, utgjør rødgaupa en trussel mot mindre arter som får og geiter. Ifølge National Agricultural Statistics Service drepte rødgaupa får i 2004, noe som utgjør av det totale antallet får som ble drept av rovdyr det året. Imidlertid kan dette tallet være noe misvisende ettersom rødgaupa også er en åtseleter som spiser på restene av det som andre dyr har drept.