Trollstigvegen (ofte kalt Trollstigen eller bare Stigen) er en fjellovergang på fylkesvei 63 i Rauma og Fjord kommuner i Møre og Romsdal. Trollstigveien forbinder Valldal på Sunnmøre med Åndalsnes og Romsdalen. Veien ble offisielt åpnet 31. juli 1936 og anlegget ble i 1925 budsjettet til omkring 1,8 millioner kroner. Det bratteste partiet fra innerst i Isterdalen opp til Stigrøra har elleve hårnålssvinger og en stigning på 1:12. Hele strekningen fra Sogge bru til Sylte i Valldal er 50 kilometer. Strekningen var riksvei fra 1935 til reformen i 2010 da den ble fylkesvei og ansvaret overført til fylkeskommunen. Trollstigen er en av de nasjonale turistveier og er en av Norges mest besøkte attraksjoner. Trollstigen har adresse Valldalsvegen i Fjord kommune og Isterdalsvegen i Rauma kommune.
Fjellovergangens høyeste punkt er Alnesreset på kommunegrensen, 850 meter over havet. Veibanen er nå 4 til 6 meter bred, mer ved møteplasser, da veien ble åpnet var veibanen 3 til 4 meter. Hårnålssvingene har en kurvediameter på rundt 10 meter og Stigfossbrua krysser nedre del av den 180 meter høye Stigfossen. Ved stor vannføring er Stigfossbrua våt av fossesprut. miniatyr|Trollstigvegen 2021 miniatyr|Hårnålssvingene i bratthenget, 2006, etter ombygging/rassikring. miniatyr|Veiens høyeste punkt, Alnesreset, 856 moh med kommunegrensen. Fjelltoppene er Kongen og Bispen (venstre side) og Trolltindan (høyre). miniatyr|Omgivelsene med Bispen og Bispevatnet i midten, Trolltindane på andre siden av Isterdalen og Venjetindan i det fjerne. Veistrekningen er vinterstengt og er vanligvis åpen fra slutten av mai og til snøen faller om høsten. Fylkesvei 63 er hele vinteren åpen til Langdal på sørsiden (siste bolighus). Brøytinga starter normalt i den siste uka i april, men veien blir ikke åpna for hele vegen er ferdigbrøyta. I 2026 åpnet veien 27. april som var det tidligste noen gang.
I 2024 ble veien stengt fra midten av juni og ut året på grunn av fare for steinskred. Den ble gjenåpnet 11. juli 2025. Rassikringen kostet 50 millioner kroner. Mer rassikring skal etter planen pågå de neste tre årene og veien vil bli stengt etter turistsesongen fra 15. august. Fylkeskommunen inspiserer strekningen daglig, og det er trafikkdirigering i høysesongen. Trafikkdirigering begynte i 2022 etter trafikkork. I juli 2025 var det 2300 biler daglig i Trollstigen i snitt med 2800 på en dag som ny rekord. I 2026 ble det satt opp radar som skal overvåke bevegelser i fjellsidene med tanke på fare for steinras.
Store deler av strekningen var uten mobiltelefondekning inntil 2020.
Området er omfattet av knyttet til Reinheimen nasjonalpark.
Historie miniatyr|Trollstigen sett fra stien til Trolltindene en gang før 1962. Kløvstien er såvidt synlig ovenfor Stigfossbrua.
Tidligere ferdsel Trollstigen, eller «Stigen» som den ble kalt før 1936, er en gammel fjellovergang mellom Valldal på indre Sunnmøre og Åndalsnes. Fra 1533 var det et stort årlig marked på gården Devoll (Devold) nederst i Romsdalen. Dette Romsdalsmarkedet var en viktig grunn til at valldalingene ivret for et samband over «Stega-fjellet». Presten Hans Strøm skrev omkring 1766 at fjellveiene mellom Valldal og Romsdal «befares aarlig og idelig af Sognets Beboere som paa Romsdals Marked og Bjergverkene drive en betydelig Handel med Heste og Feedevarer.»Strøm, Hans (1766): Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør, beliggende i Bergens Stift i Norge. Kiøbenhavn.
Veien over Stegafjell og gjennom «Isdal» var ifølge Strøm et alternativ til veien om Innfjorden, der man bruke båt på deler av strekningen. Den tredje fjellovergangen gikk til Brøste i Lesja og ble benyttet ved reise til bergverkene på Lesjaverk og Røros, hvor bøndene solgte smør og ost.Strøm, Hans (1756): Annotations Boog over de Merkværdigheder som udi Syndmørs Fogderie forefindes. Utgitt 1997 ved Ragnar Standal, Kari Aalberg og Terje Aarset. Snorre Sturlason omtalte fjellovergangen Valldal-Verma/Brøste i sagaen om Olav den Hellige.
På Slettvikane i Valldal er det satt opp en stein til «Minne om valldølene Ole M. Alstad og Lars M. Omenås. Dei fyrste som i 1776 gjorde opptaket til vegsamband Valldal–Romsdal». Like ved er en stein med innskriften «Kong Håkon bilte denne veg 1936» og «Olav den Heilage gjekk denne steg 1028».Statens vegvesen, Møre og Romsdal (2001): Vegminner i Møre og Romsdal fylke. Molde. Fogden for Sunnmøre brevvekslet i 1776 med sogneprest Ludolf Krohn om at bøndene hadde begynt å sette i stand vei over fjellet. Krohn anslo at arbeidet ville koste omkring 200 riksdaler utover dugnadsarbeid av bøndene i Valldal. Fogden anbefalte tilskudd på linje med tilskudd til broer. I årene 1776–1781 ble det lagt ned en del arbeid for å bedre fremkommeligheten. Lensmannen omtalte i 1778 veien gjennom Valldal og over fjellet til Sogge som den eneste allfarvei i Dale skiprede (indre Sunnmøre).Grunn og Gror. Kultursoge for Norddal. Redigert av Ivar Kleiva. Utgitt i Valldal 1976.
Det tok omtrent to dager å tilbakelegge strekningen mellom Valldal og Romsdalen til fots og med hest. I eldre tider fantes en gangvei som bare såvidt var farbar med hest. Navneforskeren Botolv Helleland skriver at en stig er smalere enn en vei og så smal at det var plass til bare én person eller ett dyr i bredden.
Kløvstigen I årene 1905–1913 ble det for statlige midler anlagt en ridevei (en kløvsti i det bratteste partiet) over fjellet, for det meste 1,5 meter bred. Denne rideveien var 14 km mellom Øvstestøl i Valldal og Knutsætra i Isterdalen, nedenfor disse setrene var det kjørbar vei.Rekdal, Bjarne (1986): Vegen Valldalen – Romsdalen. Tidsskrift for Sunnmøre Historielag, 1986, s.122–137. Kløvstigens før bilveien ble anlagt, udatert foto hos Digitalt Museum/Romsdalsmuseet, besøkt 10. januar 2018 Etter åpning av Raumabanen ga også jernbanen tilskudd til bygging av kjøreveien, som ga adkomst fra indre Sunnmøre til jernbanenettet. Forsvaret var også svært interessert i veien av hensyn til mobilisering og øvelser i tilknytning til militærleiren på Setnesmoen.
Store deler av den opprinnelige «Kløvstigen» mellom Slettvikane i Valldal og Knutsetra i Isterdalen er godt synlig og farbar til fots. Mens kjøreveien krysser Stigfossen med Stigfossbrua fra 1935, krysser Kløvstien Istra nede i dalbunnen.
Kjøreveien miniatyr|Overtakelselsbrev signert av blant andre kong Haakon. Dokumentet erklærer at veien for fremtiden skal hete «Trollstigveien». miniatyr|Trollstigheimen på veiens høyeste punkt, Alnesreset (utsikt østover langs Alnesdalen), der den sto til 1963. Nytt vertshus ble senere reist på Stigrøra.
Omkring 1900 var veien fra Sylte til Langdal i Valldal kjørbar med hest og vogn, mens veien videre til Øvstestøl ovenfor Langdal til nød var kjørbar. Samtidig som Kløvstigen ble anlagt 1906–1913 sørget amtsingeniør Nils Hovdenak for å stikke og detaljplanlegge en kjørevei over fjellet mellom Valldal og Isterdalen. Hovdenak spådde i 1912 at dette ville bli «en av våre viktigste turistruter» fordi overgangens naturscenerier kan måle seg med det beste landet kan oppvise. Allerede i 1895 mente Hovdenak at det med tiden måtte eller ville komme en kjørevei. Strekningen Sylte–Uri bru ble opparbeidet til 3,5 meter veibredde før 1916 med tanke på det ville komme hovedvei til Romsdalen.
Anleggsarbeid I 1916 startet oppgradering eller omlegging av kjøreveien gjennom Valldalen og Isterdalen, blant annet med nye broer som Holsbrua og Uribrua. Bro over Gudbrandsjuvet kom i 1919. Stortinget vedtok i 1916 at den fremtidige veien Valldal–Romsdal skulle inngå i hovedveinettet. Fylkestinget gikk i juni 1925 inn for prosjektet med 34 mot 31 stemmer. Blant annet ble det kritisert at Trollstigen ble prioritert foran veiforbindelse mellom Veblungsnes og Innfjorden (dagens E136). På denne tiden var det ikke veiforbindelse mellom Åndalsnes og Tresfjorden. Anleggskostnaden ble i 1925 anslått til 1,8 millioner kroner. Det var fire anleggsbrakker: Øvstestøl, Slettvikan, Stigrøra og Isterdalen. På det meste var 60 mann i arbeid.
I 1927 ble det reist tvil om «berettigelsen av å fortsette dette kostbare hovedveianlegget over fjellet til Romsdal», men fylkestinget gikk på ny inn for å fortsette arbeidet over fjellet, og arbeidet på selve fjellovergangen tok til mellom Langdal og Øvstestøl øverst i Valldal i 1927. Senere ble strekningen Slettvikane-Alnesreset satt i gang i 1930. Samme år ble også arbeidet med de karakteristiske elleve slyngene (hårnålsvingene) opp bergsiden påbegynt, mens strekningen fra Alnesreset ned til Stigrøra ble påbegynt i 1931. I Isterdalen begynte arbeidet i 1928, og av hensyn til Trollstigveien ble Soggebrua vesentlig oppgradert. Arbeidet med de karakteristiske hårnålsvingene nedenfor Stigrøra begynte i 1930, og Stigfossbrua ble muret i 1934 og 1935.
miniatyr|Vedlikeholdsarbeid høsten 1963.
Svingene ble murt ut for at de ikke skulle bli for krappe. Senere har en av murene gitt etter og er blitt reparert. Arbeidet ble i hovedsak utført for hånd med trillebår, spett, slegge, bor og feisel. To mann klarte å bore tre meter hull i løpet av en arbeidsdag. Etter hvert la anleggsarbeiderne ut skinnegang, slik at stein og grus kunne fraktes med vagger i stedet for trillebår. Mannskap fra Romsdal arbeidet seg oppover fra bunnen av Isterdalen til Stigfossen, mens sunnmøringer arbeidet ovenfor fossen. I høyfjellet ble det arbeidet bare noen måneder om sommeren og høsten på grunn av store snømengder, rasfare og flom.Torvik, Arne Inge: Om samferdsel i Møre og Romsdal. Molde: MRF, 2000. Mens arbeidet pågikk, tok anleggsarbeiderne seg over Stigfossen med taubane. Det var ingen alvorlige ulykker under anleggsarbeidet.
Trollstigveien ble åpnet av kong Haakon VII den 31. juli 1936.
Utforming Veibanen er 4 til 6 meter i bredden, men var opprinnelig 3 til 4 meter, og i tillegg er det møteplasser. Det bratteste partiet har elleve hårnålsvinger med en diameter på omkring 10 meter og en stigning på 1:12. Hver sving har navn etter arbeidslaget (eller basen på laget) med ansvar for svingen, regnet nedenfra: Otmar Østigård, Johan Voll (sving 2 til 4), Kjelstad, Anton Fiva, Lars Daniel Tafjord, Martin Uri (nummer 8 og 10), Arthur Langdal og øverst Volda-svingen (nå kalt Bispesvingen under fjellet Bispen). Strekningen fra Kjelstadsvingen (nummer 6) til Stigfossbrua ble kalt Kjelstadlinja, mens den lange strekningen fra Bispesvingen til Stigrøra ble kalt Bispelinja.Veg og Virke i Møre og Romsdal fylke, oktober 1986, nr 3, årgang 14 (bedriftsavis for Statens vegvesen, Møre og Romsdal). Sving nummer 4 blir også kalt Grustaksvingen. Thomas Aarønes var leder for anlegget fra 1916 til det sto ferdig i 1936. Nikka Myren Grønning, som var kokke i anleggsperioden, fikk Nikkasvingen oppkalt etter seg og hun var selv tilstede, 103 år gammel, under avdukingen av skiltet i 2020.
Veien ble anlagt langs delvis samme trasé som den eldre ride- og gangveien, kalt Kløvstien (Kløvstigen). I bratthenget nedenfor Stigrøra ble Kløvstigen liggende stort sett urørt og den ble senere restaurert av Rauma kommune og skiltet/merket som fotsti.
Rutetrafikk Valldal-Åndalsnes Rutebillag ble etablert i 1936 da veien åpnet. Veien og bussruten knyttet trafikken i Romsdalen til fjordene på Sunnmøre inkludert Geiranger med fjellovergang til Stryn og Otta. Inntil Ørnevegen åpnet i 1956 gikk trafikken med bilferje fra Sylte via Hellesylt til Geiranger. Den store (med blant annet plass til busser) og relativt raske bilferjen MF «Geiranger» ble satt i trafikk på strekningen i 1937 for å legge til rette for trafikk mellom Geiranger og Åndalsnes. Trollstigvegen førte til at turisttrafikken i Geiranger fikk mer preg av gjennomgangstrafikk.