thumb|Albert Speer, tysk arkitekt og rustningsminister i det nasjonalsosialistiske Tyskland, fotografert som tiltalt under Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig Berthold Konrad Hermann Albert Speer (født 19. mars 1905 i Mannheim i Det tyske keiserrike, død 1. september 1981 i London i Storbritannia) var en tysk arkitekt og senere rustningsminister i Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske regjering fra 1942 til 1945. Han var den av toppene i det tredje rike som privat stod Hitler nærmest. Hans datter Hilde Schramm er en politiker for Bündnis 90/Die Grünen.

Han ble etter krigen dømt til 20 års fengsel for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Få av bygninger Speer utformet er bevart på grunn av ødeleggende krigshandlinger.

Bakgrunn og utdanning Speer var født i en velstående familie i Mannheim, ifølge ham selv var barndommen ulykkelig. Speer begynte sine arkitekturstudier på Universitetet i Karlsruhe, senere skiftet han til Techhnische Universität München. I 1925 byttet han igjen - denne gang til Technische Universität Berlin – hvor han studerte under Heinrich Tessenow, som Speer beundret. Året etter eksamen i 1927 ble Speer Tessenows assistent, noe som var en stor ære for en mann på 23 år. Som Tessenows assistent underviste Speer i noen av hans fag, mens han fortsatte sine egne videregående studier. I München og senere i Berlin innledet Speer et nært og langvarig vennskap med Rudolf Wolters som også studerte hos Tessenow.

Hans datter Hilde Schramm (født 1936) er en tysk politiker for Bündnis 90/Die Grünen.

Hans sønn Albert Speer (1934–2017) var også arkitekt og byplanlegger. Speer jr hadde større innflytelse som byplanlegger enn faren som i liten grad fikk sine store planer realisert. Speer jr planla blant annet Expo 2000 i Hannover, Nigerias hovedstad Abuja, campus for Fudan-universitetet i Shanghai, og den såkalte Automobile City i utkanten av Shanghai. Han hadde spesielt stor betydning for hjembyen Frankfurt am Main der han blant annet planla bygget for den europeiske sentralbank.

Albert Speer døde plutselig i 1981 under et kort opphold i London, hvor han samme dag var blitt intervjuet av BBC og der han hadde en elskerinne. Speers urne ble satt ned på familiegravstedet i Heidelberg i Tyskland.

Arkitekt for Hitler Speer meldte seg inn i det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet NSDAP i 1931. Han begynte å arbeide for Hitler fra 1933 etter å ha imponert ham med et tegningsutkast til en monumental partimøte-tribune i Nürnberg. Bruken av sterke luftvernslys for å skape imponerende lyseffekter under det nasjonalsosialistiske partiets store utendørs kveldsmøter, var Speers idé. Hitler, som siden ungdommen hadde vært lidenskapelig oppslukt av monumental klassisk arkitektur, må ha tenkt at Speer var den som kunne gjøre hans enorme byggeplaner til virkelighet. I 1934 utnevnte Hitler den 29-årige Speer til stillingen «Førerens arkitekt». I denne posisjonen fikk han etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen nærmest ubegrensede fullmakter og ressurser innenfor sitt område. Han ble utnevnt til professor, og som generalinspektør for byggvesenet i Berlin fikk han med sin stab ansvaret for å forme nasjonalsosialistiske Tysklands nye arkitektur i samsvar med Hitlers idealer. I 1936 imponerte Speer med «lyskatedralen» ved Olympiaden. De 150 lyskasterne var rettet opp mot himmelen, der blendende hvite søyler av lys kunne ses som gjenskinn så langt unna som i Frankfurt am Main – de hadde en effekt på førti tusen watt.Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (side 50), Spartacus, Oslo (2008) ISBN 978-82-430-0445-0

Som «Generalbygginspektør for rikshovedstaden Berlin (Germania)» utarbeidet han sammen med Hitler konkrete planer for omdanne det nye Germania til en verdenshovedstad preget av gigantiske praktbygninger. En enorm kuppelbygning, Volkshalle, skulle stå i sentrum. Dette ville ennå i dag vært verdens største bygning, hadde prosjektet blitt realisert. Planen var at den nye hovedstaden skulle stå ferdig i 1960. På grunn av krigen ble kun få av byggverkene ferdige, slik som Tempelhof lufthavn og det nye rikskanselliet. Det såvidt påbegynte prosjektet innebar massivt rivningsarbeide gjennom tett befolkete sentrumsstrøk i Berlin. Senere forskning har avdekket at Speer sto sentralt i tiltakene for å deportere byens jødiske innbyggere med den hensikt å skaffe tyskerne som var blitt hjemløse på grunn av ombyggingen, nytt husly.

Rustningsminister thumb|Billedhuggeren Arno Breker modellerer en portrettbyste av Albert Speer i 1940. Etter rustningsminister Fritz Todts død i en flyulykke i 1942, ble Speer utnevnt til hans etterfølger, både i regjeringen og som leder av Organisation Todt. De neste årene opplevde Tysklands krigsindustri en dramatisk produksjonsvekst som nådde toppen så sent som 1944.

Mens tyske byer ble sønderbombet og erobret av den røde hær, førte Speers utvilsomme organisasjonstalent og iherdige arbeidsinnsats, hensynsløse utnyttelse av tvangsarbeidere og tiltak i krigsindustrien til at Tyskland i 1944 produserte syv ganger så mange våpen som i 1942, fem ganger så mange pansrede kjøretøyer og seks ganger så mye ammunisjon. Fordelingen av råstoffer og arbeidskraft måtte fordeles hårfint, og Speer advarte en forsamling av Gauleitere om at deres bestilling av kobber overgikk verdens samlede kobberressurser.The center of the web, 1990 Time-Life books, ISBN 0-8094-6987-1 (s. 120)

I krigens sluttfase saboterte Speer Hitlers ordre om å ødelegge det som var igjen av tysk infrastruktur. I Nürnbergprosessen hevdet han at han i februar 1945 planla å drepe Hitler ved å føre giftgass inn i førerbunkerens ventilasjonsanlegg; men at Hitler kom ham i forkjøpet ved å få bygget en tre meter høy skorstein.John Jones: «Speer, Hitler's right hand», UPI 2. september 1981

Da Gestapo ville arrestere tre av Speers medarbeidere for å ha gitt uttrykk for at krigen var tapt, ble de reddet av at departementets arkiver beleilig brant til aske i et luftangrep. Speer var enormt lettet, men advarte sine kolleger om at de ikke kunne påregne å være like heldige neste gang.The center of the web, (s. 121)

Speer ble personlig hardt rammet av krigen da hans bror Ernst Speer (1906-1943) omkom i slaget om Stalingrad. Han er aldri blitt funnet. Siste tiden lå han på et feltsykehus uten vegger og bare delvis dekket av tak, syk av gulsott, med oppsvulmete bein og nyresmerter. Moren gråt i telefonen til Albert som hadde sendt Ernst til østfronten med løfte om forflytning til Frankrike straks felttoget var over. I det siste brevet fra Ernst skrev han at han var dradd tilbake til fronten i sin elendige tilstand, heller enn å se kameratene sine dø rundt seg på feltsykehuset.Antony Beevor: Stalingrad (s. 308), forlaget Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-43-00401-6 Erhard Milch ble sendt til Stalingrad for å stå for en overvåkning av luftforsyningen fra 15. januar 1943. Speer fulgte ham til lufthavnen. Milch lovet å prøve å finne Ernst og få ham ut med fly, men både Ernst Speer og restene av enheten hans viste seg å være sporløst borte, «savnet, antagelig døde». Et brev kom ut med fly, «fortvilt over livet, sint på døden, bitter på meg, sin bror».Antony Beevor: Stalingrad (s. 329)

Speers forhold til Hitler Selv skrev Speer at «Hvis Adolf Hitler noen gang hadde hatt en venn, hadde jeg vært den vennen.»Nekrolog over Speer, New York Times 2. september 1981 Men ledere, særlig de paranoide som Hitler, har ikke venner, bare disipler. Speer mente Hitler ble trukket mot ham som kunstner, og at den anerkjennelsen gikk begge veier.Robert Jay Lifton: Witness to an Extreme Century, interviews with Albert Speer about his 15 years as a prominent Nazi and «Hitler’s architect»]</ref>

Speer og Hitler omgikkes ofte privat når Hitler oppholdt seg i Obersalzberg nær Berchtesgaden. Speers hus lå kun noen hundre meter fra Berghof, der Speer med familie ofte var gjester. Også fru Speer og Eva Braun var venninner. Gjennom Speer dyrket Hitler sine gigantomane arkitektoniske visjoner, helt oppslukt av en modell av Welthauptstadt Germania, «verdenshovedstad Germania», et nytt Berlin som Speer ga ham som bursdagspresang. Byggeplanleggingen med Speer fungerte trolig som en kjærkommen virkelighetsflukt fra de voksende problemene med krigen.

Speer visste muligens noe om det forestående 20. juli-attentatet mot Hitler, men unngikk å bli innblandet og forble lojal helt til slutten. Med stor fare for eget liv fløy han inn i det omringede Berlin sentrum og møtte Hitler i førerbunkeren kun få dager før Hitler begikk selvmord. I senere intervjuer tok Speer alltid avstand fra nasjonalsosialismens forbrytelser. I sin dagbok fra fengselsoppholdet i Spandau, skriver Speer: «Både objektivt og følelsesmessig sto jeg ham [Hitler] nær nok, og samtidig var min bakgrunn og oppdragelse så vidt forskjellig fra hans at jeg – riktignok altfor sent – ble klar over det fremmedartede, uhyggelige og onde i hans vesen.»

Etter krigen Under Nürnberg-prosessen ble Speer dømt til 20 års fengsel for sin bruk av slavearbeidere i krigsindustrien. Under rettssaken uttrykte han anger over å ha tilhørt det tredje rikets ledelse, og tok avstand fra regimets forbrytelser, samtidig som han nektet for å ha visst om dem. Han nektet også for kjennskap til utryddelsen av jødene. Denne opptreden, trolig i kombinasjon med et sjarmerende og tillitvekkende vesen, medvirket til at han ble dømt mildere enn det han ellers ville ha risikert.«Lurt av Albert Speer». Dag og Tid, 1. desember 2017 Den sovjetiske dommeren var imidlertid mindre opptatt av hva Speer sa enn hva han faktisk hadde gjort, og stemte for dødsstraff.

Speer ble overført til Spandau-fengselet i 1947 for avsoning. Tross sitt løfte om å innrømme sin skyld ved ikke å søke om benådning, startet han senere en kampanje for å bli løslatt før tiden. Denne mislyktes, og han ble først løslatt midnatt 1. oktober 1966, på dagen 20 år etter dommen.

I 1961 ble den 18 år gamle ​britiske soldaten Adrian Greaves kjent med Speer i fangenskapet. Mens Rudolf Hess og Baldur von Schirach ignorerte sine voktere, snakket Speer gjerne med ham - på flytende engelsk. Greaves ble spesielt overrasket over det nære vennskapet mellom Speer og Hitlers livsledsager Eva Braun, som etter Hitlers ønske reiste på ferie med Speer og hans kone i en årrekke. Speers kone kjente godt til at mannen hennes, som ofte besøkte Berghof i helgene, holdt den ensomme Braun med selskap. Det hadde virket uforståelig at Speer - to dager etter å ha tatt avskjed med Hitler i april 1945 - vendte tilbake til infernoet i Berlin like før Hitlers selvmord. Han forklarte Greaves at det var i håp om å overtale Eva Braun til å redde livet og bli med ham ut av den brennende byen. Det avslo hun. Greaves forholdt seg likevel til at Speer i stor grad løy. Fra 1970 var Greaves politimann i Kent; i 2022 var han den eneste gjenlevende av dem som hadde kjent og snakket med Speer i Spandau.Adrian Greaves: I guarded Albert Speer, 14. september 2022

I et brev til Hélène Jeanty, enken etter en belgisk motstandsmann, innrømmet Speer at han hadde vært til stede ved Himmlers tale i Posen 4. og 6. oktober 1943 der det klart fremgikk at regimet var i ferd med å utrydde jødene. Under rettssaken hevdet Speer at han ikke var til stede under Himmlers tale, noe som trolig medvirket til at han unngikk dødsstraff. I selvbiografien fra 1969 og intervjuer etter krigen nektet han for kjennskap til jødenes skjebne. I september 1942 var Speer involvert i utvidelsen av brakkeanleggene i Auschwitz i forbindelse med Ostwanderung («østvandring», opprinnelig innflyttingen av tysktalende nybyggere i de østlige randsonene av senmiddelalderens tysk-romerske rike;Ergebnis der Ostwanderung im Mittelalter, universitetet i Münster av naziregimet brukt som omskrivning av deportasjonen av jødene). Speer fraskrev seg også ansvaret for bruk av millioner slavearbeidere i rustningsindustrien, inkludert i Mittelbau-Dora.

Etter soningen