Kinas kommunistparti (KKP) ble opprettet den 23. juli 1921.

Partiets opprettelse var et direkte resultat av Den russiske revolusjonen i 1917 der kommunistene tok makten. Partiet ble opprettet som en avdeling i Den kommunistiske internasjonalen (Komintern), en institusjon dominert av Sovjetunionen. Komintern opprettet kontakt med Kuomintang (KMT) og gjennom diplomatiske forhandlingene etablerte Den første enhetsfront, en allianse mellom KKP og KMT. Alliansen varte frem til 1927 da KMT styrker under Chiang Kai-shek iverksatte et nasjonalt angrep på den kommunistiske bevegelsen. Dette ville være starten av Den kinesiske borgerkrigen som vedvarte frem til 1949.

Etter å ha nesten blitt utryddet som en nasjonal bevegelse av KMT klarte KKP å samle seg. I 1931 etablerte partiet Den kinesiske sovjetrepublikk (KSR). Partiets militærstrategi mislyktes og i løpet av 1934 hadde militære styrker under KMTs ledelse omringet KSR. KKP vedtok da å endre krigsstrategi og vedta Mao Zedongs forslag om guerrilla krigføring. Perioden 1934–1936 er kjennetegnet av Den lange marsj, en forflytning av soldater og personnel som rømte fra KMT styrker. Marsjen sluttet i 1936 da KKP ankom Yan'an.

Grunnleggelse (1921–1923) miniatyr|En museumutstilling av KKPs første partikongress avholdt i 1921 i Shanghai. Stephen Uhalley skriver at marxismen ankom Kina relativt sent i forhold til andre land, men ble møtt med åpne armer i etterkant av bolsjevik-revolusjonen. Li Dazhao, som var professor i historie og jobbet ved Pekinguniversitetet, ble den første anerkjente intellektuelle i Kina til å offentlig støtte opp om marxismen. Marxismens inntog førte videre til en omfavnelse av det leninistiske trengslet for et parti. Lis samarbeidspartner Zhang Guotao hadde alt konkludert i 1920 at «Vi anerkjenner fullt ut at det revolusjonen i Russland har oppnådd alle sine bragder grunnet ledelsen til Det russiske kommunistpartiet.» Chen Duxiu, partiets første leder, gjorde offentlig sin støtte for marxismen i 1919. Prosessen som førte til etableringen av KKP ble ledet av Chen. I august 1920 opprettet Chen kontakt med Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) ved å møte Grigori Voitinsky og hans personlig assistent Yang Mingchai. Møte ble etterfulgt av etableringen av KKPs første organisatoriske enhet. Chen etablerte hva som er nå KKPs Shanghai-avdeling ved slutten av august 1920, som ble etterfulgt av etableringen av en Shanghai-avdeling tilhørende Det sosialistiske ungdomsliga (SU), KKPs ungdomsliga. Partiet vokste raskt, og ved utgangen av november hadde Shanghai-avdelingen 15 medlemmer (blant dem var Liu Shaoqi. Dette ble etterfulgt av Mao Zedong, som etablerte en aktiv KKP og SU avdeling i Changsha, og Dong Biwu som etablerte Wuhan-avdelingen i november.

Partiet ble stiftet den 23. juli 1921 da partiets 1. nasjonalkongress ble avholdt. 13 delegater representerte partiets 6 avdelinger og 59 medlemmer. Verken Li Dazhao og Chen Duxiu deltok på kongressen. Maring og Nikolsky deltok på møte uten stemmerett på vegne av Komintern. Komintern-representantene tok ikke med seg vedtatte maler og kopier av hvordan et kommunistparties grunnlov og organisatoriske liv skulle se ut. Nasjonalkongressen vedtok en partigrunnlov og partiprogram som stred det med linja vedtatt av den 3. Verdenskongressen til Komintern i 1921. Likeså vedtok ikke nasjonalkongressen at KKP skulle melde seg inn i Komintern, men heller at den skulle rapportere til dem minst 1 gang i måneden. Partiet vedtok en ekskluderende linje som brøt med Kominterns vedtak at partier i Asia skulle etablere samarbeid med partier som representerte andre klasser. Nasjonalkongressen valgte Chen Duxiu til Sekretær i Sentralbyrået (leder), mens Zhang Guotao og Li Da ble valgt inn som medlemmer av Sentralbyrået.

Partiet vokste raskt, og lykkes med å organisere streiker og etablere fagforeninger i løpet av 1921–22. KKPs 2. nasjonalkongress ble avholdt juli 1922, og vedtok både at partiet skulle melde seg inn i Komintern, og etableringen av en enhetsfront med Kuomintang (KMT)]. Den 23. januar 1923 ble Den første enhetsfronten etablert når Sun Yat-sen, KMTs leder, og Adolph Joffe, den sovjetiske ambassadøren i Kina, annonserte en pakt mellom Sovjetunionen og KMT, og mellom KMT og KKP. Der sto det blant annet at Sovjetunionen og KMT anerkjente at verken kommunismen eller det sovjetiske systemet passet kinesiske omstendigheter. KKP-medlemmer fikk nå tillatelse av KMTs ledelse og melde seg inn i partiet–KKP og Sovjetunionens intensjon var å endre KMTs klassekarakter fra innsiden. Grunnet de endrede omstendighetene innkalte partiet den 3. nasjonalkongressen i juni 1923. Partiets tidligere beslutning angående enhetsfronten ble opprettholdt, og de fremtidige partilederne Mao Zedong og Qu Qiubai ble valgt inn som medlemmer av partiets Sentrale utøvendekomité.

Allianse med Kuomintang (1923–1927) KKP–KMT alliansen førte til at flere KKP medlemmer ble valgt til ledende posisjoner i KMT under KMTs 1. nasjonalkongress i 1924. For eksempel i KMTs styrende organ, Den sentral utøvendekomité, var 3 av 24 sittende representanter KKP medlemmer. Videre var 2 av 8 KMT byråer ledet av KKP medlemmer, og Zhou Enlai (den framtidige statsministeren) ble valgt som Nestleder i politisk opplæring. KMTs høyrefløy var misfornøyd med utviklingen, og ledende partiskikkelser som Hu Hanmin ønsket å si opp KKP–KMT avtalen. Som en reaksjon vedtok et møte i KKPs sentralkomité i mai 1924 å vie mer tid til å utbygge egen organisasjon. Likevel vedtok samme måte å videreføre arbeidet om å ta over KMT innenfra, et vedtak kritisert av KMTs høyrefløy og Komintern. Denne politikken ble videreført av den 4. nasjonalkongressen januar 1925. Mer merkverdig bestemte nasjonalkongressen å løsne på medlemskravene for å utvide KKPs medlemsgrunnlaget fra intelligensiaen til å omfavne også bønder og proletarer.

I mars døde Sun Yat-sen av naturlige årsaker. Med tanke på at Sun Yat-sen var i ferd med å inngå en avtale med krigsherrer i nord var hans dødsfall gunstig sett fra et KKP perspektiv. Litt senere, ut i mai, ble et KKP-medlem valgt som leder av Den nasjonale fagforeningen for arbeidere, og Li Lisan og Liu Shaoqi ble valgt til fagforeningens styringsutvalg. Like etter på ville KKPs medlemstall og rekevidde øke eksponentielt grunnet den 30. mai-bevegelsen, en serie av demonstrasjoner der myndighetene skutt på demonstranter. Flere av de nye, lovende medlemmene ble sendt til Moskva for opplæring, men sirka halvparten ville komme til å støtte Leon Trotskys kritikk av Joseph Stalins Kina-politikk–dette kom til å sterk innflyttelse på partiets fremtidige utvikling.

I hans siste melding til partiets ledelse før hans død rådførte Sun Yat-sen KMT å fortsette samarbeidet med KKP og Sovjetunionen. Hans etterfølger Wang Jingwei videreførte denne linja i partiet, men han ble motarbeidet av blant annet Chiang Kai-shek som på den tid bygde en anti-KKP blokk i forsvaret. Flere KMT-medlemmer hadde et negativt syn på KKP; mistilliten var basert på at kommunister var medlemmer av to partier, og de ble ansett som anti-nasjonalister grunnet deres forhold til Sovjetunionen. Konflikten i KMT eskalerte, og den 20. august 1925 ble den uformelle lederen av KMTs venstrefløy, Liao Zhongkai, myrdet på vei til et møte i KMTs Sentrale utvøendekomité. Hu Hanmin ble arrestert for mordet, men ble løslatt grunnet mangel på bevis. Ved utgangen av 1925 etterspurte flere på KMTs høyrefløy å utvise alle KKP medlemmer fra partiet. KMTs 2. nasjonalkongress, avholdt i januar 1926, avviste dette forslaget. Faktisk ble KKPs tilstedeværelse styrket, og den 2. nasjonalkongressen valgte 7 (av 36) KKP medlemmer til å sitte i partiets sentrale utøvendekomité. Videre valgte kongressen 7 kommuniser til å bli visemedlemmer i partiets sentrale utøvendekomité, og Mao var en av dem.

Forholdet til KMT ble forverret tre måneder senere da Chiang Kai-shek arresterte KKP kadre ved Whampoa militærakademiet og i Guangzhou (og dens nærområde) den 20. mars 1926. Soldater som støtter streikene i Guangzhou og Hongkong ble avvæpnet og sovjetiske rådgivere ble satt i husarrest. Det ble argumentert at dette ble iverksatt for å hindre at en påstått kommunistisk kommandør skulle arrestere Chiang Kai-shek og hans støttespillere. Sovjetunionen og Komintern, som ønsket å fortsette KKP–KMT samarbeidsavtalen, glattet over hendelsen. Dagen etterpå løslatte Chiang Kai-shek kommunistene og de sovjetiske rådgiverne. Flere konsekvenser kom av dette, viktigste var at (1) Wang Jingwei gikk av som president i KMT-regjeringen og (2) at en felles komité for å motta Komintern direktiver ble etablert, som besto av representanter fra KKP, KMT og Komintern. Videre fikk ikke KKP tillatelse til å kritisere KMTs teori om folkets tre prinsipper, KKP måtte levere en medlemsoversikt til Den sentral utøvendekomité over kommunister som var medlem i KMT, en regel ble innført at kommunister kunne maksimalt ha 1/3 av representantene i Den sentral utøvendekomité og videre at ingen kommunister kunne lede et departement i KMTs regjering eller et internt organ i KMT. Selv om Sovjetunionen rådet forsiktighet etter disse hendelsene i et forsøk på å bevare Enhetsfronten tolket Zhang Guotao høyrefløyens handlinger som et bevis på at Sovjetunionens innflytelse over KMT hadde blitt svekket–dette var enda ikke KKPs ståsted.

I 1926 initierte KMT nordekspedisjonen, et militært felttog ledet av den Den nasjonale revolusjonshær (NRH) med formål om å samle Kina under en KMT-styrt stat. KKP hadde lite innvirkning på felttoget da de enda ikke hadde etablert en selvstendig militærstyrke på dette punkt, selv om flere NRH-offiserer var KKP medlemmer på dette tidspunkt. Et resultat av felttoget var at, ved inngangen til 1927, at KMTs venstrefløy dominerte regjeringsapparatet i Wuhan, mens partiets høyrefløy kontrollerte NRH. På dette punkt ble KKP-medlemmene Tan Pingshan og Su Chaocheng utnevnt til jordbruksminister og arbeidsminister respektivt av KMT-regjeringen i Wuhan. Dette styrket KKPs kontroll over regjeringen, men forskjellene innad i KMT mellom dens venstre- og høyrefløy økte. I motsetning til KKP forsøkte Chiang Kai-shek å opprettholde et godt forhold med utenlandske regjeringer–dette ble bevist under Nanjing hendelsen i 1927 da 30 soldater ble henrettet for å delta i plyndring av utenlandsk eiendom. Forholdet mellom KMT-regjeringen og Chiang Kai-shek økte betraktelig etter at regjeringen fratok han mye politisk myndighet i april for å så følge det opp med annullering av vedtakene som ble tatt angående KKP i 1926.

Wang Jingwei, som hadde returnert fra utlandet, møtte Chen Duxiu den 4. april 1927, og vedtok å fortsette KKP–KMT samarbeidet. Et møte ble avholdt mellom Wang Jingwei og Chiang Kai-shek, men de kom ikke til enighet. Etter møte, den 12. april 1927, iverksatte Chiang Kai-shek et angrep på kommunister i Shanghai–en hendelse kjent som «Shanghai-massakren». Det hele startet med at NRH avvæpnet de kommunistiske fagforeningene, som hadde spilt en nøkkelrolle i gjenerobringen av byen. Det som etterfulgte var et angrep, drap og/eller arrestasjon av KKP-aktivister–hendelsen inspirerte et nasjonalt angrep på kommunister. Chiang Kai-shek angrep den sovjetiske ambassaden i Shanghai den 6. april, og den 28. april ble KKP grunnlegger Li Dazhao henrettet av NRH. Etter angrepet avholdte KKP den 5. nasjonalkongressen. Nasjonalkongressen vedtok å fortsette KKP–KMT samarbeidet, og videreføre Enhetsfronten. I samme ånd vedtok nasjonalkongressen Kominterns «Beslutning om Kina-problemet», som reflekterte Stalins standpunkt at KKP måtte videreføre samarbeidet med KMT. Det ble vedtatt at «storborgerskapet», representert av Chiang Kai-shek og høyrefløyen, hadde forlatt KMT, men at klassealliansen med KMT måtte videreføres. Videre vektla partiet viktigheten med å rekruttere og representere bondeklassen.