Elsa Kristina Laula Renberg (1877–1931) var en svensk-norsk sørsamisk reineier, organisasjonsbygger, aktivist og politiker. For sin rolle under Samemøtet i 1917 regnes hun som en viktig foregangsperson i kampen for samenes rettigheter. Hun var også med på å stifte verdens første sameforening – Lapparnas Centralförbund – i Stockholm i 1904.
Blant hennes kampsaker var retten til undervisning på samisk i skolen. I hennes tid som samepolitiker i Sverige var et hovedtema at samene burde ha eiendomsrett til sine skatteland og ha rett til å drive fastboende jordbruk, dertil også spørsmålet om stemmerett uavhengig av eiendom og inntekt. I Norge kjempet hun for at den tradisjonelle samiske, nomadiske reindriftskulturen – melkebruksreindrift – fremdeles skulle få levelige vilkår.
Bakgrunn og oppvekst Foreldrene Lars Thomasson Laula (1846–1899) og Kristina Josefina Larsdotter (1847–1912) var reindriftssamer og småbrukere i grensetraktene mellom Hattfjelldal i Nordland og Vilhelmina i Sverige.Kristina Josefina Larsdotter ; Sørsamiske slekter; sijtijarnge.no Elsa vokste opp i Såafoe ved Dikanäs, og gikk på Lappemissionens internatskole i Bäsksele ved Vilhelmina, antagelig i tre år, og trolig med Johan Daniel Lindbom som lærer.
Spørsmålet om hennes fødested har vært diskutert. Noen kilder oppgir Susendalen i Hattfjelldal, mens andre sier «i Sverige». Ved folketellinger i 1890 og 1910 har hun oppgitt Vilhelmina som fødested,Folkräkningen 1890 - Västerbottens län ;Else Ch. Renberg; Folketellingen 1910, Digitalarkivet men hun skal også ha oppgitt Susendalen i private samtaler. I biografien "Elsa Laula Renberg. Historien om samenes store Minerva" diskuterer Johansen kildene, ser på dåpsdato i Vilhelmina kirke 2. desember 1877 og reindriftens trekkruter, og konkluderer med at hun var født nær Storsele i Sverige. Fra en samisk synsvinkel er disse stedene uansett deler av samme nærområde, og innenfor trekkrutene til én sijte.
Familien var reineiere, men hadde en presset økonomi og valgte i 1898 å gå over fra reindrift til jordbruk. Småbruket «Kanaan» ble anlagt på jord som i fire generasjoner hadde vært familiens lappskatteland. Samer hadde imidlertid ikke adgang til å drive jordbruk, og det ble konflikter med omkringliggende nybyggere. Faren Lars og Elsas bror Matteus druknet i juli 1899, dagen før et rettsmøte vedrørende bruken av området. Elsas mor deltok i en delegasjon som i februar 1900 oppsøkte kong Oscar II for å klage på reinbeiteloven av 1898 og dens bestemmelser om samenes erstatningsplikt for beiteskader. Etter besøket fikk hun kongebrev med rett til å bruke og bo på Kanaan.
miniatyr|Elsa og søsteren Maria sammen med moren, ca 1905. Noen mener at Elsa gikk på realskole i Örebro.Opplysningen om realskoleeksamen stammer fra nekrologen i Nordlands avis 28.7.1931, men Renberg nevnte aldri dette selv. Derimot tok hun eksamen i flere enkeltfag våren 1904. (Johansen 2015; side 19, 170) I alle fall gikk hun i 1901 på et sommerkurs på Nyhyttans praktiske misjonsskole, en jordbruksskole drevet av adventistsamfunnet. Lite er kjent om hva hun gjorde i ungdomsårene, men hun bodde i Fredrika fra 1896 til ca. 1900, da hun flyttet hjem igjen. Høsten 1903 dro hun til Stockholm og fikk foretrede hos dronning Sofie; her fikk hun løfte om støtte til jordmorutdanning.Östgöta-posten 6. mai 1904, her sitert etter Johansen 2015 Hun begynte studiene i Stockholm høsten 1904, og avla eksamen i desember 1905.Den samiska aktivisten Elsa Laula tar barnmorskeexamen 1905; Stockholmkällan Hun praktiserte imidlertid aldri fast som jordmor, bare ved enkelte tilfeller.
Samepolitiker i Sverige miniatyr|Kampskriftet Inför lif eller död? utkom i august 1904 Tidlig i 1904, eller kanskje enda tidligere, må hun ha kommet i kontakt med Fredrika Bremer-förbundet i Stockholm, en kvinnesaksforening. Mens hun bodde i Stockholm 1904–1905 deltok hun også i et kurs i foreningsteknikk som ble ledet av Anna Lindhagen, søster av Stockholms borgermester Carl Lindhagen. Kurset "Samernas första folkbildningskurs", ble holdt i januar 1905, samtidig som Lapparnas Centralförbund holdt sin første - og siste - "Samernas första föreningskonferens". Alt våren 1904 holdt Elsa Laula et offentlig foredrag i Stockholm, mandag 4. april 1904 – annen påskedag.Bremer-förbundets tidsskrift Dagny nr 7, 1904 og Västerbottens-kuriren 7.4.1904; begge sitert etter Johansen 2015. To dager senere møtte hun kong Oscar II for å overlevere et klagebrev på vegne av flere samebyer i Åsele, Lycksele og Vilhelmina. Dette oppdraget hadde hun blitt utvalgt til under marsmarkedet i Åsele. Hun ble sannsynligvis valgt som utsending fordi hun snakket både samisk og svensk, og antagelig også fordi hun var dyktig til å formulere seg og framføre et budskap.
Foredraget og brevet til kongen er skrevet i samarbeid med Carl Lindhagen, som var kjent som en forkjemper for samiske rettigheter. Momentene i foredraget er de samme som fire måneder senere gjentas i pamfletten Inför lif eller död.Inför lif eller död (1904); pdf hos kb.se Hun ble også intervjuet i Stockholmsavisen Dagen 31. mars 1904.
5. august 1904 deltok hun i stiftelsen av Lapparnas Centralförbund på Skansen i Stockholm. Dette var verdens første landsdekkende samiske organisasjon. Forbundet var kortlivet, og hadde ikke noen virksomhet etter årsmøtet i 1905. I styret satt tre unge samer; Elsa Laula – som ble den første lederen – Torkel Tomasson og Johan Enok Nilsson. I tillegg omfattet styret reindriftsekteparet Lisa og Lars Stinnerbom, som hadde en sameleir som en del av utstillingene på Skansen denne sommeren, og redaktøren Gustav Z. Hedenström, som ble forbundets sekretær og beskrives som «den egentlige igangsetteren».
I august 1904 ga hun også ut kampskriftet Inför lif eller död: Sanningsord i de lapska förhållandena. I skriftet, som er på 30 sider, tok hun opp viktige samiske spørsmål. Hun drøftet svenskenes oppfatninger om samene, og mytene om alkoholisme og tigging. En hovedsak var at samene burde ha eiendomsrett til sine skatteland og også ha rett til å drive fastboende jordbruk, eller som Per Otnes oppsummerer det, «full samisk eiendomsrett til landet ovenfor 'odlingsgränsan', ei grense mellom samisk og svensk land som den svenske regjeringa fikk trukket opp fra 1867 og utover».Otnes 1970, side 109 Hun mente at samene ble drevet tilbake av den pågående jordkoloniseringsprosessen.Samernas frigörelseprocess ; Samernas Riksförbund, sapmi.se
Hun pekte også på det urettferdige i at samer ikke kunne eie jord, samtidig som stemmerett var begrenset til jordeiere, og foreslo at det burde velges en egen samisk representant til Riksdagen. Innenfor skolegang påpekte hun at skolegangen var kort og mangelfull, vanligvis bare 3 år. «'I likhet med dryckenskapslasten, kastas okunnigheten på lapparne som en skuggande, förklarande omständighet till nu rådande förhållanden. Men okunnigheten har sitt upphof i bristen på något att lära i yngre år, icke i lappbarnets motvilja för bildning och utveckling'. Det er som om hun sier: 'Hvorfor skal storsamfunnet trenge inn med sine lover uten samtidig å lære oss alt om dem, slik at vi kan ivareta rettighetene våre.'»
Inför lif eller död ble omtalt i Social Tidskrift i september 1904; signaturen «E. L.-l.» skrev at «det vore godt om hennes ord kunde nå till vida kretsar, ty för visso kommer hon med något nytt, som icke ens fallit inom en lappfogdes erfarenhetssfär.» og at brosjyren «behandlar lappfolkets moraliska ståndpunkt, som förf. ingalunda finner vara låg, lappens bristande juridiska skydd, som måste stärkas, om stammens existensfråga skall kunna lösas.»Social Tidskrift 1904; Prosjekt Runeberg
Det finnes få spor etter henne som offentlig politisk aktivist før 1904, men hennes virksomhet fra mars til august 1904 må ha vakt oppmerksomhet og gjort henne til en skyteskive. I avisen Umebladet sto det i desember 1904 en serie på seks lange artikler om «Fallet Laula» (Tilfellet Laula). Innsenderen Vilhelm Nordin vekslet mellom personangrep og detaljdiskusjoner, og klandret Elsa Laula dels for å lyve, dels for å opptre splittende og dels for å forespeile samene en bedre framtid enn de har grunn til å regne med – «mer skadade än gagnade lappfolket genom att inbilla det omöjligheter».Ola Nordebo. Elsa Laula – samernas Jeanne d'Arc ; VK-bloggen, 5.12.2012
I årene 1905 til 1907 deltok hun i samepolitisk arbeid i Sverige, ofte i samarbeid med andre gode krefter. Et kurs i regi av Centralförbundet för nykterhetsundervisning 2.–8. januar 1905 var en kombinasjon av et kurs i avholdsagitasjon og et kurs i foreningsarbeid for 16 unge samer.Samernas första folkbildningskurs i Stockholm, januari 1905 ; Jamtli bildarkivHvar 8 dag 15.1.1905; Prosjekt RunebergGustav Z. Hedenström. «Samernas första föreningskonferens 1905» Samefolkets egen tidning, sept/okt 1934. Her sitert etter Johansen 2015:54-57 Det er dette kurset i foreningsarbeid som ble ledet av blant annet Anna Lindhagen.
Ekteskap og familieliv i Norge miniatyr|Melking av reinen var en del av den nomadiske samiske reindriftskulturen. Kalvene ble «kjevlet» for at de ikke skulle die mora, reinen ble samlet i kve og melket i naehpie. Simlene gir lite melk hver gang, men melka er fet og næringsrik. Den intensiv reindriften med melking og natural-husholdning ble faset ut i første halvdel av 1900-tallet, og ekstensiv reindrift basert på kjøttproduksjon tok over. I biografien om henne står det at hun første gang opptrådte som offentlig taler i Norge ved stiftelsesmøtet for Brurskanken samiske lag i Mosjøen 2. oktober 1907. Hun hadde imidlertid også vært i Norge som taler tidligere, som avholdsagitator i Narvik i juni 1907.
På denne tiden møtte hun Tomas Pedersen Toven, som var hennes femmenning. Paret giftet seg 18. august 1908 i Drevja kirke og fikk sitt første barn, Olav Kristoffer, 10. september samme år. De tok sammen det nye etternavnet Renberg, som sannsynligvis kom fra fjellet Renberget i hennes hjemtrakter. De drev først i Toven reinbeitedistrikt og bodde i Leirvik i Hemnes, og flyttet senere til Brurskanken reinbeitedistrikt i Vefsn.
Familien Renbergs reindrift var basert på naturalhusholdning og intensiv reindrift hvor familien deler av året levde nomadisk sammen med reinen, bosatte i gamme eller telt i nærheten av beiteområdene. Melk ble lagret til eget bruk, eller ystet til ost. Melk og ost ble også solgt i noen grad. Naturalhusholdningen omfattet også fiske, skinnberedning og produksjon av klær og utstyr med utgangspunkt i skinnet og andre naturmaterialer.Berg 2000 De hadde sommerbeite i de høye fjellpartiene mot Røssvatnet og , ved Brurskanken, Geittinden og . Vinterbeite var på øyene utenfor Helgelandskysten: Tjøtta, Alsta, Herøy og Dønna.
Samene på Helgeland, hvor Renberg bodde, var blant de siste i Norge som gikk bort fra intensiv reindrift med melking. Overgangen ble opplevd som et kulturskifte, hvor meningsforskjellene var sterke og dypt følte. «Reelle motsetninger stod mellom tradisjonell reindrift med mindre flokker, der melking og mer intensiv utnytting av reinen var en hovedsak, og på den andre sida større flokker med kjøttproduksjon som nær sagt det eneste formålet. Miljøet på Helgeland, med Renberg i spissen, stod for det første alternativet, mens reineiere i Rørostraktene allerede var på god veg inn i stordriftssystemet.» Men samene på Helgeland var også delt i dette spørsmålet; reineiere i Kappfjell la om til kjøttproduksjon, mens reineiere i Toven og Brurskanken fortsatte med tradisjonell melkebruksreindrift. Disse motsetningene kan ha vært noe av grunnen til at det i 1910 ble startet en konkurrerende sameforening på Helgeland i 1910; Helgeland lappeforening.Berg 2000, side 173–176