Alta er en kommune i Finnmark med bystatus siden 2000. Den grenser i nord mot Hasvik, Hammerfest og Loppa, i øst mot Porsanger, i sør mot Kautokeino og Karasjok, og i vest mot Kvænangen i Troms og Loppa. Alta er også navnet på tettstedet og byen, som er kommunens administrasjonssenter.
Det har vært lansert flere tolkninger av stedsnavnet Alta. Oluf Rygh satte det i forbindelse med gammelnorsk alpt («svane»). Just Qvigstad mente første leddet var det finske ala-, som i alamaa («lavland»). Jens Petter Nielsen har pekt på det samiske alda («offerplass»).Nielsen, Jens Petter (1990). Altas historie, b.1: De glemte århundrene (1520-1826).
Historie
Fornminner left|thumb|300x300px|7000 år gamle helleristninger ble i 1973 funnet i Alta. Helleristningene i Alta ble oppdaget i 1973 og står på UNESCOs Verdensarvliste. Dette feltet har Nord-Europas største antall helleristninger og hellemalerier laget av en jeger- og fiskerbefolkning. De eldste helleristningene er strandlinjedatert til å være ca. 7000 år gamle. Det første funnet var den såkalte Pippisteinen, som på 1950tallet ble funnet i Gjermundsby litt sør for Isnestoften. Byen er også kjent for steinalderfunnene nær fjellet Komsa, som har gitt navn til det som tidligere ble kalt Komsakulturen og som i dag kalles eldre steinalder i Finnmark.
Før 1700 Alta nevnes for første gang i skriftlige kilder i 1520, og er på det tidspunktet etter alt å dømme et distrikt bebodd av et par hundre sjøsamer som levde av jakt, fiske og husdyrhold. Området var felles skattland for Danmark-Norge, Sverige og Russland. Mot slutten av 1500-tallet var det stadige konflikter mellom Sverige og Danmark om retten til å beskatte laksefisket i Altaelva, og i 1611 anla danskekongen en festning på Årøya for å holde svenskene unna. Først ved freden i Knærød (1613) ble det slått fast at Alta og de andre fjordstrøkene nordpå tilhørte Danmark-Norge. På denne tiden hadde de første nordmennene begynt å bosette seg inne i Altafjorden, særlig på vestsiden av fjorden og på Årøya.
1700-tallet Alta hørte til Sørvær prestegjeld, men etter hvert som fiskeriene sviktet og folketallet på kysten sank, samtidig som Alta opplevde en viss vekst, flyttet tyngdepunktet i prestegjeldet seg innover. I 1694 ble Altafjordens første kirke bygget på Årøya, men ble i 1705 flyttet til tingstedet Talvik. Alta ble nå hovedsognet. I Talvik var også handelsanlegget Alten Handel etablert noen år tidligere. Rundt år 1700 begynte den kvenske innvandringen, som følge av krig og hungersnød i Finland, til Alta for alvor. Kvenene bragte med seg både korndyrking og forbedrede elvefiskemetoder, og slo seg hovedsakelig ned ved Altaelva fra Elvebakken og opp til Øvre Alta. I 1738 flyttet amtmannen fra Vardø til Alta, og bygget Altagård som residens. Stedet var amtmannssete frem til 1815. Handelsmonopolet ble opphevet i Finmarkens amt i 1789, og det ble ganske snart opprettet handelssteder i Bossekop, Djupvik i Leirbotn, Rivarbukt, Sopnes og Komagfjord. I løpet av 1700-tallet hadde folketallet i Alta økt fra 350 til nærmere 2000.Minde, Henry (1975). Folketilveksten i Alta 1690-1825. Hovedfagsoppgave i historie. Universitetet i Tromsø. I 1801 var 54 % samer, 29 % nordmenn og 18 % kvener.
1800-tallet I 1826 startet det engelske selskapet Alten Copper Mines opp gruvedrift i Kåfjord. Mange gruvearbeidere kom til Kåfjord fra Finland, Sverige og gruvemiljøer i Sør-Norge som Røros og Folldal. Under gruvetiden var Kåfjord en periode det mest folkerike stedet i Finnmark. Gruvesamfunnet var en smeltedigel av forskjellige kulturer; her var det blant annet hotell, vertshus, skole, teater, store arbeiderbrakker og direktørbolig. Kåfjord kirke (1837), som ikke ble brent under krigen, bærer tydelig preg av sin engelske arkitektur fra gruvetiden. Fra 1837 var det også gruvedrift i Raipas, men i 1878 ble drifta nedlagt begge steder. Det svenskeide Altens Kobbergruber gjenopptok virksomheten i årene 1896 før de i 1908 også ga opp gruvedriften.
Flere av gruvearbeiderne reiste videre til USA, men andre begynte allerede fra 1830-tallet å kombinere gruvearbeidet med gårdsdrift. På denne måten ble de store dalførene i indre Alta – Mathisdalen, Storelvdalen, Eiby og Tverrelvdalen dyrket opp. En annen næring som vokste frem etter at det var slutt i Kåfjord var skiferen.
Utover på 1800-tallet ble pomorhandelen viktig for de ytre fjordstrøkene i Alta. Norsk fisk ble byttet mot russisk korn og forsynte kystbefolkningen i store deler av Nord-Norge. Denne handelen ble stadig viktigere frem til det var brått slutt etter den russiske revolusjon i 1917. left|thumb|300x300px|Markedsplassen i Bossekop fotografert i 1931. I 1857 ble prestegjeldet delt i Alta og Talvik, og i 1862 skjedde det samme med kommunen. Kåfjord hadde da vært eget kapellsogn siden 1837. Den katolske Nordpolmisjonen hadde sitt hovedkvarter på Altagård 1856-65, og det var katolsk menighet i Alta frem til 1902. Større fremgang hadde den læstadianske vekkelsen, særlig fra 1865 og utover, og spesielt blant kvenene på Elvebakken.Nielsen, Jens Petter (1995). Altas historie, b 2: Det arktiske Italia (1826-1920).
I perioden 1845 til 1850 var Alta sted for en del av et stort vitenskapelig oppmålingsprosjekt, som kom inn på UNESCOs verdensarvliste under navnet Struves meridianbue i 2005. Verdensarvpunktet på Lille Raipas representerer basismålingen som ble gjort i Alta sommeren 1850. Alta er den eneste norske kommunen som er vert for to objekter på UNESCOs Verdensarvliste.
Andre verdenskrig Alta og fjorden Kåfjord er også kjent for forsøket på å senke det tyske slagskipet «Tirpitz», som lå i fjorden i 18 måneder. Skipet fikk så store skader at det måtte forlate fjorden. Skipet ble slept til Tromsø hvor det etter hvert ble senket av de allierte styrkene.
Alta ble brent ned av tyskerne høsten 1944 og den eneste bygningen i den nåværende byen Alta som ikke ble brent var Alta kirke. Kirkene i Kåfjord, Talvik, Sopnes og Kviby ble spart. Befolkningen ble evakuert sørover og ble tatt i mot av vertsfamilier i ulike deler av landet. Etter frigjøringen av Norge vendte befolkningen tilbake, noen allerede våren 1945. De som kom tilbake bodde sommeren 1945 i telt og gammer, hvor de bygde opp husene igjen på de gamle tomtene sine. Mange hus ble bygd av planker som de fant på Alta flyplass. Flyplassen var blitt bygd av tyskerne under krigen. Flystripa var blitt bygd av planker ca. 148 mm x 48 mm og 4 meter lange, men disse plankene var gjennomboret med hull for å drenere bort vann fra flystripa. Det ble spikket plugger og satt i hullene og hus ble tømret opp. Det var ulovlig å hente planker, men mer og mer forsvant fra flystripa. Man kan ennå i dag se enkelte gamle stuer som er bygd opp av disse karakteristiske gjennomborrede plankene som er tettet med treplugger.
Altasaken Alta ble kjent for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, hvor omlag 800 demonstranter lenket seg fast i Stilla. Demonstrantene var miljøvernere fra hele Norge, men også fra andre land som for eksempel Danmark. Lokalbefolkningen i Alta var splittet, hvor enkelte var for utbygging og andre i mot. Enkelte mente utbygging ville tilføre Alta viktige arbeidsplasser. Mens andre som bodde langs Altaelva og var nært knyttet til elva var i mot utbygging. De fleste sportsfiskere var i mot utbygging da de fryktet konsekvensene for Altalaksen. Til tross for dette ble Altademningen bygd i Alta- Kautokeinovassdraget. Altaelva er kjent for å være en av Europas flotteste lakseelver, også etter utbyggingen.
Folkeavstemning om fylkestilhørighet Etter at det ble klart at Troms og Finnmark skulle oppløses som ett storfylke fra 1. januar 2024, ønsket politikerne i Alta å gjennomføre en folkeavstemning for å avgjøre om kommunen skulle tilhøre Troms fylke.Folket skal bestemme hvilket fylke Alta søker seg til, nrk.no I mai 2022 valgte de samme politikerne å likevel ikke gjennomføre planen.
Geografi left|thumb|300x300px|Fra Langfjorden i Alta
Topografi Alta kommune omfatter grovt sett landet rundt Altafjorden. Denne fjorden har mange sidefjorder og bukter, men relativt få øyer. Fjorden avgrenses imidlertid av de to store øyene Stjernøya og Seiland, som begge bare delvis ligger innen kommunens grenser. Mellom Stjernøya og fastlandet finner vi Stjernsundet, mellom Seiland og fastlandet Vargsundet, og mellom de to øyene Rognsundet. Disse tre sundene forbinder Altafjorden med havet. Mot vest skyter den lange og smale Langfjorden inn. Lenger inn i selve Altafjorden finner vi først Isnestoften så Talvik, og lengst inne i sørvest Kåfjorden. På østsiden av fjorden ligger flere mindre fjorder. De viktigste er, regnet fra nord, Lille og Store Lerresfjord, Komagfjord, Korsfjord, Skillefjord, Leirbotn og helt i sørøst, Rafsbotn. Årøya er eneste øy av betydning inne i fjorden, og ligger mellom Skillefjord og Leirbotn, atskilt fra fastlandet av Årøysundet. Mellom Kåfjorden og Rafsbotn lengst inne i fjorden stikker landet litt ut, og her renner Altaelva ut i fjorden. Altaelva danner Altadalen og Storelvdalen, og den betydelige sideelva Eibyelva danner Eibydalen. Litt lenger øst finner vi Tverrelva, som danner Tverrelvdalen, og Transfarelva som danner Transfarelvdalen. Vest for Altadalen renner Mattiselva gjennom Mattisdalen og munner ut i Kåfjorden. Lenger ute i fjorden på vestsiden er Vassbotndalen innenfor Talvik verd å nevne. Midt i dalen ligger Storvatnet. I bunnen av Langfjorden finner vi Bognelvdalen med Bognelva, som skyter rett sørover. For øvrig munner det ut ei lita elv i bunnen av hver av de små fjordene på østsiden av Altafjorden.
De høyeste fjellene i Alta ligger på vestsida av fjorden. Aller høyest er Haldde ved Kåfjord (1149,5 moh.). Fjelltopper over 900 meter finnes det mange av, til og med på Seiland (1079 moh.) og Stjernøya (914 moh.). Fjellene på østsida er ikke så høye, sjelden 700 moh., og mot sørøst flater landet av inn mot Finnmarksvidda. Her ligger innsjøen Iešjávri 390 moh., som er delt mellom Alta, Kautokeino og Karasjok kommuner. venstre|miniatyr|300x300pk|Sautso - også kalt Alta canyon, med den kjente lakseelva, Altaelva, i bunnen. Det aller meste av Altas 3 849 km² er fjell og vidder, 223 km² (5,7%) er skog og 20 km² (0,5%) er jordbruksareal.
Klima Klimaet i Alta er noe imellom kyst- og innlandsklima. Om vinteren blir det en sjelden gang under −25 °C, og om sommeren sjelden over 25 °C. Somrene kan være uvanlig varme for steder så langt nord, og noen dager i månedsskiftet juli-august er det gjennomsnittlig varmere i Alta enn i Trondheim. Sammenliknet med andre steder lenger sør er det særlig våren som er kald og kommer sent. Middeltemperatur for januar er −8,7 °C, for juli 13,4 °C, og for hele året 1,3 °C på Alta lufthavn. Det faller 400 mm nedbør i et normalt år, altså litt over halvparten så mye som i Oslo.
Næringsliv Tradisjonelt har dette vært et samfunn med småbrukere og skiferdrivere. Mange har livnært seg av en kombinasjon av småbruk med melkekyr og sauer, hvor mennene jobbet hjemme på gården om sommeren og i skiferfjellet om vinteren. Selfangst på Ishavet har også vært en viktig næring i Alta, og flere kjente ishavskippere kommer fra Alta, deriblant Karl Wirkola og Nils Thomassen.
Altasamfunnet preges i dag av mange selvstendig næringsdrivende og store entreprenørselskaper innen bygg og anlegg. Horisontene utvides stadig, og Equinors gassterminal på Melkøya har også tilført næringslivet arbeidsoppgaver.
Store kjøpesentre i sentrum av Alta har også ført til at byen er blitt et handelssenter i Vest-Finnmark.
Bergverk I skiferfjellet blir skifer (altaskifer) brutt ut i store flak, og klipt til takstein. Store deler av den eldre bebyggelsen i Alta har skifer som taktekke. Alta er omgitt av store forekomster av denne bergarten, som er verdenskjent for sin hardhet, og som nå brytes ut på industialisert vis og eksporteres til hele verden.
På Stjernøya ute i Altafjorden produseres nefelinsyenitt, en bergart som brukes i glassproduksjon. Turisme