thumb|right|Isdalen hvor den uidentifiserte kvinnen ble funnet.
Isdalskvinnen er betegnelsen på en uidentifisert kvinne som ble funnet død i Isdalen i Bergen i 1970. Den 29. november fant professor Ørjar Øyen (1927–2024) og hans to små døtre et utbrent og avkledd kvinnelik i en steinrøys ved en avsidesliggende sti i Isdalen. Etterforskning ble umiddelbart igangsatt, og saken har siden utviklet seg til å bli en av de mest omfattende kriminalsakene hos Bergenspolitiet. Den offisielle politirapporten konkluderte med selvmord, men denne konklusjonen er kontroversiell.
Kvinnen ble funnet i en del av Isdalen kalt Dødsdalen, som ligger i retning opp mot Ulriken. Rundt bålet ble det blant annet funnet et utbrent pass. Obduksjonen viste at kvinnen hadde fått et slag i halsregionen og hadde inntatt flere sovetabletter før døden inntraff.«Rettsmedisinerne finner spor av minst 50 Fenemal-tabletter i kroppen og en mindre mengde alkohol.», fra «Her bæres Isdalskvinnen til sitt anonyme gravsted», artikkel i Bergensavisen 20. mars 2005
Etterforskningen Politiet sporet kvinnen til to kofferter som ble funnet på jernbanestasjonen i Bergen. På alle klesplaggene var merkelappene systematisk fjernet, og fingeravtrykkene fant man bare fragmenter av. Det ble også funnet en fuktighetskrem som man måtte ha resept på. Legens navn og dato var imidlertid fjernet. I foret på den ene kofferten ble det funnet ca. 500 tyske mark. Det ble dessuten funnet fragmenter av ett fingeravtrykk på et par knuste brilleglass. Avtrykket var imidlertid ikke godt nok til å kunne identifiseres, men analysen styrket politiets teori om at det tilhørte den avdøde kvinnen. Politiet fikk laget en fantomtegning ut fra vitnebeskrivelser og analyser gjort av liket. Tegningene ble publisert i mediene, og kvinnen ble etterlyst via Interpol i en rekke land.
Politiet fant etter hvert ut at kvinnen hadde reist rundt i Norge og Europa med ni ulike identiteter: Genevieve Lancier, Claudia Tielt, Vera Schlosseneck, Claudia Nielsen, Alexia Zarna-Merchez, Vera Jarle, Finella Lorck og Elisabeth Leenhouwer. Alle disse identitetene var falske. Kvinnen brukte ifølge vitneobservasjoner ulike parykker, og i den ene kofferten ble det funnet kodede dagboknotater. Kodene ble senere knekket av politiet, som mente de var initialer for steder kvinnen hadde besøkt på ulike tidspunkt.«Etter en omfattende sammenligning og skriftanalyse av fremmedkontrollskjemaene alle utlendinger måtte fylle ut på norske hoteller og listene til flyselskapene, kommer de frem til hvor i Norge kvinnen har vært det siste året.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
Kvinnens tenner ble grundig sjekket under obduksjonen, og måten tannarbeidet var utført på, tydet på at kvinnen hadde vært hos tannlege i Øst-Europa. Kvinnen hadde totalt 11 gullbelagte tenner; én gullkrone og palatinal påbygning i første kvadrant, to onlay og en palatinal påbygning i andre kvadrant, én fireleddsbro i tredje kvadrant og én gullkrone med onlay-ekstensjon i fjerde kvadrant.
Vitner fortalte at kvinnen hadde snakket flere språk – fransk, tysk, engelsk og flamsk. Kvinnen hadde bodd på flere hoteller i Bergen. Hun hadde ved gjentatte anledninger byttet hotellrom etter å ha sjekket inn, da hun ikke ønsket rom som hadde balkong. I papirene hun signerte ved innsjekking, oppgav hun handelsreisende som yrke og ved ett tilfelle antikvitetssamler.
Etter å ha funnet kvinnens kofferter gikk politiet sammen med byens mest fremtredende tekstilforhandlere for å kartlegge Isdalskvinnens klesstil. Det ble konkludert med at kvinnen hadde en noe utfordrende stil, som bar preg av italiensk smak. Vitner påpekte for politiet at hun hadde en noe vrikkende gange.
Politiet kom tidlig i etterforskningen i kontakt med en italiensk fotograf som hadde gitt kvinnen haik og spist middag med henne på Alexandra gjestgiveri i Loen. Italieneren hadde tidligere samme år en henlagt voldtektsanmeldelse på politiets rulleblad. Ett av italienerens postkort som ble solgt i hele Norge, ble funnet i kvinnens bagasje. Fotografen hevdet at kvinnen hadde fortalt at hun kom fra en liten by nord for Johannesburg i Sør-Afrika, og at hun reiste halve året for å se pene steder. Avhørene førte imidlertid ikke frem til nye opplysninger om kvinnens identitet.
Den siste observasjonen av den antatte Isdalskvinnen var da hun sjekket ut fra rom 407 på hotell Hordaheimen. Kvinnen gjorde opp kontant, for så å bli hentet av en drosje. Kvinnens signalement ble oppgitt til å være 30–40 år, 164 cm høy, bredt hofteparti, små øyne og pent utseende. Hotellbetjeningen forteller at kvinnen oppholdt seg mye på værelset, og virket å være på vakt. En annen hotellgjest forklarte politiet at hun røykte sigarettmerket South state.
Ett vitne forklarte at hun hadde overhørt kvinnen mens hun snakket til en mann over gangen på et hotell i Bergen. «Ich komme bald» («Jeg kommer snart»), skulle kvinnen ha sagt.
Hypoteser Den pensjonerte politimannen Asbjørn Bryhn informerte i 1976 pressen om sin hypotese. Han mente kvinnen kunne ha vært del av en sjekksvindlerliga. I 1972 ble to søramerikanere arrestert for sjekksvindel i Bergen. De hadde også benyttet seg av falske identiteter.Bergens Tidende, 7. august 1976 Hypotesen ble latterliggjort, og pressen spekulerte i om politimannen bevisst prøvde å villede offentligheten på oppdrag fra POT.
Kvinnens mystiske aktiviteter har ført til at den mest kjente hypotesen har knyttet henne til spionasje i den kalde krigen, der informasjon om marine aktiviteter på militærbasen Haakonsvern har vært en rød tråd. At kvinnen hadde hatt ni forskjellige pass og at alle var falske, kunne tyde på at kvinnen måtte ha et svært profesjonelt nettverk i ryggen. Politiet fikk tips om at en av sjefene i KGB var ankommet flyplassen Værnes utenfor Trondheim bare ti minutter etter at Isdalskvinnen hadde landet. KGB-sjefen hadde mystisk nok returnert til Russland samme dag, få timer etter ankomsten.«Den ukjente kvinnen landet for eksempel på Værnes samtidig som en KGB-ansatt fra ambassaden i Oslo var der å en kort dagstur, som ikke ble rapportert inn.», fra «Kalde spor fra Isdalen», artikkel i A-magasinet, 19. november 2010
Lokalpressen spekulerte dessuten i om kvinnen kunne være en Israel-avhopper som ble ekspedert av sine egne.
Politimester i Bergen, Oskar Hordnes, utelukket konsekvent at noe kriminelt hadde skjedd. Han og politiet avviste pressens spekulasjoner og konkluderte med at kvinnen hadde begått selvmord. Hypotesen var at kvinnen hadde inntatt piller med sløvende bivirkninger, for så å tømme bensin over seg selv og tenne på.«Noe oppsiktsvekkende konkluderer politiet også med at kvinnen har tatt livet av seg – enten med vilje eller ved en ulykke. Ifølge Hordnes tror politiet at hun i et forsøk på å ta livet av seg svelget beroligende tabletter, og så sølte brennbar væske over seg og tente på.», artikkel i A-magasinet, 19. november 2010
Nyere forskning Den 1. november 2016 klarte Folkehelseinstituttet i Oslo å isolere DNA fra de gamle vevsprøvene etter Isdalskvinnen.Asle Hella, Tone Berge Sindre Øye Helgheim: Isdalskvinnens DNA-profil gir nytt håp, nrk.no, 1. november 2016 Av 26 markører som skulle testes, manglet bare to eller tre.Ståle Hansen, Eirin Aardal, Marit Higraff, Øyvind Bye Skille, Ellen Borge Kristoffersen: DNA-gjennombrudd i Isdalssaken, nrk.no, 1. november 2016 Materialet ble sendt til Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Innsbruck, der Walther Parson og hans team jobbet med det fra januar 2017. I mai 2017 kom teamet frem til sin konklusjon: DNA-materialet passet ikke til folk fra Asia, Midtøsten, Afrika eller Sør-Amerika. Prøven stammer høyst sannsynlig fra en person med europeisk bakgrunn og foreldre fra Europa.Marit Higraff, Øyvind Bye Skille, Ståle Hansen, Eirin Aardal: DNA-guru: Isdalskvinnen var europeisk, nrk.no, 12. mai 2017
Kriminalteknisk avdeling ved KRIPOS, seksjon for brann og kjemi iverksatte ulike undersøkelser av tennene fra kjeven til Isdalskvinnen, som var oppbevart på Haukeland sykehus.Øyvind Bye Skille, Marit Higraff, Ståle Hansen, Eirin Aardal, Ellen Borge Kristoffersen: Kripos vil bruke helt nye metoder på tennene til Isdalskvinnen, nrk. no, 1. november 2016 Hensikten med undersøkelsen var å fastslå hennes geografiske opprinnelse. De undersøkelsene som viste seg å få størst betydning, var isotopsammensetningen i tennenes emalje. Universitetet i Bergen foresto analysene av strontiumisotopene og oksygenisotopene på vegne av KRIPOS. Sammensetningen av de ulike strontiumisotopene varierer etter hvor i verden man har vært og hva man har spist, mens oksygenisotopene forteller mer om drikkevannet der man kommer fra. Resultatene fra analysene ble tolket ved University of Canberra i Australia. Der ble isotopsammensetningen i en tann som stammet fra tidlig barndom, og to tenner som stammet fra tenårene, analysert. Konklusjonen var at kvinnen kan ha tilbragt sine første leveår sørøst i Tyskland. Deretter kan hun ha flyttet vestover og tilbrakt tenårene i regionen Lorraine i det nordøstlige Frankrike, på grensen til Luxembourg og Vest-Tyskland.Gåten i Isdalen. Hva skjuler Isdalskvinnens tenner?, nrk. no Den sistnevnte konklusjonen stemmer overens med håndskriftsanalyser utført av KRIPOS, som peker mot at Isdalskvinnen fikk skriveopplæringen sin i Frankrike, Belgia eller et annet fransktalende land.Ståle Hansen, Marit Higraff, Øyvind Bye Skille, Eirin Aardal, Ellen Borge Kristoffersen: Dette skjer i Isdalssaken nå, nrk.no, 2. januar 2017
Saken foreldet thumb|right|Møllendal gravplass, der kvinnen ble gravlagt. Politirapporten beskrev aldri kvinnens gjøremål i Bergen, fjerningen av merker og logoer som kunne spores på klær og annet løsøre, hennes identiteter eller reisemønster. Det ble heller ikke klart hvorfor hun aldri ble meldt savnet.
Isdalskvinnen ble begravet 5. februar 1971 på Møllendal i Bergen i en anonym grav. Kisten var sinkforet slik at eventuelle pårørende lettere skal kunne identifisere kvinnen. Muligheten for å spore DNA til gjenlevende slektninger vil også være mulig.«I februar 1971 ble den ukjente kvinnen begravet i en sinkforet kiste her – med tanke på flytting, hvis slektningene en gang skulle dukke opp. Det gjør det lett å ta DNA-prøver.», fra artikkelen «Kalde spor fra Isdalen», A-magasinet, 19. november 2010
I 1995 hadde saken vært uoppklart i 25 år og ble foreldet, slik at en eventuell gjerningsperson kan ikke lenger vil bli straffet for forbrytelsen.
Reisemønster 20. mars: Reiser fra Genève til Oslo. 21. mars – 24. mars: Bor på Hotel Viking i Oslo under navnet Genevieve Lancier. 24. mars: Flyr fra Oslo til Stavanger og tar hurtigbåten til Bergen. Hun overnatter på Hotell Bristol til dagen etter under navnet Claudia Tielt. 25. mars – 1. april: Bor på Hotell Scandia i Bergen, fortsatt under navnet Claudia Tielt. 1. april: Reiser fra Bergen til Stavanger, og videre til Kristiansand, Hirtshals, Hamburg og Basel. Dette er de siste sporene etter Isdalskvinnen i Norge før hun ankommer Oslo på nytt seks måneder senere. 3. oktober: Reiser fra Stockholm til Oslo, og videre til Oppdal. Hun overnatter på Oppdal Turisthotell sammen med en italiensk fotograf. De spiser senere middag på Hotel Alexandra i Loen. 22. oktober: Overnatter på Hotell Altona i Paris. 23. oktober – 29. oktober: Bor på Hotell de Calais i Paris.«Ved hjelp av en flybilett finner politiet også ut at hun har bodd på hotell i Paris under navnet Vera Schlossenneck.», A-magasinet, 19. november 2010 29. oktober – 30. oktober: Drar fra Paris til Stavanger og videre til Bergen. 30. oktober – 5. november: Tar inn på Hotell Neptun i Bergen under navnet Alexia Zerner-Merches. Hun treffer en fremmed mann på hotellet. 6. november: Reiser til Trondheim. 6. november – 8. november: Bor på Hotell Bristol i Trondheim under navnet Vera Jarle. 9. november: Drar fra Trondheim til Oslo og videre til Stavanger.