Arturo Labriola (født 21. januar 1873 i Napoli i Italia, død 23. juni 1959) var en italiensk revolusjonær syndikalistisk og sosialistisk politiker og journalist.
Liv og virke Labriola studerte jus og meldte seg inn i Det italienske sosialistparti i 1895, der han ble ledende innen partiets revolusjonære fløy – til forskjell fra Filippo Turati. Etter å ha støttet opptøyene i 1898 måtte han flykte fra Italia for å unngå arrest.
Han returnerte til Italia i 1900, og i 1902 begynte han å utgi en ukeavis ved navn Avanguardia Socialista. Den ble sentral for den italienske revolusjonære syndikalisme.
Senere reviderte han sitt syn. Han trakk sin støtte til revolusjonsideene og ble marxistisk reformist. Han ble innvalgt i det italienske parlament som uavhengig deputert.
Han var positiv til Italias inntreden i første verdenskrig og ble arbeidsminister under den siste av Giovanni Giolittis regjeringer (1920).
Som motstander av fascismen måtte han i landflyktighet til Frankrike etter at Benito Mussolini kom til makten. Han vendte hjem først i 1935, og gjorde tjeneste som utpekt senator i den konstituerende forsamling for den nye italienske republikk.
Verker La teoria del valore di C. Marx, Studio sul III libro del Capitale (1899) Riforme e rivoluzione sociale (1904, 1906) Karl Marx, L'Économiste, Le Socialiste (1910) Storia di dieci anni (1910) La guerra di Tripoli e l'opinione socialista (1912) Spiegazioni a me stesso
Referanser
Kategori:Personer fra Napoli Kategori:Italienske journalister Kategori:Italienske sosialister Kategori:Italienske politikere