De naturhistoriske samlinger (Universitetsmuseet i Bergen– Avdeling for naturhistorie) er et naturhistorisk museum i Bergen, som er en del av Universitetsmuseet i Bergen. På folkemunne kalles museet Naturhistorisk museum.
Museet har sin opprinnelse i Norges tidlige naturvitenskapelige historie, med etableringen av samlinger som strekker seg tilbake til 1800-tallet, og er sentrert rundt systematisk innsamling, konservering og forskning på eksemplarer innen geologi, zoologi og botanikk. Samlingene omfatter over to millioner eksemplarer, inkludert fossiler, mineraler, taksonomisk bevart fauna og botaniske preparater, og støtter vitenskapelig analyse av naturhistoriske prosesser.
Samlingene er tilgjengelige for internasjonale forskere, som bruker dem i studier av taksonomi og paleoøkologi. Gjennom sin virksomhet bidrar museet til både forskning og formidling av kunnskap om naturens utvikling. Det tjener som en nasjonal og regional ressurs for å utforske geologiske og biologiske forhold.
Historie De naturhistoriske samlinger ved Universitetsmuseet i Bergen har sin opprinnelse i Bergens Museum, grunnlagt i 1825 av Wilhelm Frimann Koren Christie. Museet ble opprettet med mål om å samle og formidle naturhistorisk kunnskap, og inkluderte fra starten både et naturaliekabinett og et bibliotek. Samlingene har gradvis blitt utvidet gjennom innsamling, forskning og donasjoner. I 1946 ble museet en del av det nyopprettede Universitetet i Bergen, noe som bidro til videre utvikling av forsknings- og formidlingsvirksomheten innen naturhistorie.
I senere år har museet gjennomgått flere omfattende rehabiliteringsprosjekter. Arbeidet startet i 2009 med utvendig restaurering, etterfulgt av innvendige oppgraderinger, blant annet i Muséhagen. På grunn av bygningens forringede tilstand måtte museet stenge i 2013, og samlingene ble midlertidig flyttet til nye magasiner for sikker oppbevaring. Etter en trinnvis oppussing, som blant annet omfattet åpningen av sørfløyen i 2015 og publikumsvisningen «Tomt museum» i 2018, åpnet museet for publikum igjen i oktober 2019 med nye utstillinger og stor publikumsinteresse.
Bakgrunn På 1700- og 1800-tallet var det en sterk samlingskultur i Bergen, der borgere samlet naturhistoriske objekter, kunst og oldsaker. En sentral samling var Greve samlingen på Åstveit, omtalt av biskop Jacob Neumann, som senere ble en av grunnleggerne av Bergens Museum.
Stortingsmann Wilhelm Frimann Koren Christie, som også var opptatt av systematisk innsamling, gjennomførte i 1823 en omfattende utenlandsreise hvor han besøkte flere europeiske byer og besøkte blant annet universitetet i Berlin, dets tilknyttede zoologiske museum og det kongelige bibliotek. I Dresden besøkte flere museer og kunstgallerier, mens han i København besøkte Museet for Nordiske Oldsager og Det kongelige naturhistoriske museum.
Christies observasjoner og møter med vitenskapelige institusjoner og museer på reisen, særlig oppholdene i Berlin, Dresden og København, kombinert med hans kjennskap til private samlinger i Bergen, kan ha vært en viktig inspirasjon for hans initiativ til å opprette Bergens Museum.
Starten for Bergens Museum miniatyr|Bergens Museums styre og vitenskapsmenn i 1896. Fra venstre: James Grieg, Gerhard Armauer Hansen, Fridtjof Nansen, Daniel Cornelius Danielssen og Herman Friele. I 1825, på initiativ fra Christie, ble Bergens Museum grunnlagt i samarbeid Neumann og kjøpmann August Konow. Den 25. april sendte Christie ut en «Indbydelse til Fædrelandssinnede Mænd i og udenfor Bergens Stift» om å opprette et «Museum av Oldsager og Kunstsager og et Naturalie-Cabinet af indenlandske Naturalier», noe som resulterte i det første styremøtet 1. juni. Her ble det vedtatt å takke for innkomne bidrag, skaffe lokaler, anskaffe protokoller og etablere regnskapsføring.
Som en del av etableringen av Bergens Museum i 1825, ble en kinesisk pagode modell gitt til museet. Modellen reflekterte museets tidlige interesse for eksotiske kulturer og ble et viktig innslag i samlingens etnografiske kategori.
Museets samlinger omfattet kunst, kunsthåndverk, etnografisk materiale, maritime gjenstander og gjenstander fra fiskerinæringen, og dannet senere grunnlaget for blant annet Bergen Billedgalleri, Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergens Sjøfartsmuseum og Norsk Fiskerimuseum. De første lokalene Museet hadde opprinnelig tilhold i Seminarium Fredericianum (1825–1831), hvor den første utstillingen ble avholdt i mars 1826. På grunn av plassmangel kjøpte museet i 1831 det Klagenbergske hus i Kaigaten, tidligere eid av justitiarius Reinholdt J. Klagenberg. Eiendommen inkluderte en stor hage, og beliggenheten ble ansett som gunstig på grunn av isolasjonen fra nærliggende bygninger, noe som reduserte brannrisikoen.
I 1838, for å imøtekomme de voksende samlingene, besluttet museet å oppføre en ny bygning ved siden av det eksisterende huset. Tegnet av stadskonduktør Ole P. Riis Høegh, ble denne toetasjes trebygningen med murfasade mot gaten ferdigstilt i 1839 og tatt i bruk i 1840. Dette var Norges første museumsbygning spesifikt innredet for formålet.
Finansieringen ble muliggjort gjennom betydelige bidrag fra kong Karl Johan og fiolinisten Ole Bull. Innen 1845 inneholdt det opprinnelige Klagenbergske hus samlinger av fiskerelaterte gjenstander, mynter og malerier, mens nybygget blant annet rommet petrefakter, fugler, et rustkammer og oldsaker.
Nytt museumsbygg på Nygårdshøyden Den opprinnelige bygningsmassen ved Lille Lungegårdsvann ble etter hvert utilstrekkelig for å huse de stadig økende samlingene. For å imøtekomme behovet for mer plass og bedre fasiliteter, besluttet museet å oppføre et nytt bygg. Daniel Cornelius Danielssen, som fra 1864 var styreleder for Bergens Museum, ble utpekt til å lede arbeidet med å skaffe midler til et nytt museumsbygg. Det var på bakgrunn av sine brede kontakter og sin erfaring med oppføringen av Lungegårdshospitalet (som stod ferdig i 1849) at han fikk denne rollen. Danielssen, som hadde en sterk interesse for naturhistorie, utnyttet nettverket sitt til å mobilisere både offentlige og private midler.
Opprinnelig var det planlagt et tilbygg for de naturhistoriske samlingene til den gamle presidentboligen ved Lille Lungegårdsvann. Under Danielssens ledelse som styreleder valgte museets styre imidlertid å gå en annen vei, og i stedet ble en stor tomt i en grønn eng med utsikt mot byen ervervet. Som styreleder engasjerte han den danske arkitekten Johan Henrik Nebelong til å tegne det nye museumsbygget på Nygårdshøyden.
I løpet av 1850- og 1860-årene, en periode preget av økonomisk oppgang, samarbeidet Danielssen med rektor og stortingsmann Hans Holmboe for å samle inn midler fra blant annet Stortinget, Bergen Sparebank, Brennevinslaget og Bergen Kommune. I tillegg ble betydningsfulle donasjoner fra forretningsmennene Joachim Friele, Christian Gerhard Ameln Sundt og Christian Børs sikret for å støtte museets vitenskapelige drift.
Bygningen ble oppført på Rakkerhaugen, der byens rettersted tidligere lå frem til 1803. Den utmerket seg med et fremskutt midtparti som understreker bygningens høyde og symmetriske utforming. Arkitekturen gjenspeilet en eklektisk stil, typisk for historismen på 1800-tallet, en periode da nye bygningstyper som museer ble utviklet uten faste arkitektoniske forbilder. Grunnsteinen ble lagt ned i 1864, og i 1866 sto museet ferdig. Selve midtbygningen kom på plass i 1865, mens sidefløyene ble bygd til senere, i 1898.
Fiskeriutstillingen i 1865 og offisiell åpning av nytt bygg miniatyr|Eksteriør av Bergens Museum, åpning av fiskeriutstilling i 1865. I oktober 1864 vedtok Bergen bystyre å arrangere Den Internationale Fiskeriudstilling ved Bergens Museum. Utstillingen åpnet i august 1865 i museets nye bygning på Nygårdshøyden, med mål om å fremme norsk fiskeriindustri.
I februar 1865 informerte president Abraham Lincoln Kongressen om utstillingen etter melding fra USAs ambassadør til Sverige, som representerte amerikanske interesser i Norge.
Utstillingen pågikk fra 7. august til 18. september, med 474 deltakere fra 14 land, og nesten 25 000 besøkende i en by med 27 700 innbyggere.
I tillegg til visning av fiskeredskaper og -produkter ble det arrangert faglige foredrag, og museet viste en naturhistorisk utstilling med norske sjødyr, hvor de største eksemplarene, som hvalskjeletter, ble hengt opp i taket.
Etter utstillingens slutt ble bygningen ferdigstilt og innredet, inkludert en offentlig lesesal. Høsten 1866 ble museumsgjenstandene flyttet til nybygget på Nygårdshøyden, og utstillingene ble montert. Museet åpnet for publikum 4. juli 1867.
Tidlig forskning miniatyr|Fridtjof Nansen på Bergens Museum i 1887 Fra midten av 1800-tallet utviklet Bergens Museum seg til et forskningssenter, spesielt innen marinbiologi, zoologi og geologi. Museets forskere kartla norske mineralforekomster, studerte kystens dyreliv og samlet materiale fra ekspedisjoner, samtidig som de utga vitenskapelige tidsskrifter og samarbeidet med internasjonale forskningsmiljøer.
Gerhard Armauer Hansen var en norsk lege og forsker kjent for å ha oppdaget leprabasillen, som forårsaker spedalskhet, i 1873. Hansen arbeidet på Bergen Museum i seks år, hvor han også var aktiv i museets styre og bidro til opprettelsen av Biologisk stasjon i Bergen. Han var vertskap for lepraforskere fra flere land og spilte en viktig rolle i utviklingen av medisinsk forskning rundt sykdommen.
I 1882 ble Fridtjof Nansen ansatt som annenkonservator ved museet, hvor han innledet sin forskning på nervesystemet hos lavere marine organismer. I løpet av sine fire år ved museet publiserte han tre artikler om sine observasjoner før han i 1888 forsvarte sin doktorgrad om nervesystemet, den første disputasen basert på forskning utført ved Bergens Museum. Denne perioden var et viktig grunnlag for hans videre vitenskapelige karriere, og hans forskning på museet var et bidrag til utviklingen av neurobiologi.
Flere andre forskere hadde også betydelig innflytelse på museets utvikling, som Jørgen Brunchorst, botaniker og naturviter, som var konservator ved museet fra 1886 og direktør fra 1898 til 1906. Han bidro til museets modernisering, etableringen av Bergens biologiske stasjon i 1891 og ledet arbeidet med Muséhagen i 1897–1899.
Carl Fredrik Kolderup var en viktig geolog og botaniker ved Bergens Museum. Han grunnla museets mineralogisk-geologiske avdeling og bidro til utforskningen av Vestlandets geologi. Kolderup var også den drivende kraften bak etableringen av Norges første jordskjelvstasjon ved museet i 1905. Han ble ansatt ved museet i 1898 og ble direktør i 1914, en stilling han hadde frem til 1939. Haakon Shetelig var en norsk arkeolog som hadde stor betydning for utviklingen av arkeologi som fagfelt i Norge. Han ble ansatt ved museet i 1908 og var en periode direktør for museet. Shetelig arbeidet med gravfunn og forhistorisk arkeologi, og ledet flere viktige utgravninger, særlig fra vikingtid og jernalder og han bidro til utviklingen av museets arkeologiske samlinger.
Vilhelm Bjerknes grunnla bergensskolen i meteorologi og revolusjonerte værvarsling med vitenskapelige metoder. I 1917 kom han til Bergen og etablerte et meteorologisk miljø ved Geofysisk Institutt, tilknyttet et professorat ved Bergens Museum. Hans forskning der la grunnlaget for moderne værvarsling og forståelsen av atmosfæriske prosesser.
Opprettelsen av Universitetet i Bergen Fra midten av 1870-årene ble ideen om en vitenskapelig høyskole i Bergen tidvis fremmet. I 1892 vedtok museet å arbeide for dette målet, og mot slutten av 1800-tallet ble det foreslått å omdanne museet til en høyskole. Museet utviklet seg til et ledende forskningsmiljø, og flere av universitetets første professorer hadde sin bakgrunn derfra.