Kefallinia (gresk: Κεφαλληνία), også kalt Kefalonia eller Kefallonia, er den største av De joniske øyer i vestlige Hellas med et areal på 781 km². Kefallinia var en del av prefekturet Kefallinia og Ithaka, men er i dag en adskilt regional enhet innenfor regionen De joniske øyer og den eneste kommunen i den regionale enheten. Hovedstaden er Argostoli.Kallikratis-loven (PDF), det greske innenriksdepartementet (gresk)
Folketallet på øya er i overkant av 35 000 innbyggere. Rundt en tredel av innbyggerne bor i hovedstaden Argostoli. Oliven, vin og annet jordbruk er hovednæringer.
Geografi thumb|Kefallinia innenfor De joniske øyer. Størrelsen på øya er ca 781 km² og antallet innbyggere er 35 801 for 2011. Byen Argostoli har en tredjedel av de som bor på øya mens Lixouri har den nest største bosetningen, og de to byene til sammen redegjør for bortimot totredjedeler av prefekturets bosetning.
Kefallinia ligger midt i et seismisk aktivt område, og det oppstår mange mindre eller ikke nedtegnede jordskjelv hvert år. I 1953 rammet et stort jordskjelv øya og skapte ødeleggelser ved at nesten samtlige bosetninger ble ødelagt, unntatt Fiskardo i nord som ble uberørt.
Blant viktige naturlige trekk er Melissanigrotten og lagunen Koutavos i Argostoli. Øya har et rikt biologisk mangfold med et betydelig antall endemiske og sjeldne arter. Deler av øya har blitt erklært som et Natura-sted innenfor Den europeiske union miljøprosjekt Natura 2000.
Fjell thumb|Panorama over Assos Øyas høyeste fjell er Ainos som stiger til 1628 meter over havet. I vest-nordvest ligger Palikifjellene, der Lixouri ligger. Andre fjell er Gerania og Agia Dynati. Toppen av Ainos er dekket med gresk edelgran og er en naturpark.
Skogbruk er sjeldent på øya; likevel er den produksjon av tømmer den høyeste på De joniske øyer, skjønt lavere enn det på Elia i Peloponnes. Skogbrann skjedde ofte i løpet av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, og er fortsatt en betydelig trussel for bosetningen.
Forberg Blant de kjente forberg (kapp) finnes: Kapp Agios Georgios Kapp Kounopetra Kapp Atheras
Fauna Kefallinia er velkjent for befolkning av truete havskilpaddeart glattkarett (Caretta caretta) som hekker ved Kaminiastranden under vaktsom beskyttelse av Samfunnet for beskyttelse av havskilpadder. Mellom østkysten og Ithaka lever den sjeldne og truete munkeselen (Monachus monachus). På øya lever også mår. Over 200 fuglearter har blitt sett på øya.Kefalonia's Flora and Fauna
Administrasjon thumb|Turister og lokale spiser middag på torget Vallianos i Argostoli, øyas hovedstad. Kefalonia er en adskilt regional enhet av regionen De joniske øyer, og den eneste kommunen i den regionale enheten. Setet for administrasjonen er Argostoli, den fremste byen på øya. Som en del av Kallikratis-regjeringens reformer av 2011, ble den regionale enheten Kefallinia opprettet ut av det tidligere prefekturet Kefallinia og Ithaka. I den samme reformen ble den nåværende kommunen Kefallinia opprettet ved å slå sammen 8 tidligere kommuner:
Argostoli, hovedstaden Paliki, en halvøy med den største byen Lixouri Sami, den tredje største byen og den viktigste havnen Erisos med havnene til Fiskardo og Assos Eleios-Pronnoi med havnen til Poros og Skala Leivathos, dalen sør for Argostoli Omala, dalen hvor klosteret til den hellige Gerasimos Pylaros med havnen Agia Evfimia og stranden Myrtos
Historie thumb|Myrtosbukta Eldste historie thumb|Kart over Kefallinia Øyas rike fauna og flora gjorde den velegnet for menneskelig bosetning, og i henhold til arkeologiske funn var Kefallinia befolket av tidlige mennesker siden 10 000 f.Kr. og antagelig et av de første områdene i hele Hellas som ble bosatt i henhold til fossile planter, dyr, bein og andre levninger som er funnet i Fiskardo, og primitive redskaper i Skala og Same (Sami).Fragkopoulos, Dionysios: «History of Kefalonia» Kefallinia ble en brødkurv for de andre joniske øyer, og produserte olivenolje, vin og frukter. Dens omfattende skogområder ga mengder av tømmer for skipsbygging og for utviklingen av handelen. Forskning har vist at søylene på Knossos på Kreta ble gjort av gran fra Kefallinia, hvilket bevitner om eksistens av langdistansehandel. Kefallinias geografiske posisjon gjorde øya til et springbrett mellom øst og vest.
En av de fremste epokene i øyas historie var under den mykenske tid, 1500-1100 f.Kr., hvilket er bevitnet av framstående tholosgraver med hvelv som er avdekket ved Mavrata, Eleioy-Proni; Metaxata og Mazarakata, Livatho og Kontogenada, Paliki. I tiden til Odyssevs, 1100-tallet f.Kr., har Homer beskrevet Kefallinia som tre øyer som han kalte Dolihion, Sami og Eliessa. Disse områdene kan ha representert henholdsvis Paliki, Sami and Eleioy-Proni. I henhold til Homer deltok Kefallinia i Trojakrigen, skjønt poetens beskrivelser er hovedsakelig begrenset til Odyssevs.Kefalonia «Guide: History of Kefalonia»
I løpet av klassisk tid var Kefallinia inndelt i fire administrative enheter som utgjør dagens provinser Krani, Sami, Pah og Pronni. Disse ble kalt for «tetrapolis» (fire byer) av den antikke historikeren Thukydides. Det ble sagt at navnene var avledet av de fire sønnene til helten Kefalos som skal ha gitt navn til Kefallinia. De fire byene skal ha vært selvstyrte og preget sine egne mynter.
I løpet av den doriske tid, og antagelig også inn i historisk tid, var det en rekke kriger og stridigheter, noe som fikk De joniske øyer til å bygge befestninger. Det synes som Ithaka, Odyssevs' hovedsenter, opphørte å være det fremste maktsenteret og den større øya Kefallinia overtok denne rollen. Kefallinia deltok både i Perserkrigene (mellom 500 f.Kr. og 448 f.Kr.) mellom de greske bystatene og Perserriket, og Peloponneskrigen (mellom 431 f.Kr. og 404 f.Kr.) mellom Athen og Sparta og deres respektive greske allierte. Kefallinia støttet Athen og Sparta veksevis. Filip II av Makedonia forsøkte å angripe øya i 218 f.Kr., men ble beseiret ved hjelp av Athen.
Romerne overtok øya i 187 f.Kr. etter måneder med krig mot øyboerne. For romerne var Kefallinia en utmerket strategisk utgangspunkt og flåtebase for videre erobring av det greske fastlandet. I løpet av denne perioden ble øya stadig angrepet fra invasjoner og fra pirater. Trussel fra pirater fortsatte og økte under bysantinsk tid fra 300-tallet e.Kr. Etter hvert ble de farligste muslimske pirater fra kysten av Nord-Afrika som i den europeiske middelalderen ble kalt for sarasenere. Kunnskapen om Kefallinia under romersk og bysantinsk tid er sparsommelig.
Middelalderen I perioden 886-912 e.Kr. ble Kefallinia sete for provinsmyndighetene for De joniske øyer. Fra 1082 og fram til 1479 var det normannere eller frankere som dominerte øya. I denne tiden var hovedstaden rundt festningen i Peratata og den fremste havnen var i Argostoli. Politisk var øya etter 1185 en del av kongedømmet Napoli, noe som varte fram til dens siste greve, Leonardo III Tocco, ble beseiret av osmanerne i 1478.
Det tyrkiske styret varte kun fram til 1500 da øya ble erobret av en felles spansk-venetiansk hær, en sjelden suksess fra republikken Venezia i krigen mot Det osmanske rike (1499–1503). Fra da av forble Kefallinia og Ithaka oversjøiske kolonier av Venezia fram til 1684. Det venetianske styret i nær 300 år påvirket øyas kultur, arkitektur og språk. I løpet av denne tiden ble to av byene etablert, Argostoli i 1528 og Lixouri i 1534. Kefallinias byer og landsbyer var hovedsakelig bygd høyt på åser og berg som forsvar mot angrep fra pirater.
Tidlig moderne tid thumb|Havmøller i bukten Argostoli 1849 var en naturlig merkverdighet på 1900-tallet. Fjellet Ainos i bakgrunnen.
Fra 1500- til 1700-tallet var Kefallinia en av de fremste eksportørene av korinter «Korinter» i Nordisk familjebok (2. oppl, 1911) i verden sammen med naboøya Zakynthos. Den eide også en stor handelsflåte og bestilte også skip bygd ved verftene i Danzig.
Freden i Campo Formio i 18. oktober 1797,Jones, Colin (2002): The Great Nation: France from Louis XV to Napoleon 1715-99. New York: Columbia University Press. ISBN 0231128827, s. 512. en traktat som markerte avslutningen på Napoléon Bonapartes felttog i Italia og anslutningen på den første fase av revolusjonskrigene, avviklet republikken Venezia og belønnet Frankrike med De joniske øyer. En fransk flåte tok kontroll over øyene i 1797. Kefallinia og de andre joniske øyene ble en del av det franske départment Ithaque. I 1798 ble Frankrike tvunget til avgi øyene til en kombinert flåte fra Russland og Det osmanske rike. Fra 1799 til 1807 var Kefallinia en del av en septinsulær republikk, formelt underlagt Det osmanske rike, men beskyttet av Russland.
Ved traktaten i Tilsit i 1807 ble De joniske øyer gitt tilbake til Frankrike som beholdt dem fram til 1809. Da opprettet Storbritannia en blokade av De joniske øyer som en del av krigen mot Napoléon, og i september dette året ble det britiske flagget reist over festningen i Zakynthos. Kefallinia og Ithaka overga seg og britene opprettet provinsstyre av øyene. Paris-traktaten av 1815 anerkjente opprettelsen av De joniske øyers forente stater (gresk: Ηνωμένον Κράτος των Ιονίων Νήσων, Inoménon Krátos ton Ioníon Níson), men som et britisk protektorat. Oberst Charles Philippe de Bosset ble provinsguvernør i tiden 1810 og 1814. I denne epoken ble han kreditert for å ha oppnådd mange offentlige arbeider, blant annet byggingen av Drapanobroen.
Noen få år senere begynte greske, nasjonalistiske motstandsgrupper å ta form. Selv om deres energi i de første årene var rettet mot å støtte grekerne i frigjøringskrigen mot Det osmanske rike, vendte den seg snart mot britene også. Ved 1848 var motstandsbevegelsen fått styrke og det var stridigheter med den britiske hæren i Argostoli og Lixouri som førte til en del lempelser på gjeldende lovverk og til ytringsfrihet i pressen. Forening med Hellas ble nå erklært som en målsetning og ved 1850 førte en politisk rastløshet til ytterligere sammenstøt med britene. Kefallinia var sammen med de andre joniske øyene ført tilbake til hellas i 1864, offisielt som en vennlig gestus da den englandsvennlige prins Vilhelm av Danmark ble kong Georg I av Hellas.
I 1864 ble Kefallinia sammen med de øvrige joniske øyene fulle medlemmer av den greske stat.
Den andre verdenskrig thumb|Fiskardo på 1940-tallet. Under andre verdenskrig ble Kefallinia okkupert av aksemaktene. Fram til slutten av 1943 var okkupasjonsmakten hovedsakelig italienske styrker, 33a Divisione Acqui (33. infanteridivisjon Acqui) foruten marinepersonell, totalt hele menn, men også rundt 2000 soldater fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Øya ble i stor grad spart for krigføring, fram til våpenhvilen som Italia inngikk med de allierte i september 1943.
På Kefallinia førte våpenhvilen til forvirring da italienerne håpet på å kunne reise hjem, men de tyske troppene ville ikke risikere at italiensk krigsmateriell kunne bli benyttet imot dem. Av samme grunn var de italienske styrkene motvillig til å gi fra seg utstyret. Da tyske forsterkninger kom mot øya, gravde italienerne seg ned og til sist etter en avstemning blant soldatene om å kjempe eller overgi seg, valgte å bekjempe den nye tyske invasjonen. Krigføringen sto til sist opp ved beleiringen av Argostoli hvor italienerne sto imot. Til sist tok den tyske hæren full kontroll over øya, og fem tusen av de ni tusen overlevende italienske soldatene ble henrettet som straffereaksjon. Mens krigen var over i Sentral-Europa i 1945, forble Kefallinia i konflikt grunnet borgerkrigen i Hellas 1946–49. Freden kom tilbake til Hellas og De joniske øyer i 1949.
Det store jordskjelvet i 1953 thumb|En del ruiner fra jordskjelvet er fortsatt synlig. Kefallinia ligger rett øst for et betydelig tektonisk forkastning hvor den eurasiske kontinentalplate møter egeiske kontinentalplate. Det er tilsvarende til den langt mer kjente San Andreas-forkastningen. Det er jevnlig jordskjelv langs denne greske forkastningen.