Seksdagerskrigen var en kortvarig, men intens krig som foregikk i Midtøsten i 1967. Krigen ble i hovedsak utkjempet mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre siden. Irak, Marokko, Algerie, Tunisia, Saudi-Arabia og Sudan var i mindre grad involvert, men sendte noen tropper og utstyr for å støtte den arabiske siden.Krauthammer, Charles (2007-05-18). "Prelude to the Six Days". The Washington Post: pp. A23. ISSN 0740-5421. http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/05/17/AR2007051701976.html. Retrieved 2008-06-20. Egypts blokade av Tiran-stredet i mai 1967 var den konkrete foranledningen til krigen.
I mai 1967 krevde Egypts president Nasser at FNs fredsbevarende styrker skulle trekkes ut fra Sinai-halvøya. Egypt mobiliserte så 1 000 stridsvogner og nesten 100 000 soldater, besatte grensen til Israel og stengte Tiransundet for israelske fartøy og fartøy som fraktet strategisk materiell til Israel; denne beslutningen fikk sterk støtte fra andre arabiske land. Israel svarte med en motmobilisering som inkluderte 70 000 reservesoldater. Etter 3 uker med tiltagende spenning gikk Israel 5. juni 1967 til angrep på Egypts luftvåpen. Jordan, som hadde signert en gjensidig forsvarsavtale med Egypt den 30. mai 1967, gikk så til angrep på Jerusalem og Netanya.
Israels lynraske angrep fikk stor betydning ikke bare for krigsutfallet, men også fordi den bidro sterkt til den respekt som etter hvert vokste frem for det israelske forsvaret og ikke minst for Israels generelle besluttsomhet i konflikter. Hele Sinaihalvøya, Golanhøydene, Gaza, Øst-Jerusalem og Vestbredden ble okkupert av den israelske hæren. Israel trakk seg tilbake fra Suezkanalen etter Jom kippur-krigen i 1973. Sinai er siden levert tilbake til Egypt gjennom fredsavtalen i 1979. Knesset anerkjente annekteringen av Golanhøydene og Øst-Jerusalem.
Israel hadde små tap, rundt 700 falne. Krigen var en stor seier for Israel og den førte til en grunnleggende endring av situasjonen i området. Flyvåpen, blant annet franske mirage- og mystère-fly, var avgjørende kombinert med god etterretning og nøye planlegging. Israels flyvåpen ødela omtrent 80 % av krigsflyene tilhørende Egypt, Syria og Jordan. Etter fire dagers kamp sto den israelsk hæren ved Suezkanalen og en egyptiske arme på 100.000 soldater var i oppløsning. Tusenvis av kjøretøy blant annet 700 sovjetiske stridsvogner lå strødd i Sinaiørkenen. De israelske stridsvognene kjørte gjennom sanddyner som den egyptiske ledelsen ikke trodde lot seg gjøre. I Sinaiørkenen var det ingen skjulesteder. Israels seier tilskrives dyktighet og dristige manøvre kombinert med tabber og feilvurderinger fra motparten. Israelsk flyangrep fra lav høyde overrumplet motstanderne fullstendig. Israels flyvåpen brukte bomber som laget store krater i rullebanene og gjorde dem krevende å reparere. Dette bidro til at Israel fikk fullstendig luftherredømme.
Israels overveldende militære seier etablerte landet som regional stormakt og forsterket supermaktenes rivalisering i Midtøsten. Seksdagerskrigen gjorde konflikten mellom araberlandene og Israel til toppsaker internasjonalt. Internt i Israel utløste krigen debatt om hvilke ambisjoner landet skulle ha for sitt territorium. Forsvarssjef Yitzhak Rabin ble nasjonal helt etter seieren.
I utgangspunktet sto Israel overfor en stor overmakt: Arabiske land hadde nylig fått 2500-3000 stridsvogner fra Sovjetunionen mot Israels 800, og 1000 fly mot Israels 350. I begynnelsen av juni hadde Egypt 80.000 til 100.000 soldater i Sinai med 900 stridsvogner. Syria hadde seks brigader og 300 stridsvogner klare. Mens araberlandene var tallmessig klart overlegne holdt de israelske styrkene klart høyere standard. Frankrike var før krigen Israels viktigste våpenleverandør og de franske Mirage og Mysère-flyene bidro vesentlig til Israels seier.
Yitzhak Rabin, leder for Israels generalstab, var av natur nervøs og en periode syk, Leiv Eshkol virket vaklende og usikker, og Abba Eban var utenlands hos de vestlige stormaktene siden 23. mai. Moshe Dayan, kjent som en tildels skjødesløs våghals, ble 1. juni forsvarsminister. Rabin var en dyktig strateg og planlegger som hadde hadde utviklet IDF. Dayan uttalte 3. juni til verdenspressen at det kommer ikke til å skje noe de nærmeste månedene og Egypt kunne bare prøve seg. På Golanhøydene hadde Syria satt opp en kjede av befestninger med sovjetisk støtte; militære eksperter antok at det ville ta måneder med kamp og store tap å erobre Golanhøydene. President Charles de Gaulle advarte Israel mot å ta det første skrittet, men Frankrike ville støtte Israel dersom det kom et angrep. Frankrike var tidligere Isarels nære allierte. Etter Algeriekrigen forsøkte de Gaulle å få et bedre forhold til araberlandene og den kjøligere holdningen i Frankrike førte til at Israel nærmet seg USA. Eisenhower la til grunn at USA støttet land land som demmet opp for det som ble ansett som den internasjonale kommunismen og i tråd med dette støttet Jordan, Libanon og Saudi-Arabia med våpen. Samtidig støttet Sovjetunionen de revolusjonære regimene i Irak, Syria og Egypt. USA og Storbritannia støttet Israel, men ville ikke gå til militær aksjon. Tidligere statsminister David Ben Gurion advarte mot å gå til krig uten støtte fra stormaktene.
FNs sikkerhetsråd ble sammenkalt på krigens første dag.
Den umiddelbare årsaken til krigen var at Egypt stengte Akababukten for Israelsk skipstrafikk, samt generell militær oppbygging på egyptisk side med utplassering av 80.000 soldater i Sinai. Israel betrakter krigen som et forsvarstiltak og forkjøpsangrep (engelsk: pre-emptive war) som handler om å komme fienden i forkjøpet når det er gode grunner til å tro at et fiendtlig angrep er nært forestående (engelsk: imminent). I ettertid har det vært diskutert om dette er dekkende betraktning. Det er i ettertid uklart om araberlandene faktisk hadde tenkt å gå til krig eller bare ønsket å opptre truende. Det er tvil om noen i utgangspunktet egentlig ønsket denne krigen.
Like etter krigen begynte Israel å etablere jødiske bosetninger på områder de hadde okkupert. Disse bosetningene økte betraktelig i løpet av de neste tiårene og har flere ganger blitt fordømt internasjonalt. Bosetningsaktiviteten ble særlig omfattende på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Yassir Arafat, da sjef for El Fatah, ble etter krigen sjef for PLO.
Bakgrunn
Utvikling før 1967 Høsten 1959 besluttet Israel å avlede vann fra elva Jordan. Da Den Forente Arabiske Republikk sin regjering diskuterte spørsmålet på høsten 1959, ville de syriske lederne at man som mottrekk skulle sperre av Tiransundet. Nasser vegret seg, vel vitende om at man ikke hadde mulighet til å klare en krig særlig bra. Isteden begynte til og med Syria og Libanon å avlede vann til sitt eget jordbruk. På det arabiske toppmøtet som ble holdt i Kairo 13. til 17. januar 1964, ble det besluttet å ikke anvende militærmakt for å hindre Israel i å ta vann fra Jordan. Med hjelp av oljepenger bestemte de å endre løp på elva Hasbani slik at vannet i stedet havnet i elva Banias i Syria og derfra til Jarmuk i Jordan. I Knesset forklarte den israelske statsministeren Levi Eshkol at Israel skulle gripe inn dersom dette ødela for de israelske planene. Araberlandene bestemte seg deretter for å sette opp en felles militærkommando, en beslutning som aldri ble omsatt i praksis. Konflikten resulterte i krigen om vannet.
Syria hadde hatt flere militærkupp i begynnelsen av 1960-tallet. Den 23. februar gjennomførte en gruppe yngre offiserer tilhørende Baathpartiet et kupp. Det nye regimet foreslo et militært angrep på Israel for å spre sin egen arabiske sosialisme samt for å støtte PLO, blant annet med treningsleirer i Syria. På grensen mellom Syria, Jordan og Israel var forholdene urolige. FN hadde sendt en overvåkningsgruppe dit, United Nations Truce Supervision Organization, for å overvåke den demilitariserte sonen. I 1965 kom et angrep utført av den palestinske Al Fatah mot en israelsk pumpestasjon. Egypts president, Nasser, forsøkte å holde seg på talefot med USA for å få økonomisk støtte, men militærkuppet i Syria kom bare en uke etter at USA hadde offentliggjort at de skulle selge jagerfly og luftvernraketter til Israel. Nasser distanserte seg fra Jordan og Saudi-Arabia som han mente var reaksjonære og gjorde tilnærminger mot Syria.
Egypt og Syria samt Egypt og Jordan hadde inngått forsvarspakter, og Irak hadde utplassert styrker i Jordan og Egypt. Sovjetunionen utviklet på 1960-tallet et nært samarbeid med Nasser i Egypt. Sovjetunionen forsynte Syria, Israels hovedfiende, med våpen, det forekom stadig små angrep og skyting fra syrisk side. Kong Hussein erklærte etter noe nøling av Jordan ville stille seg på Egypts side mot Israel. Dagen før krigsutbruddet inngikk Irak en militærpakt med Egypt. I forbindelse med Suezkrisen ble Nasser en helt og fremsto som leder for de arabiske landene.
På grensen mellom Syria og Israel fortsatte urolighetene. Israel bombet en pumpestasjon ved elven Banyas i Syria den 14. juli 1966. Grupper av Al Fatah med base i Syria fortsatte med raid mot installasjoner nord i Israel. Bak Syria stod Sovjetunionen som erklærte at Syria var Midtøstens mest progressive stat. Den 4. november undertegnet Syria og Egypt en fornyet forsvarsavtale. Sovjetunionen begynte i 1966 å beskylde Israel for å forberede krig mot Syria. Den 13. november angrep en israelsk armébrigade den jordanske byen as-Samu i nærheten av Hebron som svar på flere angrep fra Al Fatah.
Hendelser og utvikling i 1967 Den 7. april 1967 ble situasjonen skjerpet da skuddvekslinger brøt ut mellom Syria og Israel ved den demilitariserte sonen. Det israelske flyvåpenet skjøt ned seks syriske MIG jagerfly og fløy senere et tokt over Syrias hovedstad Damaskus. Sovjetunionen og Syria leverte Israel en diplomatisk note der Israel igjen ble beskyldt for å forberede krig.
Den 13. mai fikk Nasser vite av Sovjetunionen at Israel hadde forflyttet 11–13 armébrigader sammen ved grensen mot Syria og at de planla et angrep på Syria den 17. mai (eller i perioden 16-22. mai). Denne rapporten viste seg å være uriktige og grunnløse (trolig fabrikert). I en tale den 14. mai forklarte Nasser at «den arabiske revolusjonen hates av USA og Israel som vil sette en stopper for araberverdens frihet og fremskritt». Nasser iverksatte mobilisering 14. mai og sendte sine egyptiske styrker over Suezkanalen. Den 16. mai ba Nasser FNs fredsbevarende styrker, UNEFs 3 400 mann, om å forlate Sinai og Gaza-stripen i området ved grensen mellom Egypt og Israel. Dermed var det ingen buffersone mellom Israel og Egypt. Israel iverksatte full mobilisering 19. mai. Sverige og Canada advarte FNs generalsekretær, U Thant, mot å trekke tilbake FN-styrkene etter Egypts ønske. India og Jugoslavia erklærte samtidig at de ville trekke ut sin kontingent. U Thant ga da ordre om en generell tilbaketrekking fra hele den linjen som ble bevoktet. FNs generalsekretær spurte da Israel om troppene kunne relokaliseres på den israelske siden av grensen. Da det ikke gikk, besluttet han den 18. mai at samtlige fredsbevarende styrker skulle forlate Egypt. Krig brøt ut før evakueringen kunne gjennomføres, og FN-styrken led betydelige tap.