Den franske motstandsbevegelsen var flere grupper som gjorde motstand mot Nazi-Tysklands okkupasjonsstyrker og mot det tyskdominerte Vichyregimet. Den var aktiv i Frankrike under andre verdenskrig etter de alliertes nederlag i slaget om Frankrike i 1940. Små grupper av menn og kvinner drev geriljakrigføring, utførte sabotasjehandlinger og publiserte illegale aviser. De ga også etterretningsinformasjon og etablerte rømningsnettverk som hjalp allierte soldater og flyvere.
Motstandens menn og kvinner kom fra forskjellige deler av det franske samfunnet. Det var aristokrater, akademikere, konservative katolikker og jøder, til liberale, anarkister og kommunister. Andelen som deltok i organisert motstand var én til tre prosent av befolkningen. Motstandsbevegelsens handlinger sto i kontrast til Vichyregimets samarbeid med tyskerne. Motstandsbevegelsen bisto de allierte styrkene ved invasjonen av Normandie den 6. juni 1944 og i Provence (operasjon Dragoon) fra 15. august 1944. Den franske motstanden spilte en betydelig rolle i å lette de alliertes fremmarsj gjennom Frankrike etter invasjonen i Normandie.
Etter de allierte landingene i Normandie og Provence ble de væpnede delene av motstandsbevegelsen samlet i Forces Françaises de l’intérieur (FFI), med rundt medlemmer i juni 1944. I oktober 1944 hadde FFI vokst til medlemmer. Sammenslåingen av FFI tillot Frankrike å gjenoppbygge den fjerde største hæren på det europeiske kontinentet (1,2 millioner mann) innen VE-dagen (seieren) i mai 1945.
Den tyske okkupasjonen av Frankrike miniatyr|alt=Kartskisse over Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt.|Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt (større versjon) miniatyr|Tyske soldater marsjer på Champs-Élysées i Paris med Triumfbuen i bakgrunnen, juni 1940
Etter slaget om Frankrike i mai og juni 1940, og den fransk-tyske våpenhvilen, fortsatte livene til franskmennene i begynnelsen relativt uendret. De tyske okkupasjonsmyndighetene og Vichyregimet (en autoritær reststat som samarbeidet tett med Tyskland) ble imidlertid raskt stadig mer brutale og skremmende. De fleste franske sivile forble nøytrale, men både okkupasjonen av deler av fransk territorium,Marshall (2001), s. 44.Christofferson & Christofferson (2006), s. 83. tysk politikk og samarbeidet til Vichyregimet inspirerte til dannelsen av paramilitære grupper dedikert til både aktiv og passiv motstand.Kedward (1993), s. 155.Moran & Waldron (2002), s. 239.Holmes (2004), s. 14.
En av betingelsene for våpenhvilen var at franskmennene måtte betale for sin egen okkupasjon. Dette utgjorde rundt 20 millioner tyske reichsmark per dag, en sum som i mai 1940 tilsvarte omtrent fire hundre millioner franske franc.Jackson (2003), s. 169. Den kunstige valutakursen for reichsmark kontra franc hadde blitt etablert som en mark til tjue franc.Kedward (1991), s. 5. På grunn av overvurderingen av tysk valuta, var okkupantene i stand til å foreta tilsynelatende rettferdige og ærlige rekvisisjoner og kjøp mens de opererte et system med organisert plyndring. Prisene steg,Furtado (1992), s. 156. det førte til omfattende matmangel og underernæring,Weitz (1995), s. 442 spesielt blant barn, eldre og medlemmer av arbeiderklassen som var engasjert i fysisk arbeid.Mercier & Despert (1943). Mangel på arbeidskraft plaget også den franske økonomien ettersom hundretusenvis av franske arbeidere ble rekvirert og overført til Tyskland for tvangsarbeid under Service du Travail Obligatoire (STO), en obligatorisk arbeidstjeneste.Weitz (1995), s. 50.Hayward (1993), s. 131.
Mangelen på arbeidskraft ble forverret av det store antallet franske krigsfanger som ble holdt i Tyskland.Weitz (1995), s. 51. Utover disse vanskelighetene og forflytningene ble okkupasjonen stadig mer uutholdelig. Reguleringer, sensur, propaganda og nattlige portforbud bidro til å etablere en atmosfære av frykt og undertrykkelse. Franske kvinner som gikk sammen med tyske soldater gjorde mange franske menn sinte, selv om kvinnene ofte av nødverge ble tvunget til det for å skaffe mat til seg selv og sine familier.Crowdy (2007), s. 8.Jackson (2003), s. 336.
Som represalier for motstandsbevegelsens aktiviteter etablerte okkupasjonsmyndighetene harde former for kollektiv avstraffelse. For eksempel førte den sovjetiske motstanden i august 1941 til at tusenvis av gisler ble tatt fra befolkningen.Herbert (2000), s. 138. En typisk erklæring var som følgende: «Etter hver ytterligere hendelse skal et tall, som gjenspeiler alvorlighetsgraden av forbrytelsen, skytes.»Herbert (2000), s. 139. Under okkupasjonen ble anslagsvis franske sivile gisler skutt for å skremme andre som var involvert i motstandsarbeid.Jackson (2003), s. 1. Tyske tropper engasjerte seg av og til i uhyrligheter som Oradour-sur-Glane-massakren den 10. juni 1944, fire dager etter invasjonen i Normandie (D-dagen). Hele landsbyen ble rasert og nesten alle innbyggerne, 643 sivile, blant dem ikke-stridende menn, kvinner og barn, ble myrdet på grunn av vedvarende motstand i nærheten.Crowdy (2007), s. 56–57.Jackson (2003), s. 546.
Tidlig i 1943 opprettet Vichy-myndighetene en paramilitær militsgruppe, Milice Française, for å bekjempe motstandsbevegelsen. Milice Française samarbeidet tett med nazistene, i likhet med Gestapos sikkerhetsstyrker i Tyskland.Jackson (2003), s. 230–231.Duarte (2005), s. 546. Handlingene deres var ofte brutale og omfattet tortur og henrettelser av mistenkte motstandsfolk. Etter frigjøringen av Frankrike sommeren 1944 henrettet franskmennene selv mange av de anslåtte til miliciens grunnet deres samarbeid med nazistene. Mange av de som slapp unna arrestasjon flyktet til Tyskland, hvor de ble innlemmet i Charlemagne-divisjonen til Waffen SS.Jackson (2003), s. 568–569.
Historie 1940: Innledende sjokk, og motstand miniatyr|Unge menn i motstandsbevegelsen
Opplevelsen av okkupasjonen var vanskelig å akseptere for franskmennene. Mange parisere kunne ikke komme over sjokket de opplevde da de første gang så de enorme hakekorsflaggene henge over Hôtel de Ville og på toppen av Eiffeltårnet.Ousby (2000), s. 159. Palais Bourbon, bygningen til nasjonalforsamlingen, omgjort til kontoret til Kommandant von Gross-Paris, ble det spredt et stort banner over fasaden av bygningen med store bokstaver: «DEUTSCHLAND SIEGT AN ALLEN FRONTEN!» («Tyskland er seirende på alle fronter!»), et tegn som er nevnt i praktisk talt alle fortellinger av parisere på den tiden.Ousby (2000), s. 159–160. Motstandsmannen Henri Frenay skrev om å se det franske flagget forsvinne fra Paris med hakekorsflagget vaiende i stedet, og tyske soldater som sto vakt foran bygninger som en gang huset republikkens institusjoner, ga ham un sentiment de viol («en følelse av voldtekt»).Ousby (2000), s. 160.
Den britiske historikeren Ian Ousby skrev om mot slutten av sommeren 1940: «Og så den fremmede tilstedeværelsen, stadig mer hatet og fryktet privat, kunne virke så permanent at på de offentlige stedene der dagliglivet foregikk, ble det tatt for gitt.»Ousby (2000), s. 170. Samtidig ble Frankrike også preget av forsvinninger. Bygninger ble omdøpt, bøker ble forbudt, kunst ble stjålet for å bli tatt med til Tyskland og enkeltindivider begynte å forsvinne ettersom franskmennene under våpenhvilen i juni 1940 ble forpliktet til å arrestere og deportere til Tyskland de tyskere og østerrikere som hadde flyktet til Frankrike i 1930-årene.Ousby (2000), s. 18, 187–189.
Motstanden som begynte sommeren 1940 var basert på det forfatteren Jean Cassou kalte refus absurde («absurd vegring»), for å nekte å akseptere at Nazi-Tyskland ville vinne, og selv om så skjedde, var det bedre å kjempe imot.Ousby (2000), s. 209–210. Mange motstandskjempere snakket ofte om et eller annet «klimaks» når de var vitne til utålelig urettferdige handlinger, og deretter ikke lenger kunne forholde seg passive.Ousby (2000), s. 212. Motstandsmannen Joseph Barthelet fortalte den britiske SOE-agenten George Miller at hans «klimaks» inntraff da han så det tyske militærpolitiet marsjere en gruppe franskmenn, hvorav en av dem var en venn, inn i Feldgendarmerie i Metz. Barthelt husket: «Jeg så ansiktet hans greit, men det var ingen hud på det, og han kunne ikke se meg. Begge de stakkars øynene hans hadde blitt lukket til to lilla og gule blåmerker.» Den høyreorienterte motstandsmannen Henri Frenay, som opprinnelig hadde sympatisert med Révolution nationale (det ideologisk programmet fremmet av Vichy-regimet),«Révolution nationale», Fondation de la Résistance uttalte at da han så de tyske soldatene i Paris sommeren 1940, visste han at han måtte gjøre noe for å opprettholde fransk ære på grunn av den forakt han så på ansiktene til tyskerne når de så på franskmennene.
I begynnelsen var motstanden begrenset til aktiviteter som å kutte telefonlinjer, vandalisere plakater og kutte dekkene på tyske kjøretøy.Ousby (2000), s. 218. En annen form for motstand var underjordiske, illegale aviser, som Musée de l'Homme («Menneskehetens museum») som sirkulerte hemmelig.Crowdy (2007), s. 15. Musée de l'Homme ble grunnlagt av to professorer, Paul Rivet og den russiske emigranten Boris Vildé, i juli 1940.Ousby (2000), s. 213. I samme måned , grunnla Jean Cassou en motstandsgruppe i Paris, mens den liberale katolske jusprofessoren François de Menthon grunnla gruppen Liberté i Lyon.
miniatyr|Det franske flagget med Lorrainekorset ble brukt av den franske motstandsbevegelsen Den 19. juli 1940 ble Special Operations Executive (SOE) opprettet i Storbritannia, en hemmelig militærenhet for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner i naziokkuperte land. Winston Churchill direkte ordre for enheten var å «sette Europa i brann.»Crowdy (2007), s. 13. F-seksjonen av SOE ble ledet av Maurice Buckmaster og ga uvurderlig støtte til motstanden.
Fra mai 1941 grunnla Frenay en av de første motstandsgruppene, kalt Combat (kamp). Frenay rekrutterte til Combat ved å stille spørsmål om folk trodde at Storbritannia ikke ville bli beseiret, og om de mente en tysk seier var verdt å stoppe: «Menn samles allerede i skyggene. Vil du bli med dem?» Av sikkerhetsmessige årsaker ble Combat delt inn i en rekker celler som var uvitende om hverandre. En annen motstandsgruppe som ble grunnlagt sommeren 1940 var Interallié, ledet av en polsk emigrant, Roman Czerniawski, som videreformidlet etterretning fra kontakter i det andre byrået til Storbritannia via kurerer fra Marseille. Et medlem av gruppen, franske Mathilde Carré med kodenavnet La Chatte («katten»), ble senere arrestert av tyskerne og forrådte gruppen.Crowdy (2007), s. 14.