Suðuroy ( eller , foreldet dansk skrivemåte: Suderø) er den sørligste og fjerde største av Færøyene. De fleste bygdene ligger i fjorder på østkysten, mens Sumba og Fámjin ligger på vestkysten med mange lett tilgjengelige fuglefjell. Tvøroyri og Vágur er økonomiske og trafikale knutepunkter for henholdsvis nord- og sørdelen av øya.
Den 1. januar 2019 hadde Suðuroy 4 593 innbyggere, fordelt på 14 bygder. Øysamfunnet har opplevd en reduksjon i folketallet og sin andel av Færøyenes befolkning siden 1950-årene. Suðuroy er den øya som ligger lengst unna det færøyske meginlandið, «hovedlandet». Det er fergeforbindelse mellom Tvøroyri og Tórshavn. Suðuroy var tidlig ute med å industrialisere fiskeriet, som stadig er øyas største næringsvei. Andre viktige næringsveier er jordbruk, handel samt offentlig og privat tjenesteyting.
Suðuroy har fått tilnavnet «Lille Danmark», fordi flertallet i befolkningen ønsker samhørighet med Danmark, ikke løsrivelse. Dialekten har flere trekk som knytter den nærmere til dansk enn hva som er tilfelle for andre færøyske dialekter. Distinkte trekk ved øysamfunnet har blitt tilskrevet den isolerte beliggenheten.
Administrativt er øya inndelt i kommunene Fámjin, Hov, Hvalba, Porkeri, Sumba, Tvøroyri og Vágur. Den ubebodde øya Lítla Dímun, nordøst for Suðuroy, er en del av kommunen Hvalba.
Naturgeografi thumb|left|Vestkysten mellom Sumba og Vágur. Utsyn mot Beinisvørð. thumb|left|Ásmundurstakkur vest for Sandvík.
Den 164,7 km² store Suðuroy er avlang i formen, og strekker seg 32 km i nordvestlig–sørøstlig retning. Østkysten er karakterisert av de dype fjordene som skjærer seg inn i landskapet. De lengste er Trongisvágsfjørður og Vágsfjørður, hvorved de største bebyggelsene ligger. Mellom disse ligger Hovsfjørður. Lopransfjørður er en arm i sørlig retning av Vágsfjørður. Sandvík og Hvalbiarfjørður ligger nord på øya.
Øya er fjellendt, særlig på vestkysten og i de midtre partiene, men ingen av fjellene er blant de 100 høyeste på Færøyene. De høyeste punktene på Suðuroy er Gluggarnir (610 moh.), eystanfyri Herðablaðið (605 moh.) og Mjóstíggjur (592 moh.). Det mest kjente er likevel fuglefjellet Beinisvørð (470 moh.), vest for Sumba, som er en av de høyeste havklippene i Europa.
I likhet med resten av øyriket finner man en rekke små elver, bekker og innsjøer. De 0,17 km² og 0,15 km² store Kirkjuvatn ved Fámjin og Vatnsnes ved Hov er blant de 10 største innsjøene på Færøyene. Blant mindre elver kan nevnes Sandvíksá ved Sandvík, Stórá ved Trongisvágur og Stórá ved Sumba.
Suðuroy er omkranset av 262 holmer og skjær, og flesteparten ligger langs vestkysten. De største holmene er Tjaldavíkshólmur (7,5 ha), Sumbiarhólmur (7 ha), Lopranshólmur (3,4 ha), Hovshólmur (1,7 ha) og Baglhólmur (0,8 ha). 5 km sør for Akraberg, det sørligste punktet på Suðuroy, ligger en gruppe skjær, Flesjarnar, der den 11 m høye Munkurin er Færøyenes sørligste punkt. Havstykket mellom Munkurin og Suðuroy, Røstin, er beryktet for sine sterke strømmer.
Geologi thumb|Basaltformasjoner ved Froðba.
Geologisk er Suðuroy en av de eldste delene av øygruppen, som er av vulkansk opprinnelse, og ble dannet for rundt 60 millioner år siden. Karakteristisk for Suðuroy er de mange basaltformasjonene.
I likhet med Mykines, som geologisk ligner på Suðuroy, finnes det noen kullforekomster på den nordlige delen av øya. Hele serien med skifer og kull måler ca. 10 m, og inneholder to kullag med en gjennomsnittlig tykkelse på ca. 0,75 m. De samlede kullreservene er på ca. 10 millioner tonn. Området med kull er delt opp i fire kullfelter av tverrgående daler, og dekker til sammen ca. 23 km². Hvalba er Færøyenes eneste åsted for kullgruvedrift.
Klima thumb|Den veiløse dalen Hvannhagi på østkysten.
Suðuroy har et subarktisk maritimt klima, sterkt påvirket av Atlanterhavet. Dette gir milde vintre, kjølige somre og en gjennomsnittlig årstemperatur på 6,4 °C. Temperaturforholdene ved målestasjonen på Akraberg er sammenlignbare med Mykines. Nedbøren er størst i høytliggende strøk. Vindforholdene på Akraberg gjør at nedbøren blir særlig liten her. Vinden står vanligvis i sørvestlig retning. Gjennomsnittlig årlig nedbør på Akraberg er 884 mm, blant de laveste på Færøyene. Gjennomsnittlig vindstyrke er 8,1 m/s. Ved ekstremvær har det blitt målt vindstyrker på over 50 m/s.
Flora og fauna thumb|Ung havert ved Sandvík.
Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. I likhet med resten av Færøyene kjennetegnes landskapet av mangelen på naturlig trevekst. Det finnes noen få plantefelt med trær. Ålegress finnes i det nordlige Atlanterhavet, men på Færøyene er arten bare registrert i fjordstrøk på Suðuroy.
Av fauna på Suðuroy kan ville landpattedyr som rotter, mus og harer nevnes. Haverten er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, som sjøfuglene lever av.
Vestkysten av Suðuroy regnes som et viktig fugleområde av BirdLife International, som følge av sin betydning som hekkested for sjøfugl, spesielt havhest (100 000 par), havsvale (2 500 par), toppskarv (250 par), teist (400 par) og lunde (20 000 par). Eroderte tufflag i klippene langs kysten og gresskledte klippetopper danner gode hekkeplasser.
Demografi
thumb|left|Vágur, den største bygden. thumb|left|Kart over Suðuroy.
Den 1. januar 2019 hadde Suðuroy 4 593 innbyggere, fordelt på 14 bygder. Den største enkeltstående bygden er Vágur (1 342 innbyggere), men Tvøroyri, Froðba og Trongisvágur danner øyas største sammenhengende bebyggelse med 1 626 innbyggere.
Suðuroy har opplevd en reduksjon i folketallet og sin relative størrelse siden 1950-årene. Siden 1950 har folketallet sunket med en fjerdedel av befolkningen. Den største relative reduksjonen har vært i aldersgruppene 0–19 år og 20–39 år, noe som gir en raskt aldrende befolkning. Øya har spesielt opplevd en fraflytting av unge kvinner. Fra 1985 til 2007 sank Suðuroys andel av Færøyenes befolkning fra 13 % til 10 %. I samme periode sank andelen kvinner på øya fra 48,3 % til 46,9 %. Nettoutflyttingen til utlandet var dobbelt så stor som til andre steder på Færøyene.
Folketall i bygdene på Suðuroy per 1. januar 2019:
Bygd Innbyggere Kommune Akrar Sumba Fámjin Fámjin Froðba Tvøroyri Hov Hov Hvalba Hvalba Lopra Sumba Porkeri Porkeri Sandvík Hvalba Sumba Sumba Trongisvágur Tvøroyri Tvøroyri Tvøroyri Vágur Vágur Ørðavík Tvøroyri Ørðavíkarlíð Tvøroyri
Historie Bosetting og jordbrukssamfunn thumb|Minnestøtte over Sigmundur Brestisson i Sandvík, utført av Hans Pauli Olsen i 2006. thumb|Fuglefangstmenn ved Trongisvágur i 1890-årene. thumb|Tradisjonelle båter med råseil brukt til hvalfangst.
Karbondatering har indikert korndyrking ved Hov på Suðuroy, Heimavatn på Eysturoy og i Korkadalur på Mykines på midten av 700-tallet, mens pollenanalyser gir noe mer varierte anslag. Førnorrøne bosettere som irske munker kan ha stått for denne aktiviteten. Disse bosetterne hadde tilsynelatende forsvunnet da norske landnåmsmenn kom til Færøyene på 800-tallet. Gunstige jord- og værforhold taler for at Suðuroy ble bosatt tidlig. Den eldste skriftlige beretningen om Suðuroy er Færøyingesaga, der bygdene Hov og Sandvík blir nevnt. Ellers er Hvalba, Froðba, Sumba, Víkarbyrgi og Akraberg trolig landnåmsbygder. Arkeologiske funn i Porkeri taler for bosetting fra 1000-tallet. Navnet Ørðavík, avledet fra folkenavnet hǫrðar, «horder», kan hentyde til landnåmet. Porkeri, Ørðavík, Vágur og Fámjin blir første gang nevnt skriftlig i Hundabrævið fra siste halvdel av 1300-tallet.
Sagn forteller at to tredjedeler av befolkningen omkom under svartedauden på midten av 1300-tallet. Et sagn handler om den ene kvinnen som overlevde i Víkarbyrgi, men slike fortellinger er trolig overdrevet for å skildre pestens dødelighet. Sagn forteller om en frisisk, hedensk bosetning ved Akraberg som skal ha bestått frem til den tid. To overlevende skal ha blitt inngift i Sumba. Friserne nevnes i færøyske danseviser. Om folkloren har en historisk kjerne, om disse personene egentlig var frisere, og når de kom til Færøyene, er uavklart. Ifølge Adam av Bremen strandet de her i 1040.
På 1600-tallet ble mange bygder på Suðuroy herjet av barbareskpirater, som plyndret bygder og bortførte kvinner og barn og solgte dem som slaver. Angrepene er omspunnet av sagn og myter. I folkloren er handelsfolk og forulykkede sjørøvere ofte brukt som forklaring på myten om at suðuroyingar oftere er mørkhåret og temperamentsfulle.
Den arbeidskrevende korndyrkingen avtok i senmiddelalderen, og fiskerbøndene la større vekt på kystfisket. På Suðuroy og Sandoy var melke-, kjøtt- og skinnproduksjon av storfe like utbredt som sauehold. Storfe ble vinterfôret i fjøs med høy fra innmarken, og sendt på beite i utmarken om sommeren. Saueholdet var basert på utmarksbeite mesteparten av året. Stedsnavn som Porkeri vitner også om en betydelig svineproduksjon. På 1700-tallet begynte man å dyrke poteter. Økonomien forble jordbruksbasert frem til industrialiseringen av fiskeriet på 1800- og 1900-tallet. Kjøtt og spekk fra grindhval har også vært en viktig matkilde. Grindhvalfangsten, grindadrápið, på Suðuroy kan trolig føres tilbake til landnåmet, derav stedsnavn som Hvalba og Hvalvík (nå Sandvík). I perioden 1709–2011 ble det gjennomført 207 grindadráp på Suðuroy, over 11 % av alle fangstepisoder på Færøyene i perioden. Den tradisjonelle fuglefangsten og eggsankingen var oftest rettet mot lundefugler.
Handelen med Norge minket etter svartedauden, og Hansaforbundet og nederlendere fikk større innpass på 1300- og 1400-tallet. Like før reformasjonen ble Færøyene underlagt et dansk handelsmonopol. All handel måtte foregå i Tórshavn. Handelsmonopolet og sjørøverangrep førte gjentatte ganger til hungersnød på Suðuroy på 1600- og 1700-tallet, og mange øyboere omkom under risikable seilaser til byen. I 1636 frafalt myndighetene tiltalen mot folk fra Hvalba og Vágur som hadde handlet med et nederlandsk skip, fordi øyboerne hadde sultet. I 1755 ble Suðuroy fritatt for fisketiende, fordi fisken var fordervet før den kom til Tórshavn. Idet fisken ikke kunne selges, måtte øyboerne spise den selv. Tidlig på 1800-tallet ble det klart at hele Suðuroy hadde vært involvert i smugling, så handelsmonopolet åpnet en filial på hittil ubebodde Tvøroyri i 1836. I 1856 ble handelsmonopolet oppløst, og kjøpmannsfamilier i Vágur og på Tvøroyri begynte å bygge opp forretninger og kapital.
Industrialisert fiskerisamfunn thumb|Skonnerten «Johanna» i Vágur. thumb|Rester etter en britisk kanonstilling på Eggjarnar.
Kjøpmenn som Johan Mortensen og Thomas Frederik Thomsen på Tvøroyri og Jacob Dahl i Vágur utvidet sine virksomheter til skipsrederier, skipsverft, fiskeforedling, klippfiskeksport, kjølelager og maskinverksteder fra slutten av 1800-tallet. Det første postkontoret utenfor Tórshavn ble opprettet på Tvøroyri i 1877. I 1901 ble det etablert en norsk hvalfangststasjon i Lopra. Mortensen-familien på Tvøroyri kjøpte i 1895 dampbåten «Smiril», som begynte å seile i fast rutefart med gods og passasjerer til andre øyer.
Tvøroyri vokste fra 66 innbyggere i 1860 til 600 i 1925, og Vágur til det dobbelte. Med industrialiseringen av fiskeriet utviklet disse gamle jordbruksbygdene seg til fiskerbygder, der det vokste frem nye næringsveier, samfunnsklasser og grunnlag for sosial mobilitet. Sosialdemokratiet oppstod som en politisk bevegelse, og arbeiderforeninger på Tvøroyri og i Tórshavn ble forløpere for Javnaðarflokkurin. Suðuroy har vært partiets høyborg siden dannelsen i 1926.
På de treløse Færøyene har torv vært det vanligste brenselet. Det har vært utvunnet kull på Suðuroy siden 1780. Egenprodusert kull og importert kull, olje og parafin ble de viktigste energikildene for middelklassen og jordløse arbeidere i fiskerbygdene på 1900-tallet. Kullet fikk meget stor betydning under verdenskrigene. Det første vannkraftverket på Færøyene ble oppført i Botnur ved Vágur i 1921.