Kongsgård er en bygård i Stavanger. Hovedbygningen er bygget som bispebolig i middelalderen. Bispekapellet er fra andre halvdel av 1200-tallet, og kjelleren på hovedbygningen har rester fra middelalderen. Den har etter reformasjonen vært brukt som embetsbolig for lensherrer og amtmenner. Den var i noen år i privat eie før den ble tatt i bruk som skole. Kongsgård brukes nå av Stavanger katedralskole. Hovedbygningen har vært nedbrutt og ødelagt av brann, og er ombygd flere ganger.
Hovedbygningen på Kongsgård er et av Stavanger sentrums fremste kjennetegn.
Før bispegården Pollenanalyser i Breiavatnet og funn i Haakon VIIs gate tyder på gårdsdrift fra før vikingtiden, og i hele vikingtiden. Pollenanalyser av sedimenter i Breiavatnet viser at skogen ble ryddet, og det var en overgang fra februk til åkerdrift i hundreårene etter vår tidsregning. Etter en midlertidig nedgang omkring år 700 til 800, fikk åkerbruket igjen en kraftig vekst med dyrking av bygg og havre.Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Ætt og heim, 2020 med henvisning til Simonsen Asbjørn: Breiavatnet og Stavangers eldste historie, Stavanger Museums årbok, 1971. .
Utenfor hovedporten til Kongsgård er det en hardpakket overflate av småstein og grus. Den er fra en gang mellom år 350 og 650. Det kan ha vært golvet i en bygning eller en uteplass. I det samme området var det også andre funn, men de er noe yngre.Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Ætt og heim, 2020 med henvisning til Reed Stan: Tusenårsstedet Stavanger. Arkeologiske undersøkelser på Stavanger torg 2004-2006, Del 1 Tekst, NIKU, oppdragsrapport 73/2016/1, Oslo, 2016.
Odmund Møllerop mente i 1962 at Erling Skjalgsson hadde en bygård i Stavanger.Joh. B. Mikalson: «Erling Skjalgssons bygård», Stavanger Aftenblad, 20. juni 1962. Jan Hendrich Lexow mente i 1992 også at Erling Skjalgsson bodde i Stavanger, mest trolig på Kongsgård.Jan Hendrich Lexow: «Uriktigt om Domkirken», Stavanger Aftenblad, 11. mai 1992Finn Rømcke: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 29. april 1992.Kristian Lexow: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 17. februar 1998. Det er ikke allmenn tilslutning til disse synspunktene; se artikkelen om Erlings Skjalgsson.
I 1233DN I nummer 51 og RN I nummer 628 skrev kong Håkon Håkonsson et nytt privilegiebrev til biskopen i Stavanger. Det ble vist til gaven kong Magnus (som de fleste antar viser til Magnus Erlingson, men som også kan være Magnus Berrføtt) i sin tid ga til biskopen, nemlig hele «bøen selve Stavanger». Ordet «bø» i denne sammenhengen kan tolkes både som by og gård. Det kan være at biskopen fikk Kongsgård av kong Magnus, at gården (Kongsgård) opprinnelig het Stavanger, og at den var opphavet til det senere navnet på byen. Men dokumentet kan tolkes på forskjellige måter. I 1607 ble det opplyst at det hadde vært Kongsgården der før. Det kan være bygd på sagn, så hvor mye vi kan legge i utsagnet er usikkert.
Jan Hendrich LexowLexow, 1960, side 33-35. argumenterte i 1960 for at Kongsgård opprinnelig hadde vært en kongsgård fram til bybrannen i 1272, og at biskopen hadde Olavsklosteret som sitt bosted. Han argumenterer med at da kong Magnus Lagabøte bodde i Stavanger i 1260-1261 og 1263 har han trolig bodd på Kongsgård. Videre at bygningen har mange likheter med bygningene på Utstein før det ble et kloster, og som Magnus Lagabøte var byggherre for.
Knut HelleHelle, 1975, side 91-93. mente i 1975 at det ikke var tilstrekkelige argumenter for at det hadde vært kongsgård tidligere.
Eldbjørg HaugHaug, 2005, side 117 og 127. mente i 2005 at Stavanger (Kongsgård) var et kongelig administrasjonssenter omkring år 1100. Stavanger (Kongsgård) var en hovedgård med et underliggende godskompleks. Denne ble gitt til biskopen av kong Magnus Berrføtt.
Bispegården Trond Meling mente at en satte opp trebygninger omtrent samtidig som Domkirken ble påbegynt (ca. 1100). Det er funnet rester av et laftet byggverk ved vestenden av dagens skolebygg fra denne perioden. Plasseringen og orienteringen til trebygningen antyder imidlertid at gården kan ha hatt en lignende, firkantet form, som den vi kjenner fra senere.Meling, 2004, side 209.
I starten på 1200-tallet ble det bygget en murbygning i den sørligste delen av dagens hovedbygg. Det var ett vindu i gotisk stil. Dette huset var i mur i to etasjer. Hvilken funksjon bygningen kan ha hatt, vet vi ikke. Det har trolig vært flere typer bygninger helt fra starten av, og flere har trolig hatt husrom der. I tillegg til boliger har det trolig også vært flere driftsbygninger. Biskopen måtte bl.a. ha gode lagringsmuligheter siden det mest av inntektene og avgiftene til bispestolen, kom som naturalia.
I andre halvdel av 1200-tallet ble bispeboligen fullført og det ble oppført en ringmur mot nord (retning Vågen), og trolig også mot vest (retning Kiellandshagen). Vi vet ikke hvor andre bygninger på gården har stått, men de fleste bispegårdene lå langs ytterkantene av anlegget, med et åpent gårdsrom i midten.Meling, 2004, side 209 med henvisning til Nordeide, S. Wallaker: Erkebispegården i Trondheim. Beste tomta i by'n. NIKU. Trondheim, 2003, side 148. Det er også mulig at det ble fylt ut i Breiavatnet, siden det er påvist plantemateriale fra middelalderen i vatnet.Meling, 2004, side 209 med henvisning til Sandvik, P. U. & Ramstad, S. : Undersøkingane i Byparken og Breiavatnet, Eiganes gnr. 58, Stavanger kommune 2002. Upublisert oppdragsrapport (B), Arkeologisk museum i Stavanger 2002/1O. Stavanger, 2002. Over bygningsrestene var det flere utfyllingslag som kan være avsatt i middelalderen.Meling, 2004, side 210. Ved en arkeologisk utgraving i skolegården i 1995, ble det også funnet keramikk som dateres tilbake til slutten av 1200-tallet.Romanowska-Steen, 1995.
Knut HelleHelle, 1975. mente at kjelleren ble ferdigstilt mellom 1275 og 1300. Bispegården er første gang omtalt i skriftlige kilder i 1297.DN III nummer 39 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=1162&s=n&str=) og RN II nummer 906 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=2068&s=n&str=). I skriftlige kilderLexow, 1960 og Helle, 1975. omtales flere rom i Bispegården, det er målstuen (omtalt i 1302) - både en mindre (i 1315) og en større (i 1316), Julehallen (i 1362), en malt hall (i 1368), et malt loft (i 1362), en setestue (i 1392), det fornemmste dagligrommet og en lillestue (i 1408). Det kan være at noen rom kan ha hatt ulike navn til ulike tider. I kjelleren ble det i 2005 funnet et gotisk vindu ned til 2m under det daværende golvet, og murverk som viste at taket hadde bestått av to tønnehvelv. Hvelvene ble kalket og steinfundamentene er nå bevart under glass. Det ble også funnet en innendørs brønn, som trolig fikk vannet ved tilsig fra Breiavatnet. På Bispekapellets sørvegg kan vi se rester av et tak, som må ha tilhørt Bispegården.
Murene på hovedbygningen er om lag en meter tykke og 3 til 3,5m høye.Lexow, 1960. Med unntak av rommet under kapellet, har alle rommene hver sin utgang. De fleste rommene hadde ikke noen direkte forbindelse med hverandre. Det er bevart noen vinduer i gotisk stil. I 1913 ble det også funnet profiler i gotisk stil ved graving i en bod nær muren til Domkirken.1. mai fra 8. september 1913.
Bispekapellet ble bygd i tilknytting til den nordlige delen av bispeboligen. Kongsgård og Bispekapellet er bygd med en sammenhengende grunnmur, selv om Bispekapellets grunnmur er forlenget noe i retning av Breiavatnet. Bispekapellet har vært biskopens private kapell og vært en del av Bispegården. Det har vært argumentert for at fundamentet for Bispekapellet er den yngste delen.Andreas Emil Erichsen, Privatarkiv 110 i Stavanger Byarkiv, boks 23, side 19.
Bispeborgen og tårnet I 1515 ble abbeden på Utstein kloster fengslet i tårnet i borgen (Bispegården) av biskop Hoskuld Hoskuldsson.DN VII nr. 540 fra 1515 - Tha kom ieg op i tornett…, ieg haffdhe sidhet i toorn i c dygn… og Tha kom welbyrdig swendh Hans Ericson och flere godhe mendh met hanum och bwdhe segh i borghen for meg… DN VII nr. 539 fra 1515 - eductum in turrim suam Staffuangrensem… (ført inn i tårnet i Stavanger). Ordet tårn er også brukt som synonymt med fengsel (Lexow, 1960, side 31). Turrim (dativ av turris) ble ikke brukt som synonym til fengsel. Så her er nok tårnet et tårn.
De beste indikasjonene på at Kongsgård var en borg, er de to 2-2,2m tykke muren mot Haakon VII’s gate, den 6,5 meter høye Gårdsmuren (mot Domkirkegården), steinhuset i tre etasjer i Haakon VII’s gate, og ikke minst beretningen fra 1515. Kongsgård har flere av de karakteristiske trekkene til en borg som vanngrav utenfor murene og bruk av haggtorn utenfor murene.Arne Kvitrud: Var Kongsgård en bispeborg? utgitt i Lokalhistorisk årbok for Rogaland oktober 2023. Funnet av en brakteat i den ytterste muren i Haakon VII’s gate, viser til at muren er fra helt i begynnelsen av 1300-tallet.Stan Reed: Tusenårsstedet Stavanger. Arkeologiske undersøkelser på Stavanger torg 2004–2006, Del 1 Tekst. NIKU, oppdragsrapport 73/2016, Oslo, 2016. , side 54ff. Mynten har nummer S12258.aa.
Tradisjonene i Stavanger var at tårnet var den delen av middelalderdelen av Hovedbygget som lå lengst unna Domkirken (over kjellerrom 007). Det er også funnet rester spor en etasje i stein over 007.Arne Kvitrud: Var Kongsgård en bispeborg? utgitt i Lokalhistorisk årbok for Rogaland oktober 2023. Tårnet kan ha vært et forsvarstårn, men dersom det er identisk med den sørlige delen av bispeboligen, er plasseringen lite gunstig i forsvarsøyemed. Det vil være mer taktisk, både i forhold til oversikt og forsvar, å bygge et slikt tårn i den vestlige delen av gården, mot Vågen.Meling, 2004, side 210 med henvisning til Nordeide, S. Wallaker: Erkebispegården i Trondheim. Beste tomta i by'n. NIKU. Trondheim, 2003, side 140. Kjelleren 007 er imidlertid eldre enn borganlegget, fra midten eller første halvdel av 1200-tallet.Arne Kvitrud: Var Kongsgård en bispeborg? utgitt i Lokalhistorisk årbok for Rogaland oktober 2023.
Etter reformasjonen - Kongsgården Fram til reformasjonen ble bygningene brukt av biskopen og hans stab. Etter reformasjonen over kongen eiendomsretten. Kongsgård var bosted og arbeidsplass for kongens lensherrer og senere amtmenn, samt deres øvrige ansatte.
Bispegården ble plyndret og husene ble forsøkt brent ned i pinsen 1539 av om lag 60 sjørøvere under ledelse av Christoffer Trondsen Rustung.DN XIII nummer 651 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=11789&s=n&str= ). I 1590 omtales den gamle nedbrutte Bispegård, og 1601 omtales de gamle forfalne og gjenstående stykker mur som kaltes den gamle Bispegård.19.10.1601 (NRR III, side 645) fikk lagmann Jakop Jørgensen bevilget en øde plass i Stavanger. Da lagstolen ikke har en residens som han kan ha sine våninger og værelser i hadde Laurits Kruse og Jørgen Eriksen skrevet til kongen. Han fikk en øde plass og hage med noen gamle, forfalne og i stykker murer som kalles den gamle Bispegården. Han kan her bygge sin residens, uten skade for kongen og byen. Han kan nyte, bruke og beholde en del av ødejorden for å bygge seg en våning og residens på. Årlig grunnleie til kongen.
I 1557 var tømmeret på hovedbygget i dårlig forfatning, men uten at det ble gjort noe med.Nicolaysen, Nicolay: Stavanger domkirke og de nærmest omliggende gamle bygninger. Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring, Kristiania, 1896, side 54