Herman Northrop Frye (født 14. juli 1912, død 23. januar 1991) var en kanadisk litteraturforsker og internasjonalt en av de fremste litteraturteoretikere på 1900-tallet.
Frye fikk internasjonal berømmelse med sin første bok, Fearful Symmetry (1947) som førte til en nytolkning av William Blakes poesi. Hans øvrige omdømme hviler hovedsakelig på hans litteraturteoretiske arbeid som han utviklet i Anatomy of Criticism (1959), en av de mest betydningsfulle verker om litteraturteori som utgitt på 1900-tallet. Den amerikanske kritikeren Harold Bloom kommenterte da boken kom ut at den etablerte Frye som «den fremste nålevende student av vestlig litteratur».Forst, G.N. (Winter 2007): «Anatomy of Imagination» . Canadian Literature #195, Context(e)s. (pg. 141 - 143) Fryes bidrag til kulturell og sosial litteraturkritikk strakte seg over en lang karriere hvor han fikk utstrakt anerkjennelse og mottok mange utmerkelser. Han er utnevnt til Companion av Order of Canada.
Biografi Tidlig liv og utdannelse Frye ble født i Sherbrooke, Quebec, men vokste opp i Moncton, New Brunswick. Han var sønn av Herman Edward Frye og Catherine Maud Howard.University of Toronto. Guide to the Northrop Frye papers. Victoria University Library Special Collections (F 11) Northrop Frye fonds. Frye kom til Toronto for å delta i en nasjonal konkurranse i skrivemaskintasting i 1929.Ayre, J.: «Frye, Herman Northrop». The Canadian Encyclopedia Historica. Han studerte først ved Victoria College ved Universitetet i Toronto før han deretter studerte teologi ved Emmanuel College (en del av Victoria). Etter et kortvarig tid som studentprest i Saskatchewan ble han innsatt i presteembete i Den forente kanadiske kirke. Han studerte deretter ved Merton College ved University of Oxford i EnglandFrye, Northrop (2001). Robert D. Denham. red. Diaries. University of Toronto Pres. ISBN 0802035388., før han dro tilbake til Victoria College hvor han tilbrakte resten av sin profesjonelle karriere.
Akademiske og forfatterkarriere Frye steg til internasjonal oppmerksomhet som et resultat av sin første bok, Fearful Symmetry, som ble utgitt i 1947. Inntil da hadde den profetisk poesien til William Blake lenge vært dårlig forstått, faktisk betraktet av enkelte til å være skravling og preget av stormannsgalskap. Frye fant i den et system av metaforer som var avledet fra Bibelen og Det tapte paradis av John Milton. Hans studier av Blakes poesi var en betydelig bidrag, men Frye ga utkastet til en innovativ måte å studere litteratur på som fikk stor betydning på studiet av litteraturen generelt. Han hadde en betydelig innflytelse på blant annet Harold Bloom og Margaret Atwood.
I 1974–1975 ble Frye Norton-professor ved Harvard University.
Familieliv Frye giftet seg med Helen Kemp, en pedagog, redaktør og kunstner, i 1937. Hun døde i Australia mens hun fulgte Frye på en forelesningsturne.University of Toronto. Helen Kemp Frye (1910-1986). Victoria University Library Special Collections (F12) Helen Kemp Frye fonds To år etter hennes død i 1986 giftet han seg med Elizabeth Brown, men døde selv i 1991 og ble gravlagt på gravlund Mount Pleasant Cemetery i Toronto, Ontario.
Bidrag til litteraturforskningen Den innsikt som han fikk fra sin forskning på Blake staket ut Fryes litteraturteoretiske retning og formet hans bidrag til litteraturkritikk og teori. Han var den første litteraturforsker som postulerte en systematisk teori for analyse og tolkning av litteratur, «å utarbeide», i hans egne ord, «en samlet fortolkning på litteraturkritikkens teori».Stubborn Structure, s. 160 I det formet han en litteraturkritikken som fag. Inspirert av sin arbeid med Blake utviklet og artikulerte Frye som tolkningsteori ti år etter Fearful Symmetry i det banebrytende verket Anatomy of Criticism (1957). Han beskrev dette som et forsøk på en «synoptisk syn på omfang, teori, prinsipper og teknikker i litterær kritikk».Anatomy, s. 3 Han spurte: «hva om litteraturkritikk er en vitenskap like mye som det er en kunstart?».Anatomy, s. 7 Således fremmet Frye en søken som kom til å oppta ham resten av livet og som etablerte litteraturforskningen som «koherent studiefelt som trener fantasien like systematisk og effektivt som vitenskap trener fornuften».Hamilton, s. 34
Litteraturforskning som vitenskap Som A. C. Hamilton streket opp i Northrop Frye: Anatomy of his Criticism, Fryes antagelse av koherens (sammenheng) for litteraturkritikk bærer med seg betydelige implikasjoner. Først og mest grunnleggende, den forutsetter at litteraturkritikk er et fag i sin egen rett, uavhengig av litteratur. Ved å hevde sammen med John Stuart Mill at «kunstneren (...) er ikke hørt, men overhørt» insisterte Frye at
«Litteraturkritikkens aksiom må være, ikke at poeten ikke vet hva han snakker om, men at han ikke kan snakke om hva han vet. For å forsvare retten til litteraturkritikken i det hele tatt eksisterer må man derfor anta at litteraturkritikken er en tankestruktur og kunnskap som eksisterer i sin egen rett med et visst må av uavhengighet fra den kunst som den forholder seg til».Anatomy, s. 5
Denne uavhengighetserklæringenHart, s. xv er nødvendigvis gjennomtenkt av Frye. For koherens krever at litteraturkritikkens anatomi, behovet for å fjerne dets begrepsoppfatning som «en parasittiske form for litterært uttrykk, (...) en annenrangs etterligning av den skapende makt», består av et dynamisk spenningsforhold med behovet for å etablere integritet for den som et fag. For Frye er denne formen for koherens, kritisk integritet innebærer å hevde en mengde kunnskap for litteraturkritikk som, mens den er uavhengig av litteraturen, er dog begrenset av den: «Om litteraturkritikk eksister», erklærer han, «må den være en undersøkelse av litteraturen i henhold til et begrepsmessig rammeverk avledet fra en induktiv undersøkelse av det litterære fagområde».
Fryes begrepsmessig rammeverk for litteraturen I søken etter litteraturkritikkens integritet avviste Frye hva han betegnet som deterministisk villfarelse. Han definerte dette som en bevegelse hvor «en forsker med en særlig interesse i geografi eller økonomi uttrykte (...) at interessen for retoriske innretninger plasserer hans favorittstudie til et kausalforhold med hva enn som interesserte ham mindre».Anatomy, s. 6 Ved å knytte litteraturkritikk til et ytre rammeverk heller enn å lokalisere rammeverket for kritikk innenfor litteraturen, denne formen for kritikk hovedsakelig «erstattet en kritisk holdning for kritikk». For Frye betydde kritisk integritet at «kritikkens aksiomer og postulater (...) hadde vokst ut av kunsten som den forholdt seg til».
Ved å ta sitt stikkord fra Aristoteles begynte Fryes metodelære i å definere et begrepsmessig rammeverk med selvinduksjon, «følge den naturlige orden og begynne med de grunnleggende fakta».Anatomy, s. 15 De grunnleggende fakta er i dette tilfellet de litterære verkene i seg selv. Og hva avslørte Freys induktive undersøkelse av disse «fakta»? Betydningsfullt avslørte de «en generell tendens i henhold til de store klassikerne å vende tilbake til [primitive formler]».Anatomy, s. 17 Denne avsløringen fremmet hans neste bevegelse, eller heller, «induktiv sprang»:
«Jeg foreslår at det er på tide for litteraturkritikken å ta et sprang over til et nytt underlag fra hvor det kan bli oppdaget hva organiseringen eller inneholdende former av dets begrepsmessige rammeverk er. Litteraturkritikk synes i stor grad å trenge et koordinerende prinsipp, en sentral hypotese hvor, som evolusjonsteorien i biologi, vil se de fenomener som den forholder seg til som deler av et hele».Anatomy, s. 16
Ved å hevde at «litteraturkritikk kan ikke være en systematisk [og således vitenskapelig] forskning om det ikke er en kvalitet i litteraturen som tillater den å være så», fremmet Frye hypotesen at «akkurat som det er en orden i naturen bak naturvitenskapene, så er litteraturen ikke en stabel totalsum av ‘verker’, men en orden av ord». Denne orden av ord konstituerer litteraturkritikkens begrepsmessige rammeverk, dets koordinerende prinsipp.
Ordenes orden De gjentagende primitive formler som Frye market seg i sin undersøkelse av «de største klassikere” skaffet litteraturen med en orden, «et skjelett» som tillot leseren ”å gi respons på et hvert litterært verk ved å se det i et større perspektiv fremmet ved dens litterære og sosiale kontekst».Hamilton, s. 20 Frye identifiserte disse formlene som «konvensjonelle myter og metaforer» som han kaller «arketyper».Spiritus Mundi, s. 118 Litteraturens arketyper eksisterer, argumenterer Frye, som en orden av ord, og gir litteraturforskningen et begrepsmessig rammeverk og en kunnskapsmengde avledet ikke fra et ideologisk system, men rotfestet i forestillingsevnen til leserne. Således, heller enn å tolke litterære verk fra en ideologisk posisjon, det som Frye kaller «avleiret kritisk holdning», skal litteraturforskningen isteden finne integritet innenfor litteraturfaget i seg selv.
Litteraturkritikk for Frye er ikke en evalueringsoppgave, noe som er å avvise eller akseptere et litterært verk, men heller ganske enkelt å anerkjenne det for hva det er og forstå det i dens forhold til andre verker innenfor «ordenes orden».Cotrupi, s. 4 Påføre litteraturen verdivurderinger er i henhold til Frye «kun for smakshistorien, og derfor følger holdningsløshetene til moteriktige fordommer».Anatomy, s. 9 Ekte kritikk «utvikler seg mot å gjøre alt i litteraturen forståelig» slik at målet er til syvende og sist kunnskap og ikke evaluering. Litteraturkritikk i Fryes metode er
«...et litterært verk burde bli tiltenkt som et kunnskapsmønster, en handling som må bli adskilt, i det minste internt, fra enhver direkte erfaring av verket, (...) [således] litteraturkritikken begynner når lesningen avsluttes: ikke lenger forestillende underkastet til et litterært verk, kritikeren forsøker å forstå det, ikke ved å gå til en historisk kontekst eller ved å kommentere den nærmeste erfaringene med lesningen av det, men ved å se dets struktur innenfor litteraturen og litteraturen innenfor kulturen».Hamilton, s. 27
En teori om forestilling Da Frye en gang ble spurt om hans kritiske teori var romantisk svarte han, «Åh, den er fullstendig romantisk, ja.» Den er romantisk på samme vis som at Frye har tilskrevet romantikken til Blake: det er «i en utvidet mening å gi en hovedplass til forestillingen og den individuelle følelse»: Som kunstprodukter av forestillingen danner litterære verker, inkludert «førlitterære kategorier som ritualer, myter, og eventyr»Archetypes, s. 1450 en potensiell forent forestillingsopplevelse. Han minner oss om at litteraturen er «den sentrale og viktigste utvidelsen til mytologien: hvert menneskelig samfunn har en mytologi som er arvet, overført og mangfoldig».Words with Power, s. Xiii Mytologi og litteratur holder således til og fungerer innenfor den samme verden av forestillinger, en som er «styrt av konvensjoner, ved dets egne måter, symboler, myter og sjangrer».Hart, 23 Litteraturkritikkens rettskaffenhet krever at den også operer innenfor forestillingens sfære og ikke søker et organiserende prinsipp i ideologi. For å gjøre så, hevder Frye
.«..utelater de sentrale kulturelle prinsipper som litteraturen har utledet fra mytene, prinsippene som gir litteraturen dens kommuniserende kraft på tvers av århundrene gjennom alle ideologiske endringer. Slike strukturerende prinsipper er absolutt betinget av sosiale og historiske faktorer og overstiger dem ikke, men de beholder en kontinuitet i form som peker til en identitet av den litterære organisme særskilt fra alle dens tilpasninger til dens sosiale miljø».Words with Power, xiii