miniatyr|«Die drei Hexen» av Johann Heinrich Füssli. miniatyr|Tyske torturmetoder brukt i hekseprosessene rundt 1509. Hekseprosessene eller trolldomsprosessene i Europa fra om lag 1420 til rundt 1750 innebar rettslig forfølgelse av mennesker som var blitt beskyldt for såkalt trolldomskriminalitet i en eller annen form. Forfølgelse var på sitt mest intense i perioden 1560 til 1630.
Prosessenes begrensning til en bestemt tidsperiode av den vestlige sivilisasjonens historie er et av kjennetegnene ved fenomenet, og skiller denne type kriminalitet fra de fleste andre forbrytelser.
Trolldomsprosessene i Norge miniatyr|200px|Heksemonument i Gloppen, Sogn og FjordaneKunstner: Stig Eikaas I Norge er den korrekte juridiske betegnelsene på forbrytelsen «trolldom», i tråd med bibelens ord, blant annet om at «En trollkvinne skal du ikke la leve» (2 Mos 22:18). Forbryteren var følgelig «trollkvinne» eller «trollmann». Det er altså mest korrekt å tale om trolldomsprosessene i Norge (og i andre skandinaviske land). Det er først mot slutten av 1600-tallet at man i Norge tok i bruk den tyske samlebetegnelsen heks (tysk Hexe) for alle typer magi.
Trolldomsprosessene var vanlige rettsprosesser der kongen i Danmark-Norge ga lovene, og domstolene var de lokale bygdetingene (laveste instans på den tiden) som dømte etter trolldomslovene. Prestene hadde ikke noen formell rolle i disse prosessene som dommere,Morgenbladet 17. april 2015, s. 44. i samsvar med bibelens ord «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» (Matteus 7:1) Derimot spredte de bibelens lære om trollkvinner, deltok noen ganger under «pinlig forhør», altså tortur for å tvinge fram tilståelser om trolldom, og deltok også enkelte ganger som anklagere."Trolldomsprosessene på Østlandet - En kulturhistorisk undersøkelse", Gunnar W. Knutsen, hovedfagoppgave i historie, 1996
I alt kjenner man navnet på 860 kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk i Norge. Erling Sandmo oppgir 924 saker i perioden 1566-1754 registrerte trolldomssaker. Størst var antallet i Finnmark med 160 saker mens det i Troms var under 20 saker. I Rogaland var det 60-80 prosesser. Ingen av de norske sakene tyder på at de tiltalte selv var knyttet til en form for organisert heksetro. Det er grunn til å tro at det har vært ført prosesser mot dobbelt så mange. Ikke alle sakene endte med fellende dom eller henrettelse. I Norge er det dokumentert at 307 mennesker ble henrettet for trolldom fra 1570-årene til 1695. Trolldomsanklager mot både menn og kvinner var spesielt hyppige imellom ca. 1610 og 1690. Bruken av dødsstraff avtok gradvis etter «toppåret» 1663 og utover mot slutten av 1600-tallet.
1500-tallet I Danmark kom reformasjonen før i Norge, og alt på 1530-tallet var danske hekseprosesser påbegynt. I 1547 ble det derfor lovfestet at tortur ikke skulle brukes for å få noen til å tilstå; tortur var et eventuelt tillegg til idømt straff. I 1558 kom et ytterligere tillegg om at hvis noen som var tiltalt for trolldom, utpekte andre som trollfolk, skulle ikke dette tas til følge. Dette hindret store kjedeprosesser på dansk jord. Reformasjonsiveren i Norge tok først fart på 1560-tallet med de første norske hekseprosessene, der de aller fleste ble frifunnet. Fra 1500-tallets Norge kan det dokumenteres 15 dødsdommer, mot hele 262 dødsdommer på 1600-tallet. Det fremkommer mye skepsis til påstander om trolldom på 1500-tallet. Lagmann Niels Stub i Oslo lot sakene ligge, mens biskop Jørgen Erikson i Stavanger var en pådriver for slike siktelser, og fogden på Bergenhus fengslet en kvinne i 1576, anklaget for trolldom. Hun satt i «foraktelig» fengsel der hun ble slått blå og blodig, til hun fikk «gjøre sin døl» der 11 dannekvinner hjalp henne å sverge seg fri foran lensherre, lagmann, borgermester og råd. Hennes frifinnelse ble stadfestet av herredagen i 1578.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 231), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4 miniatyr|Francisco Goya: Heksesabbaten. I Bergen, som var Norges største by til langt inn på 1800-tallet, ble det tent flere heksebål fra slutten av 1500-tallet. Mest kjent er saken mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pedersson Beyer, den teologiske lektor ved byens latinskole. Mye tyder på at lensherren på Bergenhus, Peder Thott, presset lagmann og byråd til å dømme henne til døden på bålet på Nordnes i april 1590. Samme høst fikk Marine Robertsdatter, konen til Bergens lutherske biskop Anders Foss, samme anklage rettet mot seg, og det var bare ved biskopens iherdighet og flere reiser til København at han fikk et beskyttelsesbrev for seg selv og familien sin som medførte at anklagen mot konen ble frafalt i 1592.Fossen, Anders Bjarne: «Anders Foss» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 29. april 2022 fra
1600-tallet Til hundreårsjubileet for reformasjonen 12. oktober 1617 fikk Danmark-Norge Christian IV utstedet en skjerpende forordning om «trollfolk og deres medvidere». Her tydeliggjøres det hva som menes med «rette trollfolk». Det er mennesker «som med diefvelen sin bebudning hafver eller med hannom omgaais» og videre heter det at disse «skal straffes paa deris hals uden ald naade!» Slottskirken på Fredriksborg slott stod ferdig til jubileet. Forordningen satte landsforvisning - ikke dødsdom, for «signeri», og var dermed mildere enn forordningen fra 1584. Likevel førte den til en merkbar vekst i tallet på dødsdommer, spesielt på Østlandet og Finnmark. Rundt Oslofjorden ble det på få år henrettet 33; i det tynt bebodde Finnmark 17 personer. Begge steder ble vannprøven tatt i bruk, der det gjaldt å synke. Disse sakene gikk for bygdetinget, der lensherren og futen hadde stor makt, og ble sjelden anket til lagmann og herredag. Det var bønder og fiskere som dømte naboer til døden på bålet.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 234)
Vannprøve av trolldomsanklagede beskrives i både Ur-Nammus lover og Hammurabis lover. Hvis en mann hadde anklaget en annen for å ha lagt en forbannelse på ham, men ikke kunne bevise det, skulle den anklagede føres ned til den hellige elven, hoppe uti, og hvis elvevannet tok imot ham, var hans skyld bevist. Men hvis elven bekreftet hans uskyld, og han fløt, skulle hans anklager dømmes til døden. Assyrerne så det derimot slik at hvis personen sank, bekreftet vannet hans uskyld ved å motta ham. Den som fløt, var skyldig, og denne versjonen var den som ble videreført i nyere tid,James O'Connor: Keplers heks (s. 313), Damm forlag, 2005, ISBN 82-496-0703-1 selv om en synode holdt i Valladolid i 1322 erklærte i kanon 27: «Vannprøver og ildprøver forbys. Den som deltar i dem, ekskommuniseres.»«prøver», Catholic encyclopedia (1913) I England holdt vannprøven seg også etter 1736, da trolldom ikke lenger var noen forbrytelse. Likevel fortsatte swimming («svømming») som en form for lynsjing, der den gamle gudsprøven ble misoppfattet som en form for straff, der den mistenkte ble holdt under vann, ofte til en punkt der personens liv var i fare. Så sent som i 1864 falt det dom i en sak i Essex der en gammel mann omkom under vannprøve, mistenkt for å ha forhekset en lokal kvinne, og to menn ble dømt for å ha forårsaket hans død.<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803100546104;jsessionid=A9593090609AF7218EECA428F72908A0 «swimming ordeal», Oxford Reference]</ref>
Mye tyder på at prosessregelen i norsk lov som krevde to samstemte vitner for å dømme skyldig, ble tilsidesatt. Det samme gjaldt lovene fra 1547 med tilsidesettelse av anklager fra personer som selv var siktet i trolldomssaker, og forbud mot bruk av tortur. I Finnmark forklarte en kone på tinget i 1627 at hun hadde betalt samen Kvive Bårdsson for å skaffe hennes mann seilvind til hjemreisen. Saken endte på tinget fordi vinden ble for sterk. Båten forliste, og de fem mennene druknet. Bårdsson forklarte at han fremkalte vind ved å vaske høyre fot i stille sjø og rope «havvær» eller «landvær». En gang hadde han dyppet en grisunge i sjøen i stedet, men den sprellet slik at vinden ble for sterk. På spørsmål om Bårdsson mestret gand, forklarte han om runebommen. Han ble dømt til døden på bålet for å ha brukt «djevelskunster» som resulterte i forliset. Tinget fikk også mange saker om heksenes værmagi mot lensherrens skip.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 233–235)
Mellom dem som ble henrettet i Norge på 1600-tallet, nevnes Johanne Pedersdatter fra Stavanger, som ble brent på bål i 1622 for å ha forårsaket prestekonens sykdom.Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 218–219), forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2 Hovedvitnet i den saken var den påstått synske Karen Nilsdatter. Fem år etter at Karen hadde bidratt til å få Johanne dømt til døden, ble Karens egne foreldre, Nils Pedersen Skabo og Maren Povlsdatter, også anklaget for trolldom, dømt og begge brent.Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 224) Carl von Linné var Johanne Pedersdatters tippoldebarn.
Barbro Bjelland fra Sokndal ble brent i 1623, etter å ha innrømmet at hun kunne mane djevelen inn og ut av folk. Etter den skjebnesvangre brannen i Oslo i august 1624, brannen som førte til at kong Christian IV beordret byborgerne flyttet fra østsida til vestsida av Bjørvika, ble fire kvinner dømt, fengslet og brent for trolldom samme år: Sissel, Karina, Eline og Birgitte. En av de mest kjente trolldomssakene i Norge er prosessen mot ekteparet Lisbeth Nypan og Ole Nypan fra Trøndelag. Hun ble brent og han halshugd i 1670.
Heksejakten i Norge rammet Finnmark verst: 91 mennesker fikk dødsdom, og de aller fleste av disse ble brent på bål.Steilneset minnested hos vegvesen.noÅpning av Steilneset Minnested hos vegvesen.no Finnmark hadde på denne tiden omkring innbyggere, og ser man antall personer henrettet for trolldom i Finnmark i forhold til folketallet, kommer Finnmark høyt opp på listen over områder i Europa der de mest intense hekseprosessene fant sted. Nordla, Troms og Finnmark har over 40 % av alle dødsdommene i norske trolldomssaker.Lensherrer, heksejakt og justismord i Finnmark på 1600-tallet, hos varangermuseum.no En femdel av de dømte var samer. Heksejakten i Nord-Norge var blant de mest omfattende og brutale i verden, med bruk av tortur for å presse fram tilståelser, i strid med loven av 1547.