thumb|Tudorrosen, som kombinerer Yorks hvite og Lancasters røde rose Huset Tudor var et kongehus av walisisk og engelsk opphav, med monarker som regjerte over England i 118 år fra 1485 til 1603, da det ble etterfulgt av huset Stuart. Best kjent av Tudor-monarkene er Henrik VII, Henrik VIII og Elisabeth I. Dynastiet ble avsluttet da Elizabeth døde i 1603 uten tronarvinger.«Tudor Kings and Queens», The House of Tudor Gjennom hemmelige forhandlinger med sin fetter Jakob, konge av Skottland (hvis oldemor var en Tudor), sørget dronning Elizabeth for at huset Stuart deretter kom på den engelske trone, noe som samtidig forente kongedømmene England og Skottland i en personalunion.
Tudor-dynastiet nedstammet fra slekten Tudor fra landsbyen Penmynydd«Penmynydd», anglesey-history.co.uk]</ref> på Anglesey og Katherine av Valois, og etterfulgte huset Plantagenet som herskere over kongeriket England. Den første Tudor-monark, Henrik VII av England, nedstammet gjennom sin mor fra en legitim slektsgren av det engelske kongelige huset Lancaster, et gren av Plantagenet. Tudor-familien kom til makten og begynte Tudor-perioden i kjølvannet av rosekrigene (1455–1487) mellom huset Lancaster og huset York, som etterlot huset Lancaster (som Tudorene var alliert med) utdødd i den mannlige slekslinjen.«Wars of the Roses», education website of The Richard III Society.
Henrik VII lyktes i å presentere seg selv som en kandidat den engelske tronen ikke bare for tradisjonelle tilhengere av Lancaster, men også for misfornøyde tilhengere av deres rivaliserende Plantagenet-grenen i huset York, og han tok og beholdt tronen i retten av erobring.Korman, Sharon (1996): The Right of Conquest: The Acquisition of Territory by Force in International Law and Practice. Oxford University Press. ISBN 0-19-828007-6. Etter sin seier i slaget ved Bosworth Field den 22. august 1485, forsterket han sin posisjon i 1486 ved å oppfylle sitt løfte fra 1483 om å gifte seg med Elizabeth av York, datter av Edvard IV, og dermed symbolsk forene de tidligere stridende fraksjonene Lancaster og York under nytt dynasti (representert av Tudorrosen). Ridgway, Claire (2020): «18 January – Henry VII and Elizabeth of York get married», The Tudor Society«The royal bed of Henry VII & Elizabeth of York», The History Press Tudorene utvidet sin makt utover det moderne England, og klarte å forene England og fyrstedømmet Wales i 1542, jfr lovverket Laws in Wales Acts 1535–1542), og lyktes med å hevde engelsk autoritet over kongeriket Irland (kunngjort i Crown of Ireland Act 1542). Tudor-monarkiet opprettholdt også det nominelle engelske kravet til kongeriket Frankrike;«The French Connection» , Canterbury Roll, University of Canterbury Henrik VIII førte krig i Frankrike i håp om å gjenvinne tittelen som konge av Frankrike; men under hans datter Maria Tudor, dronning av Frankrike mistet England sine siste områder i Frankrike med Calais' fall i 1558.Cavendish, Richard (2008): «The Fall of Calais», History Today
Totalt styrte Tudor-kongene styrte sine områder i litt over et århundre. Henrik VIII (på tronen 1509–47) var Henrik VIIs eneste sønn som levde til moden alder. Spørsmål om arverett (som ekteskap og arverettigheter for kvinner) ble store politiske temaer under Tudortiden, og det samme gjorde den engelske reformasjonen, og påvirket kronens framtid. Da Elizabeth I døde barnløs, etterfulgte det skotske huset Stuart som Englands kongefamilie, jfr. personalunionen av 24. mars 1603.Galloway, Bruce (1986): The Union of England and Scotland, 1603–1608. Edinburgh: J. Donald. ISBN 978-0-85976-143-7. Den første Stuart som ble konge av England (regjerte 1603–25), Jakob VI av Skottland og I av England, nedstammet fra Henrik VIIs datter Margaret Tudor, som i 1503 hadde giftet seg med kong Jakob IV av Skottland i samsvar med traktaten om evig fred (Treaty of Perpetual Peace) i 1502, bindende ikke bare for dem som signerte, men også for deres etterkommere.«Treaty of Everlasting Peace», Wardsbookofdays.com
Slektsnavnet Tudor Navnet Tudor er walisisk, jfr fornavnet Tudur fra gælisk Toutorīx, tolket som en gælisk variant av det greske navnet Theodor, som vanligvis blir Tewdwr på walisisk.Etternavnet Tudor Moderne walisisk Tudur, gammelwalisisk Tutir, var etymologisk identisk med gallisk Toutorix, fra urkeltisk *toutā, «folk», «stamme», og *rīxs, «konge»Zimmer, Stefan (2006): «Some Names and Epithets in Culhwch ac Olwen», Studi Celtici. 3, s. 163–79. (Se s. 11, note 34 i onlineversjonen.) - jfr. bretonsk tud, «territorium» og rhi, «konge»,John Davies: «Welsh roots», BBC, 17. februar 2011 tilsvarende germansk «Teoderik».
Huset Tudors valgspråk lød: UNDEB FEL RHOSYN YW AR LAN AFONYDD AC FEL TY DUR AR BEN Y MYNYDD, oversatt som «Enhet er som en rose på en elvebredd, som et hus av stål på fjellets topp». Utrykket Ty Dur («hus av stål») henspiller på navnet Tudur/Tudor, og ben y mynydd («fjelltopp») er en omskrivning av stedsnavnet Penmynydd.<ref>[https://www.anglesey-history.co.uk/places/penmynydd/index.html «Penmynydd», anglesey-history.co.uk thumb|Henrik VII, grunnleggeren av kongehuset Tudor. Veien til tronen Legitime krav på tronen Tudorene nedstammet fra kong Edvard III på Henrik VIIs morsside fra John Beaufort, 1. jarl av Somerset, sønn av Edvard IIIs tredje sønn, John av Gaunt. Beauforts mor var Gaunts mangeårige elskerinne Katherine Swynford.Flantzer, Susan (2017): «John of Gaunt, 1st Duke of Lancaster», Unofficial Royalty
Etterkommere av et uekte barn av engelske kongelige ville normalt ikke ha noe krav på tronen, selv om Gaunt og Swynford faktisk giftet seg i 1396, da John Beaufort var 25 år. Kirken erklærte deretter Beaufort ektefødt, med tilbakevirkende kraft ved en pavelig bulle samme år, bekreftet av en lov fattet i parlamentet i 1397. En påfølgende kunngjøring om John av Gaunts sønn kong Henrik IV med hans tidligere hustru Blanche av Lancaster, anerkjente også John Beaufort som ektefødt, men erklærte at hans slektslinje var uten arverett til tronen.
Ikke desto mindre forble Beaufort-familien nært alliert med Gaunts etterkommere fra hans første ekteskap, huset Lancaster, under borgerkrigene kjent som rosekrigene. Å være etterkommer av Beauforts gjorde imidlertid ikke nødvendigvis at Henrik Tudor (Henrik VII) til arving til Englands trone, og heller ikke det faktum at farens mor, Katherine av Valois, hadde vært en dronning av England (selv om dette faktisk gjorde Henrik Tudor til sønn av kong Henrik VIs halvbror).
Det legitime kravet var fra Henrik Tudors hustru, Elizabeth av York, som datter til Edvard IV, og etterkommer av Lionel, hertug av Clarence, som var den andre sønnen til Edvard III, og også hans fjerde sønn, Edmund, hertug av York. Ettersom hun ikke hadde noen gjenlevende brødre, hadde Elizabeth det sterkeste kravet på kronen, men mens hun ble dronningekonsort, regjerte hun ikke som dronningregnant; for det siste forsøket en kvinne gjorde på å regjere i sin egen rett hadde resultert i katastrofe da mor til Henrik II av England, keiserinne Maud (også omtalt som Matilda), og onkel av Henrik II, kong Stefan av England, utkjempet en bitter borgerkrig om den engelske tronen på 1100-tallet.«History explorer: Stephen and Matilda's fight for the throne» , HistoryExtra
Henrik Tudor hadde imidlertid noe som de andre ikke hadde. Han hadde en hær som beseiret den siste kongen av York, Rikard III av England, på slagmarken og hadde støtte fra mektige adelsmenn til å ta kronen i retten ved erobring. Måten som Rikard III selv hadde kommet på tronen viste seg å være kontroversiell, selv blant mektige yorkister.
Henrik Tudor, som Henrik VII, og hans sønn Henrik VIII med Elizabeth av York, eliminerte alle andre fordringshavere til tronen, blant annet hans kusines barn, Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury,«Margaret Pole, Countess of Salisbury», Spartacus Educational og hennes familie. Bare Reginald Pole overlevde, men han var kardinal i den katolske kirken, og uten arvinger. Han ble senere erkebiskop av Canterbury under Henrik VIIIs katolske datter, Maria I.Mann, Stephanie (30. november 2016): «The Man Who Was Almost Pope: Reginald Cardinal Pole», National Catholic Register thumb|Våpenskjoldet til Owen Tudor. Walisisk opphav Den 1. november 1455 giftet John Beauforts barnebarn, Margaret Beaufort, grevinne av Richmond og Derby seg med Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond, en halvbror av Henrik VI. Det var faren hans, Owen Tudor (walisisk: Owain ap Maredudd ap Tudur ap Goronwy ap Tudur ap Goronwy ap Ednyfed Fychan), som droppet den walisiske patronymiske navnepraksis og tok et fast etternavn i stedet. Da han gjorde det, valgte han ikke - slik skikken var - sin fars navn, Maredudd, men valgte isteden sin farfars, Tudur ap Goronwy.«Owen Tudor Execution Plaque, Hereford», Britain Express
Owen Tudor ble født i 1400 som sønn av Maredudd ap Tudur ap Goronwy og Margaret, datter av Dafydd Fychan. Han antas å stamme fra en framtredende walisisk familie, og det antas at Owens familie deltok i Glyndwr-opprøret,<ref>[https://tudorhistory.org/people/tudorfamily/index.html The rebellion of Owain Glyndwr]</ref> ett av de siste store forsøkene på å oppnå walisisk uavhengighet.Carr, A.D. (2004): «Tudor family, forebears of (per. c.1215–1404)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/77357, s. 1 Krever abonnement eller tilgang via britisk bibliotek Lite er kjent om Owen Tudors tidlige liv, og en stor del av livet hans er sterkt mytologisert.Ridgeway, Claire (2020): «Owen Tudor (1400-61)», The Tudor Society
Owen Tudor var en av livvaktene for enkedronningen Katherine av Valois, hvis ektemann, Henrik V, døde i 1422. Bevis tyder på at de to ble gift i hemmelighet i 1429. De to sønnene som ble født i ekteskapet, Edmund og Jasper, var blant de mest lojale støttespillerne til huset Lancaster i dets kamp mot huset York.Fairfoull, Beverley (Juni 2014): «Edmund and Jasper – Beaufort Brothers?», Richardiii.net
Henrik VI adlet sine halvbrødre: Edmund ble jarl av Richmond den 15. desember 1449 Griffith, Ralph A. & Thomas, Roger (1985): The Making of the Tudor Dynasty, New York: St. Martin's Press, s. 33. og gift med Margaret Beaufort, oldebarn til John av Gaunt, stamfaren til huset Lancaster; Jasper ble utnevnt til jarl av Pembroke 23. november 1452. Edmund døde 3. november 1456. Den 28. januar 1457 fødte hans enke Margaret, som nettopp hadde oppnådd sin fjortende fødselsdag, en sønn, Henrik Tudor, på svogerens festning Pembroke Castle.
Henrik Tudor, den framtidige Henrik VII, vokste opp på Raglan-slottet, hjemmet til William Herbert, jarl av Pembroke, en ledende yorkist. Etter at Henrik VI og hans sønn Edward døde i 1471, ble Henrik Tudor avgjørende. Bekymret for sin unge nevøs liv tok hans onkel Jasper Tudor fjortenåringen med seg til Bretagne.«Welshman Exiled in Brittany; Following in the Footsteps of Henry Tudor», Nathenamin.com 18. juli 2012Ridgeway, Clair (2017): «The Tudors’ Journey to Bosworth: Part 3 – Exiled at Château de Suscinio, Brittany, by Tony Riches», The Tudor Society