Jødisk mytologi er generelt de hellige og tradisjonelle fortellingene som hjalp til å forklare og symbolisere den jødiske religion hvor jødisk folkeminne og sagn består av folkelige fortellinger og legender som eksisterte i den generelle jødiske kulturen. Det er dog svært lite tidlig folkeminne som er atskilt fra Aggadah-litteraturen. Imidlertid har mytologi og folkeminne har overlevd og utfoldet seg blant jødiske folk i alle tider av deres historie.
Tanakh Tanákh (Den hebraiske bibelen) er de grunnleggende jødiske tekstene. De inneholder alt av den hellige jødiske kunnskap fra skapelsen til grunnleggelsen av egen stat og til tapet av statshøyhet, inkludert Guds direkte inngripen, hans pakt, lover, rituelle krav, og mirakler som er bevart i Tora, og hovedsakelig den historiske redegjørelse for den jødiske nasjon som sporer historiene til Israels tolv stammer tilbake til Adam og Eva. Mens det store flertallet av verdens myter skjer før den nedskrevne historien til de respektive samfunn begynner er det meste av Tanakh-jødenes nedskrevne historie, og hvor kun en liten del er dedikert førjødisk historie. Mens Tanakh inneholder en betydelig andel kunnskap som kan bli sagt er «hellige fortellinger i den forståelse at de bidrar til tankesystemer og verdier, og at folk knytter religiøs eller åndelig betydning til det», inneholder det også en stor andel av kunnskap av strengt tatt praktisk verdi som byggekoder, reguleringer om menneskelig hygiene og matinntak og diett, finans og måleenheter og annet. Faktisk er det som blir betraktet som åndelig av et moderne samfunn, den jødiske Kabbala, kom i gang før i Misjná-perioden (ca. 200-tallet), og hadde ikke nådd sitt aksepterte høydepunkt som en del av det religiøse system i sin helhet før i middelalderen.
I en bred definisjon av mytologi som folkeminne er selve kjernen i de jødiske tradisjoner, eller Minhag-tradisjonen, som utgjør en overgangseksistens, nådde sjelden til Tanakh-perioden.
Bortimot ingen «kultur» kan bli sporet fra dagens moderne jødiske samfunn til Tanakh. Den vide differensiering som kan bli sett selv innenfor ortodokse haredi-samfunn, understreker mangelen på en felles «kultur» til tross for den jevne befolkningen i området Kol Torah blant deres ledere som Agudath Israel («Den verdensjødiske union»).
Selv om «atferd» er noe som er avledet fra Tanakh av oppmerksomme jøder er de mange ritualer som kan bli betraktet som folkeminne og sagn kan ikke svinne hen i mangelen av tilgjengelighet av et egnt sted som tempelet i Jerusalem. Disse ritualene har blitt erstattet av andre, mer rasjonelle ritualer som minner lite om de aksepterte former for folkeminne eller mytologi i andre samfunn.
Talmud Det jødiske folks tendens til tilpasse seg naboenes hedenske skikker, til tross for at det har blitt fordømt av jødiske profeter, kom tilbake med stor styrke i løpet av den talmudiske tid. Imidlertid er bortimot ingen mytologi lånt før i tidene med Midrash og Talmud. da det som kan bli beskrevet som mystisisme framsto i de kabbaliske skolene. Et slikt aspekt var framtoningen av «Shedim», eller demoner, som ble allestedsnærværende for jøder flestDennis, G.: «Demons and Demonology», The Encyclopedia of Jewish Myth, Magic, and Mysticism med den økende tilgangen til studier av Talmud etter at trykkeriprosessen ble oppfunnet.
Et eksempel på typisk mytologi i Talmud (חולין נט ע"ב - ע"ב, Chullin 59b) eksisterer som en diskusjon om en gigantisk hjort og en gigantisk løve som begge oppholder seg i en mytisk skog kalt «Dvei Ilai». Hjorten er kalt for «keresh» og løven for «tigris». Det ble sagt at løven var så stor at det var et mellomrom på ni fot i flikene av lungene hans. Den romerske keiser Hadrian spurte en gang en rabbiner om å vise am en løve, ettersom alle løver kan bli drept. Rabbineren avslo og understreket at dette ikke var en ordinær løve. Keiseren insisterte, og rabbineren tilbød ham da løven i «Dvei Ilai». Denne brølte en gang fra en 400 amot,300 amot = ca 150 meter og bymurene i Roma falt i grus. Deretter kom ham til 300 amot og brølte igjen, og fortennene og kinntennene til Romas menn falt ut. Fortellingen skal ikke bli fortolket bokstavelig, men er typisk for en rekke av tilsvarende tilsynelatende mytiske fortellinger som går igjen gjennom hele Talmud og som er en felles kilde for materialer for jødisk eksegese (skriftfortolkninger).
Autoritetene på Talmud synes å være særlig påvirket av populære begreper innenfor folkelig medisin. Troen på «det onde øye» var også rådende i talmudisk tid, og stundom ble varsler tatt alvorlig, skjønt i en del tilfeller gjenkjent som kun populære trosforestillinger. Således mens det var erklært at det førte med seg uhell å gjøre ting to ganger, som spise, drikke, eller vaskePesachim 109b, rabbiner Dunai anerkjente dette som en eldre tradisjon.ib. 110b En bemerkelsesverdig sedvane som er nevnt i Talmud er skikken med å plante et tre når et barn blir født og tvinner sammen for å danne en huppah når de gifter segGittin 57a, skjønt denne vanen kan være av persisk opprinnelse, og den er også gjenfunnet i India.Crookes, W.: «Folk-Lore», vii.
Det kan være mulig å skille ut i de haggadiske legender med bibelske figurer de delene som sannsynligvis dannet deler av de opprinnelige redegjørelser fra de som har blitt utviklet av skriftfortolkninger av haggadistene.
De unike i den talmudiske stilen, både det som angår den nedtegnet mening og det som er avledet av skriftfortolkninger, som de mange steder som synes være mytologiske komponenter av en langt større Halakha-innhold, er det innhold som er svært ulike andre kulturers rene fortellende historier.
Tiden etter Talmud thumb|Livets tre. Etter at jødene ble fordrevet ble det jødiske folket spredt over hele kloden og ble påvirket av andre kulturer. Mytografer har studert hvordan jødisk mytologi begynte å låne eller tilpasse historier og tanker fra andre kulturer. Mytologi ble naturlig opptatt og tilpasset i henhold til tid og sted.
Det esoteriske skriftet Sefer jetsira, som antagelig er fra 900-tallet, består av spekulasjoner om jordens skapelse, og har hatt stor utbredelse.
En variasjon i sedvane er stundom funnet blant en gruppe jøder og andre som tillater å avgjøre opprinnelsen til disse. Således har eksempelvis engelske jøder stundom vist en ulyst til å sette seg ved et bord hvor det er tretten tilstede, en vane sannsynligvis opptatt fra deres kristne naboer som er forbundet til en overtro med Jesus’ siste nattverd; mens russiske jøder betrakter tretten som et særlig lykketall, ettersom det er gematri av «echad» (ett), det siste og aller viktigste ord i Shema, den hebraiske trosbekjennelsen. [aleph (1) + khet (8) + daled (4) = 13]
På den annen side, mange fortellinger er spesielt jødiske i sitt vesen og opprinnelse. Eksempelvis troen at gjenoppstandelsen av de døde vil skje dalen Jehoshaphat og at derfor må likene ha en gaffel med tre tenner for grave seg en tunnel til Jerusalem om man er gravlagt utenfor Det hellige land. Det er en særlig jødisk konsekvens av deres fortellinger som angår etterlivet og en ærefrykt for Jerusalem.
I oldtidens folkeeventyr Jødiske folkeeventyr var de fortellinger som vanligvis inneholdt innslag med overmenneskelige figurer, spredt blant folket enten i form av de eldre eller fra fremmede. Folkeeventyr er karakterisert av tilstedeværelse av uvanlige figurer som dverger og kjemper, feer og alver, ånder og spøkelser. Ved brå forvandling kunne disse bli omdannet til uhyrer, eller omvendt. Det var også uvanlige hendelser som flygende hester, søvn som varte i hundre år og lignende. Av tilsvarende form er barneværelsets komiske spøkefugl, som vanligvis besto av en rekke enkle «svindlere». Et antall av de haggadiske fortellingene har trekk fra folkeeventyrene, særlig de som var relatert til Og, en mytologisk konge av Bashan, som hadde de samme overdrivelser som «Lügenmärchen» i moderne tyske folkeeventyr.Dennis, G.: «Og», The Encyclopedia of Jewish Myth, Magic, and Mysticism. Det er tegn på at en rekke fabler ble overtatt av rabbinerne fra gresk eller indirekte fra indiske kilder.
I middelalderen Det er betydelige bevis på at de jødiske folk bidro til å spre orientalske og østlige folkeeventyr i Europa.Jacobs, Joseph: «Folk-Tales», Jewish Encyclopedia Foruten disse fortellingene fra fremmede kilder samlet eller diktet jøder andre fortellinger som ble fortalt i alle de europeiske ghettoene, og disse ble samlet på jiddisch i boken Maasebücher.Jacobs, Joseph: «Folk-Tales», Jewish Encyclopedia Et antall av de folkeeventyrene som ble samlet i slike verk ble også utgitt hver for seg.Se de tidligste som ble gitt av Moritz Steinschneider i hebraiske bøker i Bodleian Library, Oxford (Catalogus Librorum Hebræorum i Bibliotheca Bodleiana, Berlin, 1852-1860), Nos. 3869-3942 Det er imidlertid vanskelig å karakterisere mange av disse som folkeeventyr i den mening gitt overfor da det ikke skjer noe som er alveaktig eller overnaturlig i dem.Jacobs, Joseph: «Folk-Tales», Jewish Encyclopedia
Legender
Det er noen få definitivt jødiske legender fra middelalderen som har trekkene til folkeeventyr. Dette gjelder for eksempel de om den jødiske pave Andreas og om golem. Det inkluderer også de som er knyttet til muren til Rashi-kapellet: Denne flyttet bakover for å berge livet til en fattig kvinne som sto i fare for å bli kjørt over en av en bil i en trang gate. Flere av disse legendene ble samlet i verket Sagen und Legenden der Jüdischen Vorzeit.
På slutten av 1800-tallet ble mange folkeeventyr samlet blant jøder eller utgitt fra hebraiske manuskripter av Israel Lévi i Revue des Etudes Juives i Revue des Traditions Populaires, og i Melusine; av Moses Gaster i Folk-Lore og i en rekke andre avhandlinger. Rundt seksti eller sytti jødiske folkeeventyr har blitt funnet, men i de fleste tilfeller kan de bli sporet tilbake til tilsvarende eventyr i nabokulturene. Således er fortellingen om «Kunz og hans gjeter»Grunwald, Mitteilungen, ii. 1 som opptrer på engelsk som «Kong Johan og abbeden av Canterbury»; og «Trollmannens læregutt»No. 4 av Wiener, i «Mitteilungen», x. 103 er også funnet i mange andre versjoner. Den velkjente fortellingen om «Fuglenes språk» er også funnet i andre versjoner. Fortellingen «Kjempens datter» har blitt sporet tilbake til legenden om Medea, en kvinne i gresk mytologi. Både «Ibycus’ fugler» og «Polycrates’ ring» har på samme vis blitt sporet tilbake til klassiske kilder, mens en velkjent episode i «Det takknemlige uhyre» har blitt sporet over hele Europa og tilbake til indiske kilder av den tyske filologen Theodor Benfey.«Kleine Schriften», i. Selv i fortellinger som har en komisk avslutning er det ingen tegn på en særegen jødisk opprinnelse. De første av fortellingene som ble samlet er «Mannen i sekken» som kommer seg ut av vanskeligheter ved å fortelle forbipasserende at han har motvillig blitt dømt til å gifte seg med en prinsesse.Se Jacobs, «Indian Fairy Tales»
Komparativ mytologi Jødisk mytologi inneholder likheter med myter fra andre kulturer, og den kan ha tatt opp i seg elementer fra andre mytologier i oldtidens Midtøsten og Orienten. Jødedommen hadde også reaksjoner mot disse mytologier og søkte å rense sin egen mytologi fra «hedenske» elementer. I tillegg hadde jødisk mytologi gjennomgripende innflytelse på kristen og islamsk mytologi foruten på vestlige kultur generelt. Kristen mytologi arvet direkte mange jødiske fortellinger og delte felles fortellinger fra Det gamle testamente, særlig de som fortalte om jordens skapelse og om folk og trosforestillinger om en Gud som en himmelsk far. Islamsk mytologi oppsto etter den jødiske og deler således flere av de samme fortellingene; eksempelvis legenden om Abraham, og fortellingene om Moses og israelittene.
Kontraster til hedensk mytologi