SOS Rasisme var en norsk antirasistisk organisasjon som eksisterte fra 1985 til den ble slått konkurs i 2013.
SOS Rasisme i Norge var de første årene underlagt Antirasistisk Senter. I 1993 overtok en gruppe AKP-medlemmer med Kjell Gunnar Larsen som den mest sentrale de viktigste vervene i organisasjonen. Dette ble oppfattet som et «kupp» av den tidligere ledelsen og mange av de opprinnelige aktivistene forlot organisasjonen fordi de mente den hadde blitt overtatt av politisk ekstreme krefter. Samtidig brøt organisasjonen båndene til Antirasistisk Senter. Som følge av en konflikt i AKP i 1997 ble sentrale personer i SOS Rasisme ekskludert fra AKP og dannet da sin egen politiske gruppering Tjen folket – kommunistisk forbund, som blir omtalt som stalinistisk. SOS Rasisme ble omtalt av Tjen folket som deres «front», og gikk under kodenavnene «Honning» og «Smørbukk» i Tjen folket. Fra 2006 satte media i økende grad fokus på at SOS Rasisme i praksis var kontrollert av Tjen folket.
I 2010 ble SOS Rasisme fratatt offentlig støtte av en rekke offentlige støtteordninger etter mistanker om medlemsjuks, og i 2011 ble organisasjonen saksøkt av LNU med krav om tilbakebetaling av 9,7 millioner kroner. I november 2011 ble SOS Rasisme dømt i Haugaland tingrett til å betale over 10 millioner kroner til LNU for å ha lurt til seg støtte ved å oppgi falske medlemstall, og Namsmannen tok arrest i organisasjonens eiendommer. Dommen ble rettskraftig i november 2012. I november 2011 startet Haugaland og Sunnhordland politidistrikt etterforskning av SOS Rasisme for bedrageri og falsk forklaring,Politiet etterforsker medlemsjuks og trygdejuks, Dagbladet 12.11.2011 etter at organisasjonen hadde blitt politianmeldt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I en ny dom i oktober 2012 ble SOS Rasisme dømt til å tilbakebetale ytterligere 6,8 millioner til staten for å ha oppgitt uriktige medlemstall.
Ifølge organisasjonens nettsider hadde den 270 lokallag og over 40 000 medlemmer på landsbasis og var angivelig den største i sitt slag i Europa, men det ble stilt spørsmål ved medlemstallet fra flere hold. En LNU-granskning fant at organisasjonen hadde ca. 5 000 medlemmer. I dom i Haugaland tingrett fastslo retten at SOS Rasisme oppga uriktige medlemstall.
Alle de politiske ungdomspartiene sammen med Antirasistisk Senter tok i februar 2012 initiativ til en ny politisk nøytral organisasjon, Ungdom mot rasisme, som et alternativ til SOS Rasisme.
I mars 2012 etablerte noen av lokallagene i SOS Rasisme en ny juridisk enhet med navnet «Nye SOS Rasisme», som en konsekvens av de økonomiske kravene og bedragerietterforskningen mot organisasjonen. Daglig leder Kjell Gunnar Larsen uttalte at det ikke er avgjort om «gamle» SOS Rasisme legges ned.
Etter å ha mottatt to rettskraftige dommer for medlemsjuks og blitt dømt til å tilbakebetale 16 millioner, ble SOS Rasisme 4. mai 2013 begjært konkurs. Advokat Jens Otto Haugland ble oppnevnt som bestyrer av konkursboet etter SOS Rasisme. I april 2014 ble daglig leder Kjell Gunnar Larsen arrestert av politiet og siktet for underslag av over 15 millioner kroner, hvitvasking, boforringelse og bounndragelse i forbindelse med konkursen i SOS Rasisme. I juli 2015 ble ti tidligere aktivister og ansatte i SOS Rasisme siktet for grovt bedrageri, grov økonomisk utroskap, bo-unndragelse og hvitvasking av flere millioner kroner. I september 2015 reiste statsadvokaten i Rogaland tiltale mot åtte tidligere ledere i SOS Rasisme for grovt bedrageri og forsøk på grovt bedrageri, med strafferammer på inntil ni års fengsel.
Formål
SOS Rasisme hadde som offisielt formål å fjerne all rasisme. Organisasjonen fokuserte på det den definerte som statlig rasisme, hverdagsrasisme og organisert rasisme. SOS Rasisme mente blant annet at «[n]orsk flyktningepolitikk fungerer rasistisk, blant annet gjennom innvandringsstoppen av 1975, utlendingsloven av 1988 og Schengen-avtalen.»
SOS Rasisme mente at alle skal ha samme friheter, rettigheter og plikter, uavhengig av hudfarge, nasjonal, etnisk og kulturell bakgrunn, kjønn, seksuell legning, språk og livssyn.
Organisasjonen mente at selv om mye av den rasistiske ideologien hadde blitt forkastet fra offisielt hold, var rasismen fortsatt tilstede i dagens samfunn, og bidro til diskriminering.
Organisering SOS Rasismes høyeste organ var Landsmøtet (LM). Dette ble normalt avholdt annethvert år, og består av delegater valgt fra lokallagene i organisasjonen. Landsmøtet vedtok blant annet vedtekter, arbeidsplan og prinsipprogram og utpeker et Landsstyre (LS), bestående av et Arbeidsutvalg (AU) og et Økonomiutvalg (ØU). Landsstyret var det høyeste organet mellom Landsmøtene, og Arbeidsutvalget er det høyeste organet mellom to Landsstyremøter.
Lokallagene var selvstendige enheter, og aktiviteten varierte i form og omfang. Organisasjonen vedtok fem nasjonale markeringsdager: 27. januar: Bål for Benjamin, 8. mars, 1. mai, 17. mai for alle og 9. november – «Krystallnatta». Alle lokallag ble oppfordret til å markere en eller flere av disse, og sentralleddet i organisasjonen utarbeidet årlig materiell til disse dagene. Markeringen av Krystallnatta 9. november var prioritert som den viktigste, og markeres av en rekke lokallag over hele landet. Foredrag, verving av medlemmer, konserter og demonstrasjoner var andre utbredte aktiviter.
SOS Rasisme hadde sentrale kontorer i Oslo (Arbeidsutvalget) og Haugesund (Økonomiutvalget), og regionskontorer i Trondheim, Bergen, Drammen og Fredrikstad.http://sos-rasisme.no/sentralt/view/12568 Forretningsadressen var i Haugesund.
Organisasjonen ga ut avisa AntirasisteN hvert kvartal, den går ut til alle medlemmer samt alle landets folke- og skolebibliotek.http://sos-rasisme.no/propaganda/antirasisten/200602-fors.pdf
Internasjonale forbindelser
SOS Rasisme var tilknyttet Den internasjonale føderasjonen av SOS Rasisme (IFSR). Det er søsterorganisasjoner av SOS Rasisme i blant annet Danmark, Portugal, Sveits, Østerrike og Italia.
SOS Rasisme arrangerte en nordisk konferanse mot nazisme i 1999, med støtte fra Nordisk råd på Røde Kors' konferansesenter i Oslo. Konferansen samlet 130 deltagere fra hele Norden. Etter konferansen mottok både SOS Rasisme og Røde Kors trusler fra nazister.
Historie Forhistorie Mot slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet blusset på nytt rasisme opp i både Norge og andre europeiske land. Nazister i Norge kastet blant annet en bombe mot 1. mai-toget i 1979, og i 1983 kom det trusler fra nazister mot barnetoget. Dette førte til at 17. mai for alle ble arrangert første gangen; initiativet ble tatt av noen de samme personene som to år senere skulle stifte SOS Rasisme i Norge.
I 1984 ble organisasjonen stiftet i Frankrike hvor den har vært ansett å ha et nært forhold til det franske sosialistpartiet.AFP: SOS-Racisme, une association liée au PS depuis sa naissance Le Point, 10. juni 2009
De første årene
I Norge tok Kristin Halvorsen og Naushad Qureshi fra Sosialistisk Ungdom i 1985 initiativ til å samle organisasjoner og enkeltpersoner til å starte SOS Rasisme i Norge. Mye av grunnlaget for organisasjonens første år ble lagt før selve lanseringen 11. oktober. Organisasjonen i Norge var ikke underlagt søsterorganisasjonen i Frankrike. Slagordet Touche pas à mon pote ble oversatt til Ikke mobb kameraten min og en startet produksjonen av de velkjente hendene. Som i Frankrike, overrakte man også i Norge merket til flere framtredende personer. Blant de som fikk og bar merket var Stortingspresident Jo Benkow.
Flere steder erklærte lokale, antirasistiske grupper seg som lokallag av SOS Rasisme, og allerede i 1988 hadde organisasjonen 64 lokallag.
Kampen mot FMI I 1990 kom det til åpen konflikt flere ganger mellom demonstranter fra blant andre SOS Rasisme og spesielt Folkebevegelsen mot innvandring (FMI). I juni gikk demonstranter til angrep på Arne Myrdal og flere andre som skulle holde torvmøte i Tønsberg.Aftenposten: Ungdommen jaget Myrdal, 18. juni 1990, side 14, forfatter, BRYNHILDSEN RUNE, HOLM PER ANNAR. «En nøye planlagt aksjon fra SOS Rasisme, støttet av to busslaster fra Blitz i Oslo og flere hundre sympatisører fra hele Vestfold, sørget for at FMI ikke fikk holde sitt planlagte torvmøte på Farmannstorvet. Først ble fem-seks FMImedlemmer, med 71 år gamle Bastian Heide i spisse, jaget fra torget med egg, spytt og antirasistiske slagord. Og da alle trodde at aksjonen var over, og FMIledelsen i samråd med politiet ga sine medlemmer ordre om tilbaketrekning, spaserte Arne Myrdal og en av hans kamerater, Sigbjørn Røkke, rolig inn blant Blitzgjengen rett efter klokken 13. Dermed kom slagvåpnene frem fra jakkene, og den tidligere FMIlederen ble bombardert med flere dusin egg, slått og sparket og kjeppjaget fra området. Tilslutt valgte politiets operasjonsledelse å sende inn hele troppen – utrustet med køller, skjold. Også hunder ble benyttet for å roe gemyttene.» Delegater på vei til FMIs landsmøte støtte sammen med demonstranter i det som senere ble kjent som Fevik-slaget. Demonstrantene var både lokale og tilreisende, og fra både Oslo og Haugesund. Den offisielle linja til SOS Rasisme var at man ikke skulle oppsøke FMI på Fevik fordi det ville stride mot organisasjonens ikkevoldelige linje. Bare en massemobilisering ville vært akseptabelt for landsstyret, og det var ikke praktisk mulig. Paragrafen om ikkevoldelige metoder ble et hovedpoeng i den videre aktiviteten i organisasjonen.NTB tekst: SOS Rasisme tar avstand fra voldsbruk, publisert 17. november 1992. «SOS Rasisme tar sterk avstand fra voldsbruk i enhver sammenheng» står det i omtalen av en hendelse hvor flere lokalaviser har skrevet at lederen for Folkeaksjonen mot Innvandring (FMI) ble banket opp av aktivister fra organisasjonen.
Fram til 1993 bar organisasjonen preg av selvstendige lokallag som jobbet ut ifra lokale forhold. Kirkeasylbevegelsen I 1993 ble mange lokallag i SOS Rasisme engasjert i kirkeasylbevegelsen. Mot slutten av året satt over 600 kosovoalbanere i kirkeasyl og mange tusen personer deltok i arbeidet rundt dette.
23. november 1993 skrev VG at rundt 80% av de 675 kosovoalbanerne som satt i kirkeasyl ville velge å bli i kirkene, fram til myndighetene garanterer oppholdstillatelser. Dette kom fram i en undersøkelse foretatt av SOS Rasisme i Tromsø. Justisdepartementet slo klart fast klart fast at de som ikke flyttet ut av kirkene og til et asylmottak innen 1. desember, ville få avslag på ny saksbehandling. Dagen før hadde Justisdepartementet flere møter med Kirkerådet om situasjonen, og departementet kom etter møtene med løfter om ny behandling av asylsøknadene til de som frivillig flyttet ut av kirkene.«Blir i kirkeasyl», VG (papirutgaven) 23.11.1993 I kjølvannet av dette arbeidet fikk SOS Rasisme lokallag flere nye steder, SOS Rasismes lokallag i Tromsø (hvorav lagets kjerne seinere ble valgt til SOS Rasismes sentrale flyktningutvalg) fungerte som en informasjonssentral i dette arbeidet, og gav ut bladet «Jungeltelegrafen» som ble spredt til kirkeasylanter og støttespillere. I perioden 1994 – 1999 bodde fremdeles mellom 40 og 90 personer i kirkeasyl til enhver tid. I 2000 ble reglene for omgjøringsbegjeringer strammet inn.
«Kuppet» i 1993
På et Landsstyremøte i 1993 reiste flere lokallag forslag om en ny ledelse og ny desentralisert struktur for organisasjon. De mente at organisasjonen sentralt var svak. Medlemstallet hadde to år på rad vært for lav til å få statsstøtte. Mange lokallag gikk da sammen om en ny desentralisert ledelse, med Arbeidsutvalg både i Oslo, Haugesund/ Karmøy og Tromsø.