Charles de Harlez (fullt navn: Charles-Joseph de Harlez de Deulin; 1832–1899) var en belgisk jesuitt, zendolog og sinolog. I 1871 ble Harlez professor i orientalske språk ved universitetet i Leuven, og han ble også universitetets rektor. Han ble grunnlegger av den religionsvitenskapelige retning innen den belgiske katolisisme, som fikk sitt hovedorgan i Le muséon.

Blant hans mange lærde verker kan nevnes hans oversettelser av Avesta (1875 ff.), Manuel de la langue de l’Avesta (1879), Ta Tsing tsili: La religion et les cérémonies impériales de la Chine moderne (1894) og en oversettelse av Yijing (1897).

Liv og virke Bakgrunn Slekten de Harlez var en gammel og adelig slekt i Liège. Etter å ha fullført sitt ordinære kollegiekurs viet de Harlez seg til jusstudiet ved universitetet i Liège. Hans suksessen innen juridiske studier var betydelig, og en sterk doktorgradseksamen avsluttet jusstudiet. Hans familieforbindelser og hans egne evner ga løfter om en lys fremtid, men da han ble misfornøyd med lovarbeide, forlot de Harlez snart advokatyrket helt. Prest Deretter tok han opp teologistudiet, og ble i 1858 ordinert til prest. Etter ordinasjonen ble han utnevnt til direktør for college de Saint-Quirin i Huy. I 1867 ble han satt til å lede en ny kunstskole som ble opprettet for unge ekkesiastikkstuderende tilknyttet Det katolske universitet i Leuven. Denne stillingen innehadde han i fire år. I 1871 ble han utnevnt til et professorat i den orientalske avdeling ved dette universitetet. Der studerte han Avesta og publiserte en oversettelse i 1875–77.

Friedrich von Spiegel hadde allerede oversatt Avesta til tysk, og Abraham Hyacinthe Anquetil-Duperron hadde forsøkt en oversettelse til fransk. Oversettelsen av de Harlez var et tillegg til en Avesta-eksegese, og den andre utgaven av verket kom i 1881. Forholdet mellom Rig Veda og Avesta var ennå ikke fullt ut forstått, og de Harlez satte seg for å finne ut av den. Han la vekt på forskjellene, til tross for mange tilsynelatende overensstemmelser, mellom de to tekstene. Hans syn møtte mye motstand, men noen av motstanderne hans - for eksempel James Darmesteter - kom angivelig med siden til akseptere hans synsmåter.

I 1881 grunnla de Harlez et tidsskrift, Muséon, som var ment å være viet til objektive studier av historie generelt og religiøs historie spesielt. Han var den første sjefredaktøren, og bidro med mange av de tidlige artiklene. I 1883 rettet han sin oppmerksomhet mot et nytt område: Det gamle Kinas språk, litteratur og eldste religion.

Han var hele tiden professor i sanskrit ved universitetet og utarbeidet en sanskritmanual til bruk for sine studenter.

Han gjorde seg også kjent med mandsju-litteraturen, og i 1884 publiserte han i Leuven en håndbok om mandsju-språket. Under ham blomstret Leuvens fakultetet for orientalske studier.

Mélanges Charles de Harlez (Leyden, 1896), en samling av mer enn femti vitenskapelige artikler skrevet av forskere fra mange land og trosretninger, ble presentert for ham på 25-årsdagen for hans Leuven-professorat.

Verker Avesta, livre sacré des sectateurs de Zoroastre (1875–1877), première version Études avestiques : note sur le sens des mots Avesta-Zend : des controverses relatives à l’Avesta (1877) Manuel de la langue de l'Avesta (1879) La critique et la science de M. Bartholomae (1879) Des origines du zoroastrisme (1879) Manuel du pehlevi des livres religieux et historiques de la Perse : grammaire, anthologie, lexique (1880) Études iraniennes (1880) Avesta : livre sacré du Zoroastrisme (1881), seconde version Le texte originaire du Yih-King (1881) Le calendrier persan et le pays originaire du Zoroastrisme (1881) Védisme, brahmanisme et christianisme (1881) La Bible dans l’Inde et la vie de Jezeus Christna (1882) Manuel de la langue de l'Avesta : grammaire, anthologie, lexique (1882) Le calendrier avestique et le pays originaire de l’Avesta (1882) The Origin of Chinese Civilisation (1884) La Bible et l'Avesta (1884) L'infanticide en Chine (1885), première version Grammaire pratique de la langue sanscrite (1885) Trois littératures antiques : persane, indoue, chinoise (1885) Lao-Tze, le premier philosophe chinois ou un prédécesseur de Schelling au VIe siècle avant notre ère (1886) Constitution de l'empire de Kin 1886 Histoire de l’empire de Kin ou empire d’or : Aisin Gurun-I Suduri Bithe (1887) Kaushitaki-Upanishad avec le commentaire de Cankarananda et Sarvopanishadarthânubhûtiprakâças, chapitre VIII (1887) La religion nationale des Tartares orientaux : Mandchous et Mongols, comparée à la religion des anciens Chinois, d’après des textes indigènes, avec le rituel Tartare de l’empereur K’ien-long (1887) Tchou-tze-tsieh-yao-tchuen, résumé des principes de Tchouhi (1887) Les croyances religieuses des premiers Chinois (1888) Le Yih-king : texte primitif rétabli, traduit et commenté (1889) I-ili : le plus ancien rituel de la Chine : son contenu et extraits (1889) Kia-li : livre des rites domestiques chinois (1889) Le Siao Hio, ou Morale de la Jeunesse avec le commentaire de Tcheu-Siueu (1889) L’école philosophique moderne de la Chine ou système de la nature (Singli) (1890) I-Li : cérémonial de la Chine antique (1890) La perception des couleurs chez les peuples de l'Extrême Orient et l’histoire du sens visuel (1890) Vajracchedikà Prajñâpâramitâ (1892) La poésie chinoise (1892) Le manuel du bouddhisme d'après le catéchisme de Subhâdra bhikshou et la Vajracchedikâ (1892) L’étude des langues et de leurs monuments : sa nécessité (1892) La lampe de la salle obscure (Gan-shih-tang), traité de morale taoïste (1893) L’école philosophique moderne de la Chine ou système de la nature, sing-li (1893) L’infanticide en Chine : d’après les documents chinois (1893), seconde version Shēn-Siēn-Shū, le livre des esprits et des immortels : essai de mythologie chinoise d’après les textes originaux (1893) La religion et les cérémonies impériales de la Chine moderne : d’après le cérémonial et les décrets officiels (1893) Koue-Yü (discours des royaumes) (1893–1894), première version Tà Ts’īng tsí lì : la religion et les cérémonies impériales de la Chine moderne d’après le cérémonial et les décrets officiels (1893–1894) L’école et l’état : essai de législations comparées avec Louis Derie (1894) L’île de Pâques et ses monuments graphiques (1895) Poésies hongroises (1895) Koue-you : discours des royaumes : annales oratoires des états chinois du Xe au Ve siècles A. C. (1895), seconde version Un ministre chinois au VIIe siècle av. J.-C. : Kuan-Tze et le Kuan-Tze Shuh (1896) Essai d'anthropologie chinoise (1896) Les langues monosyllabiques (1896) Fleurs de l'antique d'orient (1896) Le Yi-king (1897) Les chasses guerrières en Chine (1897) Vocabulaire bouddhique sanscrit-chinois. Précis de doctrine bouddhique (1897) Les quarante-deux leçons de bouddha ou le king des XLII sections (Sze-shi-erh-tchang-king) (1899)

Referanser

Kategori:Belgiske katolske prester Kategori:Belgiske sinologer Kategori:Belgiske indologer Kategori:Tibetologer Kategori:Iranister Kategori:Orientalister Kategori:Personer fra byen Liège