thumb|Salme 78 forklarer hvorfor helligstedet i Sjilo ble ødelagt (vers 60). Bilde av et alter funnet nær Sjilo. Fotograf Yair Shiloni.Salme 78 er den nest lengste salmen i Salmenes bok i Det gamle testamente, bare Salme 119 er lenger.
Beskrivelse Salme 78 blir vanligvis betegnet som en historiesalme sammen med 105 og 106, og delvis 77. Noen av versene fremstiller fortiden som en gåte (vers 2), som har vært skjult eller glemt ( vers 7 og 11) - men som nå igjen må huskes ( vers 35, 39 og 42) og gjøres kjent ( vers 3, 4; vers 5, 6). De foregående generasjoner presenteres som en sta og opprørsk slekt (utførlig beskrevet i vers 8-41). Det er de som har skyld i ulykkene som har skjedd (vers 56-64) - især ødeleggelsen av helligdommen i Sjilo (vers 60). Sjikt i salmen representerer derved et ønske om å gjennomføre religiøse og politiske reformer. Salmen er følgelig et læredikt, og ikke en bønn (som også overskriften antyder). Det har også vær hevdet at den litterære kvaliteten i Salme 78 er relativt svak sammenlignet med andre salmer.Buhl, Frants. Psalmerne. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel, 1900 s. 507: «Dens digteriske Værd og Fremstillingskunst ere meget ringe, men for Forfatteren laa heller ikke Vægten herpå,...». Den særlige betydningen av denne teksten ligger i det innblikk den gir i historien, og enda mer i historiesynet i forfatterkretsene.
Salme 78 setter sammen flere av de eldre tradisjonene i en enhet som trolig ikke er opprinnelig. David blir beskrevet i termer som ville passe bedre til Moses. David er Jahves tjener, som leder Israel som en hyrde leder sin flokk (Vers 70-72). Man kan si at Salme 78 på en særlig måte fører de nordisraelittiske profet-tradisjonene sammen med de sørisraelittiske sionstradisjonene.Den østerrikske forskeren Beat Weber bruker et ordspill: Salme 78 leder fra Zoan (vers 12 og 43) til Sion (vers 68 og 54) – Weber, Beat. Werkbuch Psalmen: Die Psalmen 73 bis 150. Vol. 2. Stuttgart: Kohlhammer s. 53. Mer omfattende behandling om hvordan tradisjoner fra nordriket ble innført i sørriket: Toorn, Karel van der. Family religion in Babylonia, Syria and Israel: continuity and change in the forms of religious life. Leiden: Brill, 1996 kapittel 14, s. 339-372; Schniedewind, William M. How the Bible became a book: the textualization of ancient Israel. Cambridge: Cambridge University Press, 2004 s. 64-73.
Den masoretiske tradisjon merker Salme 78:36 som det midterste verset i Salmenes bok. I margen av Codex Leningradensis står det «halvveis i skriftet» ().
Salmeteksten Salme 78 NO 1978/85 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, vend øret til ordene fra min munn! 2 Jeg vil åpne munnen og tale i bilder, bære fram gåtefull tale fra gammel tid. 3 Det vi har hørt og kjenner til, det våre fedre har fortalt oss, 4 skjuler vi ikke for deres barn. Vi vil fortelle til etterslekten om Herrens herlige verk og hans velde, om alle de under han har gjort. 5 Han gav sine bud i Jakob og satte en lov i Israel. Den befalte han våre fedre å gjøre kjent for sine barn. 6 Han ville at etterslekten, de barn som siden ble født, skulle lære loven å kjenne. Så skulle de stå fram og kunngjøre den for sine barn, 7 for at de kunne sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men nøye holde hans bud. 8 De skulle ikke bli som sine fedre, en trassig og gjenstridig ætt, en ætt som ikke var fast i sinn, og ikke var trofast mot Gud i sin ånd. 9 Efraims sønner, væpnet med buer, tok flukten på stridens dag. 10 De holdt seg ikke til Guds pakt og nektet å følge hans lov. 11 De glemte hans store gjerninger og de under han hadde latt dem se. 12 Han gjorde under for deres fedre på Soan-marken i Egypt. 13 Han kløvde sjøen og førte dem over, mens han lot vannet stå som en voll. 14 Han ledet dem i en sky om dagen, og hver natt i en lysende ild. 15 Han kløvde fjell i ørkenen og gav dem vann å drikke, rikelig som fra havdypet under jorden. 16 Han lot bekker strømme fram av berget og vannet renne som elver. 17 Men de holdt ikke opp med å synde mot ham, de trosset Den Høyeste i ørkenen. 18 Med vitende og vilje satte de Gud på prøve da de krevde mat etter egen lyst. 19 De talte mot ham og sa: «Kan Gud dekke bord i ødemarken? 20 Han slo på berget så vannet rant, og bekkene flommet fram. Men kan han også gi oss brød og skaffe kjøtt til sitt folk?» 21 Da Herren hørte det, ble han harm. En ild brøt ut mot Jakob, Guds vrede flammet mot Israel, 22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. 23 Så gav han befaling til skyene og åpnet himmelens dører; 24 han lot det regne manna til føde for dem, gav dem korn fra himmelen. 25 Englebrød fikk mennesker spise, Gud sendte dem mat så de ble mette. 26 Han lot østavinden blåse fra himmelen, drev sønnavinden fram med sin kraft. 27 Han lot kjøtt regne ned til dem som støv, flygende fugler som havets sand. 28 Midt i leiren lot han dem falle, rundt omkring deres boliger. 29 De spiste alle og ble mette, han sendte dem det de krevde selv. 30 Men før de hadde stilt sin trang, mens de ennå hadde mat i munnen, 31 flammet Guds vrede opp mot dem. Han drepte de kraftigste blant dem, slo Israels unge stridsmenn til jorden. 32 Likevel fortsatte de å synde og trodde ikke på hans under. 33 Så lot han deres dager svinne som et pust, deres leveår ende med forferdelse. 34 Når han drepte noen, søkte de ham, da vendte de om og spurte etter Gud. 35 De tenkte på at Gud er deres klippe, at Den Høyeste Gud er deres forløser. 36 Likevel bedrog de ham med sine ord og løy for ham med sin tunge. 37 I sitt hjerte holdt de ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt. 38 Men han var barmhjertig; han tilgav synden og gjorde ikke ende på dem. Gang på gang holdt han vreden tilbake og lot ikke all sin harme bryte fram. 39 Han husket at de bare var mennesker, et vindpust som farer av sted og blir borte. 40 Men de trosset ham ofte i ødemarken og voldte ham sorg i ørkenen. 41 Om og om igjen satte de Gud på prøve og krenket Israels Hellige. 42 De husket ikke at han grep inn den dagen han fridde dem fra fienden, 43 da han viste sine tegn i Egypt, sine under på Soan-marken. 44 Han gjorde elvene der til blod, ingen kunne drikke av bekkene. 45 Han sendte mot dem klegg som bet, og frosk som herjet blant dem. 46 Han gav deres avling til gnageren, deres grøde til gresshoppesvermen. 47 Han ødela vintrærne deres med hagl og morbærtrærne med rimfrost. 48 Han sendte sykdom på feet, lot buskapen rammes av pest. 49 Han sendte mot dem sin brennende harme, vrede, forbitrelse og nød, en sendeferd av ulykkes-engler. 50 Han gav sin vrede fritt løp og sparte dem ikke for døden, men overgav deres liv til pesten. 51 Han slo alle førstefødte i Egypt, den beste kraft i hamittenes telt. 52 Så lot han sitt folk bryte opp som småfe, som en hjord i ørkenen førte han dem. 53 Han ledet dem trygt, så de ikke var redde, sjøen dekket deres fiender. 54 Han førte dem til sitt hellige land, til fjellet han vant med sin høyre hånd. 55 Andre folk drev han bort for dem; han skiftet ut deres land som en arv og lot Israels stammer bo i deres telt. 56 Men de utfordret og trosset Den Høyeste Gud og rettet seg ikke etter hans påbud. 57 De falt fra og var troløse som sine fedre, de sviktet, lik en bue som blir slakk. 58 De krenket ham med sine offerhauger, med avgudsbildene egget de ham. 59 Gud hørte det og ble harm, han vraket Israel helt og fullt. 60 Han oppgav den bolig han hadde i Sjilo, det teltet han bodde i blant menneskene. 61 Sin makt lot han føres bort som bytte, sin herlighet gav han i fiendens hånd. 62 Han overgav sitt folk til sverdet, han var harm på sitt eget folk. 63 Ilden fortærte de unge stridsmenn, pikene fikk ingen bryllupssang. 64 Folkets prester falt for sverdet, og enkene fikk ikke holde sørgehøytid. 65 Da våknet Herren som av en søvn, lik en stridsmann som våkner av rusen. 66 Han slo sine motstandere tilbake og førte evig skam over dem. 67 Han forkastet Josefs telt og valgte ikke Efraims stamme. 68 Men Juda-stammen valgte han ut og Sion-fjellet som han elsker. 69 Han bygde sin helligdom himmelhøy, lik jorden som han grunnla for alltid. 70 Han valgte ut sin tjener David og hentet ham fra sauekveen. 71 Han tok ham bort fra lamsauene og satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk, for Israel, sin eiendom. 72 Og David gjette dem med oppriktig hjerte og ledet dem med kyndig hånd. Salme 78 hebraisk: Codex Leningradensis
Kommentarer til den hebraiske teksten Vers 4: Her leser de som satte inn de masoretiske vokalene ordet som imperfectum første person pluralis qal: «vi skjuler (ikke)». Septuaginta og de fleste kommentarer leser som perfectum nifal: «det ble skjult». Det passer dårlig i sammenhengen at «vi» skulle skjule noe for «fedrenes barn.» Vers 6: Den greske oversettelsen forutsetter en copula «og» () foran «stå frem». Dette vil resultere i eksplisitt futurum. Vers 25: Her står det om «mektig brød» (). De gamle bibeloversettelser sammen med Salomos Visdom 16:20 har oversatt dette som englebrød, selv om denne forståelsen av dette ikke forekommer ellers.
Litterær inndeling av teksten Salmen har klart avgrensede deler med ulike fokus. Vers 1-7 danner en innledning som handler om at tradisjoner må gjenopptas. Vers 8-41 handler om hvordan fedrene har krevd av Jahve at han skulle gjøre under, uten å bry seg om hans befalinger. Vers 42-55 handler om hvordan Israel ble reddet fra Egypt og vers 56-64 handler om hvordan Jahve straffet folket i landet, og førte dem i eksil (vers 61). Vers 65-72 handler om hvordan guden nå har forkastet Nordriket (Efraim/Josef), og utvalgt seg David som hersker i Sørriket. Davidskongen som hersker på oppdrag fra guden fremstilles som en veldig god institusjon.
Datering av teksten thumb|Salme 78 beskriver hvordan israelittene mottok manna fra himmelen - mektig brød eller englebrød (vers 25), men de fortsatte å klage. Maleri av Francesco Bacchiacca 1540-1555. National Gallery of Art, Washington, D.C., USA. Det er mulig å tenke seg opprinnelsen av hele denne Salmen så tidlig som Hiskias regjeringstid 715 – 687 BC eller 716 – 687 BC,Se William F. Albright for det første dateringsforslaget og Edwin R. Thiele's, The Mysterious Numbers of the Hebrew Kings (3rd ed.; Grand Rapids, MI: Zondervan/Kregel, 1983) side 217 for det siste. hvor Samaria, hovedstaden i Nordriket nylig hadde blitt ødelagt (723 f. Kr. 2 Kongebok ), og skarer av israelitter flyttet sørover, og bosatte seg i sørriket. Man vet fra arkeologiske funn at Jerusalem på kort tid ble tre-fire ganger større enn tidligere på dette tidspunktet.Se f. eks. Schniedewind s. 63. Det ville da være plausibelt å forstå denne historiefremstillingen som en blanding av eldre tradisjoner som ble tolket i lys av Samarias fall. Det har vært fokusert på hvordan folkets frafall fra den eldste tid (vers 8-41) blir regnet som Efraims (nordrikets) frafall (vers 9), imens Sørriket, og især davidskongen er uskyldig (Vers 72).Buhl s. 507; Duhm, Bernh. Die Psalmen. Vol. 14, 1899. Et mulig argument for en slik sein datering kan være den saklige og språklige sammenhengen med Nehemja 9:6 og videre, hvor en lignende historieforståelse skildres. Man kan i så fall si at historietolkninger av denne type er karakteristisk for denne perioden. Denne måten å bedømme Nordriket på finner man også i Krønikebøkene, som regnes å være avfattet i en meget sein periode, og med et lignende syn på David.Buhl s. 507 Se: 2 Krønikebok 25:7; 28:12; 30:10, 18; 31:1.