Codex Gigas (latin for «den store boken») er et illuminert manuskript som oppbevares ved det Kungliga biblioteket i Stockholm. Med et kjempeformat på 50 ganger 92 cm regnes Codex Gigas som det største eksisterende manuskriptet fra middelalderen. Verket inneholder avskrift av hele Biblia Vulgata og flere andre populære bøker. Det ble fremstilt ved et kloster i Bøhmen tidlig på 1200-tallet. Codex Gigas er dessuten kjent for et uvanlig, helsides bokmaleri av djevelen, noe som også har gitt verket kallenavnet «Djevelens bibel».
Historie Opprinnelsen thumb|Djevelskikkelsen som har gitt boken tilnavnet Codex Gigas ble nedskrevet i middelalderens Böhmen. Böhmiske helgener finnes i manuskriptets kalender og dens nekrolog, som inneholder et stort antall tsjekkiske navn, på historisk kjente såvel som ukjente personer. At Böhmens krønike av , en böhmisk prest fra Praha, ca (1045–1125), finnes blant manuskriptets tekster, bekrefter den böhmiske opprinnelse.
Manuskriptet har blitt datert til årene 1204–30. Denne dateringen blir begrunnet med at Böhmens helgen Procopius, som ble kanonisert i 1204, er nevnt den 4. juli i kalenderen. Det betyr i prinsipp at manuskriptet ikke kunne ha blitt nedskrevet før dette. Samtidig må manuskriptet ha blitt til etter 1223, ettersom biskop Andreas av Praha, (1214–23), nevnes på 30. juli i kalenderen. Han døde i 1223, og er den siste i en rekke av historiske identifiserbare personer fra slutten av 900-tallet til begynnelsen av 1200-tallet, hvis navn finnes i nekrologen. Derimot savnes navnet på kongen av –slekten. Siden han døde i 1230, skulle det bety at Codex Gigas ble skrevet ferdig en gang mellom 1224 og 1230.
Gjennom en merknad på Codex Gigas første ark vet man at et böhmisk benediktinsk kloster i nær var manuskriptets første kjente eier. Benediktinerne i Podlažice pantsatte manuskriptet hos cistercienserne i på grunn av stor fattigdom i sitt eget kloster. Merknaden forteller videre at skriptet ble kjøpt tilbake til benedikterordenen i 1295 av , Břevnoklosterets forstander (1289–1332), etter initiativ fra biskopen i Praha, Gregorius (1296–1301). Manuskriptet ble den gang ansett som et av verdens underverker. Det er dog usikkert om tilbakekjøpet av manuskriptet foregikk i 1295, ettersom Gregorius ikke ble valgt til biskop før i 1296. En mulig forklaring er at 1295 er en feilskriving for 1296.
At manuskriptet ble skrevet i Podlažice, regnes som usannsynlig. Klosteret i Podlažice var alt for lite, og for fattig, til å kunne gjennomføre et så stort prosjekt, som krevde omfattende menneskelige og materielle ressurser. Det finnes heller ingen andre kjente middelalderske manuskripter som ble produsert ved dette klosteret.
Codex Gigas' forfatter er ukjent. Det har blitt spekulert i om det er munken Herman, hvis navn med betegnelsen inclusus, innestengt (Hermanus monachus inclusus) står i manuskriptets nekrolog under 10. november. Betegnelsen inclusus ble koblet sammen med legenden om den syndige, innemurte munken, som med djevelens hjelp skulle ha skrevet hele Codex Gigas på en natt. Men begrepet inclusus(-a) eller reclusus(-a) betegner egentlig en person, ofte tilknyttet et kloster, som lever isolert i en av religiøse, asketiske eller mer sjelden, på grunn av botgjørelse. Etter en prøveperiode på ett år, kunne en slik person bli låst inne i en celle av en biskop, som forseglet døren med sitt segl. Enkelte ganger ble cellen murt igjen, og man sang en dødsmesse for recuclus, som skulle symbolisere begravelsen.
Det har også blitt foreslått at forfatteren kan ha hett . Dette navnet finnes i en bønn til jomfru Maria som er skrevet i margen av bladet 273r. Men denne bønnen er skrevet av en annen hånd en selve manuskriptet for øvrig, og er lagt til senere på 1200–tallet.
Codex Gigas på 1400-tallet Manuskriptets videre historie er varierende. Da husittkrigen brøt ut i 1420, ble Břevnovklosteret evakuert til sitt datterkloster i Broumov. Der ble manuskriptet sett av M. Johannes Frauenberg fra Görlitz. Han deltok i 1477 i et møte i Broumov med de forsamlede schlesiske fyrstene og standene Ober og Niederlausitz. Derifra sendte han et brev hvor han beskrev manuskriptet.
Codex Gigas på 1500-tallet På 1500-tallet fungerte Codex Gigas som en slags stam- og minnebok. Ulike kirkemenn fra Praha og det tilgrensende Schlesien, samt også ikke–kirkelige personer, skrev sine navn i manuskriptet når de besøkte Broumovklosteret. En av dem, , en tilhenger av den sveitsiske mystikeren, alkemisten og doktoren Paracelsus (egentlig Theophrastus Bombastus von Hohenheim, 1493–1541), oppholdt seg i klosteret den 26. september 1590. Schlichtig var, ifølge notater, doktor i filosofi og medisin, samt rådgiver og doktor for Bevariens fyrste, Willhelm V. Iatrokjemi var en blanding av , medisin og kjemi som ble praktisert av Paracelsus' etterfølgere på 1500- og 1600-tallet.
Broumovklosterets forstander, Johannes III Chotovsky de Chotov (1553–75), noterte i manuskriptet at den romerske keiseren og kongen av Böhmen, Ferdinand I (1503–64) overnattet i klosteret i år 1527. Ferdinand I var på veg til Praha fra Wroclaw, der han hadde blitt hyllet som en nyvalgt konge. Før han kom til Broumov, hadde han bodd i Świdnica (Świdnica), og der, ifølge nyheter, lot han en opprørsk predikant henges fra et pæretre utenfor byen. Den opprørske predikanten var presten , fra () i Schlesien. Han ble kalt Eilffinger og var tilhengere av den radikale, schlesiske reformatoren (1489–1561), og ble ansett som en religiøs motstander av den katolske keiseren. At han ble straffet på en fornedrende måte, ved å henges med hodet ned, er noe som er fremkommet av andre kilder.
Den romerske keiseren og kongen av Böhmen, Rudolf II (1576–1612) ble begge interessert i Codex Gigas, og ville låne den med seg til Praha. To av hans rådsherrer og , samt Pauls nevø skrev sine navn i manuskriptet. De var en del av et følge, som i 1590 var på vei fra Polen. Rudolf var en av tidens største boksamlere og kjent for sine okkulte interesser. Da manuskriptet fremdeles var å regne som Břevnovklosterets eiendom, måtte ifølge notater, klosterets forstander Martin (1575–1602), gi sin tillatelse til utlån av manuskriptet. , Broumovklosterets prior, avgjorde selve flyttingen. Han kontaktet politimesteren Mathias fra och før transporten. Politimesteren kjente til manuskriptet fra tidligere, da han ifølge et annet notat, hadde sett det så tidlig som i 1587. Den 4. mars 1594 startet ferden mot Praha. Gjennom en merknar i skrifet vet man at manuskriptet «overnattet» i den 6. mars, hos byens tjenestemann ] fra , og kom til Nymburk den 16. mars. Der var det flere personer som skrev sine navn i skrifet.
I Praha var Codex Gigas i hyppig bruk. Rudolfs sekretær, noterte i 1597 at han «... gransket med stor iver denne store boken og avskrev mye den samme for hans keiserlige majestet...» Den ble også brukt av en tysk historiker og utgiver av historiske kilder, (1565–1614), for hans andre fullstendige utgave av krøniken om Kosmas 1607. Codex Gigas ble aldri returnert til Broumov.
Codex Gigas på 1600-tallet Skrifet ble registrert i flere lister over Rudolfs skatt- og kunstkammer, ofte med en henspilling til legenden som var forbundet med dens opprinnelse. I en inventarliste fra 1635 heter det at djevelen selv skulle ha vært behjelpelig ved anskaffelsen av pergament og nødvendige skriveutensiler for en munk i fangenskap i Branau, og i en annen inventarliste som ble skrevet av skattemesteren 1647, ble Codex Gigas beskrevet som en stor bok, skrevet av en innmuret munk i . Og i en annen liste av den samm Miseroni, som ble skrevet rett etter svenskenes plyndring av Praha, kalles manuskriptet for en stor bok som djevelen hadde med seg til en innemurt munk.
Codex Gigas i Stockholm thumb|Slottsbrannen på Tre Kronor i 1697, hvor Codex Gigas ble reddet ved å kaste den ut gjennom et vindu. Omslaget på manuskriptet ble alvorlig skadet i fallet.
I 1649 ankom Codex Gigas Stockholm, sammen med andre bøker og skrifter som var blitt tatt under svenskenes plyndring av Praha. I katalog over skrifter fra omkring 1560, er Codex Gigas fortegnet som nummer en. Da katalogen var satt opp etter manuskriptenes format, inntok Codex Gigas førsteplassen. Manuskriptet havnet i Dronning Kristinas samlinger, og ble plassert på biblioteket på Stockholms slott. Da hun abdiserte til Roma, tok hun med seg en rekke skrifter og bøker, men Codex Gigas forlot hun på slottet.
Ved slottsbrannen 1697, klarte man å redde Codex Gigas ved å kaste den ned gjennom vinduet. Omslaget på boken, ble alvorlig skadet i fallet. I en katalog opprettet rett etter brannen, av bibliotekaren (1650–1709), er manuskriptet fortegnet blant trykte bøker i regalformat: «das grosse, sogenante Schwartzbuch, bei nahe sieben quarter lang, ist ein msc», den store, såkalte svartboken, nesten sju kvarter lang (omkring 90 cm), er en skrift.
Manuskriptets omdømme falt ikke, og nye navn ble stadig skrevet inn. (1709–84) har påpekt i sin historikk over det Kungliga biblioteket, utgitt i 1751 at «...de utlendinger som kastet noen flyktiga blikk på det Kungl. Biblioteket og omtalte det i reisedabøker og skildringer de har utgitt, brakte knapt noe minneverdig bortsett fra et eksemplar av bibelen, som har spor etter Luthers egne hender, samt dette volum fra Praha».
Den førsta mer ingående beskrivelsen av manuskriptet ble gjort av (1753–1829), medlem av det Kongelige vitenskapsselskapet (Königl. Gesellschaft der Wissenschaften) i Praha og slavistikkens grunnlegger. Han reiste til Sverige sommeren 1792 for å undersøke materiell som kunne være av interesse for tsjekkisk historie og litteratur. I rapporten han skrev, publisert i 1796, påpekte Debrowsý at Codex Gigas hadde betydningsfulle tsjekkiske innslag. (1818–1870), tsjekkisk forfatter og oversetter, foretok en lignende reise femti år senere, og gav sin reiseskildring i 1851. Også hans skildring inneholdt en grundig beskrivelse av Codex Gigas. I 1811 publiserte det Kungliga bibliotekets amanuensis, (1785–1827), den første grundige skriftbeskrivelsen på svensk. Senere har avgjørende innsatser blitt utført av benediktinpater (1819–90), professor i allmenn historie ved universitetet i Brno og utnevnt til . Resultatet av sitt arbeid publiserte han i 1852 i «Forschungen in Schweden für Mährens Geschichte».
Johannes Belsheim (1829–1909), norsk teolog og bibelforsker, jobbet med Codex Gigas vinteren 1877–78. Han hadde tidligere brukt tid på en annen kjent skrift, . Ny illustreret Tidende publiserte i sitt desembernummer 1877 under overskriften «Det Stockholm som går» en kort reportasje og et bilde fra den «kongelige allmenne lesesal» som da fremdeles fantes på slottet. Magasinet fortalte om Belsheims jobb med Codex Gigas. Belsheim lykkes etter mye arbeid å nå frem til interessante resultater med sin undersøkelse. Han kunne nemlig konstatere at såvel Johannes' åpenbaring som Apostelgjerningene forekom i versjoner som var eldre enn Vulgatas. Han publiserte begge tekstene 1879.
I senere tid har manuskriptet blitt behandlet av ulike forskere som , , , Carl Nordenfalk, , og .
Utseende Pergamentet Codex Gigas er innbundet i et omslag av tre, dekket av lær og ornament med metall. Med sine 92 cm høyde, 50 cm bredde og 22 cm tykkelse er det den største kjente middelaldermanuskriptet i verden. Opprinnelig inneholdt boken 320 vellum-ark, men åtte av disse har senere blitt fjernet. Det er ukjent hvem som fjernet disse og hvorfor det skjedde, men sidene kan ha inneholdt klosterregler for benediktinermunkene. Boken veier nesten 75 kg, og vellum-arkene er laget skinn fra kalver (eller esler ifølge enkelte kilder) fra 160 dyr.
Pergamentet varierer i tykkelse og farge, og de nedre ytre hjørnene er vanligvis noe tykkere enn resten av bladet. Hårsiden av pergamentet er av en blek gulfarge, mens kjøttsidene er tilnærmet hvit.