PowerBook 100 var en liten bærbar personlig datamaskin produsert av Apple Computer. Den ble introdusert på datamessen COMDEX i Las Vegas 21. oktober 1991. Med en pris på US$ 2300, var PowerBook 100 den enkleste og billigste modellen av de tre PowerBook-modellene som først ble introdusert. Prosessoren og ytelsen var svært lik det forgjengeren Macintosh Portable hadde hatt. Den hadde en Motorola 68000 16-megahertz (MHz) prosessor, 2 til 8 megabyte (MB) internhukommelse, en 9-toms svart-hvit bakgrunnsbelyst LCD-skjerm med 640 × 400 punkters oppløsning, og kom med operativsystemet System 7.0.1. Den hadde ikke innebygd diskettstasjon, og ble lagt merke til på grunn av sitt unike kompakte design med en styrekule plassert i forkant av tastaturet.
Apples tidligere toppsjef John Sculley startet PowerBook-prosjektet i 1990, og satte av 1 million US$ til markedsføring. På tross av det begrensede markedsføringsbudsjettet ble den nye PowerBook-serien en suksess, og genererte over 1 milliard US$ i inntekter til Apple det første året. Sony konstruerte og produserte PowerBook 100 i samarbeid med Apples interne designavdeling, kalt Apple Industrial Design Group. Maskinen gikk ut av produksjon 3. september 1992, og ble etterfulgt av PowerBook 145 og PowerBook Duo-serien. Den har i ettertid flere ganger blitt hedret for sitt design; PC World utropte PowerBook 100 til den tiende beste personlige datamaskin gjennom tidene i 2006, og det amerikanske tidsskriftet Mobile PC valgte PowerBook 100 som tidenes beste «gadget» i 2005.
Historie Fra 1990 hadde Apples daværende CEO John Sculley selv overoppsyn med produktutviklingen for å forsikre seg om at Apple lanserte nye datamaskiner raskere på markedet. Hans nye strategi var å øke markedsandelen ved å senke prisene og lansere flere suksessprodukter. Denne strategien bidro til den kommersielle suksessen til de rimelige maskinene Macintosh Classic og Macintosh LC som Apple lanserte i 1990. Sculley ønsket å gjenta suksessen disse produktene hadde hatt med Apples nye PowerBook-serie.
Sculley satte igang prosjeket i 1990, og ønsket at PowerBookene skulle lanseres innen ett år. Prosjektet hadde tre ledere: John Medica, som ledet utviklingen for den nye bærbare maskinen; Randy Battat, som var visepresident for produktmarkedsføring; og Neil Selvin, som ledet markedsføringen. I 1991 var det Toshiba og Compaq som var markedsledere på bærbare datamaskiner, begge hadde modeller som veide mindre enn 3,6 kg. Medica, Battat, og Selvin sørget for å designe PowerBooken slik at den veide mindre enn sine konkurrenter.
Sculley satta av 1 million US$ i markedsføringsbudsjett for den nye PowerBook-serien, i sterk kontrast til de 25 millionene US$ som ble brukt for å markedsføre Macintosh Classic. Medica, Battat, og Selvin brukte mesteparten av pengene til å produsere og sende en TV-reklame som seerne skulle huske. Reklamebyret Chiat/Day filmet den pensjonerte basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar fra Los Angeles Lakers, som satt ukomfortabelt i et trangt flysete, men likevel enkelt skrev på sin PowerBook. Teksten i reklamen sa: «At least his hands are comfortable.», som kan oversettes med «Hendene hans har det i hvertfall komfortabelt.»
Apple viste PowerBook 100, sammen med to andre modeller, PowerBook 140 og PowerBook 170, 21. oktober 1991 på datamessen Comdex i Las Vegas.. Både lanseringen og produktet viste seg å bli en suksess. Apple regnet med å selge mer enn 200 000 enheter i USA det første året, med høyest etterspørsel de første tre månedene etter lanseringen. Innen januar 1992 hadde Apple solgt mer enn 100 000 PowerBook, og hadde problemer med å levere nok til å dekke etterspørselen. Apple løste raskt leveringsproblemene, og inntektene fra salget av PowerBook nådde 1 milliard US$ det første året etter introduksjonen. Apple gikk forbi Toshiba og Compaq, og hadde høyest markedsandel på antall leverte bærbare datamaskiner på verdensbasis.Carlton, p. 191 The PowerBook 100, 140, and 170 contributed greatly to Apple's financial success in 1992. Ved slutten av regnskapsåret kunne Apple offentliggjøre de beste tallene noensinne, med 7,1 milliarder US$ i omsetning, og en økning i markedsandelen på verdensbasis fra 8 til 8,5%, som var det høyeste tallet på fire år.
Populariteten som PowerBook 100-modellen hadde fra starten varte ikke så lenge. Salget minket, og innen desember 1991 hadde modellene 140 og 170 blitt mer populære fordi kundene var villige til å betale mer for å få den innebygde diskettstasjonen og den andre serieporten, som PowerBook 100 manglet. 10. august 1992 ble PowerBook 100 fjernet fra Apples prislister, men eksisterende lager ble solgt gjennom Apples egne forhandlere og lavpriskjeder som Price Club. Gjennom lavpriskjedene ble en maskin med 4MB RAM, 40MB harddisk og ekstern diskettstasjon solgt for under US$1000, noe som var mer enn US$1500 mindre enn introduksjonsprisen for en 2MB/20MB konfigurasjon.
17. september 1992 ble 60 000 PowerBook 100 kalt tilbake av Apple på grunn av et mulig sikkerhetsproblem. En kortslutning kunne smelte et lite hull i maskinen, noe som skjedde med 3 av i alt 60 000 bærbare maskiner produsert mellom oktober og mars 1991. Apples aksjekurs gikk ned $1,25 til $47 den dagen tilbakekallingen ble offentliggjort, selv om ikke alle analytikere mente det var like viktig. I tillegg hadde de opprinnelige strømforsyningene problemer med sprekker i isolasjonen, noe som kunne føre til en kortslutning i en sikring på hovedkortet i maskinen. Det var også tendenser til sprekkdannelser i kontakten til strømforsyningen på selve maskinen, noe som gjorde at man måtte betale for å skifte hovedkortet til ca. US$400 hvis garantien var gått ut.
Egenskaper De fleste av komponentene i PowerBook 100 var basert på forgjengeren, Macintosh Portable. Det inkluderte en 16 MHz Motorola 68HC000-prosessor, 2 MB RAM, ingen intern diskettstasjon, og en pris rundt US$ 2300. En ekstern diskettstasjon var tilgjengelig for US$ 279. Størrelsen på PowerBook 100 var en merkbar forbedring i forhold til Macintosh Portable. Den var 22 x 28 x 4,6 cm, sammenlignet med Macintosh Portable som var 37,7 x 38,7 x 10,3 cm. En annen forbedring var å bruke en mindre kostbar passiv-matrise LCD, i stedet for den skarpere, men mer kostbare aktiv-matrise skjermen som ble brukt i Portable og PowerBook 170. PowerBook 100 kom med operativsystemet System 7.0.1 som standard, og ble støttet av alle versjoner opp til System 7.5.5. Apple ga også ut System 6.0.8L, slik at PowerBook 100 kunne fungere også med det eldre System 6. Den kunne også brukes sammen med noen eldre versjoner av System 6, selv om Apple aldri offisielt støttet dette.
PowerBook 100 hadde en ekstern serieport, som kunne brukes med en skriver eller annen enhet som var kompatibel med RS-422. Det var den første Macintosh-modellen som ikke hadde en ekstern modemport, men i stedet kunne man som tilleggsutstyr få et innebygd 2400 bauds modem for kommunikasjon. Som et resultat av dette kunne brukerne for første gang ikke skrive ut direkte og ha tilgang til AppleTalk eller et raskere eksternt modem samtidig, og enheter som avanserte MIDI-tilknytninger kunne ikke brukes fordi de brukte begge portene. En tredje-parts seriell modemport kunne installeres i den interne modemplassen for kunder som trengte de tradisjonelle funksjonene fra tidligere maskiner.
Når maskinen ikke var i bruk, ble innholdet i internhukommelsen lagret så lenge det var strøm på hovedbatteriet. PowerBook 100 sin Power Manager var en brikke som satt på logikkortet, og styrte strømforbruket i datamaskinen. Den var lik den som ble brukt i Macintosh Portable, og kontrollerte bakgrunnsbelysningen på skjermen, tiden det tok før harddisken stoppet, dvale og oppvåkning, batterilading, kontroll på styrekula og I/O. PowerBook 100 hadde en ny egenskap, og det var at 3,5 volts batterier sørget for strøm for å ta vare på innholdet i RAM dersom hovedbatteriet ble byttet, eller maskinen midlertidig var helt uten strøm. Det gjorde maskinen til en perfekt kandidat for å bruke RAM disk, noe som hjalp til med å øke batterilevetiden fordi harddisken kunne brukes mindre, siden PowerBook 100 var den eneste PowerBook-modellen som tok vare på innholdet i RAM når den ble slått av, for å redusere oppstartstiden.
PowerBook 100 var den første PowerBook-modellen som hadde mulighet til såkalt SCSI Disk Mode, som gjorde at man kunne koble den til en bordmaskin som en ekstern harddisk. Det gjorde at brukeren hadde en enkel metode for å installere programvare på PowerBooken, eller for å overføre større datamengder til en annen maskin uten å bruke den eksterne diskettstasjonen som var tilleggsutstyr. Det var nødvendig å bruke en spesiell SCSI-kabel for å koble SCSI-enheter til PowerBook-maskinene. Likeledes fantes det en spesiell kabel for å kunne bruke SCSI Disk Mode. Denne egenskapen var unik for PowerBook 100 inntil Apple lanserte nye PowerBook-modeller over ett år senere.
Det er to versjoner av QWERTY-tastaturet til PowerBook 100, en versjon for USA med 63 taster, og en internasjonal ISO-versjon med 64 taster. Caps Lock-tasten på PowerBook 100 hadde hverken låsefunksjon eller lys som indikerte status. For å kompensere for dette var det et tillegg i System 7 som installerte en spesiell meny som viste det internasjonale Caps Lock-symbolet i øverste høyre hjørne av menylinja.
Design Både PowerBook 140 og 170 ble designet av Apple Industrial Design Group før PowerBook 100, i periode mars 1990 til februar 1991. Utseendet til PowerBook 100 var basert på disse maskinene og representerte den første videreutviklingen av PowreBook-serien, siden Apple trakk veksler på de erfaringer som ble gjort i utviklingen av de kraftigere modellenes kabinett. PowerBook 100 ble designet mellom september og desember 1990, og beholdt de samme designelementene, som var en variant det såkalte Snow White design language som Apple hadde brukt siden 1984. Spesifikt var det de 2 mm høye stripene med 10 millimeters mellomrom i kabinettet som bandt den sammen med de eksisterende produktene.
Apple henvendte seg til Sony sent i 1989 fordi de ikke hadde nok ingeniører til å håndtere alle de nye produktene som var planlagt å introduseres i 1991. Ved bruk av en konstruksjonstegning fra Apple, inkluderte en liste over kretser og andre komponenter, samt arkitekturen fra Mac Portable, ble PowerBook 100 miniatyrisert og produsert av Sony i San Diego og Japan. Sonys ingeniører hadde lite erfaring i å konstruere personlige datamaskiner, men klarte likevel å ferdigstille Apples minste og letteste maskin på under 13 måneder, ved å kansellere andre prosjekter og gi PowerBook 100 topp prioritet. Sonys toppsjef Norio Ohga sjefen for prosjektet, Kihey Yamamoto, tillatelse til å rekruttere ingeniører fra alle Sonys avdelinger.
Robert Brunner, Apples sjef for industridesign på den tiden, ledet designgruppen om utviklet den bærbare maskinen, inkludert styrekula og den mørkegrå fargen. Brunner sa at han designet PowerBooken «slik at den skulle være like lett å bære som en vanlig bok». Den mørkegrå fargen gjorde at den skilte seg ut fra andre bærbare maskiner på den tiden, og også fra Apples andre produkter, som tradisjonelt hadde vært beige eller platinagrå. Styrekula, som var et nytt designelement, var plassert midt på maskinen, slik at PowerBooken ble like lett å bruke for både høyre- og venstrehendte brukere. Brunner sa: «Det sier noe om identiteten til personen som bærer den».
Mottakelse i markedet