thumb|250px|Conquistadoren Francisco de Orellanas menn bygde en brigantine, «San Pedro» i år 1541. Skipsbygging er kunsten å konstruere og bygge skip og fartøyer. Skipsbygging utøves som regel på et skipsverft, og i historisk sammenheng bestod skipsverftet av en slipp anlagt på en strand. Skipsbygging har en grunnleggende teknologi og terminologi felles med båtbygging. Historisk sett har skipsbyggerkunsten hatt en betydelig innflytelse for handel, skipsfart og for kommunikasjon mellom ulike samfunn. Dagens teknologi og materialer har bare vært tilgjengelige i en liten del av skipsbyggingens lange historie, men de grunnleggende prinsippene for konstruksjon og bygging er ikke endret inn i det tjueførste århundret e.Kr.
Forhistorie Arkeologiske utgravninger på Ny-Guinea har vist at mennesker kom dit fra Sørøst-Asias fastland, for minst 60 000 år siden (sannsynligvis i løpet av istiden). Avstandene mellom øyene fra det asiatiske kontinentet til Ny-Guinea var mye kortere i den siste istiden som varte fra cirka 110 000 til 10 000 år siden. Likevel måtte man krysse åpent hav. Forfedrene til aboriginene i Australia og befolkningen i Ny-Guinea hadde krysset Lombokstredet for over 50 000 år siden med farkoster som førte dem til et nytt kontinent.
Spor etter menneskelige aktiviteter på det amerikanske kontinentet har blitt datert til å være mer enn 15 000 år gamle. Den fjerntliggende øya Kypros i Middelhavet, som ligger opptil 50 km fra fastlandet i Levanten og Anatolia, var allerede befolket i over 12 000 år, og arkeologiske funn har vist at husdyr var overført dit omkring 8000 f.Kr. Fra øya Melos i Egeerhavet var obsidian eksportert til Egypt omkring 7000 f.Kr. Spor etter menneskelig kultur fra cirka 5200 f.Kr er funnet på Malta, som ligger cirka 100 km fra fastlandet.
Historisk skipsbygging Når eller hvor skipsbyggerkunsten først ble utviklet, er ikke kjent fra forhistorisk tid og de første årtusener med nedskrevne skrifter. Det finnes ikke noe entydig retning på utviklingen av kunsten å bygge båter og skip. Hvert samfunn hadde sin egen, unike utviklingstakt. De tidligste kulturene var separert, men hadde det til felles at deres bosetninger uten unntak var lagt nær vann for tilgang til drikkevann, fiske og vanning. For å jakte og senere drive handel med andre bosetninger, forflyttet menneskene seg over store avstander, slik at man før eller senere var nødt til å krysse våtmark, elver, innsjøer og streder. For å kunne krysse disse hindringer konstruerte de første kulturene sine farkoster med tilstrekkelig flyteevne med enkle hjelpemidler. Sivrør, trestammer, skinn og annet var tatt i bruk enten som enkle flyteinnretninger for kortvarig bruk eller som varige farkoster man hadde klart å produsere med den kompetansen som til enhver tid fantes. De første båtene var relativt enkle og byggemetodene og valg av materialer var mangfoldige.
Utviklingen av de første farkostene ble bestemt av lokale vannforhold, lokale behov og lokal dyktighet i de enkelte samfunn som etablerte seg i områder i umiddelbar nærhet av vann som elvedeltaer, elver og innsjøer. Et stort spekter av båttyper ble utviklet. Disse har stort sett bestått kontinuerlig gjennom menneskehetens historie, helt til begynnelsen på det tjuende århundret. I Mesopotamia og Egypt hadde man laget flåter av sivbunter hentet fra sumpene i elvedeltaene. Flåtefarkoster med oppblåste eller fylte dyreskinn fantes på elvene Tigris og Eufrat mens egypterne benyttet leirkar i det myrlendte Nildeltaet. Der det fantes mye trevirke, var det mulig å bearbeide tømmerstokker til stokkebåter ved å brenne og hogge disse ut innvendig.
Langt mot nord hvor det var lite trevirke, som i Skandinavia for mange årtusener siden, hadde man utviklet farkoster trukket med skinn eller dyrehuder over en treramme. En slik båt kalles skinnbåt. De var lette og dermed enkle å transportere over land. Skinnbåten var utbredt mange steder i verden. På elvene Tigris og Eufrat var runde skinnbåter, betegnet som guffa, et vanlig syn i mange århundrer. Den var først avbildet cirka 900 f.Kr av assyrere. Det fantes også farkoster laget av flettet kurv som sett i Vietnam i 1900-tallet, og kanoer hos noen indianerstammer i Amerika var bygd med never tatt fra trærne.
Den egentlige skipsbyggingen kom med plankebåter som var konstruksjoner med sammenføyde bordganger, men det er ikke funnet en klar og entydig retning for utviklingen av plankebåter. Vi regner med at de ble utviklet i forskjellige kulturer på forskjellige tidspunkter, nærmest hver for seg. Ved å feste tømmer og mindre treemner til stokkebåten var man kommet et viktig skritt nærmere plankebåten. Men stokkebåten var ikke det eneste opphavet til plankebåten. I Egypt er de første plankebåtene funnet i Abydos fra cirka 3000 f.Kr, for fem tusen år siden. Det tidligste beviset på en plankebåt hadde en unik bakgrunn ved å ha sin opprinnelse i sivbåten med sivbunter byttet ut mot planker.
Det fjerde årtusenet f.Kr Et meget viktig arkeologisk funn i Abydos fra det gamle Egypt, ble oppdaget av arkeologer fra Archaeological Institute of America. I nærheten av farao Khasekhemwys (død cirka 2686 f.Kr) gravmæle, var opptil 14 konstruksjoner av murstein undersøkt. Disse viste seg å romme gravlagte båter med lengder mellom 19 og 29 meter samt en bredde på opptil 3,5 meter. Den eldste og største av disse Abydos-båtene er datert til ca. 3050 f.Kr, og antas å ha tilhørt en tidligere farao. Ifølge professor David O'Donnell som ledet de arkeologiske undersøkelsene, kan det være farao Hor-Aha (antatt 3032-3000 f.Kr).
Abydos-båten har en enkel konstruksjon med bordganger sammensurret med fibertau gjennom V- og L-formede kanaler og enkelte tapper, men kan ha vært sammenføyet med sying. O'Donnell mente at man hadde festet sammen plankene med søm og fortettet åpningene med papyrus eller gress. Om Abydos-båten var sydd sammen ved bruk av teknikken med sydde treplanker, er usikkert. Men hypotesen om at de første egyptiske plankebåtene og senere skip, var bygd med sydde treplanker, har ikke blitt motsagt.
Det tredje årtusenet f.Kr right|250px|thumb|Khufu-skipet. Tretapper er synlig i sprekker på bordlegningen. Fra det fjerde dynastiets tidsregning i det gamle riket, er det eldste intakte skipet funnet i en grop ved foten av Kheopspyramiden i Giza etter 4600 år som et byggesett nesten helt urørt av tidens virkninger. Dette skipet er kjent som Khufu-skipet som et begravelsesskip for farao Keops som døde i 2566 f.Kr, er 43,6 meter langt og 5,9 meter bredt med et 9 meter langt dekkshus, bygd som et rent elvefartøy på den rolige Nilen med glatt bordkledning på skroget.
Skipet var bygd med meget lange bordganger som var låst sammen med et system av tretapper og dymlinger, med en ny byggeteknikk som har vært enestående i antikkens tidsregning. Tappsammenføyningen med uthogde eller utskårne tapphull innad i plankene ble så satt sammen med tretapper. Dette produserte et fartøy med glatt bordlegning, men som egentlige er skallbygget med en skallteknikk. Indre avstivning var ikke reist under byggingen før skallet var gjort ferdig. Den egyptiske byggeteknikken ved bruk av tappsammenføyning i hele oldtidens Egypts tidsregning, var basert på løse tretapper som bare ble limt fast, og dermed kunne farkosten tas fra hverandre for transport på land som et byggesett.
Verdens første kjente «tidevannsdokk» fra cirka 2500 f.Kr ved Lothal på den indiske delstaten Gujarat i den vestindiske kysten, ble funnet på 1900-tallet. Men teorien om den kunstige konstruksjonen av murstein på 214 x 36 meter størrelse som en dokk, er omdiskutert. Andre hadde kommet med påstander om det kan være ett ferskvannsbasseng. Andre større havnesteder fra Induskulturen (2600-1900 f.Kr) var sannsynlige også på Balakot og Dwarka i tillegg til mange mindre havnesteder. Det lokale tidevannet var sannsynlig til stor hjelp for lossing av båter som stoppet på de grunne delene av kysten, eller elver som med tidevannet var tørrlagt. Arkeologiske funn har bevist meget omfattende sjøfartsvirksomhet mellom induskulturen i India og andre kulturer som sumererne i Mesopotamia.
Ved midten av det tredje årtusenet hadde flere sivilisasjoner tatt kontakt med hverandre på sjøveien med innføringen av seildrift og bedre bygde farkoster som kunne være skikkelige havgående skip. De første avbildninger av havgående skip for ettertiden er fra omkring 2475 f.Kr da farao Sahure (2487-2474 f.Kr) hadde sendt ut flere ekspedisjoner på Middelhavet og Rødehavet til fjerntliggende land som Libanon og Punt. Egyptisk skipsbyggingshistorie er så godt dokumentert at man har større kjennskap til egyptiske skip enn noe annet sted i de første årtusener fram til begynnelsen på det siste årtusenet f.Kr.
Det andre årtusenet f.Kr I den østlige delen av Middelhavet var ikke egypterne alene om å bygge skip med utgangspunkt i småbåter, beregnet på å krysse havstrekninger fra land til land. Øyene i Egeerhavet hadde forlengst etablert kontakt med hverandre for handel og eksport, og via Kypros eller langs den anatoliske kysten til havnebyene på Levanten var det mulig å sende gods til det egyptiske riket. Den første europeiske sivilisasjonen som hadde tatt kontakt med andre sivilisasjoner, er den minoiske sivilisasjon på Kreta i den egeiske kulturen som hadde eksistert mellom 2700 og 1450 f.Kr. Skip fra Kreta betegnes som «keiftiu-skip» i egyptiske skrifter om sjøfart fra andre land. Svært lite er kjent om de minoiske skipene fra Kreta, men arkeologisk sett er det første skipsvraket fra Kreta oppdaget utenfor Pseira i 2003. Til tross for mangel på tregjenstander fra skipet, har det blitt datert til cirka 1800 til 1675 f.Kr basert på funnet av lasten. Det kan ha vært mellom 32 og 50 engelsk fot langt.
Fra havnebyene på Levanten begynte fønikerne deres virksomhet som en handelskultur som raskt etablerte kontakt med det egyptiske riket og den egeriske kulturen. Så tidlig som i cirka 1300 f.Kr forliste et skip ved Uluburun langs den anatoliske kysten, og ble oppdaget av marinearkeologer i 1984. De kunne undersøke restene som var godt bevart etter meget lang tid på havbunnen. Trolig var dette skipet av fønikisk opprinnelse med en kapasitet på ti tonn i lasteevne på et 15-16 meter langt skrog som var bygget med en ny variant av tappsammenføyningen. Som på egyptiske skip, hadde vraket også tretapper banket inn i tapphull for å sammenføye bordgangene, men det var slått inn trenagler for å låse fast tretappene. Denne nye byggeteknikken skulle dominere all skipsbygging i hele middelhavsområdet i resten av antikken. I senere tid var byggeteknikken blitt betegnet som coagmenta punicana eller «fønikiske sammenføyning» av romerne. Det første årtusenet f.Kr right|300px|thumb|Prinsippet med å sette sammen bordganger på de antikke fartøyene med hull og nagler. Det ble skåret ut tapphull som en tretapp deretter var satt inn og låst fast med nagler etter plankene var satt sammen. Den fønikiske handelskulturen spredte seg utover hele middelhavsområdet til Gibraltarstredet og ut i Atlanterhavet i den første halvdelen av årtusenet. Man hadde innført felles teknologiske løsninger innenfor skipsbygging over hele området til fremmede kulturer. Disse var ikke sene om å følge etter, ettersom grekerne skulle bli deres rivaler fra etter omkring 700 f.Kr.