Deobandi (pashto og , , , sylhetti: ꠖꠦꠅꠛꠘ꠆ꠖꠤ, ) er en vekkelsesbevegelse i sunniislam. Den er sentrert i India, Pakistan, Afghanistan og Bangladesh og har spredt til Storbritannia og Sør-Afrika. Navnet kommer fra byen Deoband i India, der skolen darul uloom deoband har sin beliggenhet. Bevegelsen ble inspirert av lærd Shah Waliullah Dehlawi (1703–1762) og ble grunnlagt i 1867 i kjølvannet av det mislykkede indiske opprøret i 1857 i Nord-India.Brannon Ingram (University of North Carolina), Sufis, Scholars and Scapegoats: Rashid Ahmad Gangohi and the Deobandi Critique of Sufism, p 478.
Historien til deobandi-bevegelsen Deobandi-bevegelsen utviklet seg som en reaksjon på britisk kolonisme. Ifølge Rashid Ahmad Gangohi, Muhammad Yaqub Nanautawi, Sayyid Muhammad Abid, Zulfiqar Ali, Fadhl al-Rahman Usmani og Muhammad Qasim Nanotvi var det fordi britisk okkupasjon forårsaket korrupsjon i islam. Gruppen arrangerte et islamsk seminar kjent som Darul Uloom Deoband.Ira M. Lapidus, A History of Islamic Societies, p 626. Ut fra dette begynte det å forme seg en islamsk vekkelse og anti-imperialistisk organ av deobandi.The Six Great Ones at Darul Uloom Deoband Deobandisk ideologi ble etter hvert spredt gjennom organisasjoner som Jamiat Ulema-e-Hind og Tablighi Jamaat.
Nyutdannede fra land som Saudi-Arabia spesielt, og Sør-Afrika, Kina og Malaysia, åpnet tusenvis av madaaris (islamske skoler) rundt om i verden.
Mot tiden til indisk uavhengighet foreslo deobandi en forestilling om sammensatt nasjonalisme der hinduer og muslimer ble ansett som én nasjon i kamp mot britisk imperialisme. En stor del av deobandi-lærde etablerte i 1919 organet Jamiat Ulema-e-Hind og motsatte seg bevegelsen. En mindre gruppe av dem ble med i Muhammad Ali Jinnahs Muslim League, som utgjorde Jamiat Ulema-e-Islam i 1945.A History of Pakistan and Its Origins By Christophe Jaffrelot page 224
Dagens deobandi-bevegelse
I India Deobandi-bevegelsen i India er kontrollert av darul uloom deoband og Jamiat Ulema-e-Hind. Ca. 20 % av indiske muslimerIndian Islam: Deobandi-Barelvi tension changing mainstream Islam in India, US Mission in India, 2 February 2010 (published by Wikileaks); Irfan Al-Alawi, Muslims in India: Taking Back Islam from the Wahhabis, Gatestone Institute, 30 April 2010. anser seg som deobandi. Selv med sitt mindretall av tilhengere, anses de som en dominerende gruppe blant indiske muslimer, nettopp fordi de har tilgang til statlige ressurser. Deobandi blir referert til som wahhabitter, siden de deler mange synspunkter med wahhabistisk ideologi. Deres tidligere lærde har dog ikke hatt slik wahhabittisk ideologi som ble bevist gjennom et stormøte mellom deobandi-lærde og lærde fra Al-Azhar universitet. Det var da 24 deobandi-lærde ble spurt om de var av den oppfatning at mawlid-feiring var en klanderverdig praksis (bid'a), at alle 24 svarte:
Mange av dagens deobandi kjenner ikke til hva deres tidligere lærde har sagt om viktige aqida-relaterte ting (ting i forhold til trosoverbevisning), de følger bare dagens lærde som ikke har den nødvendige kunnskapen om flere emner i islam. Det fører til at dagens deobandi-tilhengere får begrenset kunnskap og kan bli konservative, som kan bane vei til radikalisme, ekstremisme og i verste fall terrorisme.
I Pakistan 15–20 % av Pakistans sunni-muslimer anser seg som deobandier. Ifølge statistiske tall fra Pakistan, blir nærmere 65 % av det totale antallet seminarer (Madrasah) i Pakistan styrt av deobandi-bevegelsen. 25 % blir styrt av Barelvi, 6 % av Ahl-e-Hadith og 3 % av ulike sjiaorganisasjoner. Dog finnes det en fremtredende organisasjon (MQI) i Pakistan som blir styrt av ikke-konservative og nøytrale muslimer. Siden dagens deobandi-bevegelse har gitt seg til kjenne til wahhabistisk ideologi, var Saudi Arabia raskt ute med å støtte den økonomisk. Tidlig på 1980-tallet og opp til 2000-tallet, fikk deobandi-bevegelsen enormt mye økonomisk hjelp fra Saud-dynastiet. Saud-kongefamilien likte dårlig at deobandi-bevegelsen ikke var så ekstreme som salafi-folket, så de flyttet sin økonomiske støtte til Ahle-al-Hadith-bevegelsen. Mange av deobandi-skolene i Pakistan underviser wahhabismens læresetninger i dag.
I England Etter wahhabismens utbrudd, åpnet deobandiene for første gang sine britisk-baserte muslimske religiøse skoler (darul ulooms). Dette skjedde i 1970. De utdannet imamer og religiøse lærde i dem.
I henhold til en 2007-undersøkelse av The Times var 600 av 1500 moskeer i England under kontroll av "en hardbarket sekt". Samme undersøkelse påstod også at 17 av Englands 26 islamske deobandi-skoler (darul ulooms) fulgte en ultrakonservativ deobandisk-wahhabistisk lære som ifølge The Times, forårsaket etableringen av terrororganisasjonen Taliban. Ifølge The Times ble bortimot 80 % av alle Englands darul ulooms ulama trent ved disse 17 wahhabi deobandi-skolene.
I 2014 ble det registrert at 45 % av britiske moskeer og utdannelse av islamske lærde (med eller uten wahhabistisk ideologi), er styrt av deobandiene.
Aqida (trosoverbevisningen deres) Deobandi-bevegelsen anser seg som en skolastisk tradisjon i sunni-retningen av islam. Etter wahhabismens utbrudd vokste den ut av islamsk skolastisk tradisjon av middelalderens Transoxania og Mughal India, og anser Shah Waliullah Dehlawi (1703-1762) som deres visjonær, selv om mange av deres tilhengere er uvitende om hans lære, og i stede er blitt "smittet" av wahhabismens lære i dag.
Fiqh (islamsk rettsvitenskap) Deobandis er sterkt for den islamske doktrinen taqlid. Med andre ord mener de at muslimer må forholde seg til en av fire lovskoler (madhhabs) av sunniislamsk fiqh (rettsvitenskap) og generelt fraråder eklektisisme.Martin Van Bruinessen, Julia Day Howell, Sufism and the 'Modern' in Islam, p 130, De påstår å være følgere av hanafi-lovskolen, selv om mange av deres læresetninger motstrider hanafi-lovskolens tankegang. Et eksempel er lovligheten av mawlid-feiring som mange av deres tilhengere anser som bida (nyskapning i islam).Metcalf, Barabara. "Traditionalist" Islamic Activism: Deoband, Tablighis, and Talibs . "These orientations --"Deobandi," "Barelvi" or "Ahl-i Hadith" -- would come to define sectarian divisions among Sunni Muslims of South Asian background to the present." Studenter ved deres deobandi madrasas, darul ulooms, er kjent for å studere klassiske bøker av hanafi-fiqh (rettsvitenskap) slik som bøker Nur al-Idah, Mukhtasar al-Quduri, Sharh al-Wiqayah og Kanz al-Daqa’iq, og avslutter studiene ved boken Hidayah of al-Marghinani.
Med hensyn til deres syn på taqlid, som forresten muslimske generasjoner i all tid har sett på som en viktig gren av islam, er de som muslimer flest motstandere av reformistgrupper som Ahl-e-Hadith (de som kun er ute etter sahih-beretninger og avviser alt annet av islam). Ahl-e-Hadith er altså Ghair Muqallid, dvs. de som er imot taqlid, som aldri ønsker å tilpasse islam i henhold til moderne tids krav og utfordringer. Tilhengerne av Ahl-e-Hadith kalles salafister, som er mer puritansk og rettet mot "det autentiske" enn wahhabitter i sin tolkning av islam. De tolker Koranen og ahadith bokstavelig og vil aldri drøfte eller "taqlidere" om innholdet i dem, med noen lovskole bortsett fra sin egen salafist-lovskole. Følgelig beskylder de andre muslimer som forholder seg til en lærd eller en lovskole (fiqh-skole, madhab) å følge blindt, uten bevis og fakta. De mener at kun salf us salehins tid er riktig å følge, selv om de strider imot deres lære direkte eller indirekte. De er svært kritiske til lovskoler. Salafister krever alltid bevis fra Koranen og ahadith under drøftelser eller en juridisk lov. Som muslimer flest har deobandier også forsvart taqlid og det å følge en av de fire lovskolene (madhabs). Selv om deobandier har blitt preget av wahhabistisk ideologi over tid, har de produsert litteratur som forsvarer taqlid og bevist at hanafi-lovskolen er fullstendig i tråd med Koranen og ahadith, hvilken faktum salafister motstrider.
Deobandier følger maturidi-doktrinen.David Emmanuel Singh, Islamization in Modern South Asia: Deobandi Reform and the Gujjar Response, p 167. Deres darul uloom underviser i aqida (trosoverbevisning) av Maturidi.Martin van Bruinessen, Stefano Allievi, Producing Islamic Knowledge: Transmission and Dissemination in Western Europe, p 100. Til tross for det har de mange wahhabistiske trekk, blant annet fornektelse av å resitere naat (lovsang) til ros og hyllest av profeten Muhammed, feire hans bursdag og hedre ahle bayt (familien til profeten Muhammed). Alt dette anser de for å være "sjiastisk", som en unnskyldning for å avspore seg selv og sine følgere fra den opprinnelige rettledningen av ahlus sunna wal jama (umma i flertall).http://scholarspen.blogspot.com/2006/02/deobandi-controversy-on-celebrating_05.htmlhttp://www.daruliftaa.com/node/6074 Noen hevder at deres Mufti Taqi Usman, som de anser som en stor lærd, misleder mange av deobandiene i villfarelser. Han utsteder fatwa etter fatwa mot feiring av mawlidhttp://www.livingislam.org/n/tufm_e.html og dermed prøver å hemme den åndelige forbindelsen til profeten Muhammed, som er det mest avgjørende for ens imaan (tro) og riktig aqida (trosoverbevisning). Han har sagt http://www.albalagh.net/general/rabi-ul-awwal.shtml#No%20Birthdays Se under "No birtdays" at følgesvennene til profeten Muhammed, og profeten Muhammed selv, ikke feiret mawlid selv om det finnes utallige beretninger som motbeviser denne påstanden. Både profeten Muhammed og følgesvennene hans feiret den, ikke bare dem, men også etterfølgende generasjoner gjorde det samme, dog på hver sin måte ifølge deres kultur og skikk på den tid.https://archive.org/stream/ProofsOfCelebratingMawlidEidMiladUnNabiBirthdayOfProphetMuhammads/Proofs%20of%20Celebrating%20Mawlid%20-%20Eid%20milad%20un%20Nabi%20-%20Birthday%20of%20Prophet%20Muhammad%20%28s%29_djvu.txt Med dagens utvikling av kultur og krav feirer muslimer fortsatt mawlid, men på en mer nyansert måte.
Sufisme (tasawwuf) Deobandis pensum kombinerte studier av islamske tekster (Koranen, ahadith og fiqh) med rasjonale emner (logikk, filosofi og vitenskap). Samtidig var den sufi-orientert og hadde tilhørighet til Chisti ordenen. Læren av tasawwuf (sufisme) var en del av ahadith-utdanningen i deobandi-skolene, for det var det deres grunnlegger, Shah waliulla dehlvi, som de hadde basert sin darul uloom på. Men etter hvert løsrev flere deobandier seg fra hans syn på grunn av wahhabismens påvirkning. Dette er grunnen til at dagens deobandier og deres likesinnede fra tablighi jamat, anser for eksempel mawlid-feiring, naat-resitering (lovsang), urs mubarak som baida (dårlig). Med andre ord har deobandier og deres ulama flest avsporet seg fra ånden av islam.
Qari Muhammad Tayyib, som var den åttende eller Mohtamim av Darul Uloom Deoband og døde i 1983, understreket at tasawwuf (sufisme) var en iboende del av islam:
Dagens deobandi-lærde kjenner ikke til hva deres opprinnelige lærde baserte sin deobandi-orden på. Wahhabismen har infisert deres darul ulooms i dag. Deobandier vil bli overrasket over å vite det faktum at til og med deres grunnleggere av deobandi-bevegelsen slik som Rashid Ahmad Gangohi og Muhammad Qasim Nanotvi også var for tasawwuf (sufisme-lære). Begge studerte nemlig under tilsyn av Haji Imdadullah Muhajir Makki.Brannon Ingram (University of North Carolina), Sufis, Scholars and Scapegoats: Rashid Ahmad Gangohi and the Deobandi Critique of Sufism, p 479. (https://www.academia.edu/282790/Sufis_Scholars_and_Scapegoats_Rashid_A%E1%B8%A5mad_Gangohi_D._1905_and_the_Deobandi_Critique_of_Sufism)