thumb|Feiring av jødisk påskefest, faksmile av en miniatyr fra 1400-tallet Jødisk historie i England er historien om det jødiske folk i England fra de første skriftlige bekreftelser og fram til moderne tid. Det engelske samfunn har tidvis århundrenes løp fungert som et fristed for forfulgte jøder fra mange steder i Europa, men har selv stått for noen av de verste ugjerninger, overgrep og forfølgelser i form av massakrer og mord. Jødene har på den annen side bidratt positivt til oppbyggingen av den engelske stat, blant annet i funksjon som bank og ved finansiering av kirker og andre store byggverk. I middelalderen var utlåning av penger en geskjeft som kristne ikke skulle bedrive, og da var jøder egnet, noe som siden ble brukt imot dem.
Innledning thumb|Edvard I av England deporterte samtlige jøder fra England i 1290. Antatt portrett av kongen i Westminster Abbey. De første skriftlige nedtegnelser av jødisk bosetning i England dateres tilbake til den normanniske erobringen ved at det nevnes at jøder kom sammen med Vilhelm Erobreren i 1066. Likevel er det antatt at det var jøder tilstede i Storbritannia lenge før denne tid, kanskje så langt tilbake som romersk tid. Den jødiske befolkningen levde fredfylt i England fra 1000-tallet, med unntak av flere episoder av forfølgelser, og fram til de samtlige ble utvist i 1290 ved et påbud av kong Edvard I. England hadde fra da av ingen offisiell jødisk tilstedeværelse, unntatt for isolerte enkeltindivider som praktiserte jødedom i all hemmelighet, fram til regimet til Oliver Cromwell. Mens Cromwell aldri vedtok at jøder hadde tilgang til riket, levde en mindre gruppe av sefardiske jøder (jøder som hadde søkt tilflukt fra forfølgelser i Spania og Portugal) i London i 1656 ettersom Cromwell, som tidligere britiske herskere, hadde behov for deres finansielle assistanse.
Mens det jødiske samfunnet forble relativt liten fram til slutten av 1800-tallet hadde det lenge vært gjort forsøk på å integrere jøder i britisk samfunnsliv på lovlig vis. Den jødiske forordning om naturalisering av 1753 (The Jewish Naturalisation Act) var i kraft i kun noen få måneder og tillot ikke naturalisering av mange, unntatt noen få rike forretningsfolk. Historikere har vanligvis datert Den jødiske emansipasjon (frigjøring) til 1858 da jøder endelig ble tillatt å sitte i det engelske parlamentet, skjønt noen få mindre spesifikke lovgivninger eksisterte fortsatt inn på 1890-tallet. På grunn relative lite vold mot jøder i siste halvdel av 1800-tallet har denne tiden fått et omdømme som en tolerant tidsalder, men mangel på vold innebærer ikke en mangel på antisemittiske oppfatninger. England ble en nødhavn for en del av jødene som flyktet fra holocaust på 1930- og 1940-tallet, og det jødiske samfunnet i England har fortsatt å være vibrerende i dag.
Tidlig historie Vilhelm I til Henrik I: 1066-1135 Det finnes ingen nedtegnelser som omtaler tilstedeværelsen av jøder i England før den normanniske erobringen i 1066. De få referanser til jøder i angelsaksiske lover for den romersk-katolske kirke, relaterte til jødisk religiøs praksis for påsken.
I den overbevisning om at jødenes kommersielle dyktighet og innføring av frisk kapital ville gjøre England mer velstående inviterte Vilhelm I av England en gruppe jødiske handelsmenn fra Rouen i Normandie, kongens eget hertugdømme, til England i 1070.I henhold til den engelske historikeren William av Malmesbury Jøder hadde derimot ikke tillatelse til å eie jord og land, og kunne heller ikke drive handel (unntatt medisin). De var derfor utelukket fra jordbruk og ordinær handelsvirksomhet. De ble tillatt til riket hovedsakelig for å drive utlån av penger, en form for tidlig bankvirksomhet. Da katolsk doktrine og lære hevdet at å låne penger var en synd, var jøder hendige i ha for denne virksomheten.
En gang rundt 1093 sendte Gilbert Crispin, abbed ved Westminster, en meningsordutveksling med en jøde kalt «Disputt av en jøde med en kristen om den kristne tro».«Disputation of a Jew with a Christian about the Christian Faith». Crispin skrev at
«Jeg skrever det nylig, satte det på papir, hva en jøde sa da denne diskuterte med meg mot vår tro i forsvar av hans egen lov, og hva jeg svarte i favør av troen mot hans innvendinger. Jeg vet ikke hvor han var født, men han ble utdannet ved Mayence; han var godt kjent selv i vår lov og litteratur, og hadde et sinn øvet i Den hellige skrift og disputter mot oss. Han pleide ofte å komme til meg som en venn både i forretninger og for å se meg, ettersom i bestemte ting var jeg påkrevet for ham, og så ofte som vi kom sammen ville vi snart snakke i en vennlig ånd om Den hellige skrift og vår tro. Nå på en bestemt dag hadde Gud bønnhørt både ham og meg med større fritid enn vanlig, og vi begynte snart utspørringen som vanlig. Og da hans innvendinger var konsekvente og logiske, og ettersom han forklarte med like konsekvens hans tidligere innvendinger, mens våre svar møtte hans innvendinger fot til fot og av hans egen bekjennelse synes likeverdig støttet av vitnesbyrd fra Den hellige skrift, noen av de tilstedeværende ba meg bevare vår disputt da den antagelig kunne være nyttig for andre i framtiden.»
Denne diskusjonen var kjent for sin upartiske presentasjon av både kristne og jødiske synspunkter, og for den gjensidige respektfulle tonen i meningsutvekslingen.
I begynnelsen var jødenes status ikke strengt regulert. Et forsøk ble gjort for å introdusere et prinsipp fra kontinentet – at alle jøder var kongens eiendom – og en paragraf som introduserte dette prinsippet ble lagt til kong Henrik I i en del manuskripter av såkalte «Lover til Edvard Bekjenneren».
Imidlertid, i løpet av regimet til Henrik I 1100–1135) ble et kongelig charter gitt Joseph, den fremste rabbi i London, og alle hans tilhengere. Ved denne bestemmelse ble det tillatt for jøder å bevege seg rundt i landet uten å betale toll, til å kjøpe og selge varer og eiendommer, å selge deres pant og sikkerhetsgarantier etter å ha holdt dem et år og én dag, til å bli dømt av deres likemenn, og til å kunne sverge på Tora framfor den kristne Bibel. En spesiell tyngde ble tilskrevet en avlagt ed fra en jøde ved at den tilsvarte tolv kristne menns ed ettersom jødene representerte kongen av England i finansielle saker. Den sjette klausul i dette charteret var av særlig betydning: det ble gitt lov for jøder å reise over hele kongedømmet ettersom de var kongens egen eiendom (sicut res propriæ nostræ).
Stefan I til Henrik II: 1135-1189 thumb|right|Fronten av et jødisk hus i Lincoln, rett nedenfor Jew's Court. De fredelige forbindelsene mellom kristne og jøder i England ble forstyrret under kong Stefan av England, som brente ned huset til en jøde i Oxford. En del beretninger sier at eieren brant opp sammen med huset, ettersom han nektet å betale et bidrag til kongens utgifter. Det er også i løpet av denne tiden at den første nedskrevne nidskrift mot jøder ble ført i forbindelsen med saken til William av Norwich (mars 1144), hvor jødene fikk skylden for en ung gutt død.
Mens korsfarerne i Tyskland prøvde ut sine sverd på jøder, ble slike utbrudd mot engelske jøder, i henhold til jødiske krøniker, forhindret av kong Stefan.
Etter kaoset under Stefan ble det ny samfunnsorden under Henrik II, og jødene kunne fornye sin aktivitet. Innenfor fem år etter at Henrik var blitt konge er det vitnesmål for jøder i London, Oxford, Cambridge, Norwich, Thetford, Bungay, Canterbury, Winchester, Newport, Stafford, Windsor, og Reading. Dog hadde de fortsatt ikke tillatelse til begrave sine døde andre steder enn i London, en restriksjon som ikke ble fjernet før i 1177. Ved at jødene var spredt over det meste av riket gjorde det mulig for kongen benytte dem når situasjonen krevde det. Han betalte dem med kravbrev hos sheriffene i distriktene som redegjorde for betalinger i halvårlige regnskap på såkalte «pipe rolls», såkalte rørruller med manuskripter, se eksempelvis Aaron av Lincoln.
Strongbows erobring av Irland i 1170 ble finansiert av Josce, en jøde fra Gloucester; og kongen skal deretter å bøtelagt Josce for å ha lånt penger til det som var hans misbehag. Som en regel derimot synes det som Henrik II ikke begrenset den finansielle aktiviteten til jødene. Den gunstige stillingen til de engelske jødene ble kjent, blant annet av besøket til Abraham ibn Ezra i 1158, av Isaac av Chernigov i 1181, og som tilfluktssted i England av jøder som ble utvist fra Frankrike av Filip II August av Frankrike i 1182, blant dem antagelig også den lærde Judah ben Isaac Messer Leon fra Paris (1166 – 1224).
I 1168 da en allianse med Fredrik I Barbarossa ble klargjort, grep Henrik II de fremste representantene til jødene og sendte dem over til Normandie mens han skattla de øvrige med 5000 mark.Gervase of Canterbury, red. Stubbs, i. 205 Da han krevde at resten av landet skulle betale en Saladin-tiende for et korstog mot Saladin, krevde han en fjerdedel av all jødiske løseøre. Tienden ble beregnet til 70 000 pund, en fjerdedel av 60 000 pund. Med andre ord, verdien av jødenes personlige eiendom ble regnet som en fjerdedel av hele landet. Det er usannsynlig at hele beløpet ble betalt på en gang da det i mange etter pålegget om skatt var det mange arresterte som ble krevd satt fri av jødene.
Kongen hadde sannsynligvis blitt ledet til å gjøre dette store og urimelige kravet på de engelske jødene av det overraskende fordelen som kom til hans skattkammer ved dødsfallet til Aaron av Lincoln. All eiendom som var ervervet av ågeri, om det var av en jøde eller en kristen, ble kongens eiendom ved ågerkarlens død. Aaron av Lincolns eiendommer inkluderte 15 000 pund i gjeld som han eide. Foruten dette kom en stor formue på kongens hender, noe som imidlertid ble tapt da den ble sendt over til Normandie. En egen avdeling av skattkammeret, innstiftet for å behandle dette store regnskapet, ble kjent som «Aarons finans» («Aaron's Exchequer»).
I denne tiden levde jødene i et godt forhold med sine kristne naboer, inkludert de geistlige og de kunne komme og gå fritt i kirkene, og de søkte tilflukt som andre i klostre ved oppstyr og uro. En del jøder levde i velstående hus, og bidro til å bygge et stort antall klostre og kirkebygg rundt om i riket. Imidlertid hadde de ved slutten av Henrik IIs regime skaffet seg uforskyldt fiendskap og nag fra de øverste samfunnsklassene ved at en antijødisk stemning ble fremmet av korstogene, noe som smittet over på resten av landet.
Massakrene i London og York (1189–1190) Rikard I hadde tatt korset, det vil si gitt løfte om å dra på korstog, før han ble kronet den 3. september 1189. En antall framstående jøder i England presenterte seg selv for å gi kongen sin hyllest ved Westminster, men det synes som om det var en for form overtro å tillate jøder å være tilstede ved en slik hellig seremoni, og de ble jagd bort fra banketten etter kroningen. Øyeblikkelig spredte det seg et rykte fra Westminster og til London by at den nye kongen hadde beordret alle jøder drept. En mobb av pøbler samlet seg i Old Jewry, en gate i London hvor jøder dominerte, og etter forgjeves å ha angrepet de sterke steinhusene i løpet av dagen satte de dem i brann i løpet av natten. De som forsøkte å flykte fra sine brennende hjem ble angrepet og drept. Kongen var rasende over denne fornærmelsen på hans kongelige verdighet, men brydde seg ikke om å straffe overgriperne, antagelig på grunn av deres store antall.
Etter at Rikard I reiste fra England på det tredje korstoget, brøt det ut opptøyer med tap av liv i havnebyen King's Lynn i Norfolk hvor noen jøder forsøkte å angripe en døpt trosfrende som hadde søkt tilflukt i en kirke. Byens befolkningen raste mot dem, satte husene deres i brann og drepte dem med sverd. Også i Stamford Fair den 7. mars 1190 ble mange drept, og den 18. mars ble hele 57 mennesker drept ved Bury St. Edmunds. Jødene i Lincoln reddet livet kun ved å søke tilflukt i en borg.
thumb|Festningen i York, hvor jødene i York ble drept i 1190.