Oslo, tidligere Christiania eller Kristiania, har vært Norges hovedstad siden 1814, og tidligere i perioden 1314–1536. Det er landets minste fylke i areal og største by etter folketall. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden.
alt=|mini|Oslo sentrum fra lufta
Oslo kommune har innbyggere per . Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på per .https://www.citypopulation.de/en/norway/cities/ Hele Stor-Osloregionen hadde innbyggere (per ). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør.
Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.
Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i Kongeriket Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo har etter en periode med relativt stabilt innbyggertall sterk vekst etter år 2000 og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. I 2022 var 33,8 % av innbyggerne av innvandrerbakgrunn (innvandret selv eller foreldre som innvandret). En stor del av befolkningsveksten etter år 2004 er arbeidsinnvandring.
Navn og etymologi miniatyr|Christiania i 1790-årene. Navnet «Oslo» ble på denne tiden brukt om tettbebyggelsen øst for Akerselva og er ikke med på kartet.
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk og nederlandsk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.
Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.
Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at ås i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.Korslund, Frode (2011): Navnet Oslo. Namn och bygd, årgang 99, s. 87–93.
På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania). Geelkercks kart fra 1648 og 1649 har Opslo Fiord utenfor Christiania. Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo. Wegeners kart fra 1774 har Opsloe eller Gamle Byen.Roede, Lars 2016, «Historisk atlas over Oslo», Pax Forlag, Oslo. ISBN 978-82-530-3864-3.
En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
Etter 1624
miniatyr|Kart utgitt i 1843 viser «Opslo» med «Opslo kirke» mellom Hovinbekken og Ekeberg utenfor Christiania.
Etter storbrannen i 1624 ble en ny by bygget på vestsiden av Bjørvika med navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.
Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.
I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang.Oslo sentrum blir Kristiania – Østlandssendingen – NRK Nyheter Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.– Ut med «Kristiania» Aftenposten 26. februar 2009. Besøkt 22. juni 2010
Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
Navn på andre språk
29. august 2025 vedtok Kongen i statsråd og regjeringen Støre å endre kommunenavnet på Oslo slik at de samiske navnene på kommunen er Osloven tjïelte på sørsamisk, Oslo suohkan på lulesamisk og Oslo suohkan eller Oslo gielda på nordsamisk.Offisiell kunngjøring i Norsk lovtidend: Fastsettelse av sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk navn på Oslo kommune. Fastsatt ved kgl.res. 29. august 2025 med hjemmel i lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (Kommuneloven) § 3-1 tredje ledd.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk og ble offisielt vedtatt som Oslos sørsamiske navn i 2023. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, og bøyes i kasus som sørsamiske trestavelsesord: Osloven tjïelte «Oslo kommune», Oslovasse «til Oslo», Oslovisnie «i Oslo», Oslovistie «fra Oslo». Navnet er også symboltungt i betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»).«— Oslove bør bli samisk navn på Oslo. Et navn som har symbolsk tyngde for hele byens befolkning »
Blant nordsamer og kvener i Troms og Finnmark har Ušlu og Uslu vært brukt som tilpasset skrivemåte til den norske uttalen.Ávvir (2022): "Norgga oaivegávpot diehttelasat dárbbaša maiddái sámegiel nama".Söderholm, Eira (2010): "Paikannimmii Kainunmaassa ja muuvala – Kvenske stedsnavn i Kvenland og andre steder".
På romani brukes navnene Gærnafåron og Barofåron. Gærna betyr Kristus eller Kristian og kommer fra tiden byen het Kristiana. Fåro betyr by. Fåron er bestemt form av ordet. Baro betyr stor.
Historie
miniatyr|120px|Håkon V gjorde Oslo til hovedstad i 1314.
Tidslinje
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241 Oslo bispesete stiftes i 1070. Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137. Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.