thumb|Minstrelshows var varietéunderholdning med musikk og sketsjer som var populær i det rasedelte USA fra rundt 1830 til 1930. Denne teaterplakaten fra omkring 1900 viser en komiker med tradisjonell «blackface»-sminke i rollen som «neger». thumb|«Flapper» og «neger» i humoristisk dansenummer på varietéteatret Theatre Moderne i Oslo i begynnelsen av 1920-åra.Nasjonalbibliotekets historie fra samlingen: Blackface var popkultur i Norge på 1800-tallet «Blackface» («svartfjes») er en amerikansk betegnelse på det å male ansiktet svart eller brunt for å karikere eller etterligne personer med mørk hudfarge. Praksisen stammer fra amerikansk populærkultur på 1800- og 1900-tallet. Ordet brukes særlig om teatersminke på hvite skuespillere der hele ansiktet blir svertet bortsett fra huden rundt leppene som dermed virker overdrevent store. Artister sminket i blackface har ofte også vært utkledt med svart parykk, hvite hansker og fillete eller glorete finklær i latterliggjørende roller som «neger» fra Sørstatene.
Blackface var vanlig i minstrelshows, musikalske varietéforestillinger, i det rasedelte USA fra rundt 1840 og hundre år framover. Også enkelte svarte artister opptrådte med ansiktsmaling. Skikken spredte seg til flere land, blant annet til Storbritannia der tradisjonen holdt seg lenger enn i opphavslandet.Strausbaugh, John (2006), Black Like You: Blackface, Whiteface, Insult and Imitation in American Popular Culture, Jeremy P. Tarcher / Penguin,
Blackface-utkledning er også benyttet i spillefilmer som En nasjons fødsel (1915, som samtidig hyllet Ku Klux Klan),D. W. Griffith: The Birth of a Nation (1915) på YouTube Jazz-sangeren (1927),Al Jolson i blackface-sminke, krøllete parykk og hvite hansker synger Mammy fra The Jazz Singer 1927 Mammy (1930), Swing time (1936), Swanee River (1939), Babes on Broadway (1941), Holiday Inn (1942), Al Jolson (1946), Bamboozled (2000) og Dear White People (2014).
De siste årene har sminken og rollefiguren blitt oppfattet som et rasistisk symbol på hvites historiske undertrykkelse og latterliggjøring av folk med mørk hud. I dag er derfor blackface-maske ansett som upassende og uakseptabelt i vestlig underholdningskultur, også når det gjelder satire.Kendall Trammell, CNN, 20. september 2019; Brownface. Blackface. They're all offensive. And here's whyBethonie Butler, The Washington Post, 25. juni 2020: Blackface has long been an issue in comedy. Look no further than ‘Saturday Night Live’ for proof.nrk.no 8. desember 2020: NRK om «blackface»-debatten: Vil ikkje fjerne frå det historiske arkivet
Svartmalte rollefigurer i minstrels, amerikanske varietéforestillinger Svartmalte ansikter var vanlige i amerikansk teater og populærkultur fra omkring 1840 og hundre år framover. Minstrels inneholdt en blanding av musikkinnslag og sketsjer der skuespillere, komikere, musikere og dansere kunne opptre i overdreven teatersminke og komiske kostymer i stereotypiske, komiske og tildels groteske karikaturer av rollefigurene afroamerikanere. Rollefigurene var gjerne slaver og plantasjearbeidere, moteløver i byene eller uskjønne kvinner. thumb|Klovnen Jim Crow framstilt tidlig på 1830-tallet på et notehefte med musikken til Jump Jim Crow, en komisk sang og dans som innledet den populære minstreltradisjonen der artister etterapet negre ved hjelp av svartmalte ansikter og lattervekkende kostymer. Jim Crow har blitt brukt som kallenavn for raseskille siden 1837.
I 1829 framførte den hvite artisten Thomas Dartmouth «Daddy» Rice (1808-1860) den komiske sangen og dansen Jump Jim Crow iført «negersminke». Han hadde fillete klær og brukte karikert språk og karikerte bevegelser. Rollefiguren skal ha vært inspirert av Jim Crow, en legendarisk luring i slavekulturen, og av en konkret afroamerikaner med fysisk funksjonshemning. Crow, «kråke», hadde dessuten vært nedsettende kallenavn for svarte mennesker siden 1700-tallet. I Disneys tegnefilm om sirkuselefanten Dumbo fra 1940 forekommer det derfor en flokk karikerte kråker med menneskelige egenskaper som gjenspeiler stereotypiene om afroamerikanere som dumme, skrytete og ufrivillig morsomme.
Rice gjorde Jim Crow-sangen, -dansen og -figuren svært populær og regnes som «minstrelshowenes far». Rollekarakteren ga også opphav til betegnelsen Jim Crow-lovene, raseskillelovene som ble innført i flere amerikanske stater fra 1876 til 1965 etter prinsippet om at etniske grupper skulle være «likestilte, men atskilte».
Sjangeren og formen kan ha oppstått ut fra en oppriktig fascinasjon for den levende musikkulturen i afroamerikanske slavemiljøer, men også for å ufarliggjøre den svarte befolkningen for et hvitt publikum. Humoren kan ha dempet bekymringen for at frigitte slaver etter den amerikanske borgerkrigen 1861–1865 skulle kunne foreta et masseopprør og overta makten.YouTube-videoen Blackface: a cultural history of a racist art form (video fra 2018)
Minstrelforestillingene skapte en rekke komiske og rasistiske rollefigurer. I minstrel-sketsjene kunne den usofistikerte landarbeideren Jim Crow også opptre sammen med for eksempel rollekarakteren Zip Coon, en mer veltilpasset, svart jålebukk fra byen.Om Zip Coon og andre komiske rolleskikkelser i den rasistiske minstrel-tradisjonen
Lyshudede skuespillere, sangere og dansere brukte svidd kork og senere farge eller skokrem for å sote huden og tegne opp brede lepper. Det ble også benyttet mørkebrun teatersminke, på norsk kalt «negersminke».[]
I tillegg kledte skuespillerne seg ut i parykker med svart, oftest kort, krøllete hår, eller de farget sitt eget hår og bustet det til. Hvite hansker og slitte eller overdrevne finklær skulle understreke klassetilhørigheten og den latterlige framtoningen som barnlig livsglade, uintelligente og innbilske klovner.
Utøvere og bruk i filmer thumb|Minstrelartister i en treningsleir for afroamerikanske soldater i Louisville i Kentucky i 1918. To av underholderne, som alle selv er svarte, stiller i tradisjonell «blackface». thumb|Den amerikanske sangeren Al Jolson i ikonisk «blackface»-framtoning i filmen Rhapsody in Blue fra 1945.Al Jolson i «blackface»-sminke synger Swanee i Rhapsody in Blue 1945 I ettertid har karikert «negersminke» blitt kritisert som uttrykk for fortidens ekstreme rasisme i samfunn med en hvit maktelite, og bruken er i dag politisk ukorrekt. Andre har påpekt at svartmalte ansikter var en uskyldig teaterkovensjon innenfor den folkelige minstrel-sjangeren, og at Jolson støttet svarte artister mer enn de fleste av hans hvite kolleger gjorde.2015: Sig Seidenman, Owings Mills: Al Jolson was no racistCharles Musser 2011: Why Did Negroes Love Al Jolson and The Jazz Singer?: Melodrama, Blackface and Cosmopolitan Theatrical Culture
Minstrelartister i «blackface» var hovedsakelig hvite. På 1860-tallet begynte imidlertid også enkelte svarte musikere å opptre med malte ansikter og klovnemunn. Grunnen var at minstrel-sjangeren var den mest populære underholdningen i samtiden og den eneste muligheten artistene hadde for spillejobber. Den komiske sminken skulle dessuten behage, og berolige, publikum.
I D.W. Griffiths over tre timer lange storfilm Birth of a Nation) fra 1915 ble alle de viktige svarte rollene spilt av hvite skuespillere sminket i «blackface». Filmen bygger på det rasistiske skuespillet The Clansman fra 1905 og handler om en sørstatsfamilie under og like etter borgerkrigen. En nasjons fødsel var teknisk nyskapende, men førte til at Ku Klux Klan gjenoppstod som en høyreekstrem organisasjon rettet mot raseblanding, afroamerikanere, katolikker og jøder. På grunn av kritikken filmen fikk for sitt rasisistiske innhold, sluttet man etter dette å bruke «blackface» i seriøse spillefilmer.
Sangeren og skuespilleren Al Jolson (1886–1950) var den mest kjente av amerikanske underholdningsartister som opptrådte med svartmalt ansikt. Han ble omtalt som The World's greatest entertainer i reklamen og spilte hovedrollen i det som regnes som den første lydfilmen, The Jazz Singer fra 1927. Jolson mottok i 1950 Medal of Merit for sin patriotiske innsats som underholder for amerikanske soldater under andre verdenskrig. Mens mange i ettertid betrakter karikert «negersminke» som del av datidens rasediskriminering i USA, har enkelte hevdet at Jolson gjennom sine sentimentale slagere og sin bruk av «blackface» tvert imot ville vise solidaritet med den svarte befolkningen i landet.
Bruken av svartmalte ansikter ebbet ut som sceneunderholdning i USA på 1920-tallet, men fortsatte i filmmusikaler fra Hollywood, i radio og TV, til inn på 1940-tallet, og i sjeldnere tilfeller til 1970-tallet.Henki Kolstad utkledt som svarmalt «negerkonge» synger Torbjørn Egners barnevise «Vesle Hoa» i NRK Fjernsynet i 1967 Stjerner som Bing Crosby,Bing Crosby sminket i «blackface» synger It Must Be True 1932Musikalnummeret Bing Crosby i blackface i musikalnummeret Abraham av Irvin Berlin i Holiday Inn i 1942 Judy Garland,Judy Garland sminket som «negerpike» synger Swing Low Sweet Chariot 1938 Frank Sinatra, Fred Astaire og mange andre opptrådte med ansiktssminke i enkeltstående, ofte nostalgiske sang- og dansenumre som hyllet minstreltradisjonen. I noen scener er det humoristiske poenget at hvite blir lurt av svartmalte ansikter fordi alle svarte ser like ut. Fram til 1950-tallet ble svarte gjerne framstilt uten nyanser som naive og umodne, ubekymrede, late, løgnaktige og overtroiske, og ikke minst med en medfødt, nærmest dyrisk hang til sang og dans.
«Blackface»-sminke, særlig uten de overdrevne leppene, har i noen grad levd videre i USA og andre land som uskyldig moro for hvite barn og voksne som kler seg ut som afrikanere, arabere eller andre mørkhudede til karneval, fester, amatørteater eller Halloween.
Holdninger forandret seg, og bruk av blackface kunne møte en kritikk som utøverne ikke hadde forutsett. Det mest berømte eksempelet på mislykket blackface i Sverige var Alice Babs fremtreden i filmen Resan till dej fra 1953. I filmens hovednummer Fjärran Sol och Måne er Babs helt svart fra topp til tå. Hennes sang handler om at hennes høyeste ønske er å få hvit hud. Datidens filmalmendere reagerte sterkt mot disse deler av teksten.Svensk Filmdatabas, Resan till dej (1953), läst 2020-07-13
Det er også eksempler på bruk av mer eller mindre komisk «negersminke» i norsk underholdning. I den danske familiefilmen Far til fire og ulveungerne fra 1958 opptrådte den norske barnestjernen Grethe Kausland som halvnaken, brunmalt «negerpike» i sangnummeret «En sort, lille neger fra Afrika».[https://www.youtube.com/watch?v=NotEbW10iVI Far til fire og ulveungerne (1958) - «En sort lille nigger» med Ole Neumann og Grethe Nielsen Kausland (filmklipp på YouTube)] Samme artist hadde også mørk ansiktssminke da hun imiterte Sammy Davis jr. i 1977.Grethe Kausland som Dag Frøland og Sammy Davis jr. (filmklipp på YouTube)
Senere fordømmelser som rasistisk stereotypi thumb|Scenebilde fra den amerikanske filmkomedien Oh, Susie, Be Careful fra 1919. Til høyre er skuespilleren Earle Rodney sminket i «blackface» i rollen som svart hushjelp og barnepasser i en hvit familie, en såkalt Mammy eller Mammie, en Sørstats-karikatur som i dag blir ansett som rasistisk.Jim Crowe Museum of Racial Memorabilia: The Mammy Caricature Det har lenge vært vanlig med stereotypiske framstillinger av ikke-hvite etniske grupper i amerikansk underholdningskultur. I filmer og populærkultur hadde afroamerikanere fram til 1960-tallet som regel bare biroller som hushjelper og arbeidsfolk. Enten de ble spilt av sminkede hvite eller av svarte, ble disse rollefigurene framstilt uten nyanser.
Da minstrelsjangeren ble umoderne utover på 1900-tallet, forsvant bruken av «blackface» i profesjonell underholdning. En annen grunn var at flere oppfattet tradisjonen som en rasistisk etterlevning fra slavetiden og raseskillepolitikken.Lott, Eric (1993), Love and Theft: Blackface Minstrelsy and the American Working Class, New York: Oxford University Press, ISBN 0195078322