Den sino-vietnamesiske grensekonflikten 1979–1990, ofte referert til som den andre sino-vietnamesiske krig, var en serie grensetrefninger mellom Kina og Vietnam fra 1979 til 1990.
Når kinesiske tropper trakk seg tilbake fra Vietnam mars 1979 etter en måned lang krig, okkuperte Kina omtrent 60 kvadratkilometer av vietnamesisk land.Edward C. O’Dowd, side 91 I noen områder, som ved Huu Nghi Quan nærheten av Lang Son, okkuperte Kina områder som var uten militær verdi, men en symbolsk nøkkelverdi. Andre steder okkuperte Kina militært strategiske posisjoner.Nayan Chanda, "End of the Battle but Not of the War", side 10
Den kinesiske okkupasjonen av små områder inne i Vietnam, samt enkelte grenseraid utført hovedsakelig av Kina, førte til en serie trefninger mellom de to landene. Grensekonflikten strakte seg over tidsrommet 1979-1990, og kulminerte i årene 1984-1985.François Joyaux, side 242 Til slutt var flesteparten av de kinesiske styrkene trukket ut av Vietnam, enten på grunn av vietnamesisk motstand, eller taktiske beslutninger. Unntaket var noen åser i det nordvestlige Vietnam, som Kina klarte å holde på. Til slutt trakk Kina sine styrker ut også herfra, og med det endte den lange grensekonflikten. Ved begynnelsen av 1990-tallet kollapset Sovjetunionen, og forholdet mellom de to landene vendte da gradvis tilbake til det normale.
Under hele konflikten forsøkte Kina å forhandle med Sovjetunionen angående Kambodsja-spørsmålet. Ettersom Sovjetunionen og Vietnam var nære allierte, hadde de kinesiske lederne tro på at Sovjetunionen kunne ha innflytelse på Vietnam, og om forhandlingene lykkes kunne dette gå i Kinas favør. Imidlertid klarte ikke Kina å vinne Sovjetunionen for sin sak, og generalsekretær Gorbatsjov kalte for normalisering i forbindelsene mellom Kina og Vietnam.
Konflikten begynner
I 1978 invaderte Vietnam Kambodsja etter en serie grenseepisoder. Etter to uker var landet falt i vietnamesiske hender. I et forsøk på å tvinge Vietnam til å gi slipp på Kambodsja, forsøkte Kina å invadere Vietnam, men sannsynligvis på grunn av de store tapene trakk de seg tilbake igjen etter en måned. Fra tidlig 1980 gjennomførte Vietnam offensiver for å bekjempe Røde Khmer, som holdt til langs grensen mellom Kambodsja og Thailand. Kina forsøkte å legge press på Vietnam på forskjellige måter, deriblant at de trente om lag 5000 soldater for hmong i provinsen Yunnan i LaosJohn McBeth, "Squeezing the Vietnamese", Far Eastern Economic Review, 19 desember, 1980, side 9, som Vietnam og Laos var i konflikt med. Kina forsøkte også å true Vietnam gjennom militære aktiviteter langs grensen mellom de to landene. Men Vietnam hadde økt sine menneskelige styrker stasjonert ved grensen, og Kina hadde ikke lenger fordel av kampanjen de gjennomførte februar–mars 1979.
I juni 1980 penetrerte vietnamesiske styrker inn i Thailand i et forsøk på å innhente Røde Khmer-geriljaer som hadde plassert seg i Thailand.Carlyle A Thayer Kina følte nå at de måtte iverksette tiltak for å bistå sine allierte Thailand og Røde Khmer. Etter ordre bombet dermed kinesisk artilleri vietnamesisk territorium fra 28. juni til 6. juli i provinsen Cao Bang. Angrepet var ikke rettet mot strategiske militære mål og hadde gav ingen utfall for Kina verken militært eller politisk, men var ment som et avskrekkende middel. Kina forsøkte å presse Vietnam til å innstille sine handlinger i Kambodsja gjennom å skape en konflikt mellom de to landene. Denne konflikten skulle komme til å vare i 10 år.
1981: De første trefningene
I mai 1981 brøt uventet en voldsom konflikt ut da kinesiske tropper rykket inn i og erobret en smal landstripe i distriktet Cao Loc, Lang Son-provinsen, kjent som «Hill 400». Kina angrep også strategiske støttepunkter i Vi Xuyen, Ha Tuyen. Krigshandlingene ble svært blodige, hvor hundrevis av mennesker ble drept på begge sider.
Som gjengjeldelse ble vietnamesiske tropper sendt inn i Guangxi-provinsen i Kina og gjennomførte en rekke raid. Vietnams folkehær angrep også den kinesiske byen Mengdong. Kina svarte med et militært angrep på de vietnamesiske styrkene som befant seg i Guangxi, og hevdet å ha drept 300 vietnamesiske soldater i løpet av slagene.
Til tross for det plutselige utbruddet av en intens krig, hadde ikke Kina mulighet til å trappe opp konflikten, men derimot bare å bruke styrkene som allerede var stasjonert langs grensen. Kinas kutt i forsvarsbudsjettet gjorde en storstilt mobilisering umulig. Vestlige observatører har hevdet følgende:
«Selv om spenningene på grensen økes, er Kina knapt i stand til å "lære Vietnam en lekse". Prisen, som vil være menneskelige tap, penger og politisk prestisje, er for dyr for Kina. Særlig i Vietnam har antall styrker økt jevnlig ved grensen. Vietnam har fått en klar fordel når det kommer til utstyr.»
Analytikere har påpekt at siden Kina kuttet det militære budsjettet, ville ikke situasjonen tillate dem å gjennomføre en storstilt invasjon av Vietnam, selv om landet riktignok truet med nettopp dette. Men til tross for denne tydelige ulempen, avslo kinesiske ledere et vietnamesisk forslag om en våpenhvile. On January 2nd, the Vietnamese Foreign Ministry proposed a cease-fire to mark new year celebrations. This proposal was rejected by Chinese officials on the 20th.
1983: Kina garanterer for Thailand
I februar 1983 drog den kinesiske forsvarssjefen Yang Dezhi til Thailand. Under oppholdet gjorde han det klart at Kina ville assistere Thailand dersom de ble truet av Vietnam. Vietnam registrerte at den kinesiske lederen mente alvor, og forsøkte å tilfredsstille Kina ved å trekke noen enheter ut fra Kambodsja. Det var ikke store antall soldater som ble sendt hjem, og Kina var ikke fornøyd før Vietnam trakk seg helt ut. Dermed stoppet kompromissene, og senere på året overkjørte vietnamesiske tropper Phnom Chat, en av Røde Khmers baser som nettopp var blitt gjenoppbygget med kinesisk hjelp. Selv når geriljaene trakk seg over grensen til Thailand, fulgte de vietnamesiske troppene etter. Flere massive angrep ble rettet mot retirerende geriljaer, noe regjeringen i Bangkok anså som en sikkerhetspolitisk trussel. Dermed ble store antall thailandske tropper mobilisert til den thailandsk-kambodsjanske grensen, i håp om at dette ville tvinge Hanoi til å legge om sin politikk. Denne mobiliseringen hadde ingen avskrekkende effekt, og Vietnam fortsatte sin fremgang som før. Flere ganger hendte det at styrkene til de to landene kom i direkte kamphandlinger med hverandre.
Kina reagerte på krisen som hadde oppstått ved å la artilleriet sitt hamre løs på vietnamesisk territorium i fire dager. Like etterpå ble det rapportert at 16 vietnamesiske soldater ble drept i Yunnan-provinsen. Samtidig begynte for alvor Thailand å gjengjelde de vietnamesiske angrepene.
Kinas reaksjon ble av vestlige observatører sett på som en «symbolsk offensiv».Thayer - The Sino-Vietnamese Border War Ifølge Indokina-korrespondenten Nayan Chandas analyse, var den kinesiske militære aksjonen mer som en utøvelse av symbolisme enn noe annet, og minnet om et halvhjertet forsøk på å opprettholde dets troverdighet som regional fredsbevarer. Chanda konkluderte følgende:
1984: Konflikten kulminerer
6. april 1984 angrep Kina Vietnam ved Lang Son. Kina uttalte at det var for å støtte Røde Khmer-styrkene i Kambodsja. Det kinesiske angrepet var omfattende, og flere bataljoner tok i løpet av dagen kontrollen over byen. Til tross for den store styrken, ble de slått tilbake neste dag av et storstilt vietnamesisk motangrep.Edward C. O’Dowd, side 98
Kina forberedte seg på å angripe Vietnam igjen, denne gangen på et terreng som Kina kunne dra fordel av. Klokken 05:00 den 28. april krysset 14 kinesiske korps elven Lot i distriktet Ha Giang, inn på vietnamesisk territorium. Kina åpnet et intenst bombardement, deretter invaderte de vietnamesisk territorium med 49 divisjoner. Området de angrep er et område med flere høyder, som ble strategisk viktige ved bruk av artilleri. Siden kineserne angrep så tidlig på morgenen, ble de vietnamesiske styrkene tatt på senga. Kina var rask i å erobre flere åstopper, og brukte disse posisjonene til å angripe de vietnamesiske styrkene med artilleri. Til tross for en tilsynelatende håpløs situasjon, ble ikke de vietnamesiske styrkene evakuert med det første, og et kinesisk øyevitne har påpekt at "disiplinen deres var utrolig". I løpet av kampene begynte kineserne å gå tom for ammunisjon til kanonene, og vietnameserne kunne dermed gjenerobre en av åsene. Her ble de hardeste kampene utkjempet, men snart fikk kineserne nye leveranser med ammunisjon og begynte å skyte igjen. Til slutt måtte de vietnamesiske styrkene trekke seg ut.Ziwei Huanji
I etterkant av kampene, gav den kinesiske kommandoen klarsignal for at vietnameserne kunne gå inn i området med mindre enn 50 menn, utstyrt med Røde Kors-flagg, for å hente ut de falne soldatene. Ifølge kinesiske øyenvitner, dukket det opp 60–70 vietnamesere, uten Røde Kors-flagg. Kineserne hevder dermed at de åpnet ild, tok livet av alle vietnameserne og brente likene med flammekastere.
Kineserne erobret åser om lag 2,5 km inne på vietnamesisk territorium. Stillingen deres var beskyttet av klipper, skog og elver i det sørlige Thank Thuy. Vietnam forsøkte å gjenerobre åsene, men kampene stoppet den 15. mai, da det vietnamesiske angrepet ble tvunget til å stoppe på grunn av Kinas strategiske bruk av artilleri som gjorde en fremrykking oppover åsene umulig. Vietnam forsøkte også i juli å gjenerobre åsene, men lyktes ikke da heller. I august rapporterte amerikanske etterretningskilder at Vietnam hadde lidd et nederlag, og at landet ikke hadde lyktes i å gjenerobre de tapte posisjonene. Imidlertid hevdet offisielle vietnamesiske kilder at selv om Vietnam hadde mistet noe land, hadde man lyktes i å desimere ett kinesisk regiment og ni bataljoner, og "sette ut av spill" 5,500 kinesiske tropper.
Dermed hadde Kina fått et fotfeste inne på vietnamesisk territorium, og en frontlinje på ca. 11 km ble opprettet inne i Vietnam. Til tross for suksessen avanserte kineserne aldri mer enn 5 km inn i Vietnam. Dette var en av de største trefningene i løpet av grensekonflikten. Slagene krevde store menneskelige tap for begge sider, og det estimeres av en tredje part at Kina mistet rundt 2000 soldater, mens de vietnamesiske tapene lå på rundt 5000.Xiaobing Li, trang 260 De eksakte tapstallene forblir vanskelige å fastslå.
Som et svar på den kinesiske aggresjonen, gjennomførte Sovjetunionen for første gang militære flåteøvelser med Vietnam, og de øvde på en eventuell landgang. Kina svarte med samme mynt, og gjennomførte lignende øvelser selv. Til tross for faren for eskalering, valgte Vietnam å ikke mobilisere flere soldater til fronten. Årsaken til dette var ifølge en vietnamesisk minister at en mobilisering ikke var nødvendig da grensevakten og lokal milits kunne håndtere eventuelle videre infiltrasjoner.
Begge parter gav hverandre skylden for kulmineringen som fant sted. Kina hevdet at Vietnam hadde fremprovosert trefningen for å sabotere en eventuell normalisering av forholdet mellom Kina og Sovjetunionen. Imidlertid er det ganske sikkert at en vietnamesisk infiltrasjon i Thailand var den utløsende årsaken.
1985: Beskytningen av Vi Xuyen-distriktet