Babylon var en akkadisk bystat opprettet i 1867 f.Kr. i oldtidens Mesopotamia. Levningene finnes i dagens provins Babil i Irak, utenfor provinsens hovedstad Al-Hilla, omkring ti mil eller 85 km sør om dagens Bagdad. Alt som gjenstår av den opprinnelige kjente byen fra oldtiden i dag er en høyde (eller tell) av knuste leirmurstein fra bygninger og andre bruddstykker på den fruktbare sletten mellom elvene Tigris og Eufrat. Byen i seg selv ble bygd på Eufrat, og var delt i to like store deler på elvens venstre og høyre bredde med bratte demninger som holdt ute elvens sesongmessige oversvømmelser.
miniatyr|venstre|Babylons murer. Tilgjengelige historiske kilder antyder at Babylon i begynnelsen var en liten by som hadde oppstått på begynnelsen av tredje årtusen f.Kr. Byen fikk en blomstring og fikk sin uavhengighet med framgangen til det første amorittiske babylonske dynasti i 1894 f.Kr. Ved å hevde at byen var etterfølger av oldtidens Eridu, overgikk byen Nippur som den «hellige byen» i Mesopotamia på den tiden da en amorittisk konge ved navn Hammurabi først opprettet det kortvarige babylonske rike. Det ble raskt oppløst ved hans død og Babylon tilbrakte lange perioder under assyriske, kassittiske og elamittisk overherredømme. Babylon ble igjen setet for det nybabylonske rike fra 612 til 539 f.Kr. som ble opprettet av kaldeanere (et område i det sørlige Mesopotamia) og deres siste konge var en assyrer. Dette var byens andre storhetstid. Nebukadnesar II gjennomførte en omfattende ombygging av Babylon på 500-tallet f.Kr. Fra denne tid hører Babylons legendariske byggverk. Babylons ytre murer innringet et område på 850 ha, hvorav omkring 300 ha utgjorde de indre bydeler. De hengende hager i Babylon var en av verdens syv underverker i den antikke verden, i henhold til grekerne. Etter at Babylon falt, kom det under overherredømmet til henholdsvis persiske Akamenide-dynastiet, Selevkide-riket, Partia, Romerriket og Sasanideriket.
Med bakgrunn i det babylonske fangenskap på 500-tallet f.Kr. gjorde jødene Babylon til en metafor for samfunnets forfall. Babels tårn, som omtales i Det gamle Testamentets Første Mosebok, Nettbibelen: Første Mosebok 11 var en omtrent 100 meter høy trappepyramide i Babylon (Babel er hebraisk for Babylon). I Bibelen blir det storstilte byggverket en fortelling om menneskenes hovmod overfor Gud, og hvordan de fikk forskjellige språk ved at de ble spredt fra Babel og utover verden. Den negative holdningen til Babylon gjenfinnes også i Det nye testamente, der Johannes' åpenbaring omtaler Babylon den store, en ridende skjøge som innvarsler de siste tider. "Babylon den store" symboliserte trolig Romerriket, som truet jødenes selvstendighet da Johannes' åpenbaring ble skrevet. Etter reformasjonen ble skjøgen av enkelte omtolket til den katolske kirke.
Apostelen Peter nevner «menigheten i Babylon», men det er forskjellige meninger om hvorvidt han mente Babylon eller brukte «Babylon» som et oppnavn på det hedenske Roma. I det første århundre var Babylon anvendt som navn på Roma — for eksempel i jødisk-kristne skrifter som Johannes' åpenbaring, 2 Baruk og 4 Esra. Det antikke Babylon var på Peters tid begynt å gå til grunne. Det er også lite som tyder på at Peter skal ha skrevet fra den lille militærkolonien Babylon i datidens Egypt.
I de følgende århundrer begynte landskapet å forandre seg til et øde sumpområde, og til sist ble byen fullstendig forlatt. I dag er stedet viktig arkeologisk og historisk sett. I 2019 ble Babylon oppført på Unescos verdensarvliste.
Navnet miniatyr|Modell over Babylon. Den greske formen Babylon (Βαβυλών) er en tilpasning av akkadiske Babili. Det babylonske navnet som det var på 1000-tallet f.Kr. hadde blitt endret fra et tidligere Babilli tidlig på 2000-tallet f.Kr. i betydningen «Guds port» eller «Guds porthvelving» (bāb-ili) ved populær eller falsk etymologi.Edzard, Dietz Otto (2004): Geschichte Mesopotamiens. Von den Sumerern bis zu Alexander dem Großen, Beck, München, s. 121. Det tidligere navnet Babilla synes å være en tilpasning av en ikke-semittisk kilde av ukjent opprinnelse eller mening.Jakob-Rost, Liane; Marzahn, Joachim (1990): Babylon, red. Staatliche Museen zu Berlin. Vorderasiatisches Museum, (Kleine Schriften 4), 2. Auflage, Putbus, s. 2
I den hebraiske Bibelen opptrer navnet som בָּבֶל (Babel; tiberiansk hebraisk: בָּבֶל, Bavel; gammelsyrisk: ܒܒܠ, Bāwēl), tolket i Første Mosebok (11:9) Nettbibelen: Første Mosebok 11:9 : «Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.» til å bety «forvirring» (av språk), fra verbet בלבל, bilbél, «å forvirre».
En del forskere, blant annet lingvisten I. J. Gelb, har foreslått at navnet Babil er et ekko av et tidligere navn. Herzfeld skrev om Bawer i Iran, som var angivelig grunnlagt av Jamshid; navnet Babil kan være et ekko av Bawer. David Rohl hevder at det originale Babylon kan identifiseres med Eridu. Bibelens Første Mosebok 10 indikerer at Nimrod var den opprinnelige grunnleggeren av Babel (Babylon).Nettbibelen: Første mosebok 10:8-10 : «Kusj ble far til Nimrod. Han var den første som ble mektig på jorden. Han ble en mektig jeger for Herrens ansikt. Derfor heter det: «Som Nimrod, en mektig jeger for Herrens ansikt.» Kongedømmet hans omfattet først Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear.» Joan Oates hevder i sin bok Babylon at navnets gjengivelse som «Gudenes port» ikke lenger er akseptert blant moderne forskere.Oates, Joan (1986): Babylon, Thames & Hudson
Historie miniatyr|Fra utgravingene av Babylon En indikasjon på Babylons tidlige eksistens kan være en senere skrifttavle som beskriver styret til Sargon av Akkad (ca. 2200-tallet f.Kr. kort kronologi). Den såkalte «Weidner-krøniken» hevder at det var Sargon selv som erobret Babylon «foran Akkad» (ABC 19:51). En annen senere krønike hevder likeledes at Sargon «gravde opp leira fra Babylons avgrunn, og gjorde en motpart til Babylon ved siden av Agade» (ABC 20:18–19). Van de Mieroop har dog foreslått at disse kildene kan referere til en langt senere Sargon II fra det nyassyriske rike framfor Sargon av Akkad.Dalley, Stephanie (2005): «Babylon as a Name for other Cities Including Nineveh» (PDF), Uchicago.edu, i: Proceedings of the 51st Rencontre Assyriologique Internationale, Oriental Institute SAOC 62, s. 25–33
En gang rundt 1800-tallet f.Kr. var det meste av Mesopotamia okkupert av amorittene, nomadiske stammer fra vest som snakket semittiske språk som akkadierne i Babylonia og Assyria, men som ikke drev jordbruk som dem, men foretrakk å drive sauer og geiter. Over tid ble amorittiske kornhandelsfolk stadig mer dominerende og etablerte deres egne uavhengige dynastier i flere mesopotamiske bystater, mest kjent var Isin, Larsa og Babylon.«Amorites», Jewish Encyclopedia
Forsøk på datering i klassisk tid miniatyr|300px|Babylonsk område ved Hammurabis tiltredelse i 1792 f.Kr. og ved hans død i 1750 f.Kr. Ktesias, som er sitert av Diodorus Siculus og i Georgios Synkellos' Chronographia, hevdet å ha tilgang til manuskripter fra babylonske arkiver som daterte grunnleggelsen av Babylon til 2286 f.Kr. av en Belos (Βῆλος) som styrte som Babylons første konge i femtifem år.Sayce, Archibald (1888): Records of the Past, 2nd series, Vol. 1, s. 11. En annen figur er fra Simplikios Simpl. ad Arist De Caelo. ii. 503A) som nedtegnet at Kallisthenes på 300-tallet f.Kr. reiste til Babylon og oppdaget astronomiske observasjoner på kileskrifttavler som strakte seg tilbake i tid 1903 år før Aleksander den store erobret Babylon i 331 f.Kr. En tilsvarende figur er funnet hos Berossos, som i henhold til Plinius den yngre, N.H. vii. 57 hevdet at astronomiske observasjoner påbegynt ved Babylon 490 år før gresk tid av Phoroneus, og følgelig i 2243 f.Kr. Stephanos av Byzantium skrev at Babylon ble bygd 1002 år før datoen (gitt av Hellanikos av Lesbos) for beleiringen av Troja (1229 f.Kr.), noe som vil datere Babylons grunnleggelse til 2231 f.Kr.Rawlinson, George: The Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World, Vol. 4, s. 526-527. Alle disse forsøksvise dateringene plasserer Babylons grunnleggelse på 2200-tallet f.Kr., men ettersom man har tolket kileskifter i de seneste århundrene har man imidlertid ikke funnet noen nedtegnelser som bekrefter påstandene fra klassisk tid.
Gammelbabylonsk periode Det første babylonske dynasti ble etablert av en amorittisk høvding ved navn Sumu-abum i 1894 f.Kr. Han erklærte uavhengighet fra nabobyen Kazallu, og er kreditert for opprettelsen av Babylon. Amorittene var ikke hjemmeværende i Mesopotamia, men var delvis nomadiske semittiske innflyttere fra landene i vest. Babylon kontrollerte lite av de omgivende landområdene før det ble en hovedstad i Hammurabis rike et århundre senere (styrte 1792–1750 f.Kr.). Hammurabi er kjent for sitt storslagne lovarbeid for Babylonia, og Hammurabis lover fikk en varing innflytelse på den juridiske forståelse. Byen Babylon fortsatte å være hovedstaden for regionen som ble kjent som Babylonia. Hammurabis rike ble raskt oppløst etter hans død, skjønt det amorittiske dynastiet forble ved makten fram til 1595 f.Kr.Se Kronologi for oldtidens nære Orient for diskusjon om datering av hendelsene i 2. millennium, inkludert herjingen av Babylon. da det ble veltet av hettittene som invaderte fra Anatolia.
Som følge av hettittenes herjing av Babylon invaderte kassittene, angrep og overtok byen, opprettet et styrende dynasti som varte i 435 år fram til 1160 f.Kr. Byen fikk nytt navn og ble hetende Karanduniasj i denne perioden. Kassittene hadde sin opprinnelse i Zagrosfjellene i dagens Iran, nordøst for Mesopotamia. Imidlertid ble kassittiske Babylon selv underlagt av Elam og Assyria, begge nasjonene blandet seg ofte inn eller kontrollerte Babylon direkte i den kassittiske perioden. Den assyriske kong Tukulti-Ninurta I tok tronen i Babylon i 1235 f.Kr. og ble den første innfødte mesopotamer som styrte der.
Det har blitt beregnet at Babylon var den største byen i verden fra rundt 1770 til 1670 f.Kr., og på nytt mellom ca. 612 og 320 f.Kr. Den var kanskje den første byen som oppnådde en befolkningsstørrelse på over 200 000 beboere.Chandler, Tertius (1987): Four Thousand Years of Urban Growth: An Historical Census, St. David's University Press. ISBN 0-88946-207-0. Se kapittel «Historical urban community sizes» (via web.archive.org).
Den assyriske periode miniatyr|Sankerib av Assyria i løpet av hans babylonske krig, relieff fra hans palass i byen Nineve. Gjennom hele tiden til det nyassyriske rike i tiden 911 til 608 f.Kr., var Babylonia under assyriske overherreherredømme eller under direkte assyrisk kontroll. I løpet av styret til Sankerib av Assyria var Babylonia i tilstand av stadige opprør som ble ledet av Mushezib-Marduk, og undertrykt kun ved den fullstendige ødeleggelsen av byen Babylon. I 689 f.Kr. ble dens murer, templer og palasser rasert, og mur- og steinbitene ble kastet i Arakhtu, havet som den gang grenset til Babylon i sør. Denne hendelsen sjokkerte den religiøse samvittigheten til folket i Mesopotamia; det påfølgende mordet på Sankerib av to av hans egne sønner ble gjort for sone for ugjerningen, og hans etterfølger Asarhaddon gikk hastig i gang med å gjenoppbygge byen slik at han kunne motta sin krone på nettopp dette betydningsfulle stedet. Han gjorde også byen til sin bolig for deler av året. Ved hans død var Babylonia etterlatt til å bli styrt av hans eldste sønn, den assyriske prins Shamash-shum-ukin, som kom til å utløse en borgerkrig i 652 f.Kr. mot sin egen bror og herre Asurbanipal som hersket i Nineve.