Den chilenske uavhengighetskrigen (spansk: La Guerra de Independencia de Chile) var konflikten som ble utkjempet for å selvstendiggjøre deler av det som i dag er Chile, og som da utgjorde Generalkapteinatet Chile (også kjent som Kongeriket Chile) innenfor Visekongedømmet i Peru, fra det spanske styret. Denne krigen var en del av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene, som var en serie selvstendighetskamper i Latin-Amerika som etterfulgte den franske invasjonen av Spania i 1808, som igjen var en del av de europeiske Napoleonskrigene. Denne konflikten hadde dermed militære og politiske forbindelser med de andre selvstendighetskampene på kontinentet, særlig med den argentinske uavhengighetskrigen, og hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de nye søramerikanske landene.
Krigen ble utkjempet mellom uavhengighetssøkende criolloer, som ønsket politisk of økonomisk selvstendighet fra Spania og rojalistcriolloer som ønsket fortsatt stabilitet under spansk styre. Konfliktens begynnelse har tradisjonelt blitt satt til 18. september 1810 og varte til 1821, da spanjolene ble drevet ut av Fastlands-Chile, eller 1826, da de spanske soldatene på Chiloé overga seg og øya ble innlemmet i den chilenske republikken. Landet ble formelt erklært uavhengig 12. februar 1818, og ble formelt anerkjent av Spania i 1840, da landene begynte et fullt diplomatisk samarbeid. Krigen hadde aldri enstemmig støtte blant chilenerne, som ble delt i selvstendighetsforkjempere og rojalister. Det som hadde startet som en elitistisk politisk bevegelse mot koloniherrene endte opp som en fullstendig borgerkrig. Tradisjonelt blir den chilenske uavhengighetsprosessen delt inn i tre deler: Patria Vieja, Reconquista og Patria Nueva; det gamle fedrelandet, gjenerobring og det nye fedrelandet. Etter seieren i Chile fortsatte kampen andre steder på kontinentet, og chilenske styrker var med i José de San Martíns invasjon av Perú i 1820, og fortsatte kampen der helt til også Perú rojalistenes siste befestning i Sør-Amerika, var befridd fra spansk styre.
Bakgrunn thumb|left|Guvernør García Carrasco.
De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene var inspirert av den amerikanske, den haitiske og den franske revolusjonen. De hvite criolloene i Amerika ønsket selvstendighet fra det spanske styret av økonomiske og politiske årsaker.
Ved inngangen til 1808 var Generalkapteinatet Chile en av de minste og fattigste koloniene innenfor det spanske imperiet og ble administrert av Luis Muñoz de Guzmán, en dyktig, respektert og populær kongelig guvernør. I mai 1818 ble det spanske imperiet kastet ut i kaos på grunn av at kongene Karl IV og Ferdinand VII ble styrtet og erstattet av Joseph Bonaparte samt begynnelsen på den spanske uavhengighetskrigen. Samtidig hadde også Chile sine egne politiske problemer. Guvernør Muñoz de Guzmán døde uventet 11. februar og kongen hadde ikke vært i stand til å utnevne en ny guvernør før den franske invasjonen. Etter Juan Rodríguez Ballesteros' korte, foreløpige styre, og ifølge datidens etterfølgelseslover, ble stillingen krevd og overtatt av den mest erfarne militærkommandanten, som var brigader Francisco Antonio García Carrasco.
García Carrasco overtok stillingen som Chiles guvernør i april, og i august ankom nyhetene om Napoléons invasjon av Iberia og om opprettelsen av den øverste sentraljuntaen, som skulle styre imperiet i fraværet av en legitim konge. I mellomtiden hadde Ferdinands søster, Carlota Joaquina av Spania, kona til Portugals konge, som da bodde i Brasil, forsøkt å skaffe seg kontrollen over de spanske besittelsene i Amerika. Siden hennes far og bror ble holdt fengslet i Frankrike, regnet hun seg som familiens arving. Visstnok planla hun blant annet å sende hærer for å okkupere Buenos Aires og det nordlige Argentina og å utrope seg selv til Dronning av La Plata.
Brigader García Carrasco var en grov og autoritær mann, som klarte på en relativt kort tid å gjøre seg til en fiende for criolloelitene under hans kommando. Som andre steder i Latin-Amerika hadde det også i Chile vært tidligere selvstendighetsbevegelser, men disse var små og samlet seg i Tres Antonios-sammensvergelsen i 1781. Flertallet av befolkningen var ivrige rojalister, og var delt inn i de som ønsket status quo og støttet opp under kong Ferdinands gudgitte rettigheter (kjent som absolutister) og de som ønsket å utrope Carlota Joaquina til dronning (kjent som carlotister). En tredje grupp besto av de som foreslo at de spanske myndighetene skulle erstattes av en lokal junta bestående av viktige borgere, som kunne utgjøre en provisorisk regjering som skulle styre i fraværet av kongen og et selvstendig Spania (kjent som juntaister).
thumb|left|Mateo de Toro Zambrano.
I 1809 var guvernør García Carrasco involvert i en alvorlig korrupsjonssak – Scorpion-skandalen – som førte til at han mistet all den moralske autoriteten han eller hans myndigheter hadde igjen. Fra det øyeblikket begynt e det å bygge seg opp press for at han måtte gå av. I juni 1810 antok nyhetene om at Napoléon Bonapartes styrker hadde erobret Andalucía og beleiret Cádiz, da den siste befestningen på spansk jord som fremdeles motstod Frankrike, fra Buneos Aires. Videre hadde Den øverste sentraljuntaen, som hadde styrt imperiet de siste to årene, oppløst seg selv til fordel for et regentråd. García Carrosco, som støttet carlotist-gruppa, klarte å gjøre de politiske problemene større ved å bruke vilkårlige og harde midler, som å arrestere flere kjente og framstående borgere under enkle anklager om å ha vært sympatiske overfor junta-idéene uten rettssak. Disse ble deretter deportert til Lima. Blant de arresterte var José Antonio de Rojas, Juan Antonio Ovalle og Bernardo de Vera y Pintado.
Selvstyre-bevegelsen ble inspirert av mairevolusjonen i Argentina, og den spredte seg gjennom hele criollo-eliten. De mislikte de ulovlige arrestene, som sammen med nyhetene om at Cádiz var alt som var igjen av et "fritt" Spania endelig styrket deres motstand mot guvernøren. Brigader García Carrasco ble suspendert og tvunget til å frasi seg stillingen 16. juli 1810. Han ble erstattet av den nest øverste soldaten i landet Mateo de Toro Zambrano, til tross for at en legitim guvernør, Francisco Javier de Elío, allerede hadde blitt utnevnt av den peruanske visekongen.
Grev Toro Zambrano var på alle måter et uortodoks valg. Den åttito år gamle Toro Zambrano var allerede en gammel mann og videre en criollo født i koloniene (i Santiago), og ikke en født i Spania. Umiddelbart etter hans innsettelse i juli begynte juntaistene å forsøke å overtale ham til å opprette en junta. I august ble det kongelige appellrådet (Real Audenciaen) en offentlig lojalitetsed overfor regentrådet foran en stor folkemengde, som presset guvernøren enda mer til å ta en avgjørelse. Etter å ha vært usikker en stund på hvilken part han skulle støtte, godtok Toro Zambrano endelig at det ble holdt et cabildo-møte (byhallsmøte) i Santiago for å diskutere saken. Den oppsatte datoen var 18. september 1810 klokka 11.00.
La Patria Vieja - Det gamle fedrelanet thumb|left|Juan Manuel de Rozas. Den første juntaen Fra begynnelsen av tok juntaistene det politiske initiativet. Like etter at cabildo-rådet var fastsatt, klarte de å utplassere sine medlemmer i komiteen som hadde i oppgave å sende ut invitasjonene, og de kunne dermed manipulere invitasjonslistene til deres egen fordel. Da 18. september-møtet startet dominerte de scenen med ropet "¡Junta queremos! ¡junta queremos!" ("Vi vil ha en junta!"). Grev Toro Zambrano møtte denne folkelige maktdemonstrasjonen ved å gå med på kravene deres ved å plassere hans seremonielle herskerstav på bordet og sa "Her er staven, da den og hersk."
Chiles regjeringsjunta, også kjent som den første junta (av totalt seks regjeringsjuntaer) ble organisert slik at den hadde de samme maktene som en kongelig guvernør. Dens første forholdsregel ble å sverge en lojalitetsed overfor kong Ferdninand VII som den legitime kongen. Grev Toro Zambrano ble valgt til president, og resten av de høyere stillingene ble jevnt fordelt på de ulike partene, selv om den virkelige makta lå hos sekretæren, Juan Martínez de Rozas. Juntaen fortsatte med å gjøre et par konkrete tiltak som lenge hadde vært etterlengtet av koloniens innbyggere, den opprettet et milits for rikets forsvar, erklære handelsfrihet ovenfor alle nasjoner som var alliert med Spania eller var nøytrale, opprettet et enestående tariff på 134% på alle importer (unntatt trykkpresser, bøker og kanoner, som var frigjort for alle toller) og beordret at det skulle opprettes nasjonalkongress for å øke sin representativitet. Til slutt ble det bestemt at valgene av nasjonalkongressens førtito representanter skulle holdes i 1811.
Tre politiske tendenser begynte nå å vise seg: de begeistrede, de moderate og rojalistene. Alle disse gruppene var bestemte på at de var mot selvstendighet fra moderlandet, og forskjellene mellom dem gikk på hvilken grad av politisk selvstyre de ønsket. De moderate (moderatos), ledet av José Miguel Infante, utgjorde majoriteten og ønsket at reformene skulle skje sakte, siden de var redde for at da kongen kom tilbake til makta ville han tro at de ønsket uavhengighet og ville derfor omgjøre alle deres reformer. De begeistrede (exaltados) var den nest viktigste gruppa, og de kjempet for en større grad av frihet ovenfor kongen og at reformene skulle skje fort og kun stoppe før full uavhengighet. Deres leder var Juan Martínez de Rozas. Rojalitene (realistas) var mot alle former for reformer, og ønsket å holde på status quo.
Fram til mars 1811 hadde 36 representanter allerede blitt valgt i alle de større byene, bortsett fra Santiago og Valparaíso. Fram til dette tidspunktet hadde den store politiske overraskelsen vært at i landet andre maktsentrum, Concepción, hadde rojalistene vunnet over Rozas' støttespillere. I resten av landet var resultatene mer eller mindre jevnt fordelt; tolv pro-Rozas-delegater, fjorten anti-Rozas-delegater og tre rojalister ble valgt. Dermed ble Santiago-valget nøkkelen for Rozas' ønske om å holde på makten. Dette valget skulle finne sted 10. april, men før valget kunne holdes brøt det ut et mytteri i byen.
Det såkalte Figueroa-myteriet (Motín de Figueroa) fant sted 1. april 1811, da rojalistobersten Tomás de Figueroa – som regnet valgene som for populistiske – ladet et opprør i Santiago. Opprøret ble slått ned, og obersten ble uten videre arrestert og henrettet. Mytteriet var riktignok vellykket i den forstand at det for en tid ødela for valget, som måtte utsettes. Til slutt ble en nasjonalkongress behørig valgt, og alle Santiagos seks representanter kom fra den moderate gruppa. Ikke desto mindre hadde mytteriet ført til at de politiske vervene ble radikalisert: selv om det var de moderate, som kun ønsket større selvstyre for eliten uten et komplett brudd med Spania, som vant majoriteten av representantene, utgjorde de revolusjonære begeistrede en høyrøstet minoritet som nå ønsket full og øyeblikkelig selvstendighet fra Spania. Det kongelige appellrådet, en gammel støttespiller for det spanske monarkiet, ble oppløst på grunn av dets påståtte "medskyldighet" i mytteriet. For første gang ble ideen om full selvstendighet styrket.
thumb|right|José Miguel Carrera.
Carrera-diktaturet På denne tiden ankom en ung mann med gode forbindelser, José Miguel Carrera, Chile etter ha kjempet i den spanske uavhengighetskampen. Carrera ble fort en del av intrigene til forskjellige ekstremister som planla å frata Martínez de Rozas makta ved makt. Etter to kupp i slutten av 1811 klarte den ambisiøse Carrera å ta makta, og innledet på denne måten et diktatur. Framstående medlemmer av denne regjeringa var Carreras to brødre, Juan José og Luis, samt Bernardo O'Higgins.