thumb|Karl III, som senere fikk tilnavnet den feite Karl den tykke (latin: Carolus PinguisTilnavnet «den tykke» (eller «den feite») ble tillagt ham på 1900-tallet, hans egentlige livvidde er ukjent.; født 13. juni 839, død 13. januar 888) var konge av Alemannia fra 876, konge av Italia fra 879, tysk-romersk keiser (som Karl III) fra 881, konge av Østfranken fra 882, og konge av Vestfranken fra 884. Han ble avsatt fra Østfranken, Lotharingia, og muligens Italia, hvor nedtegnelsene ikke er klare, i 887. Han døde kun noen uker etter at han ble avsatt i januar 888.
Han ble gitt herredømmet over Alemannia i 876 av divisio regnorum (inndelingen) av Ludvig den tyskes kongedømme, han etterfulgte i Italia da hans eldre bror Karloman abdiserte etter å ha blitt gjort arbeidsufør ved et slag. Karl ble kronet keiser i 881 av pave Johannes VIII, hans etterfølgelse til områdene til hans bror Ludvig den yngre det påfølgende året forente hele kongedømmet Østfranken (det senere Tyskland). Da hans fetter Karloman II døde arvet han også hele Vestfranken (det senere Frankrike), og således gjenoppvekket han, om enn kortvarig, det fullstendige karolinske riket, eller Frankerriket, som Karl den store hadde samlet.
Vanligvis betraktet som døsig og uskikket – han er også kjent for å ha hatt en gjentagende sykdom og det er antatt at han må ha lidd av epilepsi – to ganger kjøpte han seg fred fra vikingangrep, inkludert den berømte beleiringen av Paris i 886. Hans samtidens mening om ham var ikke så negativ som den vurdering moderne historikere har gitt av ham.
Ungdom og arv Karl var den yngste av Ludvig den tyskes tre sønner, den første konge av Østfranken, og hans hustru Emma fra Huset Welf. En forekomst av demonisk besettelse er nedtegnet i hans ungdom, hvor det er sagt at han hadde skum rundt munnen før han ble tatt til alteret ved kirken. Dette hadde stor effekt på hans far og han selv, han ble beskrevet som «en meget kristen prins, fryktet gud, med hele sitt hjerte opprettholdt de ti bud, svært from adlød han kirkens bud, sjenerøs i å gi allmisser, praktiserte uavbrutt bønner og salmer, alltid opptatt på å prise Gud».
I 859 ble Karl gjort til greve av Breisgau, et alemannisk grenseområde mot sørlige Lotharingia (i dag et landskap i Baden-Württemberg i Tyskland).Reuter, 72. I 863 gjorde hans opprørste eldre bror Karloman av Bayern|Karloman opprør mot deres far. Året etter slo broren Ludvig den yngre seg med på opprøret, og Karl ble også med. Karloman ble utnevnt som medkonge av Bayern, og i 865 ble den eldre Ludvig tvunget til å dele sine landområder med sine arvinger: Bayern gikk til Karloman; Sachsen (med Franken og Thüringen) gikk til Ludvig; og Alemannia (Schwaben med Raetia) gikk til Karl. Lotharingia ble delt mellom de to yngste brødrene.
Da keiser Ludvig II, også konge av Italia, døde i 875 etter å ha kommet til enighet med Ludvig den tyske om at Karloman skulle etterfølge ham i Italia invaderte Karl den skallede av Vestfranken Den italienske halvøya og fikk seg selv kronet som konge og keiser.AF, 875 (side 77 og n8). Ludvig den tyske sendte først Karl og deretter Karloman selv med en hær bestående av italienske styrker under Berengar av Friuli, deres fetter, til å ta det italienske kongedømmet.MacLean, 70. Dette var dog ikke suksessfullt før Karl den skallede døde i 877.
I 876 døde Ludvig den tyske og arven gikk som planlagt etter et møte i Nördlinger Ries, skjønt Karl mottok mindre av hans del av Lotharingia enn hva som hadde blitt planlagt. I hans dokumenter er Karls regime i Germania datert fra hans arv i 876.
Overtagelse av Italia Brødrene fungerte samstemte og det var ingen krig over delingen av farsarven: en sjelden hendelse i den tidlige middelalderen. I 877 arvet Karloman Italia fra deres onkel Karl den skallede av Vestfranken. Ludvig delte Lotharingia og tilbød en tredjedel til Karloman og en annen tredjedel til Karl. I 878 overga Karloman sin del av Lotharingia til Ludvig, som senere delte den med Karl. I 879 ble Karloman rammet av et slag og han delte sine besittelser mellom sine brødre; Bayern gikk til Ludvig og Italia til Karl. Karl daterte hans regime i Italia fra dette tidspunktet, og fra da av tilbrakte han det meste av sitt regime fram til 886 i hans italienske kongedømme.Wickham, Chris (1981): Early Medieval Italy: Central Power and Local Society, 400–1000 (Macmillan), 169.
I 880 slo Karl seg sammen med Ludvig III av Frankrike og Karloman av Frankrike, samkonger av Vestfranken, i å beleire Boso av Provence i Wien fra august til september, men de klarte ikke å fordrive ham. Provence ble lovmessig en del av det italienske kongedømmet fra 863. I august 882 fikk Karl sendt Rikard justiciaren, greve av Autun, til å erobre byen, noe han gjorde i september og hans hustru og barn til fange og sendte dem i fengsel mens Boso søkte tilflukt i Provence.
Kronet som keiser
Den 18. juli 880 sendte pave Johannes VIII et brev til Guy II av Spoleto for å søke fred, men hertugen ignorerte ham og invaderte Kirkestaten. Paven svarte med å trygle om støtte fra Karl i hans funksjon konge av Italia. Som støtte for hjelpen kronet paven Karl til keiser den 12. februar 881. Hans framgang ble fulgt av håp om et generell vekst i Vest-Europa, men han viste seg udyktig for oppgaven. Karl gjorde lite for å hindre Guy, og brev fra paven så sent som november tryglet Karl fortsatt om å handle.
Som keiser begynte Karl å reise et palass ved Sélestat i Alsace. Han modellerte det etter palasset i Aachen som Karl den store, som han søkte å etterligne, som slikt det er vist av Vita Karoli Magni av Notker Balbulus, hadde bygget. Ettersom Aachen var i kongedømmet til hans bror var det nødvendig for å Karl å bygge et nytt palass for sitt hoff i hans egen maktbase i vestlige Alemannia.MacLean, 187–188. Sélestat var mer sentralt for keiserriket enn Aachen.
I februar 882 sammenkalte Karl et møte i Ravenna. Hertugen, keiseren og paven inngikk fred, og Guy og hans onkel Guy av Camerino, sverget å gjenopprette områdene til Kirkestaten. I et brev i mars til Karl hevdet paven at løftene ikke var innfridd. I 883 ble Guy, nå hertug av Spoleto, anklaget for forræderi ved et keiserlig møte holdt i sent i mai.AF(B), 883 (side 107 og nn6–7). Han dro tilbake til Spoleto og inngikk en allianse med sarasenere. Karl sendte Berengar, utstyrt med en hær, for fordrive Guy fra Spoleto. Berengar hadde hell i begynnelsen inntil en sykdomsepidemi som herjet over hele Italia påvirket keiseren og hans følge foruten også Berengars hær og tvang ham til å trekke seg tilbake
I 883 signerte Karl en avtale med Giovanni II Participazio, doge av Venezia, som innebar at enhver attentat av en doge og om gjerningsmannen flyktet til et territorium i keiserriket ville bli dømt en bot på 100 pund gull og forvist.
Østfranken I 878 ble «den store hedenske hæren», som et stort forbund av hovedsakelig danske vikinger ble kalt, beseiret av kong Alfred av England i slaget ved Ethandun. Tidlig på 880-tallet begynte levningene fra denne hæren å slå seg ned Nederlandene. De ble motsatt med en del suksess av Ludvig, Karls bror, men han døde etter en kort hærkampanje den 20. januar 882, og Karl overtok hans kongedømme, og således forente hele det østfrankiske riket på nytt. Karl innkalte en samling av hæren til hele nasjonen av østfrankere om sommeren og marsjerte deretter av sted for beleire vikingleiren ved Asselt. Ikke lenge etter åpnet Karl for forhandlinger med vikingenes høvdinger, Gudfrid og Sigfred. Gudfrid aksepterte å bli døpt og for å bli Karls vasall. Han ble gift med datteren til Lothair II av Lotharingia, Gisela. Øyensynlig var det ikke like enkelt med Sigfred, men for en klekkelig sum penger dro han sin veg. Til tross for en del kritikk fra moderne historikere, er det ikke funnet noen samtidig kritikk av Karls handlinger på dette hærtoktetReuter.
Fra 882 til 884 dominerte de wilhelminske krigene Marcha Orientalis (det senere Østerrike). Arnulf av Kärnten, Karls illegitime nevø, allierte seg med opprøreren Engelschalk II mot Karls utpekte markgreve i regionen, Aribo av Østerrike. Herskeren av Stormähren, Svatopluk I, ble alliert med Aribo og ved Kaumberg i 884 sverget han troskap til Karl. Selv om keiseren tapte sine vasaller fra Wilhelminer-familien og hans forhold til sin nevø var brutt, fikk han mektige allierte i Stormähren og andre slaviske småfyrster i området.
I 885 arrangerte Karl en konferanse i Spijk, i nærheten av Lobith da han begynte å frykte sin danske vasall Gudfrid og hans svoger hertug Hugo av Alsace. Hensikten var å lokke vikinghøvdingen i en felle, noe som også skjedde. Gudfrid ble henrettet og Hugo ble blindet og sendt til Prüm.
Problemer med arvefølget thumb|En senere illustrasjon av Karl III. Karl som var barnløs i sitt ekteskap med Richgard forsøkte å få sin sønn Bernard, et barn født utenfor ekteskap med en ukjent elskerinne, anerkjent som hans arving i 885, men fikk motstand fra flere biskoper. Han hadde støtte fra pave Hadrian III som han inviterte til et møte i Worms i oktober 885, men paven døde mens han var på reise til møte, rett etter at han hadde krysset elven Po i nordlige Italia.Reuter, 116-117. AF(M), 885 (ss. 98-99 og nn. 6-7) og AF(B), 885 (s. 111 og n. 2). Hadrian hadde den hensikt å legitimere Bernard og avsette de forstyrrende biskopene da Karl tvilte på at han ville ha makt til å gjøre det selv. Basert på den dårlige holdning til krønikeforfatteren av Mainz-fortsettelsen av Annales Fuldenses, var hovedpersonen eller lederen av opposisjonen i denne saken antagelig Liutbert, erkebiskop av Mainz. Ettersom Karl hadde sammenkalt «biskopene og galliske grever» foruten også paven selv til møtet i Worms synes det som om at han hadde til hensikt å gjøre Bernard til konge av Lotharingia.MacLean, 131. Notker Balbulus (også kjent for sin stamming), som betraktet Bernard som en mulig arving, skrev i sin bok Karl den stores gjerninger:
Jeg vil ikke fortelle deg [Karl den feite] om dette (vikingangrepene på klosteret i Prüm) før jeg ser din lille sønn Bernard med et sverd spent fast til sitt lår.
Kanskje Notker ventet på Bernards kongedømme da Prüm ble hevnet.
Etter at hans første forsøk feilet aktet Karl å forsøke igjen. Han fikk begrepet proles (avkom) plassert inn i sine dokumenter, noe han ikke hadde fått gjort tidligere, i et forsøk på å få Bernard legitimert.MacLean, 132. Tidlig i 886 møtte Karl den nye paven Stefan V og forhandlet antagelig for en anerkjennelse av sin sønn som sin arving. Et møte ble planlagt i april og mai for det neste året i Waiblingen. Pave Stefan kansellerte sin planlagte deltagelse den 30. april 887. Ved Waiblingen tidlig i mai 887 fikk Berengar av Friuli, som hadde en kortvarig strid med Liutward, som hadde tapt sin posisjon hos keiseren, en forsoning med keiseren, og kompenserte for sine handlinger det foregående året med å gi storslåtte gaver.AF(B), 887 (s. 113 og nn. 3-4).
Sannsynligvis oppga Karl sine planer for Bernard på grunn av motstanden og adopterte isteden Ludvig III av Provence som sin sønn ved møtet i Kirchen i mai.MacLean, 167. Det er imidlertid mulig at avtalen med Ludvig var kun inngått for å skaffe støtte for Bernards underkongedømme i Lotharingia. I juni eller juli kom Berengar til Kirchen, antagelig lengtende etter å bli erklært som Karls arving; han kan faktisk ha blitt navngitt som det i Italia hvor han ble utropt (eller gjorde seg selv) til konge rett etter Karls avsettelse.Reuter, 119. Odo, greve av Paris, kan ha hatt en tilsvarende hensikt i å besøke Karl i Kirchen.Reuter, 119. På den andre siden, med tanke på tilstedeværelsen av alle disse mektige menn ved disse to store møtene kan ha vært nødvendig for å bekrefte Karls utenomekteskapelige sønn som sin arving (Waiblingen), en plan som feilet da paven nektet å være tilstede, og deretter måtte Karl bekrefte Ludvig isteden (Kirchen).MacLean, ss. 167-168.
Vestfranken thumb|Karl den feite avbildet i krøniken Grandes Chroniques de France.