miniatyr|280px|Silkeveien(e) til lands og til vanns.
Silkeveien var i oldtiden et handelsnettverk som bidro ikke bare med handelsvarer, som silke, men også kulturell utveksling gjennom regioner i Asia som knyttet sammen vest og øst ved handelsmenn, pilegrimer, munker, soldater, nomader, og urbane bosettere fra Kina og India til landene rundt Middelhavet.Elisseeff, Vadime, red. (2001): The Silk Roads: Highways of Culture and Commerce. UNESCO Publishing / Berghahn Books. .
Silkeveien, som strakte seg km, fikk sitt navn fra den lukrative handelen med kinesisk silke. Handelsruten begynte i løpet av det kinesiske Han-dynastiet (206 fvt.–220 evt.). De sentralasiatiske seksjonene av handelsrutene ble utvidet rundt 114 fvt. av Han-dynastiet, hovedsakelig via ekspedisjonene og utforskningene til den kinesiske utsending Zhang Qian.Boulnois, Luce (2005): Silk Road: Monks, Warriors & Merchants. Hong Kong: Odyssey Books. . s. 66 Kineserne var opptatt av trygge deres handelsprodukter og forlenget Den kinesiske mur for å sikre seg beskyttelse av handelsrutene.Xinru, Liu (2010): The Silk Road in World History, New York: Oxford University Press, s. 11.
Handelen langs Silkeveien var en betydelig faktor i utviklingen av sivilisasjonene i Kina, på det indiske subkontinent, Perserriket, Europa, Afrikas horn og Arabia. Det åpnet for økonomiske og politiske relasjoner over lange distanser mellom de ulike sivilisasjoner.Bentley, Jerry (1993): Old World Encounters: Cross-Cultural Contacts and Exchanges in Pre-Modern Times, New York: Oxford University Press, s. 32. Selv om silke synes å ha vært den fremste handelsvaren fra Kina, var det også mange andre varer som ble utvekslet. Samtidig ble religiøse tanker og forestillinger spredt, synkretiske filosofier og ideer, og ulike teknologier reiste også langs Silkeveien, og det samme gjorde smitte og sykdommer.Bentley, Jerry (1993): Old World Encounters: Cross-Cultural Contacts and Exchanges in Pre-Modern Times, New York: Oxford University Press, s. 33.
De fremste handelsmenn i antikken var kinesere, persere, somaliere, grekere, syrere, romere, armenere, indere, og baktriere, og fra 400- til 700-tallet også sogdiere. Som følge av islam gjorde også arabiske handelsmenn seg gjeldende fra og med 700-tallet. De færreste handelsmenn reiste hele handelsruten. Det var nettverk av handelsmenn som i etapper reiste Silkeveien. I øst gikk innflytelsen fra handelen videre helt til selv Korea og endte i Japan.
I juni 2014 utnevnte UNESCO korridoren mellom Chang'an-Tian Shan av Silkeveien som et verdensarvsted.«Silk Roads: the Routes Network of Chang'an-Tianshan Corridor», UNESCO World Heritage Sites
Navnet miniatyr|Vevd silketekstiler fra Grav nummer 1 ved Mawangdui, Changsha, i Kina, datert til den vestlige Han-tiden, 100-tallet fvt.
Silkeveien har fått sitt navn etter den fremste handelsvaren som gikk fra øst og til vest, den lukrative silken, og som var en betydelig årsak til at handelsnettverket oppsto og utviklet seg til en utstrakt transkontinental nettverk.Waugh, Daniel. (2007): «Richthofen ‘Silk Roads’: Toward the Archeology of a Concept», s. 4.Eliseeff, Vadime (1998): «Approaches Old and New to the Silk Roads» i: The Silk Roads: Highways of Culture and Commerce. Paris: UNESCO, opptrykk: Berghahn Books 2009, s. 1–2. ; ; (pbk) De tyske betegnelsene Seidenstraße og Seidenstraßen («Silkeveien(e)»/ «Silkeruten(e)») ble opprettet av Ferdinand von Richthofen, som gjorde sju ekspedisjoner til Kina fra 1868 og til 1872. «Silkeveien» er det navnet som har satt seg, men en del akademikere foretrekker betegnelsen «Silkeruter» ettersom fenomenet også omfattet et omfattende nettverk av ruter som var mer omfattende enn selve de fysiske karavaneveiene.
Opprinnelse Reise på tvers av kontinentene Ettersom domestiseringen av effektive lastedyr åpnet for å frakte tyngre last over større avstander for de forhistoriske folkeslagene, økte såvel handel som kulturell utveksling raskt blant de spredte befolkningsgruppene. Dromedaren kan ha blitt temmet så tidlig som 2500–1100 fvt., og nomadene i de enorme eurasiske steppeområdene domestiserte hesten rundt 4000 fvt. Domestiseringen av baktriakamelen fulgte senere, omkring 2500–2000 fvt.
Steppene strekker seg som en lang sløyfe mellom ørkenen og de hovedsakelig landbruks- og byregionene hele veien fra stillehavskysten til Afrika, og dypt inn i hjertet av Europa. Disse gresslandene var fruktbare nok til å sørge for gress, vann og brensel slik at karavanene kunne passere, samtidig som en unngikk å tråkke inn på dyrket mark. Dette la til rette for at handelsmenn, krigere til hest og karavaner kunne reise over enorme avstander uten å hisse på seg fiendskapet til mer fastboende folkeslag. Sammenkoblingen av de utallige lokale rutene førte til utbyggingen av langdistanse-nettverk på tvers av den enorme afro-eurasiske landmassen rundt 2000 fvt.
Egyptisk silke Noen bevis tyder på at egyptiske utforskere i oldtiden kan opprinnelig ha ryddet og beskyttet noen grener av disse rutene. Noen levninger av det som antagelig var kinesisk silke har blitt funnet i Egypt og datert så tidlig som 1000 fvt. Selv om silke kan ha vært en handelsvare mellom de to antikke landene før 1000 fvt., blir kvaliteten på silke dessverre raskt dårligere, og vi ville ergo neppe kunne ha fysiske bevis for dette i dag. I tillegg kan vi ikke, selv om den opprinnelige kilden virker pålitelig nok, dobbelsjekke nøyaktigheten for om det faktisk var kultivert silke (som nesten helt sikkert ville ha vært fra Kina) som ble funnet eller en type «vill silke» som kunne ha kommet fra middelhavsregionen eller Midtøsten.
Persisk ekspansjon Den persiske Kongeveien kan ha vært i bruk allerede så tidlig som 3500 fvt. På Herodot sin tid (475 fvt.) gikk den rundt 2857 km fra byen Susa ved nedre Tigris til Smyrnas havn (dagens Izmir i Tyrkia) ved Egeerhavet. Den ble vedlikeholdt og beskyttet av Akamenidenes rike og hadde poststasjoner og etapper på jevne intervaller. Ved å ha uthvilte hester og ryttere klare ved hver stasjon, kunne kongelige sendebud bære beskjeder hele distansen på ni dager, selv om normal reisetid var på tre måneder. Denne Kongeveien var koblet sammen med mange andre ruter. Noen av disse, som rutene til India og Sentral-Asia, ble også beskyttet av akamenidene, noe som oppfordret til jevnlig kontakt mellom India, Mesopotamia og Middelhavet. Der er beretninger i Ester om pakker som ble sendt fra Susa til provinser så langt unna som India og kongedømmet Kusj i løpet av styret til Xerxes I.
Lasurstein ble handlet fra dets eneste kjente kilde i den antikke verden, Badakhshan, i det som nå er det nordøstlige Afghanistan, som langt som Mesopotamia og Egypt i den andre halvdelen av det fjerde millennium. I det tredje årtusenet hadde handelen strukket seg til Harappa og Mohenjo-daro i Indusdalen.
Fra det andre årtusenet ble aktinolitt handlet fra gruver i Yarkand-regionen og Khotan til Kina. Disse gruvene lå ikke veldig langt fra lapis lazuli-kilden og spinell («Balas rubin») gruver i Badakshan, og selv om de var separert av de veldige Pamir-fjellene, ble ruter mellom dem tatt i bruk veldig tidlig.
Da Aleksander den stores etterfølgere, ptolemeiene, tok kontroll i Egypt i 323 fvt., begynte de aktivt å fremskynde handel med Mesopotamia, India og Øst-Afrika gjennom havnene langs kysten av Rødehavet i tillegg til landrutene. Et antall aktivt deltagende mellomledd, særlig nabataenere og andre arabere, hjalp til med dette.
Hellenistisk ekspansjon Det første store steget for å åpne silkeveien mellom øst og vest kom med ekspansjonen til Aleksander den store dypt inn i Sentral-Asia, så langt som Ferghana ved grensen av dagens Xīnjiāng-region i Kina, hvor han i 329 fvt. grunnla en gresk bosetning i byen Aleksandria Eschate, «Aleksandria lengst borte», Khujand (også kalt Khozdent eller Khojent, tidligere Leninabad) i Tadsjikistan. Grekerne forble i Sentral-Asia i de neste tre århundrene, først gjennom administrasjonen til seleukidene, og så med etableringen av det gresk-baktriske kongedømme i Baktria. De fortsatte å ekspandere østover, særlig under Euthydemus (230–200 fvt.) som utvidet sin kontroll til Sogdiana, nådde og gikk forbi byen Aleksandria Eschate. Det er indikasjoner på at han kan ha ledet ekspedisjoner så langt øst som Kashgar i kinesisk Turkestan, som førte til de første kjente kontaktene mellom Kina og Vesten rundt 200 fvt.. Den greske historikeren Strabon skrive at «de utvidet deres imperium til og med lenger enn Seres (Kina) og Phryni».Strabon: XI.XI.I.
Kinas utforsking av Sentral-Asia miniatyr|En skulptur av en hest i det sene Hàn-dynastiet, ca. 100-tallet.
Det neste steget kom rundt 130 fvt., med Hàn-dynastiets sendemenn i Sentral-Asia, deriblant ambassadøren Zhāng Qiān, som opprinnelig ble sendt for å slutte en allianse mellom yuèzhī-folket (indo-skyterne) og Xiōngnú (trolig hunerne), men uten resultat. Den kinesiske keiseren Hàn Wǔdì ble interessert i å utvikle handelsforbindelser og relasjoner med høykulturene i Ferghana, Bactria og Parthia: «Himmelens Sønn (dvs. keiseren) tenkte slik etter å ha hørt alt dette: Ferghana (Dàyuān) og Bactria (Dàxià) og Parthia (Ānxī) sine områder er store land, full av rare ting, med en befolkning som bor i faste bosetninger og opptatt av gjøremål som er nesten identiske med de til det kinesiske folk, men med svake hærer og setter stor pris på de rike avlingene til Kina.» Det sene Hàn-dynastiets annaler (Hòu Hànshū)
Kineserne var også sterkt fristet av de høye og kraftige hestene som Dàyuān-folket hadde (kalt «Himmelske hester») som var avgjørende i kamper mot de nomadiske Xiōngnúene. Kineserne sendte sporadisk ut tallrike sendemenn, rundt ti hvert år, til disse landene og så langt som til selevkidenes Syria.
En maritim «silkevei» ble åpnet mellom det kinesisk-kontrollerte Jiāozhǐ (i dagens Vietnam, nær Hanoi) antagelig i det 1. århundre. Den forløp via havner på kysten av India og Sri Lanka hele veien til de romerskkontrollerte havnene i Egypt og nabatenernes land ved nordøstkysten av Rødehavet.
Roma og silken Kort tid etter den romerske erobringen av Egypt i 30 fvt. blomstret jevnlig kommunikasjon og handel mellom India, Sørøst-Asia, Sri Lanka, Kina, Midtøsten, Afrika og Europa i en skala en aldri før hadde sett. Landruter og sjøruter var nøye bundet sammen og produkter, teknologier og ideer begynte å spre seg på tvers av kontinentene Europa, Asia og Afrika. Interkontinental handel og kommunikasjon ble vanlig, organisert og beskyttet av de «stormaktene» på den tiden. Disse utvekslingene var ikke bare kritiske for utviklingen og blomstringen av de store sivilisasjonene i Roma, Kina og India, men de la grunnlaget for vår moderne verden. Mens handelsvarene kan ha blitt transportert hele veien, ble antageligvis den antikke handelen utført over seksjoner av ruten og det er trolig at handelsmenn og reisende sjeldent, om noen gang, reiste hele distansen mellom Europa, eller Midtøsten, og Kina over land.
Intens handel med det romerske imperiet fulgte snart og ble opprettholdt av romernes sterke etterspørsel for kinesisk silke (levert gjennom parterne) fra det 1. århundret, selv om romerne trodde silke ble hentet fra trær: sererne (kinesere) er kjent for det ullaktige stoffet som blir hentet ut av deres skoger. Etter å ha lagt det i vann, grer de det hvite ut av bladene... «Så mange arbeidere blir satt i arbeid, og så langt unna er regionen i verden, for å sikre at den romerske jomfru kan kle seg i nesten gjennomsiktige klær i det offentlige», i henhold til Plinius den eldre.Plinius den eldre: Naturalis Historia
Senatet nedla flere forbud mot å bruke silke, både på moralsk og økonomisk grunnlag. Importen av kinesisk silke førte til en stor utførsel av gull, og silkeklær ble regnet for å være dekadent og umoralsk.
Det gamle kinesiske historieverket Hòu Hànshū forteller at de første romerske utsendingene ankom Kina via denne maritime ruten i 166.
Handelsmessig og kulturelt samkvem