Mount Everest (nepali: ; tibetansk: ) er verdens høyeste fjell, moh. (målt på snødekket). Høyden på snø og is varierer mye, og fjellet ble i 1999 målt av National Geographic til moh. ( fot), hvilket er en høyde som ofte blir oppgitt i USA.
Mount Everest ligger i fjellkjeden Mahalangur Himal i Himalaya, på grensen mellom Folkerepublikken Kina og Nepal, og grensen går midt over fjellets toppunkt.
Administrativt ligger Nepals del av Mount Everest i Sagaramatha nasjonalpark i den østlige delen av Solukhumbu-distriktet, Sagaramatha sone, Østregionen. Den kinesiske delen tilhører den autonome regionen Tibet.
Navnenes opprinnelse Mount Everest er på engelsk oppkalt etter George Everest, som var leder av kartleggingen av India og Himalaya i første halvdel av 1800-tallet. Da landmålinger først ble utført, var det ønskelig at lokale navn ble beholdt hvis mulig. Det ble gjort med andre fjell, blant annet Kanchenjunga og Dhaulagiri. Lederen av det indiske kartverket, Andrew Waugh mente at han ikke kunne finne lokale navn i vanlig bruk for fjellet. I virkeligheten fantes det mange lokale navn på Mount Everest, blant annet Deodungha («hellige fjell») på Darjeeling og tibetansk Chomolungma som fantes på et kart fra 1733 utgitt i Paris av den franske geografen D'Anville. Waughs søk etter et lokalt navn ble hindret av Nepal og Tibets eksklusjon av utlendinger. Seint på 1800-tallet trodde mange europeiske kartografer feilaktig at Gaurishankar var et navn som de innfødte brukte om fjellet; Gaurishankar er et fjell mellom Katmandu og Everest.
Det klassisk tibetanske navnet for Everest-fjellet er («Hellige Mor»), og på offisielt tibetansk pinyin, Qomolangma, og romanisert som Chomolungma og (i Wylie-transliterasjon) som Jo-mo-glang-ma eller Jomo Langma.
Den offisielle kinesiske transkripsjonen er og pinyin-formen er Zhūmùlǎngmǎ Fēng («Chomolungma-toppen»). I blant oversettes det til kinesisk som Shèngmǔ Fēng lit. «Hellige Mor-fjelltoppen».
Geologi thumb|Everest-fjellets berggrunn er delvis synlig til tider; Da blir lag med forskjellige sedimentære bergarter synlige, slik som det gule båndet - Yellow Band - som strekker seg rundt fjellet, og består av sandstein Fra fjellets topp til toppen av det geologiske laget – det gule båndet – omtrent moh., finnes «Qomolangma-formasjonen» (også kjent som Everest Formation eller Jolmo Lungama Formation). Dette er lag med kalkstein, dolomitt og siltstein fra jordas Ordovicium-periode. I steinen fra Qomolangma Formation er det funnet rester av marine dyr som trilobitter, muslingkreps og sjøliljer.
Klima, planteliv og dyreliv Temperaturen på fjelltoppen i januar er gjennomsnittlig -36° C og temperaturen kan synke til -60° C; for juli er gjennomsnittstemperaturen -19° C.
Faunaen består blant annet av en av de minste av artene i familien av Hoppeedderkopper - den himalayiske hoppeedderkopp (Euophrys omnisuperste). Arten er funnet så høyt som meter.
Plantelivet består blant annet av mose som er funnet så høyt som meter.
Historie
Høydebestemmelse Fjellområdet hvor Mount Everest ligger har mange topper over moh, og det var ikke før den store britiske oppmålingen av India i 1856 at høydene ble fastslått, og det ble konstatert at Everest var den høyeste. Høydeberegningen tilsa at toppen var eksakt fot over havet. Oppmålingslederen, Andrew Waugh, antok at dette kunne bli oppfattet som at høyden var blitt avrundet til nærmeste hundre fot. Det ble derfor bestemt at den offisielle høyden skulle være fot. Senere målinger har fastslått høyden til fot, altså drøye 8 meter høyere enn den første høydeberegningen.
I 2005 målte kinesiske kartmålere høyden til moh. på isen og moh. på bart fjell, og Kina og Nepal ble etter det enige om at den offisielle høyden skal forbli moh.
Kartlegging av adkomstmuligheter I 1913 ble det forsøkt å kartlegge adkomstmuligheter til fjellet fra Tibet: «Siden utlendinger ikke hadde lov til å reise inn i Tibet, måtte kaptein John Noel reise under forkledning, da han i […] forsøkte å finne den enkleste veien til Mount Everest. Han kom seg rundt 100 kilometer fra målet, men der ble han stoppet av en fjellkjede som ikke var avtegnet på hans mangelfulle kart. Noel klarte imidlertid å observere de øverste 300 meterne på fjellet, som da viste seg i tåkebankene».
I 1921 ble adkomstmuligheter kartlagt av en ekspedisjon ledet av briten Charles Howard-Bury; George Mallory var medlem av ekspedisjonen.Dyhrenfurth (1955) s. 5
Klatre-ekspedisjoner før den første som nådde toppen Allerede i 1922 var det en ekspedisjon som ikke nådde fjelltoppen. Flere fulgte før toppen ble besteget.
En kontroversiell teori er at Mount Everest ble besteget allerede i 1924 av George Mallory og Andrew Irvine. De to ble observert svært høyt på Nordryggen, på vei mot toppen, og ble aldri sett i live igjen. Klatrere som kjenner denne delen av fjellet mener at de to ikke var i stand til å komme over «the second step» på 8 600 meter – den siste vanskelige passasjen før toppen – med datidens utstyr og klatreferdigheter. Muligheten for at de to kom helt opp, men døde på returen, kan likevel ikke utelukkes helt.
I 1933 ledet briten Hugh Ruttledge en ekspedisjon.Dyhrenfurth (1955) s. 21
I 1934 var det en ekspedisjon.Dyhrenfurth (1955) s. 25
I 1935 ledet briten Eric Shipton en ekspedisjon.
I 1936 ledet Hugh Ruttledge nok en ekspedisjon.Dyhrenfurth (1955) s. 27
I 1938 ledet briten Bill Tilman en ekspedisjon.Dyhrenfurth (1955) s. 38
«I oktober 1950 invaderte Kina Tibet – og dermed ble det forbudt å […] [klatre] Mount Everest fra nordsiden. Men på sørsiden skjedde det en palassrevolusjon som gjorde at Rana-familien ble kastet fra den nepalske tronen. Det medførte igjen at Nepal åpnet for klatring fra sørsiden av Everest». «Dermed ble det arrangert en engelsk-amerikansk[-nepalsk] rekognoseringsekspedisjon fra Nepal-siden, der Charles Houston var leder. Gruppa tok seg opp Khumbudalen og opp til isfallet», uten å fortsette klatreruten videre - som går gjennom Stillhetens dal.
Ekspedisjonen i 1951 til dansken Klavs Becker-LarsenKlavs Becker Larsen, – første dansker på Mount Everest i Turisme i Nepal fra engelund.dk med flere avbrøt forsøket (fra Nepal) via Lho La-passet, og omgikk deretter passet ved å krysse hindringer ved Nampa La (og kom til Rongbuk-klostret).
En sveitsisk-nepalsk ekspedisjon i 1952 gikk opp Geneve-kammen, og «leir 6» ble satt i Sørskaret, påfulgt av «leir 7» - satt i ca. 8 382 meters høyde; Tenzing Norgay og Raymond Lambert «gjorde de et toppstøt med» [medbrakte gassflasker med] oksygen; De kom ikke høyere en 8 595 meter; Sørtoppen ligger høyere opp. Dette var ny høyderekord (25 meter høyere enn Edward F. Nortons rekord). Etter monsunen ble det gjort et nytt forsøk, nå med en annen sveitsisk leder (og med blant annet Tenzing Norgay). Nå droppet de Geneve-kammen og «gikk direkte på Lhotse-veggen». Blant påfølgende ulykker ble en klatrer drept av fallende isblokker der.
Dødsfall i årene før første bestigningen av toppen Navn på den døde Dato Alder Ekspedisjon Nasjonalitet Dødsårsak Sted Dorje Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1922 Snøskred Ortner s. 49 Lhakpa Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1922 Snøskred Norbu Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1922 Snøskred Pasang Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1922 Snøskred Pema Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1922 Snøskred Sange Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1922 Snøskred Temba Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1922 Snøskred Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1924 Lungebetennelse Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1924 Hjerneslag 22 Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1924 Forsvunnet; liket ble aldri funnet; ukjent dødsårsak Nordøstryggen 37 Den britiske Mount Everest-ekspedisjonen 1924 Forsvunnet. Liket ble funnet i 1999. Mallory ble antageligvis truffet av en isøks etter et fall. Nordøstryggen 36 Solo-ekspedisjon Liket ble funnet i 1935. Dødsårsak var antagelig utmattelse, nedkjøling eller sult. Østre Rongbuk Sveitsisk ekspedisjon Isras Lhotse-veggen
Fjellklatring til topps I 1921 gjennomførte britiske fjellklatrere en ekspedisjon til Mount Everest for å undersøke hvordan fjellet eventuelt kunne bestiges, og hvis mulig, bestige det.
Fjellet ble først besteget av Edmund Hillary og Tenzing Norgay, som nådde toppen 29. mai 1953 via Sørøstryggen.
Den 1. mai 1953 dro ekspedisjonsmedlemmer oppover Stillhetens dal for å bygge «leir 4» (der forsyninger hadde blitt plassert [under én av ekspedisjonens tidligere utflukter]). På 2. mai hadde ekspedisjonen kommet seg opp Lhotse-veggen og forbi den; ekspedisjonen fant «leir 5» fra «sveitser-ekspedisjonen» (i 1952)
I løpet av en tur tilbake i Base Camp, ble det den 7. mai tatt hovedavgjørelser om toppstøtet.
Fire gassflasker - «nevnt av sveitserne» [som deltok i 1952-ekspedisjonen] - ble funnet ved «[sveitsernes] leir 6»; ekspedisjonsmedlemmer hadde holdt utkikk etter sveitsernes [etterlatte] forsyninger.
Ekspedisjonen hadde 14 medlemmer og var ledet av Lord Hunt. I tillegg jobbet 35 sherpaer og hundrevis av bærere fraktet ekspedisjonens pikkpakk fra Katmandu til fjellfot-leiren på den nepalske siden av Everest – ifølge Alasdair McLeod fra Royal Geographical Society.
Etter førstebestigningen I 1953 ble Hillary utnevnt til kommandørridder av Order of the British Empire. Han ble dermed opphøyd i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn.
Om lag 3 000 personer har siden 1953 nådd toppen (per 2012), mens om lag 230 har omkommet siden 1922 og 100 av disse ligger fortsatt igjen i fjellsiden. Allerede i 2007 var det gjennomført mer enn 4 100Full list of all ascents of Everest up to and including 2008 (in pdf format) bestigninger, med 633 bestigninger bare i 2007 som høydepunkt. Deretter ble det gjort 426, 462, 543 og 537 bestigninger de neste årene i henholdsvis 2008, 2009, 2010 og 2011.Helle Skjersvold m.fl, Nepal vil skjerpe kravet til klatrere, i Aftenposten 3. juni 2013, side 16.
Klatreruter thumb|Stillhetens dal også kjent som Western Cwm. Lhotse-veggen er i bakgrunnen. Bestigningen i 1953 hadde klatrerute via dalen og Lhotse-veggen. (Cwm er et walisisk ord, og dalen fikk dette (del)navnet av George Mallory i 1921; p. 7 På walisisk er Cwm en naturformasjon ikke ulik en jettegryte - med form som en kum.) (Foto: Olaf Rieck) thumb|Nordveggen når solen er på hell, sett fra Rongbuk i Tibet
Everest har to hovedklatreruter: Sørøstrygg-ruta (fra Nepal), eller via Nordøstryggen fra Tibet (også kjent som Mallory-ruten). Det er omstridt hvilken rute som er enklest, Ellen Miller har sagt at begge rutene er ekstremt farlige. Femten ruter (inkludert variasjoner) hadde vært brukt per 1996. Den første bestigningen (til topps) gikk via Stillhetens dal, Lhotse-veggen og videre til Sørøstryggen i 1953. Påfølgende nye ruter: den første bestigning via Nordryggen skjedde i 1960 av en kinesisk ekspedisjon, via Vestryggen - bestigning i 1963; og via sørvestveggen i 1975. En etappe på Vestryggen (som startet lenger vest, og var lengre enn Vestrygg-etappen i 1963) var en del av en klatrerute som først ble gjort i 1979. Topografisk kart av Mount Everest i CartoGrafia Magazine «YU 1979»;«US 1963» Fullstendig bestigning via Nordveggen via Japanese Couloir og Hornbein Couloir i 1980. Via Sørvestveggens South Pillar seinere i 1980. Via North Col så til Nordveggen og Great Couloir senere i 1980. Via South West Pillar til venstre for Great Central Gully på sørvest-siden i 1982. Via Østveggen (Kangshung-veggen) i 1983. Via North Couloir (Nordveggen til Norton Couloir) i 1984. Via vestskulderen fra Rongbukbreen og videre via Hornbein Couloir i 1986. Til venstre for Kangshungvegg-ruten fra 1983, ble Østveggen-South Col-Sørøstryggen besteget i 1988. Via Nordøstryggen - via et punkt (på den) på under 7000 meters høyde - bestigning i 1995. Topografisk kart av Mount Everest i CartoGrafia Magazine «JP 1995» den første bestigningen via North-Northeast Couloir skjedde i 1996.