Musikken i Danmark Tidlig musikk right|thumb|Et par av lurene fra Brudevælte mose, funnet 1797 Om musikken i Danmark og i det før-kristne Norden vet man ikke noe sikkert, da man mangler en musikalsk overlevering. I nasjonal forstand er dansk musikk et begrep som først oppsto i vår egen tidsalder. Men i forhold til Danmarks avsides beliggenhet, har tonekunsten tidlig satt sitt preg og delvis nådd en ikke ubetydelig utvikling. For den aller eldste periodens vedkommende har man noe ganske enestående i bronsealderens lurer, som kaster et eiendommelig lys over en fjern oldtidsperiodes høye teknikk og underlige sans for toner.
Selvsagt danner lurene fremdeles bare et isolert kulturfenomen, idet man mangler alle holdepunkter for å kunne knytte dette sammen med den historiske tid og denne historiske perioden for dansk musikk begynner forholdsvis sent. Men man er imidlertid i Danmark, som i Norden for øvrig, ikke uten vitnesbyrd om at tonekunsten også i en tidlig periode har båret blomster som har avsatt frukt. thumb|Detalj fra Codex Runicus med teksten Drømde mik en drøm i nat, um silki ok ærlik pæl, ca. 1300
Musikkens stilling i sagatiden og dens forbindelse med skaldekunsten er ikke fullstendig klarlagt. Selv fra denne fjerne tiden har man imidlertid spredte interessante etterretninger og i de gamle danske kjempevisene og folkemelodier en musikkhistorisk skatt. Man er usikker på tidsbestemmelsen, ettersom den aller første opptegnelsen av (folkevisefragmentet i Codex Runicus) ikke går lenger tilbake enn til ca. 1300. Men både i form og innhold vitner dette om Danmarks kultur også på dette området i denne tidlige perioden.
Den egentlige kunstmusikken er derimot en fremmed fugl. I middelalderen var musikken representert ved kirken, ved den gregorianske sangen som fulgte med den romerske kirken inn til Danmark. Rester av de tidligere praktfulle pergament-messebøkeneOm messebog: I 1486 kom en annen tysk boktrykker, Stephan Arndes, til Danmark, hvor han trykkete en messebok (missale), Missale Slesvicense – Om Missale Slesvicense på Det Kongelige Bibliotek viser at sangen i det store og hele har vært den samme som i andre katolske land. De relativt nyfunne latinske hymnene og sekvensene (12.-14. århundre) fra Lund og fra Ringsted bør også nevnes, disse ble funnet på begynnelsen av 1900-tallet. Deres skjønnhet og kultur peker mot en forbindelse med franske klostre og kirker, som også kjennes for Danmarks vedkommende i erkebiskop Eskils, Absalons og Andreas Sunesøns dager.
Tidlig verdslig musikk Den verdslige musikken var representert ved sangere og farende spillemenn, gjøglere, som kom opp til Danmark med sine giger eller fløyter og fant tilhold hos drotten eller hans hirdmenn.Man vet at flere av de tyske minnesangerne fra 1300-tallet har stått i forbindelse med Valdemarene i Danmark. derfor kunne Reinmar von Zweter besynge Erik Plogpenning og selve Tannhäuser har besunget Erik Klipping, Mester RumelandOm mordet på Erik Klipping, Rumelands sange og marsk Stig-viserne kongemordet i Finderup Lade og FrauenlobFrauenlob: Heinrich von Meißen, o. 1250-1319,) har sunget til pris for Erik Menved.
Christian II - 1500-tallet Under Christian II finner man den første musikkinstitusjonen med fast tilknytning til hoffet i form av et kantori som skulle ivareta korsangen i kirken og som også gjorde tjeneste ved kongens taffel. Fra dette kongelige kantoriet nedstammer det nåværende kongelige kapell.
Den «nederlandske» skolen Den fransk-belgiske skolen (den «nederlandske» skolen) førte på denne tiden an i musikken. Navn på personer fra denne skolen pryder også det Det Kongelige Kapels lister omtrent et hundreår gjennom, under Christian III, Frederik II og Christian IV. Blant dem kan nevnes Georg Preston (kanskje Jørgen Preston?), Johan Baston, Adrian Petit Coclicus (1499–1563), Franciscus Amsfortius (1559), Arnold de Fine (1530–1586), Gregorius Trehou (1550–1619) og Melchior Borchgrevinck. Christian IIIs «øverste Trompeter» var Jørgen Heide – Under Frederik II søkte engelske instrumentalister seg til hoffet i rikt monn. Her opptrådte de også som skuespillere, mimere og dansere ved festlighetene på Københavns slott og på Kronborg under ledelse av William Kemp (død 1603), Shakespeares venn og kunstnerkollega.
Salmesangen Som folkelig element fikk salmesangen i reformasjonsårene en særskilt betydning og kongene sørget for at kunnskap til musikk kunne bli allment utbredt. I latinskolene utgjorde sang og musikk et fast lærefag og universitetet fikk en egen lærestol for dette faget, som besto inntil inn i midten av 1800-tallet. Dels ved disse institusjonene og dels ved kongens direkte økonomiske støtte utviklet det seg et eiendommelig musikkliv i den lykkelige perioden Danmark opplevde i begynnelsen av Christian IV's regjering.
Christian IV - 1600-tallet thumb|Variasjoner fra Paduana Lachrimae av Melchior Schildt Med betydelige kostnader underholdt Christian IV et tallrikt og velutstyrt orkester av sangere og instrumentalister, et av de største på sin tid i Europa. Kapellet hadde ikke få utenlandske mestre i sin midte, slik som engelskmannen John Dowland, tyskerne Melchior Schildt og Heinrich Schütz og mange andre. Christian IV sto i utlandets øyne som en fremragende musikalsk mesén, noe flere dedikasjoner fra utenlandske tonemestre vitner om.
Av andre musikere kan nevnes William Brade (1594-1596, 1599-1606 og 1620-1622), Jan Tollius (1601–1603), Vincentius Bertholusius (1607–1608), Melchior Borchgrevinck, Nicolo Gistou (eller Nicolas Gistow, død 1609), Thomas Simpson, Matthias Weckmann.
Kongen sørget også for den nasjonale oppveksten idet hans oppmerksomhet var rettet mot å hjelpe unge danske musikktalenter som han sendte til Italia og England for å studere hos de største mestre. I Mogens Pedersøn, Hans Nielsen, Hans Brachrogge og Jacob Ørn finner man de første danske komponister som har gjort seg gjeldende som slike.
Også orgelspillet har betydelige danske representanter fra denne perioden: Truid Aagesen, Johan Lorentz og Dietrich Buxtehude, sistnevnte fikk imidlertid sitt egentlige virkefelt i Lübeck og ikke i Danmark. I Hans Mikkelsen Ravn (Johannes Michaelis Corvinus) fikk man den første danske musikkteoretiker (Heptachordum danicum, 1646).
Svenskekrigene Denne lovende starten for dansk musikk fikk en brå slutt da det ble krig med Sverige. For den nasjonale oppveksten ble det senere ikke lenger noen plass, utviklingen ble nå vesentlig preget av utlendinger. Den kjente tyske musikeren Kaspar Förster (1616–1673) var Frederik III's kapellmester og kapellet dyrket hovedsakelig kammermusikk med franske «Hof-Violons» etter fransk mønster.
Operaens inntog i 1689 thumb|Giuseppe Sarti (1729–1802) Operaen holdt sitt inntog i 1689 med Der vereinigte Götterstreit, komponert av en av kongens «Violons», Poul Christian Schindler (1648–1740). Senere kom det tysk opera fra Hamburg, og i den anledning virket den geniale Reinhard Keiser gjentatte ganger ved hoffet. Deretter kom franske skuespillere med sine musikalske intermedier i hyrdestilen og endelig den italienske operaen.
Italienerne 1747-48 I sesongen 1747-48 begynte italienerne sine forestillinger under Pietro Mingotti på Charlottenborg, kapellmestre var Giuseppe Sarti og Scalabrini samt (1748–49) den unge Gluck som i anledning av kronprinsens (Christian VII's) dåp komponerte et festspill. Skjønt italienerne var på mote manglet det ikke på opposisjon mot denne operaens opptreden. For eksempel fremsto den kjente tyske musiker og forfatter Johann Adolph Scheibe, som en tid lang virket i København og hadde tittel av kongelig dansk kapellmester, med stor energi for en reform av operaen. Det er mulig at Gluck ved dette har mottatt de første impulser til sine senere reformatoriske verker.
Etter den italienske operaen ble særlig den franske opéra comique av betydning for stilen i syngespillene på Den Danske Skueplads, teateret.
Danske konsertforetagender på 1700-tallet Mer enn alt dette fremmede som aldri slo fast rot i dansk jord, interesserer de forskjellige innenlandske konsertforetagender. Fra midten av 1700-tallet førte de i vekslende kår en ganske frodig tilværelse og vitner om en til tider ikke liten musikalsk interesse som åpenbart har vært av betydning for utviklingen.
Som begynnelsen til et offentlig konsertvesen oppsto det atskillige musikalske selskaper i Danmark på 1700-tallet med nesten likelydende og lett forvekselige navn; de første musikkselskapene i en kort perioden under navn av Collegium musicum.
Man opprettelsen av teateret i Lille Grønnegade i 1722 hadde man fått en nasjonal teaterscene Den danske SkuepladsTeatermuseet.dk — Etienne Capion, René Montaigu og et par årtier senere - i 1740-årene - fikk man den tanken å ha konserter med egne krefter og valgte formen av et musikkselskap som man hadde gjort før i Europa.Ravn s. 28
Musikkselskapenes bakgrunn Allerede på 15-og 1600-tallet oppsto det rundt om i Europa og særlig i Tyskland musikalske selskaper hvorav de fleste snart forsvant igjen. Noen av selskapene tok italienske akademier fra renessansen som mønster, andre knyttet seg til skolen og kirken med det hovedformål å gi kirkemusikken på de store høytidene et usedvanlig og festlig preg, og det var folk av den lærde stand som på denne måten begynte å musisere. Det var derfor fortrinnsvis universitetsbyene som ble sete for denne formen for mer eller mindre private musikkforeninger. I Leipzig dannet studentene i begynnelsen av 1700-tallet et velbesøkt musikalsk kollegium – et Collegium musicum opprettet av Georg Philipp Telemann 1701/02 – som utførte kirkemusikken i Neukirche og holdt øvelser på et kaffehus hvor også tilhørere hadde adgang. I 1730-årene hadde byen to forskjellige ukentlige studenterkonserter hvorav den ene ble dirigert av Johann Sebastian Bach.Ravn s. 28f
I England hadde man hatt noen av de første offentlige konserter fra begynnelsen av 1670-årene under ledelse av et medlem av The King's Music, komponisten og fiolinisten John Bannister.
Opptakten i Danmark At det i den pietistiske Christian VIs regjeringstid 1730-46 ikke kunne holdes teaterforestillinger, kan ha medvirket til at København ble en av de byene som forholdsvis tidlig utviklet et omfattende konsertliv.Schiørring I, s. 337 Schiørring skriver at dette skulle fremgå av offentlige bekjentgjørelser for sommeren 1727 hvor det ble opplyst at det hver onsdag ettermiddag i hotell Stadt Hamborg skulle «afholdes en smuk vokal- og instrumental musik, som begynder præcis kl. 15».Schiørring I, s. 336f
Man antar at Ludvig Holberg allerede under sitt opphold i England mellom 1706 og 1708 opplevde friluftskonsertene i Vauxhall Gardens; i Oxford var han medlem av The musical Club som holdt konsert hver onsdag og passasjer i et av Holbergs epigrammer fra 1737 om «de mulikalske Kollegier» – som på visse bestemte dager ble avholdt i hans hjem – skulle tale for at disse konsertene ikke hadde privat karakter,Ravn s. 30 og at Holberg var aktiv i å fremme disse foretagender.
«Det musikalske Societet» (1744–49) Holberg satte så stor pris på en av de tidligste musikkforeningene – Det musikalske Societet (1744–49) – at han sidestilte det med selve Den danske Skueplads og kalte det «yndet og admireret såvel af fremmede som af egne Landsmænd». Cand. jur. Johannes Erasmus Iversen (1713–55) var en av lederne og en av de få danske menn som på dette tidspunkt gjorde seg gjeldende i musikk. Det musikalske Societet, hvor også Johann Adolph Scheibe og C.A. Thielo (1707–1763) spilte en rolle, måtte imidlertid ligge under i konkurransen med den italienske opera.