UKErevyen (også kjent som Studentrevyen i Trondheim) er en studentrevy som settes opp av Studentersamfundets Interne Teater (SIT) under UKA i Trondheim, annenhver høst i oddetallsår. Den første UKErevyen ble satt opp i 1917, og med unntak av okkupasjonsårene 1941 og 1943, er det blitt satt opp en nyskrevet revy annenhvert år siden, noe som det ofte blir hevdet at utgjør Norges lengste kontinuerlige revytradisjon.
UKErevyen er i dag (2009) Norges største studentrevy, og har ligget stabilt på rundt solgte billetter både i 2005, 2007 og 2009.
Organisasjon
UKErevyens organisasjon har en tilsvarende struktur som UKA-organisasjonen. Den etableres på nytt for hver UKE. I likhet med de andre teaterproduksjonene under festivalen er UKErevyens medarbeidere organisert som en gjeng under Teaterseksjonen, en av sju seksjoner som utgjør UKA. Revysjefen velges av og blant Studentersamfundets Interne Teaters medlemmer, vanligvis våren i partallsår, halvannet år før neste UKE. Revysjefen får ansvaret for å finne og engasjere sine medarbeidere, ca. 130 totalt. Organisasjonen for øvrig består blant annet av et produksjonsapparat, en skrivegruppe (kalt Forfatterkollegiet), en komponistgruppe (Komponistkollegiet), kostymegjeng, kulissegjeng, skuespillere og øvingspersonell.
Tradisjoner
En forestilling med UKErevyen foregår under UKA, og spilles i Storsalen i Studentersamfundet i Trondhjem over en periode på nesten fire uker. I løpet av denne tiden har den de siste årene (per 2009) hatt rundt 30 forestillinger, hvorav samtlige fredags- og lørdagsforestillinger også er festforestillinger. Dette betyr at revyen er en del av et festmøte som ledes av Studentersamfundets styre. Dette møtet har en lang dagsorden, men tilsynelatende ingen revy. Selve revyforestillingen er nemlig gjemt under punkt 9b: «Kunstnerisk ved SIT». Før dette får publikum oppleve UKEsjefens hilsen, festtale fra en mer eller mindre prominent gjest, korsang med både Pirum og Candiss, allsang av «Nu klinger», og marsjen «Stars and Stripes forever» fremført av Strindens Promenade Orchester. En vanlig hverdags- og søndagsforestilling mangler det aller meste av dette, «Stars and Stripes forever» er det eneste man får i tillegg til forestillingen.
UKErevyens form bygger nok på gamle tradisjoner, men den har også mange andre tradisjoner som har kommet og gått. Blant annet inneholder hver revy en trondheimsvise og en drikkevise, men det sies også å knyttes spesielle tradisjoner til forestillingens navn, UKEnavnet. Det er revyens forfatterkollegium som bestemmer dette navnet, som vanligvis har tre stavelser. I de senere år har det også vært populært å gi dette navnet flere tolkningsmuligheter, gjerne tre. Man kan trekke fram UKA-97 Alt er sex som eksempel på begge. Her er det tre stavelser, og gjennom å variere trykkleggingen forandrer det mening. Det kan være en påstand: «Alt er sex»; det kan vise til kjønnsskifte: «Alter sex»; og det kan handle om aktivitet i kirkerommet: «Alter-sex». UKEnavnet holdes hemmelig fram til midnatt natta før UKA, og avdukes da på gesimsen over hovedinngangen til Samfundsbygningen. Fram til da holdes navnet strengt hemmelig, og kun et lite knippe mennesker vet hva det er. Dette hemmeligholdet har gjort det populært å tippe hva UKEnavnet blir.
Historie
UKErevyen var i begynnelsen stort sett det eneste arrangementet under det som skulle bli festivalen UKA. Fra den første revyoppsetningen i 1917 har arrangementet flere ganger endret karakter.
Før UKA (1910–1915)
Da NTH åpnet i Trondheim høsten 1910, ble samtidig grunnlaget for mye av det studenterlivet man i dag ser i byen lagt. Allerede den første høsten ble Studentersamfundet i Trondhjem stiftet, og det tok ikke lang tid før det unge studentersamfundet hadde både kor, orkester og teater. Det hele lå altså fra starten av godt til rette for en revy med sang, musikk og skuespill. SIT satte i 1911 opp en revy, men et godt grunnlag for å sette opp revyforestillinger fikk studentene først da samfundet i 1912 kjøpte Cirkus, et tidligere kinolokale og lager for Frelsesarmeen. Likevel ble en viktig tradisjon etablert allerede ved den første revyen i 1911. Før den aller første forestillingen ble nemlig Stars and stripes forever spilt, og dette verket spilles fortsatt før hver eneste revyforestilling og hvert eneste festmøte i Studentersamfundet.
Høsten 1912 satte man opp revyfarsen Alt for Norge, men den første virkelige suksessen i det nye lokalet kom ikke før høsten 1913, da revyen Maxis! ble spilt for 20 fulle hus. Studentersamfundet var etter kjøpet av Cirkus inne i en av sine mange økonomiske kriser, og man trengte penger raskt. Revyen Maxis! ble løsningen på pengeproblemene. Denne revyen var i utgangspunktet importert fra Studentersamfundets Theater ved Det Norske Studentersamfund i Kristiania, men var til en viss grad tilpasset de lokale forhold i Trondheim. Flere av dem som hadde vært med på å skrive revyen da den spilte i Kristiania i 1909, blant dem hovedforfatter Anton Marius Lund, var blitt studenter ved NTH, og de brakte revy- og teatertradisjonen med seg fra Det Norske Studentersamfund til sitt nye lærested. I 1914 ble det foreslått å sette opp revyen Det store lod, men Samfundets medlemmer fant den blasfemisk. Denne revyen ble omskrevet og sendt til Oslo, der den ble satt opp uten suksess. Deretter ble revyen omskrevet på nytt og vist på scenen i Cirkus i 1915, denne gangen under navnet Huttetu!. Nok en gang var nemlig det unge Samfund i økonomisk krise, og nok en gang var det teatergjengen som prøvde å ordne opp – uten hell. Revyen gikk med 1000 kr i underskudd, og ble ingen suksess. I stedet var det byens velhavende singsakerfruer som måtte ordne opp i økonomien gjennom en innsamlingsaksjon.
Studenteruken blir født (1917–1929)
I 1917 satte trondheimsstudentene opp det som i dag regnes som den første egentlige UKErevyen. Den bar tittelen Baccarat. Det er svært lite som skiller 1917-revyen fra revyene i 1913 og 1915. Faktisk ble revyen i 1913 regnet som den første UKErevyen helt fram til 1960-tallet. Dette illustreres av at UKEnavnet fra 1935, Dek-e-du, betyr «tolv» og dermed henviser til at 1935-revyen var den tolvte UKErevyen i rekken, medregnet Maxis! i 1913 og Huttetu i 1915. Etter hvert har det blitt enighet om at 1917 er UKAs stiftelsesår, ganske enkelt fordi Baccarat i 1917 var den første revyen skrevet av og for trondheimsstudentene, i motsetning til forgjengerne som var importerte Kristianiarevyer. Et annet argument for å regne 1917 som innledningen av en ny æra, var at arrangementet ikke fikk noe samlende navn før ordet Studenteruke ble lansert i et anonymt innlegg i trondheimsstudentenes egen avis Under Dusken da Baccarat var under oppseiling.
Disse første revyene, og også de påfølgende revyene Jazz (1919), Rah-ta-tah (1921) og Charivari (1923), var på ingen måte profesjonelle sceneproduksjoner. De var aldri ferdige til premieren, de kunne forandre seg svært mye fra første til siste forestilling, og mye av dialogen ble i stor grad improvisert fram på scenen. Temaet for revyene var ofte fra studentenes egen hverdag, men hadde innimellom også spark til øvrigheten. Ingen nummer eller viser fra disse første UKErevyene har i stor grad overlevd i studentkulturen. Først i Bing Bang (1925) kommer UKAs første slager som fremdeles har en plass i studentkulturen i Trondheim, Odd Nansens vise «Hjemve». Denne ble senere kjent for et større publikum gjennom Otto Nielsens plateinnspillinger og virke i Søndagsposten på NRK. Omkvedet i visa lyder:
Mot slutten av 1920-årene fikk studentene stadig større ambisjoner på UKAs vegne. Drømmen om et eget, nytt hus sporet dem an, og tre UKEr på rad fikk revyen et navn som spilte på drømmen om et nytt hus. Revyen Bing Bang i 1925 hadde mottoet «Vi vil til Vollan!»; på Vollan lå tomten hvor det nye bygget skulle stå. Vinnerforslaget i arkitektkonkurransen for det nye huset het Merry Go Round, og revyen 1927 ble oppkalt etter det seirende arkitektforslaget. Da huset endelig sto ferdig i sin nymalte, røde prakt i 1929, ble både huset og UKA-29 døpt Cassa Rossa. Selv om UKA i 1929 gikk med underskudd og ikke var en suksess, har flere av visene fra denne revyen overlevd helt frem til våre dager. «Petter sin tante sin katte» var en av dem, men det helt klare pangnummeret fra 1929-revyen var en vise som i revyprogrammet fra 1929 blir kalt «Studentersang», men som i senere er mest kjent under navnene «Nu klinger» eller «Studenter i den gamle Stad». Denne sangen ble skrevet av arkitekten Frode Rinnan, og synges fremdeles ved festlige og offisielle anledninger i studentmiljøet i Trondheim, for eksempel på festmøter ved Studentersamfundet. Omkvedet lyder som følger:
Profesjonalisering (1931–1939)
Med det nye huset fulgte også en hel del tekniske nyvinninger, deriblant elektrisk lys og forsterkeranlegg. For å operere det tekniske utstyret ble en lys- og sceneteknisk gjeng, Regi, opprettet i 1929, og Forsterkerkomitéen ble opprettet for å ta seg av lyden. Forsterkerkomiteen var i begynnelsen bare en undergruppe av Akademisk Radioklubb, og ble først egen gjeng fra 1945. Da Cassa Rossa ble satt opp i 1929, hadde studentene ikke rukket å gjøre seg godt kjent med huset og de tekniske mulighetene det gav. Først med Mammon-Ra i 1931Noen bilder fra oppsetningen av «Mammon-ra» ble de tekniske fasilitetene utnyttet til sitt fulle i den mest sceneteknisk avanserte revyen til da. Blant denne revyens mest kjente viser finner man den selvironiserende «Vår egen lille verden»:
Næmesis i 1933 defineres blant mange som et vendepunkt i UKErevyens historie. Den revyen skuet for første gang ut forbi de tidligere revyenes noe lokale og interne blikk, og virker i alle fall i ettertidens lys som en framsynt revy med et dystert tema. I sentrum sto gjennomgangsfiguren «Hansemann», som slo seg opp som diktator over NTH. Parallellene til de samtidige hendelsene knyttet til Adolf Hitler i Tyskland var tydelige, og etter sigende så godt gjennomført at revyen i ettertid har fått stempel på seg for å ha spådd 2. verdenskrig. Æren for dette har i stor grad blitt tillagt Odd Brochmann, som var instruktør og forfatter både i 1931 og 1933. For første gang var forestillingen ferdig ved premieren, og der koreografi og dialog før hadde vært upresis og rotete, var den nå umulig å skille fra den profesjonelle teaterscenen. Idéen med å dra på Osloturné ble også skapt i denne perioden, og dette ble en tradisjon som varte fra 1931 til 1975.
Revyen hadde nå fått et teknisk profesjonelt preg som den skulle beholde utover i 1930-årene, og revyene Dek-e-du i 1935, Vær-i-tass i 1937 og Tempora i 1939 holdt alle en stigende teknisk standard. Av de tre er det Vær-i-tass fra 1937 som har fått det beste ryet i ettertid. Den antifascistiske tonen ble enda tydeligere enn før, og revyen ble en formidabel suksess. Under Louis Feinsilbers ledelse ble det skapt en forestilling som Asbjørn Lindboe, Norges justisminister fra 1931 til 1933, i ettertid beskrev slik:
Revyen i 1937 var ikke bare teknisk nyvinnende, men markerte også et veiskille i sin sammensetning av ensemblet. For første gang i UKErevyens historie ble nemlig kvinnerollene spilt av kvinner. Fram til 1937 spilte de mannlige studentene også samtlige kvinneroller, men i 1937 ble altså ekte kvinner tatt inn i varmen i SIT, til tross for frykt blant noen av de eldre for at dette skulle frarøve revyen dens beste poenger.
Tempora i 1939 ble den siste revyen før krigen, og også denne revyen fulgte opp den antifascistiske tråden. Revyen tok også et oppgjør med opprustning og raseforfølgelse, samt med den hemningsløse hjernevasken og propagandaen som nå pågikk for fullt i Tyskland. UKEplakaten fra 1939, som viser en student og stormesteren i De Sorte Faars Ridderskab i hyggelig samvær, med en stor og fryktinngytende dinosaur lurende i bakgrunnen, gir også en sterk indikasjon på hvilken fare man så true Europa og studentenes frihet.