thumb|Eufonium Eufonium er et musikkinstrument i messingblåserfamilien.snl.no/eufoniumAksdal, Bjørn: eufonium i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. februar 2025 Den er stemt i B eller C (sjelden) en oktav under trompeten. En eufonium har 3 eller 4 ventiler, og ser ut som en liten tuba eller et stort althorn. Navnet stammer fra eufonion (gresk), som betyr velklang. En person som spiller eufonium kalles en eufonist.
Eufonium har i likhet med tuba, flygelhorn og althorn konisk boring, slik at rørdiameteren øker hele veien. Motsetningen er trombone- og trompetfamilien som har sylindrisk boring (diameteren er konstant frem til klokkestykket). Dette gir instrumentet en klang som gjerne betegnes å ha en rundere, mykere, fyldigere eller varmere klang enn trombonen, selv om de opererer i samme register. De fleste eufoniumer har en kvartventil som kan brukes i stedet for samtrykk av 1.- og 3.-ventilen. Kvartventilen gir ved normal stemming en renere tonehøyde («pitch»), samt bedre klang på grunn av enklere luftsøylegeometri.
Bruksområder Eufonium er et svært vanlig instrument i musikkorps som messing- og janitsjarorkestre, og blir her ofte tilskrevet melodistemmer og soloer. I orkesterlitteraturen blir instrumentet sjelden brukt, og er derfor ikke et fast instrument i et symfoniorkester. Det blir dog benyttet av og til, for eksempel i Gustav Holsts Planetene og Ravels orkestrering av Modest Musorgskijs Bilder fra en utstilling. Et av de mest kjente tilfellene av bruk av eufonium i orkesterlitteraturen er Henry Woods Fantasia on British Sea Songs, som hvert år brukes i The Last Night of the Proms.
Forskjeller mellom eufonium og baryton Det hersker en del forvirring rundt instrumentene eufonium og baryton, og navnene blir brukt en del om hverandre.snl.no/barytonAksdal, Bjørn: baryton - blåseinstrument i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. februar 2025 Blant annet blir eufonium brukt om instrumenter med 4 ventiler, og baryton med 3. Dette er prinsipielt feil slik instrumentene er beskrevet over. Forvirringen skyldes i stor grad at man i Norge har hentet musikktradisjoner fra to forskjellige hold – Tysklands janitsjartradisjon og Englands brassbandtradisjon. I tradisjonell janitsjar hadde man barytonhorn (med ganske fri rolle, med mange soloer og motmelodier), og i tradisjonelle brassband har man flygelhorn, althorn, tenorhorn (tilhørende horngruppa) og eufonium (tilhørende tubagruppa). Siden de tyske barytonhornene har vært en mellomting mellom tenorhorn og eufonium, har man brukt navnet baryton på begge deler.
I dagens janitsjarkorps er eufonium, som er identisk med det britiske instrumentet, mer brukt enn baryton. Det anbefales derfor å bruke betegnelsen eufonium på de fleste instrumentene i denne instrumentgruppen, og barytonhorn og tenorhorn på de instrumentene som faktisk er barytonhorn og tenorhorn. Det man på norsk kaller tenorhorn heter på engelsk baritone. Tilsvarende blir althorn på engelsk kalt tenor horn. Baritone er stemt i B, althorn i Ess.
Konstruksjon og virkemåte En euphonium stemt i B består grunnleggende av et 2.7 meter langt oppkveilet metallrør som er smalt i den ene enden, der et munnstykke blir plassert, blir bredere mot den andre enden, og ender i et bredt klokkestykke. Den laveste tonen man enkelt kan spille med et rør med denne lengden er en B, gitt av lydhastigheten i luft. Man kan også spille toner med dobbel frekvens, tredobbel frekvens og så videre; utøveren velger blant disse ved stramming av leppene.
Med ventiler kan man forlenge røret ved å koble inn nye rørløkker av ulike lengder. Det gjør at man kan spille alle 12 tonene i en kromatisk skala.
En moderne eufonium har tre topp-plasserte ventiler som spilles med høyre hånd. I tillegg er det en fjerde ventil plassert på skrå halvveis nede på høyre side av instrumentet. Denne ventilen spilles med venstre hånds pekefinger eller langfinger.
Noen barnemodeller av eufonium har bare de tre toppventilene; andre modeller har en fjerde toppmontert ventil som spilles med fjerde finger på høyre hånd. Også baryton har noen ganger en fjerde ventil montert.
Klokkestykket kalles også sjallstykke. En moderne eufonium har et klokkestykke på cirka 30 centimeter. Noen modeller har cirka 28 centimeter.
Eufonium har et meget stort register – profesjonelle musikere bruker minst fire oktaver. Med bare tre ventiler opplever man store problemer med å intonere i det lavere leiet. Et fire-ventilers eufonium spiller kromatisk skala dypere enn en tre-ventilers.
Den fjerde ventilen er en kvartventil. Kvartventilen gjør det mulig å løse en del fingringsproblemer når man kan spille enkelte toner med alternative grep. På et moderne eufonium er kvartventilen koplet til et ekstra rør-system for å kompensere for urenheter på enkelte toner (kompensasjonssystem) og dette gjør det lettere å intonere.
At røret på instrumentet er konisk, resulterer i en mykere klang enn hos sylindrisk borete instrumenter. Det er vanskelig å beskrive den ekte, karakteristiske eufonium-klangen presist, men de fleste utøvere er enige i at en ideell klang er stor, mørk, fyldig, varm og myk. På den annen side finner vi ulike klangideal spredt geografisk. Mange foretrekker en hurtig, jevn vibrato og rund lyd; andre bruker mer åpen klang med saktere vibrato. Her er det også forskjell mellom «modeller» i for eksempel Amerika og Europa.
Fingersetting på eufonium er helt lik andre messinginstrumenter som trompet, kornett og tuba. Likevel opplever ofte nybegynnere spesielle problemer med tonekvalitet, intonasjon og register sammenlignet med nybegynnere på andre messinginstrumenter. I tillegg er det krevende å utvikle den store, varme klangen som er karakteristisk for eufonium.
Tidligere ble det i USA produsert dobbel-klokke-eufonium – et instrument med en ekstra ventil, med hvilken man kunne velge mellom to klokkestykker; en vanlig eufoniumklokke, og en med mer tromboneaktig klang.artmusicemporium.comLong, Joshua E.(2012) Double Bell Euphonium, I Beg Your Pardon? Dette instrumentet ble kun brukt tidlig på 1900-tallet.
Notasjon Noter for eufonium noteres etter to ulike prinsipper:
I stykker for brassband blir noter for eufonium ofte laget ut i fra en konvensjon om at den laveste tonen man enkelt kan spille kalles C, og de andre tonene i skalaen gis navn relativt til denne navnsettingen. Tonene blir i tillegg transponert en oktav og notert med G-nøkkel. Ut i fra denne konvensjonen vil en eufoniumnist som spiller en C på en note, i virkeligheten produsere en tone som klinger en oktav pluss en heltone lavere. Denne konvensjonen er praktisk for dem som er vant til at en lettspilt dur-skala starter på C, og holder seg til G-nøkkel som er den mest brukte nøkkelen for noter. Fingersetning og navngiving blir også lik som på en vanlig trompet notert på den vanligste måten for trompeter, bortsett fra at tonene klinger en oktav lavere enn på en trompet.
I stykker for janitsjarkorps finner man oftere at eufonium blir notert som den klinger (natura), og man bruker F-nøkkel (bassnøkkel). Her vil den laveste tonen man enkelt kan spille kalles B.
Veksling mellom noter laget etter de to ulike konvensjonene har ført til mye frustrasjon. Typisk lærer en utøver først å spille etter en av konvensjonene, og forholder seg så senere til den andre ved å transponere, enten underveis under utøving eller ved å transponere noter skriftlig på forhånd. For å imøtegå dette, lages noen musikkarrangementer slik at notene for eufonium finnes i begge varianter; ett sett notert for B-instrumenter med G-nøkkel og ett sett i natura i F-nøkkel.
Kjente eufonister Steven Mead David Childs Tormod Flaten David Werden Bastien Baumet Robbert Vos Sverre Stakston Olsrud
Eksterne lenker
euphonium.net David Werden Adam Frey Euphoniums of The U.S. Marine Band David Childs Euphonium-bilder Euphonium-videoer
Referanser
Kategori:Messingblåseinstrumenter