MDMA (3,4-metylendioksymetamfetamin), kjent som ecstasy i tablettform og molly i krystallform, er et empatogen og et sentralstimulerende middel. MDMA er et fenetylamin som øker serotonin- og oksytocinnivået i hjernen, som gjør at det ofte blir brukt som et rusmiddel. Kjemisk likner MDMA på meskalin, metamfetamin og amfetamin.
Ved bruk av MDMA vil man som regel oppleve økt åpenhet, nærhet til andre, økt energi og velvære. MDMA utløser en 3–6 timer lang eufori (gledesfølelse), som vanligvis begynner omtrent 20–60 minutter etter inntak, men det kan også ta mer enn 90 minutter hvis brukeren nylig har spist. Mange opplever forsterkede sanseinntrykk, sterke følelser og endring i bevissthetstilstand. Opplevelsen kan svinge fra behagelig til ubehagelig og skremmende. Høyere doseringer gir større risiko for panikk, angst, paranoia og psykoselignende tilstander. Personer kan også oppleve søvnvansker, smerter i brystet og svimmelhet ved bruk av MDMA. Ved overdosering og/eller kombinasjonsbruk med andre rusmidler er det en risiko for skadevirkninger. Stoffet øker kroppstemperaturen, men det er et relativt lavt antall brukere som har mistet livet grunnet overoppheting ved bruk av MDMA kombinert med lange danseøkter og lavt væskeinntak.
MDMA ble åpnet opp for eksperimentell utprøving i behandling av pasienter med posttraumatisk stresslidelse og angst i kombinasjon med psykoterapi i år 2000. Siden dette har behandling av posttraumatisk stresslidelse og angst med MDMA blitt utprøvd i en rekke land, inkludert USA, Sveits, Israel, og Spania. Norges forskningsråd støtter eksperimentelle studier for å undersøke om MDMA kan være nyttig i behandling av traumatisk angst. Flere internasjonale eksperter mener at MDMA er et mindre skadelig rusmiddel enn alkohol. ACMD, som er et forskerutvalg nedsatt av den britiske regjeringen, har konkludert med at risikoen ved inntak av en gjennomsnittlig Ecstasy-tablett sammen med vann og moderat aktivitet er sammenliknbar med et gjennomsnittlig tilfelle av hesteridning.
Nyere forskning har også konkludert med at skadevirkningene ved bruk av MDMA kan reduseres dersom man tar pauser fra aktivitet og får i seg moderate mengder væske. Fra utlandet har det vært rapportert at farligere stoffer har vært tilsatt i Ecstasy-tabletter. Senest i 2017 døde en 21 år gammel norsk mann av en MDMA-overdose på feriereise i England. Statistiske studier for å trekke paralleller mellom bruk av MDMA og psykiske lidelser har vist seg å være vanskelig, ettersom bruk av rusmiddelet kan være et symptom på underliggende psykiske lidelser. Det er vist at brukere av MDMA har dobbelt så høy forekomst av psykiske lidelser som angst og depresjon i forkant av første gangs bruk av MDMA.
Historie I 1912 søkte det tyske legemiddelfirmaet Merck KGaA om patent på MDMA som et prosesskjemikalium i utviklingen av et blodstillende middel. I 1914 ble MDMA utprøvd som et appetittdempende legemiddel, men ble aldri brukt som dette. Merck KGaA foretok ingen kliniske studier med MDMA.
Den amerikanske hæren testet på midten av femtitallet MDMA på dyr, for å fastslå dødelig dose og lignende. Resultatene av testene ble deklassifisert i 1969. MDMA ble først kjent for offentligheten gjennom kjemikeren og farmakologen Alexander Shulgin, som hadde oppdaget stoffet da han lette etter forbindelser som hadde liknende psykoaktive egenskaper som meskalin. Shulgin anbefalte i 1960-årene klinisk bruk av MDMA, som han da ga kallenavnet «Empathy» (empati på norsk). Helt frem til 1986, det vil si lenge etter at patenten på MDMA hadde gått ut, var det i USA lov å bruke MDMA i kombinasjon med psykologisk behandling, og det fremgår av Alexander Shulgins bok PiHKAL (1991) at stoffet ble forskrevet til tusenvis av pasienter i denne perioden.
Som rusmiddel dukket MDMA først opp i tablettform. Etterhvert fikk tablettene kallenavnet «Ecstasy». I takt med house-kulturens økende oppslutning i løpet av 1990-årene fikk bruken av Ecstasy-tabletter stadig større utbredelse. MDMA inntok raskt plassen blant de fire mest anvendte rusmidlene i både Europa og USA.Jennings, Peter. Ecstasy Rising, ABC television-dokumentar. 1. april 2004 I 2000-årene begynte også MDMA stadig mer å bli brukt i krystallform. Tidlig i 2010-årene fikk MDMA i krystallform kallenavnet «Molly».
Kjemi Den kjemiske strukturen til MDMA likner på meskalin og metamfetamin, men fenylringen er erstattet med en funksjonell metylendioksygruppe i posisjon 3,4. Den er medlem av fenetylamin-familien, en gruppe substanser som typisk har uttalte biologiske virkninger. MDMA fremstilles fra MDP2P ved en kjemisk reaksjon som kalles reduktiv aminering. MDMA har et kiralt senter ved alfa-karbonet (ved siden av metylamino-gruppen).
Virkning og skader Farmakokinetikk
Det eksisterer tre metaboliseringsveier for MDMA. Det metaboliseres via N-demetylering til flere aktive metabolitter, inkludert MDA, selv om konversjonsraten er lav. Metabolismen foregår hovedsakelig ved hjelp av Cytokrom P450-enzymer (CYP2D6 hos mennesker, CYP2D1 hos mus) og CYP3A4. MDMA har en kompleks ulineær farmakokinetikk via CYP2D6 og CYP2D8, og dette fører til nulltegrads-kinetikk ved høyere doser. Høye konsentrasjoner i blod og hjerne skyldes hovedsakelig autoinhibering av CYP2D6-metabolismen; hvis brukeren gjentatte ganger tar MDMA med korte mellomrom, vil dette føre til uproporsjonalt høye plasma-konsentrasjoner. En signifikant mengde av MDMA skilles ut via nyrene til urin uten å gjennomgå metabolisme, spesielt ved høyt inntak.
Farmakodynamikk Serotonin er et signalstoff i hjernen som spiller en viktig rolle for reguleringen av humør og nytelse. MDMAs farmakologiske profil er kompleks, men hovedvirkningen antas å skyldes at serotonin-vesikler i nevronene slipper ut mer serotonin i synapsene. MDMA har dessuten agonistvirkninger på dopamin, norepinefrin, NET (norepinefrintransportører), og hormonene prolaktin, oxytocin og cortisol.
Bivirkninger
For MDMA er risikoen for allergiske reaksjoner svært liten. I likhet med amfetamin kan MDMA dempe kroppens normale tørste- og utmattelsesreaksjoner. MDMA kan føre til bruxisme (tanngnissel) og trismus (kjevekrampe) som en korttidsvirkning av stoffet. MDMA kan kortvarig øke kroppstemperaturen marginalt (ca 0.5 grader). Dødsfallet til den britiske tenåringsjenta Leah Betts er muligens verdens mest omtalte MDMA-relaterte dødsfall og skyldtes at hun hadde fått i seg for mye vann på grunn av bekymring for dehydrering. Raten av overdosedødsfall fra MDMA er velstudert og svært liten sammenlignet med rusmidler som alkohol og foreskrevne medisiner som benzodiazipiner (for eksempel diazepam).
Påvirkning av seksualfunksjon Påvirkning av seksualfunksjon er ikke kjent. Økt nivå av «kjærlighets»-hormonene prolaktin og oksytocin kan føre til saturering (metting), slik at brukerne allerede er «tilfredsstilte» og følgelig ikke opplever samme behovet for seksuell tilfredsstillelse. Økt opplevelse av medmenneskelig nærhet og empati, samt redusert angst ved moderat bruk kan føre til økt seksuallyst når virkningen av MDMA begynner å gå over.
Langtidsvirkninger Det er forsket meget på langtidsvirkningene av MDMA. Det finnes anekdotisk fortellinger om hallusinogenpersistent persepsjonsforstyrrelse (HPPD) etter store doser MDMA. På tross av at millioner av MDMA-doser konsumeres hver helg i den vestlige verden, er HPPD uhyre sjelden.
Ved repeterte injeksjoner eller svært høye dosering kan MDMA føre til hjerneskade i dyr, men det er ikke funnet direkte tegn på hjerneskade hos MDMA-brukere. Det har ikke blitt påvist at MDMA er neurotoksisk på samme måte som for eksempel alkohol.. Ut ifra overdoseringsstudier av dyr spekuleres det i at det dannes reaktive oksygenarter (ROS – reactive oxygen species) under nedbrytingen, og at disse kjemiske stoffene kan forårsake celleskader. Det er uklart hvor relevnte disse overdoseringsstudiene er, ettersom at dyrene må få repeterte og store injeksjoner (5–10 mg/kg) før skadelige effekter påvises. Det er 10–20 ganger høyere dosering en ved medisinsk bruk av MDMA på 1–2 milligram per kilogram eller cirka 100 milligram.
Skadelige effekter ved ekstreme doser med MDMA ser ut til å være indirekte og knyttet til oksidativt stress, frie radikaler og reduksjon av antioksidanter. Oksidasjon er en del av de normale metabolske prosessene i kroppen. Mens cellen gjør sitt arbeid dannes biprodukter som kalles oksidative, eller frie, radikaler. Disse molekylene har et uparet elektron som gjør dem sterkt reaktive. De trekker kraftig på elektroner fra nabomolekyler og destabiliserer disse molekylenes elektriske balanse og fører noen ganger til at molekylene går i oppløsning. Dette kan bli en kjedereaksjon.
Ved normal kroppsfunksjon finnes det antioksidanter i systemet som fanger opp frie radikaler. Disse molekylene har et ekstra elektron som de er villige til å gi fra seg til de frie radikalene, slik at såvel det frie radikalet som antioksidanten blir mer stabile. MDMA øker hurtig nivået av frie radikaler i systemet og overvelder reservoaret av antioksidanter. Radikalene vil da føre til skade på celleveggene, redusere blodkarenes fleksibilitet, ødelegge enzymer og føre til andre skader i nervesystemet. Det har blitt påvist at nevrotoksiske virkninger av MDMA blir økt av et hypertermisk miljø og redusert av et hypotermisk miljø. Undersøkelser har antydet at de nevrotoksiske molekylene ikke er frie radikaler av hydroksyltype, men av superoksidtype. Når rotter får injisert salicylsyre, et molekyl som fanger inn hydroksyltypen av frie radikaler, blir ikke de nevrotoksiske virkningene av MDMA redusert, men i stedet potensert. Ytterligere beviser for denne superoksidteorien kommer fra observasjonen av at CuZn-superoksid-dismutase-transgene mus (mus med for høyt nivå av humant antioksidantenzym) utviser nevrobeskyttende mekanismer som beskytter musene fra MDMA-indusert uttynning av serotonin og dets hovedmetabolitt 5-HIAA og dødelige effekter.
Mange metodiske feil er typiske når disse dyrestudiene overføres til mennesker. For det første er det vanskelig å sette likhetstegn mellom rottedoseringer og doseringer til mennesker; rotter metaboliserer MDMA dobbelt så hurtig som et menneske og ofte administreres høyere doser eller multiple doser for å simulere menneskelige plasmanivåer. Dosene som gis i eksperimenter er langt større enn typiske mennekedoser på 100–300 mg i den hensikt å oppfatte problemene som blir forårsaket slik at man kan si at dersom dette hender ved høye doseringer så kan virkningen ytre seg i en mildere form ved lavere doseringer. Det er enda ikke påvist at MDMA skader nevroner eller fører til hjernecelledød ved lave doser, slik som for alkohol.
Noen få MDMA-brukere tar en SSRI samtidig med eller kort etter inntak av MDMA, i et forsøk på å forebygge mulig nevrotoksisitet. Disse SSRIene er vanligvis antidepressive midler slik som fluoksetin og sertralin. Imidlertid er det kjent av inntak av SSRIer før bruk av MDMA reduserer de subjektive effektene av MDMA. Denne blokkerende effekten kan vare i flere uker avhengig av SSRIens halveringstid. Å gå på selektive serotoninreopptakshemmere (antidepressiva) kan være dødelig, da kombinasjonen av disse to substansene kan føre til serotonergt syndrom. MDMA brukt sammen med en annen klasse antidepressiver, nemlig monoaminoksidasehemmere (MAO-hemmere) er kraftig kontraindisert på grunn av faren for livstruende hypertensjon. Noen tar serotonin-forøperen 5-HTP for å forsyne kroppen med råmaterialene som trengs for å syntetisere nevrotransmitteren. Forhåndsinntak av 5-HTP har ikke vist seg å øke de subjektive virkningene av MDMA, men studier viser at inntak av 5-HTP opp til et døgn etter MDMA-inntak kan også føre til serotoninsyndrom.
Fordi MDMAs nevrotoksisitet er kjent for å være sterkt avhengig av stoffets stoffskiftedisposisjon, er det ukjent hvorvidt eksperimenter på rotter og aper har noen direkte relevans for menneskelig bruk.