Montenegro er et land i Sørøst-Europa ved Adriaterhavet. Montenegro grenser til (fra vest mot øst) Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia i nord, Kosovo, og Albania i sør. Til sjøs har landet delelinje mot Italia i sørvest. Hovedstaden er Podgorica.
Landet var en del av den tidligere føderasjonen Jugoslavia, og inngikk fra 2003 til 2006 i unionsstaten Serbia og Montenegro. Det ble gjennomført folkeavstemning 21. mai 2006 hvor et flertall ønsket at Montenegro skulle bli selvstendig, og selvstendighetserklæringen ble utstedt 3. juni 2006. I statsråd fredag 16. juni 2006 anerkjente Norge Montenegro som selvstendig stat.Pressemelding (16. juni 2006): Noreg anerkjenner Montenegro som sjølvstendig stat, Offisielt fra statsråd 16. juni 2006 Montenegro ble tatt opp som FNs 192. medlemsland 28. juni 2006.List of members to the United Nations by joining date Den 11. mai 2007 ble landet tatt opp som det 47. medlemslandet i Europarådet.Kommunikasjonsdirektoratet: Montenegro blir Europarådets 47de medlemsstat Montenegro ble medlem av Nato i 2017.https://www.nato.int/cps/us/natohq/news_144647.htmhttps://www.bbc.com/news/world-europe-36311644
Etymologi
Navnet Montenegro kommer fra italiensk Monte negro (svart fjell) da Montenegro var under venetiansk hegemoni (da venetiansk gammelitaliensk, moderne italiensk ville ha vært Monte nero). Montenegro er en oversettelse av det serbiske navnet Crna Gora («Svartfjell»), men i mange språk har man valgt å bruke det italienske navnet. I noen språk har man oversatt navnet, som i albansk: Mali i Zi, gresk: Μαυροβούνιο, tyrkisk: Karadağ, latvisk: Melnkalne, litauisk: Juodkalnija og islandsk der landet heter Svartfjallaland.
Naturgeografi
Landets totale areal er på 14 026 km². Det har 625 km lange landegrenser til Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Kosovo og Albania, og en 293,5 km lang kystlinje mot Adriaterhavet. De eneste virkelig urbane byene er hovedstaden Podgorica og industribyen Nikšić, men kysten er også tett bebygd av gamle middelalderbyer og nyere turistanlegg.
Lengste strand: Velika Plaža, Ulcinj ( m) Høyeste fjell: offisielt: Bobotov Kuk (2 522 m), faktisk: Zla Kolata i Prokletije-fjellene (2 534 m) Største innsjø: Shkodërsjøen (391 km²) Dypeste kløft: Tarakløften (1 300 m) Største bukt: Kotorbukta Nasjonalparker: Durmitor (390 km²), Lovćen (64 km²), Biogradska (54 km²), Shkodërsjøen (400 km²) og Prokletije (166 km²). UNESCO Verdensarvliste: Durmitor, Tarakløften, gamlebyen i Kotor.
Geologi thumb|Lovćenfjellet ligger bare 6 km fra Kotorbukta. Her starter fjellandskapet bak en smal kyststripe. thumb|right|Bildet viser elva Moraca, med typisk dypt utgravd elvedal i sedimentære bergarter. thumb|right|Moracaelvens delta mot Shkodërsjøen er et unikt våtmarksområde. thumb|right|Donaulaks (Hucho hucho) er unik for Balkan og finnes i elvene i nord.
Montenegro er et av de mest kuperte landene i Europa, og landskapet varierer fra høye topper langs grensene til Serbia og Albania med karstlandskap til en smal kystslette som bare er 4–6 km bred langs Adriaterhavet. Kotorbukta er den eneste innskjæringen i kystlinjen, og den er ikke en fjord, men en nedsunket elvedal.
Store deler av landet ligger over 1 000 moh., og fjellene når opp i over 2 500 meter flere steder langs en øst-vest-linje. De dinariske alper løper parallelt med kysten nedover Dalmatiakysten, og er stort sett dannet av sedimentære bergarter som dolomitt, kalkstein, sand og konglomerat dannet av hav og innsjøer som en gang dekket området.
I innlandet danner flere elver raviner og canyoner i det ellers harde kalksteinslaget. Flere av dem er vernet – Tarakløften er inntil 1 300 meter dyp og det nest største canyon i verden. Landets veier og jernbaner følger de til dels dype elvekløftene i kalksteins- og karstlandskapet.
Klima
Montenegros kyst har middelhavsklima med milde vintre og solrike, varme somre. Om vinteren kan derimot den kalde boravinden føre kald luft fra Øst-Europa innover Montenegro, og man får kalde dager.
Like innenfor kysten, i kystfjellsonen som er det 50 km brede beltet som bl.a. innbefatter Cetinje, er det et sub-middelhavsklima med kaldere vintre og varmere somre enn på kysten. Like innenfor kysten ligger De dinariske alper, og når mild havluft fra Middelhavet strømmer inn over Montenegro blir dette området et av de våteste i Europa. Stedet Crvice ved Orjen i sørvest ligger på 940 moh., og har middeltemperaturer på -5–0 °C januar–mars, 10 °C i mai, 18–20 °C i juni–august, 15 °C i september, og 0–5 °C i november–desember. Stedet har samtidig tidvis over 4 900 mm nedbør årlig; det er nesten regnfritt om sommeren, men store nedbørsmengder fra oktober til april.
Det meste av innlandet innenfor 60 km har et temperert klima med kalde vintre og milde somre. I de høyeste fjellene ligger det snø hele året. Podgorica har en nedbørsnormal på 1 617 mm i året.
Flora og fauna Montenegro har et uvanlig rikt plante- og dyreliv på et lite område. Bare Biogradsko-nasjonalparken alene har mer enn 220 plantearter, 86 treslag, 10 pattedyr, 200 fuglearter og 350 insektarter.Biogradska Gora nasjonalparks hjemmeside – «Flora» og «Fauna».
Montenegros flora tilhører i innlandet den sentraleuropeiske, subboreale sonen, mens kysten har middelhavsvegetasjon. Antallet plantearter anslås til om lag 3 000. De dinariske alper har typisk sentraleuropeisk gradering fra varmekjær løvskog i lavlandet (ask, bøk, lind, sypress, peoner, eføy, liljer), via boreal blandings- og barskog i fjellsidene og høyere elvedaler (edelgran, tyrkerhassel, sølvasal, ormehamfuru, einer), til en alpin høyfjellsvegetasjon i de høyeste områdene (gressarter, lyng). Ved Orjen er flere busk- og blomsterplantene endemiske, blant annet orjen-sverdlilje (Iris orjenii), krøll-lilje (Lilium martagon) og sjeldne arter av peoner (Paeonia daurica).
Ved den store Shkodërsjøen – den største på Balkan – danner elvedeltaet til Morača et våtmarksområde som har vern etter Ramsar-konvensjonen. Her er det et rikt fiskeliv, amfibisk dyreliv, og unike fuglereservater. På sørsiden renner Shkodërsjøen ut i elven Bojana og skaper et artsrikt, bredt delta- og sumpområde (Ada Bojana) på grensen til Albania.
Kysten samt Zetasletten nord og sør for Podgorica har middelhavsvegetasjon med sypresser, palmer, og stor dyrking av oliven og druer. Europeisk edelgran (Abies alba), ormehamfuru (Pinus heldreichii) og blomsten Orjen-Iris (Iris orjenii) er typiske for kystfjellene i sørvest. Langs kysten har utbyggingen av de mange sandstrendene redusert artsrikdommen, og en rekke vade- og sjøfugler er truet. Det er relativt lite fiskerikt i denne delen av Adriaterhavet, noe som også hemmer det kommersielle fisket.
Landets dyreliv er typisk for den tempererte karstvegetasjon, men har meget stor variasjon på grunn av de mange mikroklimaene og nisjemiljøene. Kysten har mange tørkekjære arter som slanger, firfisler og andre amfibier er vanlige, i tillegg til et rikt fugleliv.
Innlandet og fjellstrøkene har meget stort dyreliv, med brunbjørn (Ursus arctos) og sannsynligvis gaupeLarge Carnivorous Initiative for Europe, Balkan region. , grevling, hjort, muldvarp, og flaggermus. Av fuglearter finnes rødstrupe (Erithacus rubecula), kongeørn, hønsehauk, spurvehauk, orrfugl og grågås. I elver og innsjøer finnes frosk (Hyla arborea), europeisk sumpskilpadde (Emys orbicularis), ørret, hvitfinnet steinulke (Cottus gobio), harr (Thymallus thymallus), og donaulaks (Hucho hucho).
Demografi
right|thumb|Etnisk sammensetning 2011.
right|thumb|Det serbisk-ortodokse Ostrog-klosteret i Danilovgrad.
Montenegro er et etnisk svært sammensatt område, med skiftevis montenegrinsk, bosnisk, albansk og serbisk majoritet i de enkelte kommuner, og innenfor disse. Generelt er det serbisk majoritet i nord, mens det er montenegrinsk majoritet i kommunene midt i landet. I nordøst er det bosnisk majoritet, og i sørøst albansk.
Den montenegrinske andelen av befolkningen gikk i siste del av 1900-tallet tilbake, og gruppen som kaller seg «montenegrinere» er ikke lenger i flertall. Den er likevel største befolkningsgruppe, foran den store serbiske minoriteten.
I de demografiske data for Tito-perioden oppgis endog en andel av befolkningen å være jugoslaver. «Muslimer» ble i 1971 innført som et etnisitet i folketellinger i Jugoslavia. Det er en minoritet på 100 italienere i Kotor-området, og omkring Budva bor det anslagsvis 1 000 russere.
Følgende tabell oppgir den etniske sammensetningen på ulike tidspunkt i Montenegros historie:
Etnisitet Befolkning 1961 Befolkning 1981 Befolkning 1991 Befolkning 2003Montenegros statistikkbyrå, Monstat, Folketelling 2003. Befolkning 2011 Språk 2003Montenegrinsk81,4 %68,5 %61,9 %43,2 %45,0 %22,0 %Serbisk3,0 %3,3 %9,3 %32,0 %28,7 %63,5 %Albansk5,5 %6,5 %6,6 %5,0 %4,9 %5,3 %Muslimsk6,5 %13,4 %14,6 %4,0 %3,3 %n/aBosnisk7,8 %8,6 %5,5 %Kroatisk2,3 %1,8 %1,0 %1,1 %0,9 %0,5 %Romani0,3 %0,5 %0,4 %0,8 %0,4 %Makedonsk0,2 %0,2 %0,1 %0,1 %0,1 %
Språk Mer enn 63 % av innbyggerne snakket i 2003 et serbisk språk med Iyekavisk dialekt, og dette innbefatter også om lag halvparten av de som etnisk sett kaller seg montenegrinere.Montenegros statistikkbyrå, Monstat, Folketelling 2003. I forbindelse med uavhengighetsbevegelsen ble det fra 2004 igangsatt en offensiv for å styrke montenegrinsk som språk, med om lag 24 % utbredelse i befolkningen. I grunnlovenMontenegros grunnlov, websiden til parlamentet (på montenegrinsk, serbisk, bosnisk, kroatisk) fra 2007 er montenegrinsk offisielt språk ved siden av serbisk, albansk, bosnisk og kroatisk. Albansk er den største av de «små» språkminoritetene, om lag 5,2 % av befolkningen er språklig sett albanere.
Religion Montenegro er en ikke-religiøs stat med like rettigheter og status for alle religioner.
De fleste montenegrinere (74–75 %) er ortodokse kristne, under Den serbisk-ortodokse kirke med egen metropolitt for Montenegro.Det tyske utenriksdepartementet: Landinformasjon - Religion og andre fakta Nesten 18 % av befolkningen er sunni-muslimer, hovedsakelig albanere, bosniere og bosnjaker. I høymiddelalderen var katolikkene i flertall, men i dag utgjør de bare 3–4 % av befolkningen, fordelt på tre katolske bispedømmer. Ett av dem, bispedømmet Kotor, er understilt en kirkeprovins med metropolitansete i Kroatia.
De avvikende julianske og gregorianske kalendere, sammen med innslaget av ulike religioner, medfører at en rekke helligdager anerkjennes som høytidsdager i Montenegro. Nedenfor gjengis de viktigste helligdagene, med særlig fokus på dem som er unike for Montenegro: 7. januar er ortodoks 1. juledag 14. januar er ortodoks nyttårsdag 1. mai er internasjonal arbeiderdag 21. mai er uavhengighetsdag 13. juli er Statsdannelsesdagen
Både 7. januar, 1. mai, 21. mai og 13. juli er fridager.
Historie
thumb|right|Illyrisk gullarbeid viser spydkaster til hest. thumb|Den hellige (Sveti) Jovan Vladimir var fyrste av Duklja, 990-1016.
thumb|right|Postkort fra 1910 viser proklamasjonen av Kongeriket Montenegro i 1910. thumb|right|Kongeriket Montenegro, 1914.
Montenegros historie er preget av landets nærhet til mektige naboland, og har innebåret en ofte meget dyktig balansering mellom stormakter helt til vår tid. Deler av området har tidligere vært underlagt svært mange og skiftende utenlandske herredømmer, men en uavhengig, mer eller mindre kontinuerlig «montenegrinsk» stat eksisterte uavbrutt fra 1356 til 1918, og igjen fra 2006.
I de første 160 av disse årene var denne staten, Zeta, kulturelt og politisk «serbisk», men deretter ser vi ulike kontinuerlige «montenegrinske» stater og dynastier som behersket deler av landet, oftest med basis i klaner i fjellområdene i sørvest rundt Cetinje. Disse områdene var aldri besatt av osmanerne, slik resten av Balkan var, eller av Venezia som fra 1420 til 1797 behersket Montenegros kystbyer.