Purpur (gresk πορφύρα, porphyra; latin: purpura) er et lilla fargestoff som antagelig først ble fremstilt av oldtidens fønikere fra purpursneglen (murex). Det er blitt kalt for tyrisk purpur, ved at det kom fra fønikiske byen Tyr, og kongelig purpur, ved at det var så kostbart det ble assosiert med de kongelige. Fargestoffet var et naturlig purpurrød farge som ble verdsatt høyt i antikken ettersom det ikke bleknet, men faktisk ble mer skinnende og intens i fargen med værpåkjenning og sollys.
Ifølge legenden ble fargen oppdaget av Herkules, da hunden hans kom tilbake til sin eier etter å ha tygget på en snegl, med munnen farget av purpur. Utgravninger tyder på at minoerne på Kreta kan ha fremstilt purpur, i så fall flere århundrer før fønikerne.
Purpurfargen var umåtelig populær blant den romerske overklassen, og purpurfarget stoff var en av de dyreste luksusartiklene som fantes. Fargen ble fremstilt ved at snegler ble samlet i store fat og satt til å råtne. Man vet lite om den videre prosessen, men stanken fra de millioner av råtnende snegler som må ha gått med til purpurproduksjonen var ille nok til at det ble særskilt nevnt av antikkens forfattere. Fargesubstansen besto av slimsekret fra en kjertel i enkelte arter av sjøsnegler som hører hjemme i det østlige Middelhavet og utenfor vestkysten av Marokko. Eksempler er Bolinus brandaris, Murex brandaris, Hexaplex trunculus, og Stramonita haemastoma.Ziderman, I. I. (1986): «Purple dye made from shellfish in antiquity» i: Review of Progress in Coloration, 16: 46-52. Radwin, G. E. and A. D'Attilio, (1986): Murex shells of the world. An illustrated guide to the Muricidae, s. 93, Stanford University Press, Stanford, California, USA, ss. 284 inkl 192 figurer. & 32 pls. Fargestoffet er en organisk forbindelse av brom, en klasse kjemiske forbindelser som ofte finnes i alger og en del annet sjøliv, men langt sjeldnere hos landdyr.
Heraldikk thumb|right|Tyrisk purpur. thumb|right|Murex brandaris, purpursneglen.
Ettersom purpur var en kostbar og eksklusiv farge, har den gjennom flere hundre år vært brukt i kongelige kapper under kroninger og andre seremonier. Ofte er det purpur utenpå kappene, mens de er foret med hermelin. Det finnes mange avbildninger av slike kapper. Noen kapper er fortsatt bevart, blant annet ettersom de har vært i bruk opp til nyere tid. Purpur regnes som en av det sterkt begrensede antall farger i europeisk heraldikk. Purpurfargen blir riktignok sjelden brukt i våpenskjold, men purpur forekommer både som bunnfarge i skjold, og som farge på våpenfigurer. Purpur brukes i flere fyrstelige våpenkapper, blant annet i det norske kongevåpenet. Hetten inne i kongelige og andre fyrstelige kroner er ofte i purpur.
Bakgrunn Tyrisk purpur var kostbart: historikeren Theopompos fra 300-tallet f.Kr. rapporterte at «purpur for farging henter sin vekt i sølv i Kolofon» i Anatolia.Theopompos, sitert av Athenaios (12:526) rundt 200 f.Kr; i henhold til Gulick, Charles Barton (1941): Athenaeus, The Deipnosophists. Cambridge: Harvard University Press. Utgiftene til å skaffe seg purpurfargede tekstiler var et statussymbol og tidlige lover for luksus dikterte bruk og forbud mot dets bruk. Produksjonen av purpursneglen var etter fønikerne nøye kontrollert av Det bysantinske rike og subsidiert av keiserens hoff som begrenset dets bruk for farging av silke for kun keiserlig bruk,Jacoby, David (1997): «Silk in Western Byzantium before the Fourth Crusade» i: Trade, Commodities, and Shipping in the Medieval Mediterranean, ss. 455f og noter 17-19. slik at barn født av styrende keiser var porphyrogenitos, «født til purpur», skjønt dette kan også ha med å gjøre ved det faktum at keiserhoffets fødeavdeling var kledd i purpurrød bergsort kjent som porfyr.
I den hebraiske Bibelen ble fargestoffet ekstrahert fra Bolinus brandaris kjent som argaman (ארגמן). En annen farge som ekstrahert fra en beslektet havsnegle, Hexaplex trunculus, produserte en indigoblå farge som ble kalt for tekhelet (תְּכֵלֶת), benyttet i tøy benyttet for rituelle hensikter.Elsner, O. (1992): «Solution of the enigmas of dyeing with Tyrian purple and the Biblical tekhelet» i: Dyes in history and Archaeology 10, s. 14f.
Mange andre arter verden over innenfor arten Muricidae, eksempelvis Plicopurpura pansa (Gould, 1853), fra tropiske østlige Stillehavet, og Plicopurpura patula (Carl von Linné, 1758) fra sonen Karibia i den vestlige delen av Atlanterhavet, kan også produsere en lignende substans (som igjen blir til en varig purpurfarge når den utsettes for sollys) og denne evnen har tidvis også historisk blitt utnyttet av lokale beboere i de områdene hvor disse sneglene finnes.En del andre rovsnegler, slik som en del fra arten Epitoniidae, synes også å produsere en lignende substans, skjønt det har ikke blitt undersøkt eller utnyttet kommersielt. Det som kalles for purpursnegle på norsk, til tross for at den ikke er den eneste som kan produsere purpurfarge, Nucella lapillus, fra nordlige Atlanterhavet, kan også produsere en rødlig purpur og fiolett farge.Biggam, Carole P. (2006): «Whelks and purple dye in Anglo-Saxon England» (PDF) i: The Archaeo+Malacology Group Newsletter. Utgave nummer 9, mars 2006. Department of English Language, University of Glasgow, Scotland, UK.
I naturen benytter sneglen sekretet til jakt, som en forsvarsmekanisme og som en antimikrobisk kledning på eggmassene. Benkendorff, Kirsten (1999) Bioactive molluscan resources and their conservation: Biological and chemical studies on the egg masses of marine molluscs. University of Wollongong. Arkivert fra originalen den 30. august 2007Grunnet forskning fra Benkendorff et al., blir forløperen for tyrisk purpur, tyrindoleninone, undersøkt som en mulig antimikrobisk virkemiddel med bruk mot bakterier som resistent mot et mangfold av medikamenter. Sneglen skiller ut denne substansen når den blir rørt eller fysisk angrepet av mennesker. Derfor kan fargestoffet bli samlet inn enten ved «å melke» sneglene, noe som er mer arbeidskrevende, men som er fornybar ressurs, eller ved å samle inn sneglene og knuse skallene fullstendig, noe som er en destruktiv prosess. Forskeren David Jacoby har bemerketJacoby, David (2004): «Silk Economics and Cross-Cultural Artistic Interaction: Byzantium, the Muslim World, and the Christian West» i: Dumbarton Oaks Papers 58 (2004:197-240) s. 210. at «tolv tusen snegler av arten Murex brandaris gir ikke mer enn 1,4 gram av ren farge, nok til å farge kun en liten del av et enkelt klesplagg.»
Kongelig blå thumb|Den bysantinske keiser Justinian I den store kledd i tyrisk purpur som bevis på hans keiserverdighet, mosaikk fra 500-tallet e.Kr., Ravenna, Italia thumb|«Oppdagelsen av purpur», maleri av Peter Paul Rubens, Musée Bonnat thumb|alt=cuneiform tablet|Leirtavle med kileskift, 600-500 f.Kr., som inneholder instruksjoner om blå- og purpurfarging av ull. Fønikerne produserte også indigoblå, tidvis også referert til som kongelig blå, som kom fra en annen art som var nær beslektet.
Fønikerne etablerte et ekstra produksjonssenter på Iles Purpuraires, en rekke småøyer utenfor vestkysten av dagens Marokko, ved Mogador.Hogan, C. Michael (2007): «Mogador: Promontory Fort», The Megalithic Portal, red. Andy Burnham, 2. november 2007 De sneglene som ble høstet her i havet mot Atlanterhavet var Hexaplex trunculus (nevnt over), også kjent under sitt eldre navn Murex trunculus (Carl von Linné, 1758).
Denne andre arten av murex er funnet i dag i Middelhavet og ved atlanterhavskysten av Europa og Afrika, da særlig Spania, Portugal, Marokko og Kanariøyene.
Historie Den fargefaste (ved at den ikke falmet) fargestoffet var en del av luksushandelen, høyt verdsatt av romerne, som benyttet den for å farge seremonielle kleder. Det er antatt at purpurfargens styrke ble heller sterkere enn falmet etter hvert som klærne ble eldre. Vitruvius nevnte produksjonen av tyrisk purpur fra skalldyr.Vitruvius: De Architectura, Bok VII, kapittel 13. I verket Dyrenes historie beskrev Aristoteles skalldyr som man oppnår tyrisk purpur fra og prosessen å ekstrahere substansen som produserer fargestoffet.Aristoteles: History of Animals, Whitefish, Montana, U.S.: Kessering Publishing, 2004, Bok V, se særlig sidene 131-132 Plinius den eldre beskrev produksjonen av tyrisk purpur i sitt verk Naturalis Historia: Plinius den eldre: The Natural History, red. John Bostock & H.T. Riley, London, England: Taylor and Francis, 1855, Bok IX. The Natural History of Fishes. Kapittel 62. Plinius diskuterer tyrisk purpur i kapitlene 60-65 av hans Naturhistorie.Problemet med tyrisk purpur er at forstadiet reagerer svært raskt med luft og lys for å produsere (fargestoffet) som er uoppløselig i vann. (Derav sier Plinius: «...når de [skalldyrene] straks har avgitt deres voksaktige sekresjon, har deres safter ingen fasthet...») Den besværlige prosessen som Plinius beskriver er nødvendig for omstøte oksidasjonsprosessen og således gjenopprette vann-oppløselig-forstadiet slik at store mengder med ull kan bli farget. Se Biggam, Carole P.: «Knowledge of whelk dyes and pigments in Anglo-Saxon England» i: Anglo-Saxon England, vol. 35, sidene 23-56; se særlig sidene 26-27. Se også: Cooksey, C. J. (2001): «Tyrian purple: 6,6’-Dibromoindigo and Related Compounds» i: Molecules, vol. 6, no. 9, sidene 736–769, særlig side 761.
«Den mest gunstige sesongen for å ta disse fiskene [= skalldyrene] er etter at Hundestjernen har steget, eller ellers før våren; for når straks har avgitt deres voksaktige sekresjon, har deres safter ingen fasthet: dette, imidlertid, er et faktum ukjent for fargernes verksteder, skjønt det er et poeng av primær viktighet. Etter at den er tatt, åren [=kjertel] er ekstrahert, noe som vi tidligere har snakket om, til hvor det kreves å legge til salt, et sextarius [rundt 567 gram] for rundt hundre pund av saft. Det er nok for å etterlate dem til stives for en periode av tre dager, og ikke mer, for jo friskere de er, jo større kraft er det i saften. Det er deretter satt til å koke i kar av tinn [eller bly], og hvert hundre amphoræ burde bli kokt ned til fem hundre pund med fargestoff ved å legge til moderat varme; av denne hensikt blir beholderen plassert i enden av en lang tunnel, som meddeler seg med brennkammeret; mens det koker blir væsken skummet av fra tid til annen, og med det kjøttet som nødvendigvis kleber seg til årene. På omtrent den tiende dagen, generelt, er hele innholdet av gryten i en flytende tilstand hvorpå fettet må gines på ullen, det er dukket inn i det på et prøvende vis; men inntil en slik tid at fargen er funnet å tilfredsstille ønskene til de som behandler det, væsken er fortsatt oppbevart i gryten. Fargenyansen som tenderer til rødt er sett på som ringere til det som er av en svartere farge. Ullen er etterlatt til å ligge i bløt for fem timer, og deretter etter å ha kardet det, er det kastet inn det igjen inntil det har fullstendig sugd opp fargen.»
Arkeologiske data fra Tyr indikerer at sneglene ble samlet sammen i store kar og etterlatt til å oppløsning. Det produserte en fryktelig stank som faktisk ble nevnt av antikkens forfattere. Ikke mye er kjent om den påfølgende prosessen, og den faktiske antikke metoden for å masseprodusere fargestoffet fra sneglene har ikke med hell blitt rekonstruert; denne spesielle fargen beskrevet som «svartaktige levret blod» som ble verdsatt høyere enn alle andre, er antatt å ha blitt oppnådd ved å dobbeldyppe tekstilene, en gang i en indigofarge fra Hexaplex trunculus og en gang fra den purpurrøde fargen fra Bolinus brandaris.