Kartago«Rettskrivningsvedtak 1962–2003», Språkrådet«Kar-tago» , Bokmålsordboka (også skrevet Karthago, fra punisk/kartagisk: 𐤒𐤓𐤕•𐤇𐤃𐤔𐤕, Qart-ḥadašt, «Nybyen»; latin: Carthāgō, , Qarṭāj) var en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i dagens Tunisia, etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyr på 800-tallet f.Kr. Den var hovedstaden i den kartagiske sivilisasjonen som romerne knuste. Den senere småbyen av samme navn (قرطاج /Qartāj) er sammenvokst til en forstad til Tunis og ligger tett ved de gamle ruiner.
Byen utviklet seg fra en fønikisk koloni til hovedstaden til den kartagiske sivilisasjonen, et oldtidsrike som utfordret Romerriket om dominansen i Middelhavet.Hitchner, R. et al: «Places: 314921 (Carthago)», Pleiades. Den legendariske dronning Dido er tradisjonelt forstått som byens grunnlegger, skjønt hennes historiske korrekthet er betvilt. I henhold til redegjørelsene til Timaios fra Tauromenion kjøpte hun fra en lokal stamme det landområde som en oksehud kunne omfavne. Hun fikk kuttet oksehuden opp i striper, la ut sitt krav og grunnla et rike som under punerkrigene var den store trusselen mot Romerriket fram til ankomsten av vandalene flere århundrer senere.«F-LE Dido and the Foundation of Carthage», Illustrative Mathematics.
Byen skal i sin glanstid ha hatt opptil 700 000 innbyggere. Byen, som var en betydelig sjømakt, ble ødelagt av den romerske republikk etter punerkrigene i 146 f.Kr. Den ble siden gjenoppbygget og utviklet til romerske Kartago som ble en betydelig by i den romerske provinsen Africa. I keisertiden var byen den viktigste i Nord-Afrika ved siden av egyptiske Alexandria. I 439 ble den vandalenes hovedstad, i 533 kom den under bysantinsk styre og i 698 ble den ødelagt av den muslimske invasjonen. Den ble forlatt da den regionale makten ble endret til Medinaen i Tunis i middelalderen fram til tidlig på 1900-tallet da den begynte å utvikle seg til forstad ved kysten til Tunis, hovedstaden i Tunisia, og lagt inn som kommune under guvernementet Tunis i 1919.
Det arkeologiske stedet ble første gang undersøkt i 1830 av den danske konsul, Christian Tuxen Falbe. Mer systematiske utgravninger ble gjort på andre halvdel av 1800-tallet av Charles Ernest Beulé og ved Alfred Louis Delattre. Kartago nasjonalmuseum ble grunnlagt i 1875 av kardinal Charles Lavigerie. Utgravninger utført av franske arkeologer på 1920-tallet fikk seg ekstraordinær oppmerksomhet grunnet bevis på barneofringer; i gresk-romersk og bibelsk tradisjon assosiert med den kanaanittiske guden Baal-Hammon. Friluftsmuseet for urkristendom i Kartago har utstillinger av gjenstander gravd ut på stedet, beskyttet av UNESCO fra 1975 til 1984.
Etymologi miniatyr|Kart over det sentrale Middelhavet som viser posisjonen til Kartago (nær dagens Tunis. Kartet viser også Italia og øyene Sicilia, Sardinia og Korsika.
Navnet Kartago er avledet fra latinske Carthāgō og Karthāgō, sammenlign med greske Καρχηδών, Karkhēdōn og etruskiske *Carθaza, som kommer fra punisk/kartagisk qrt-ḥdšt (𐤒𐤓𐤕 𐤇𐤃𐤔𐤕) «Nybyen», «Carthage», Wiki-tionary noe som antyder at det var en «ny Tyr». «Carthage: new excavations in a Mediterra-nean capital», Ugent.be. Det latinske adjektivet pūnicus i betydningen «føniker», men i overført betydning til kartager, benyttes i sammenheng med Romerriket og punerkrigene.
Den moderne arabiske formen , Qarṭāj, er en tilpasning fra franske Carthage og erstattet en eldre lokal stedsnavn rapportert som Cartagenna som var en direkte fortsettelse av det latinske navnet.Audollent, Auguste (1901): Carthage romaine : 146 avant Jésus-Christ - 698 après Jésus-Christ, Paris, Fontemoing (doktoravhandling), s. 203
Topografi og beskrivelse Kartago ble bygget på et nes med en bukt i nord og sør. Byens plassering gjorde at byen sto sentralt i Middelhavets maritime handel. Alle skip som krysset havet måtte passere mellom Sicilia og kysten av Tunisia hvor Kartago ble bygget, noe som ga stedet stor makt og innflytelse. To store, kunstige havneanlegg ble bygget innenfor byen, en for byens enorme marine på 220 krigsskip, og den andre for merkantil handel. Et befestet tårn overvåket begge havnene. Byen hadde store forsvarsmurer, 37 km lange, lengre enn murene til noen annen sammenlignbar by. Det meste forsvarsmurene lå langs kysten, men Kartagos kontroll over havet gjorde angrep derfra uansett vanskelig. Murene langs eidet i vest, rundt 4,0 til 4,8 km, var særdeles massive og ble aldri gjennomhullet. Byen hadde en stor nekropolis (gravsted), religiøst område, markedsplasser, rådhus, tårn og et teater, og var delt inn i fire like store boligområder med samme arkitektoniske utforming. Omtrentlig midt i byen sto en høy festning kalt for Byrsa.
Kartago var en av de største byene i antikken og senere i hellenistisk tid, og var en av de største byene i førindustriell historie. Ved år 14 e.Kr. hadde Roma minst 750 000 innbyggere og kan ha nådd en million ved neste århundre, mens byene Alexandria og Antiokia hadde kun noen få hundre tusener eller mindre. Charlesworth, Martin Percival; Edwards, Iorwerth Eiddon Stephen; Boardman, John; Walbank, Frank William (2000): The Cambridge Ancient History: The fourth century B.C., 2. utg. 1994. University Press, s. 813. I henhold til de ikke alltid pålitelige historiske tekstene til Herodianus, rivaliserte Kartago Alexandria for å være på andre plass i Romerriket. Grant, Robert McQueen (2004): Augustus to Constantine: The Rise and Triumph of Christianity in the Roman World, Westminster John Knox Press, ISBN 978-0-664-22772-2, s. 54–.
miniatyr|Arkeologisk kart miniatyr|Det arkeologisk stedet Kartago. miniatyr|Det arkeologisk stedet Kartago. miniatyr|Utsyn over to søyler i Kartago.
På toppen av høyden Byrsa, lokaliseringen av et romersk forum, var det et boområde fra siste århundre f.Kr. av den førromerske byen. Det ble utgravd av den franske arkeologen Serge Lancel. Nabolaget med dets hus, butikker, og private områder er betydningsfullt for hva det har avslørt om dagliglivet for over 2100 år siden. Lancel, Serge; Morel, Jean-Paul (1992): «Byrsa. Punic vestiges», To save Carthage. Exploration and conservation of the city Punic, Roman and Byzantine, Unesco / INAA, s. 43–59
Levningene har blitt bevart under fyllingene av det senere romerske forum, hvor fundamentet til dette ligger i hauger over distriktet. Husblokkene er adskilt av en nettverk av rette gater som er rundt 6 meter brede med en kjørebane bestående av leire, trappetrinn in situ for å utjevne høydens skråning. Konstruksjonen av denne typen forutsetter organisering og politisk vilje, og har inspirert det moderne navnet på nabolaget, «Hannibal-distriktet», en referanse til den legendariske kartagiske hærføreren Hannibal på begynnelsen av 200-tallet f.Kr.
Boligområdets gater ble ofte benyttet som fasader for butikkene, sisterner ble installert i kjellerne for å samle vann for hjemlig bruk, og en lang korridor på høyre side av hvert bolighus førte til en gårdsplass som inneholdt en pumpesump, og rundt denne var det ulike elementer. På en del steder var bakken dekket av mosaikker som ble kalt for punica-fortau, tidvis benyttet en karakteristisk rød mørtel.
Etter hvert ble det omliggende landsbygda brakt inn under omkretsen til de kartagiske urbane sentrene, først kommersielt, deretter politisk. Direkte forvaltning over landbruket i områdene av kartagiske landeiere fulgte. Gsell, Stéphanie (1920): Histoire ancienne de l'Afrique du Nord, bind 4, Paris Et verk på 28 bind (eller skriftruller) om jordbruk ble skrevet på kartagisk av en pensjonert hærfører ved navn Mago i tiden rundt 300 f.Kr. De originale teksten er gått tapt, men det ble oversatt til gresk og latin og fragmenter av disse tekstene har overlevd. Lancel, Serge (1992): Carthage. A History, Paris: Arthème Fayard; Oxford: Blackwell 1995, s. 273–274 (Mago sitert av Columella), s. 278–279 (Mago og Cato den eldres bok), s. 358 (oversettelser). Oliventrær (poding), frukttrær (granatepler, mandel, fiken, dadler), vitikultur, bier, storfe, tamsauer, fjærkre, redskaper, og gårdsforvaltning var blant de antikke emner som Mago diskuterte. Han tok også opp produksjon av vin, inkludert en form for sherry. Picard, Gilbert og Colette (1958): La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal, Paris: Librairie Hachette, oversatt til engelsk som Daily Life in Carthage, London: George Allen & Unwin 1961; opptrykk Macmillan, New York 1968, s. 83–93: 88 (Mago som pensjonert general), s. 89–91 (frukttrær), s. 90 (poding), s. 89–90 (vingårder), s. 91–93 (husdyrhold og bier), s. 148–149 (vinproduksjon). Elefanter ble fanget inn og oppdratt til krigstjeenste, s. 92. Moscati, Sabatino (1966): Il mondo dei Fenici, oversatt til eneglsk som The World of the Phoenicians, London: Cardinal 1973, s. 219–223. Hamilkar er navngitt som en annen kartager som skrev om jordbruk, s. 219. Lancel, Serge (1992): Carthage, Paris: Arthème Fayard; Oxford: Blackwell 1995, diskusjon om vinproduksjon og dens markedsføring, s. 273–276. Kartagisk landbruk og bondeliv er omtalt s. 269–302.
I kartagisk landbruk, i henhold til Mago, var de små jordeierne de fremste produsentene. De var ikke fraværende jordeiere, men «mestre av en relativ beskjeden eiendom som han ved stor personlig anstrengelse fikk maksimal avkastning.» Mago rådet den rurale landeieren at han for hans egen ’utilitaristiske’ interesser å behandle deres forpaktere og landbruksarbeidere, eller deres oppsynsmenn og slaver godt. Charles-Picard, G. og C. (1958): La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal, Paris: Librairie Hachette, oversatt til engelsk som Daily Life in Carthage, London: George Allen and Unwin 1961; opptrykk Macmillan 1968, s. 83–93: 86 (sitat); s. 86–87, 88, 93 (forvaltning); 88 (oppsynsmenn). Andre steder antydes det landbrukseiere ga også ny maktbase blant byens adel for de som bodde i deres villaer på landsbygda.Charles-Picard, G. og C. (1958): La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal, Paris: Librairie Hachette, oversatt til engelsk som The Life and Death of Carthage, New York: Taplinger 1968, s. 86 og 129; s. 83–84 utviklingen av en landbruksadel Blant mange av adelen ble landbruk som på som en alternativ bestrebelse til urban forretning. Mer ofte var det urbane handelsmenn i Kartago som eide landbruksjord som ga en del profitt, og som også trakk seg tilbake dit under den varmeste tiden om somrene. Warmington, B.H. (1960): Carthage, London: Robert Hale; opptrykk Penguin 1964, s. 155. Det kan synes som om Mago forventet en slik mening fra lesningen av sin tekst, og i stedet ga det motsatte rådet (sitert av den romerske forfatteren Columella): «Mannen som kjøper som en eiendom må selge sitt hus, om han ikke foretrekker å bo i byen framfor på landsbygda. Enhver som foretrekker å bo i en by har ikke noe behov for en eiendom på landet.» Mago, sitert av Columella, I, i, 18; i: Charles-Picard (1958; 1968): Daily Life in Carthage, s. 87, 101, n37. Og «En som har kjøpt land burde selge sitt byhus slik at han ikke har noe behov for å dyrke husgudene i byen framfor de på landet; mannen som har stor glede av sin bolig i byen har ikke noe behov for en landeiendom.» Mago, sitert av Columella, I, i, 18; i: Moscati (1966; 1973): The World of the Phoenicians, s. 220, 230, n5.