mini|300px|Førerbunkerens plassering (rødt) på området til Rikskanselliet. Wilhelmstrasse til høyre, Tiergarten øverst til venstre mini|300px|Inndelingen av førerbunkeren mini|300px|Plan over førerbunkeren Førerbunkeren (tysk Führerbunker) var under andre verdenskrig et stort tilfluktsanlegg i tilknytning til Rikskanselliet i Berlin. Den var den siste av Hitlers førerhovedkvarter som var i bruk. Den ble bygget i to faser, i 1936 og 1943, den nedre delen med blant annet Hitlers kvarter, ble bygget spesielt for å beskytte Adolf Hitler og hans nærmeste medarbeidere. Den ble ferdigstilt 23. oktober 1944 og var såvidt ferdig da Hitler med følge flyttet inn 16. januar 1945. Her tilbrakte han sine siste dager og begikk selvmord 30. april 1945.
Kommunikasjonsmessig manglet førerbunkeren alle hjelpemidler og var uegnet som hovedkvarter. I Berlin alene var det en rekke bunkere som ville vært bedre skikket.Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 32), Aschehoug, 1976, ISBN 8203084923 Førerbunkeren var dårlig konstruert, trang og i tillegg et mangelfullt utstyrt hastverksarbeid.Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 20) Bunkerkomplekset ved Zossen sørøst for Berlin,The bunkers of ZossenKommunikasjonsbunkeren ved Zossen «Amt 500», var langt bedre egnet som førerbunker. Det dekket rundt seks km2, og var trolig Europas største og teknisk mest avanserte fjernmeldesentral, tyve meter under jorden og dermed bombesikker.Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 25) Forestillingen om Hitler som ledet andre verdenskrig fra rikskanselliet i Berlin, har lite med virkeligheten å gjøre. Etter oppstart av felttoget i Russland sommeren 1941 besøkte han sjelden hovedstaden. Først 16. januar 1945 flyttet han tilbake til Berlin.Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 24)
Plassering og bygging Til tross for at Hitler tilbrakte lite tid i Berlin under andre verdenskrig, ble bunkeren i Rikskanselliets hage anlagt som et midlertidig tilfluktsrom for ham og hans stab ved bombeangrep mot byen. Den allierte bombingen av byen ble opptrappet i 1943, etter en periode med bombing høsten 1940.
Bunkeren var et av flere tilfluktsrom i regjeringskvartalet rundt Wilhelmstrasse,The Legend of Hitler’s Bunker , Berliner Unterwelten e.V., besøkt 1. april 2013 og hadde ikke den størrelse og kapasitet som forventes av et offentlig tilfluktsrom. I ettertid synes anlegget å ha blitt overvurdert.
Bygging mini|left|Plan over forbunkeren. Da mottakelsesrommet for utenlandske diplomater I den gamle rikskansellibygningen ble ombygget i 1936/37, ble det første tilfluktsrommet bygget av firmaet Hochtief AG. Dette tilfluktsrommet hadde 1,60 meter tykt tak og 1,20 meter tykke vegger, til en kostnad av Reichsmark. Dette tilfluktsrommet ble brukt av Hitler under det allierte bombingen høsten 1940.
Da Tyskland utover i 1942 tapte kontrollen i luften, fikk Albert Speer ansvaret for å bygge et kraftigere anlegg, med 3,50 meter tykke vegger og tak, men med den samme innvendige størrelsen som tidligere. Arkitekt Karl Piepenburg fikk ansvaret for utbedringen, som ble gjennomført av Hochtief AG ved å bygge en 10 meter dyp fundamenteringsgrøft i Rikskansellihagen foran mottakelsessalen.
Konstruksjon Bunkerkomplekset gikk over to nivåer, der die Vorbunker («for-bunkeren») var den opprinnelige fra 1936, mens den nyoppførte Führerbunker («førerbunkeren») ligger et nivå nedenfor,Lehrer, Steven: The Reich Chancellery and Führerbunker Complex. An Illustrated History of the Seat of the Nazi Regime, sidene 117, 119. Jefferson, NC: McFarland, 2006, ISBN 978-0-7864-2393-4. rundt 2,50 meter dypere og med en beliggenhet mer vest-sørvestlig.Lehrer, side 123 Disse var forbundet med en trapp, og de to delene kunne stenges av fra hverandre ved et skott og en ståldør.Mollo, Andrew: «The Berlin Führerbunker: The Thirteenth Hole», side 28, i Ramsey, Winston: After the Battle (London: Battle of Britain International) (61), 1988
Den nedre delen lå 8,50 meter under bakkenivå i hagen til den gamle Rikskansellibygningen i Wilhelmstraße 77, rundt 120 meter nord for den nye Rikskansellibygningen i Voßstraße 6, men disse bygningene var forbundet med hverandre.
Anlegget skulle være i stand til å motstå de kraftigste allierte bombene, og byggekostnadene var 1,35 millioner Reichsmark. Begge bunkerne var rundt 15 meter brede og 20 meter lange, med rundt tre meter takhøyde.
Anlegget hadde en egen 60 kWs dieselgenerator som forsynte anlegget med elektrisk strøm og frisk luft. Den veide et tonn, og drivstoff ble pumpet inn fra en underjordisk tank. Enda viktigere var vannpumpen som også gikk på diesel. Videre var det tre filtre for luftrensing og mot giftgass; den siste på ordre fra Hitler personlig.Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 197)
Innredning Anlegget var stort, med soverom, oppholds- og spiserom og kontorer for store deler av partieliten og andre nøkkelpersoner. Inngangen var gjennom for-bunkeren og bevoktet av vakter fra SS. Alle besøkende måtte avlevere sine våpen til SS-vaktene i resepsjonen.
Hitlers kvarter var i den nye, nedre bunkeren. Dette besto av 17 små rom, og i tillegg til Hitler oppholdt også blant andre Eva Braun, Joseph Goebbels med familie, og legen Ludwig Stumpfegger seg der. I februar 1945 ble Hitlers kvarter innredet med eksklusive møbler fra Rikskanselliet, sammen med en rekke oljemalerier. I Hitler arbeidsrom hang et stort portrettmaleri av en av hans store helter,Kershaw, Ian: Hitler: A Biography, side 97, New York: W.W. Norton & Co, 2008, ISBN 978-0-393-06757-6. Fredrik den store.Kershaw, side 901-902
Det var adgang til bunkeren både fra det nye kansellibygget og fra kansellihagen.
Hendelsene i 1945 Livet i bunkeren Hitler flyttet fast inn i bunkeren 16. januar 1945, og ble umiddelbart fulgt av sin personlige sekretær og partisekretær i NSDAP, Martin Bormann. Noe senere flyttet også Eva Braun inn, samt Joseph Goebbels med ektefellen Magda og deres seks barn, som ble installert i for-bunkeren.Beevor, Antony: Berlin – nederlaget 1945, side 278, Cappelen Damm 2003 ISBN 82-04-09992-4
Også en rekke medisinsk og administrativ støttepersonell ble innlosjert, blant dem Hitlers sekretærer (herunder Traudl Junge), sykepleieren Erna Flegel«Hitler's nurse» breaks silence, BBC 2. mai 2005 og sentralbordoperatøren Rochus Misch.
Hitler spaserte ofte i Rikskanselliets hage, for å lufte hunden BlondiKershaw, side 902 eller mate ekornene,Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 213) fram til dette ble vanskelig i april 1945 på grunn av beskytningen av sovjetisk artilleri.
Den daglige situasjonen i bunkeren var ofte overfylt og trykkende, og utsatt for daglige bombeangrep.Bullock, Alan: Hitler: A Study in Tyranny, side 785, New York: Konecky & Konecky, (1999) . ISBN 978-1-56852-036-0. Hitler holdt til i den nedre bunkeren hvor det var mer stille, så han lettere kunne sove.Speer, Albert: Erindringer, side 597, ty. originaltittel Erinnerungen 1969, no. utg. Oslo, Gyldendal 2005, ISBN 82-05-34701-8 Mye av natten gikk med til møtevirksomhet, ofte helt fram til 05:00 om morgenen.Kershaw, side 903
Den røde armé innledet slaget om Berlin 16. april ved å angripe de tyske stillingene langs elvene Oder og Neisse. 19. april lyktes det de sovjetiske styrkene å slå seg gjennom de tyske linjene, og de tyske styrkene trakk seg tilbake. Den røde armé innledet omringningen av Berlin.Beevor, side 217-233
På Hitlers 56-årsdag 20. april, var han på sitt siste besøk i friluft da han delte ut jernkorset til barnesoldater fra Hitlerjugend i Rikskanselliets utbombede hage.Beevor, side 251 Samme ettermiddag kom Berlin for første gang innenfor rekkevidde av sovjetisk artilleri.Beevor, side 255 Om kvelden 21. april nådde sovjetiske stridsvogner utkanten av Berlin.Beevor, side 255-256
Det var også her Hitler fikk sitt berømte raserianfall om ettermiddagen 22. april, da han måtte erkjenne at hans plan om å angripe de russiske stillingene nord og sør for byen for å forhindre en sovjetisk knipetangsmanøver rundt byen, ikke ble gjennomført.Beevor, side 267-268Ziemke, Earl F.: Battle For Berlin: End Of The Third Reich, side 87-88,MacDonald, London 1969 OCLO 253711605 Felix Steiners styrke skulle rykke inn nord for byen, men hadde blitt stående i sine posisjoner. Steiner hadde informert Gotthard Heinrici om at Hitler ordrer var meningsløse og lot seg ikke gjennomføre på grunn av mannskapsmangel og mangel på offensive våpen. Heinrici informert videre til Hans Krebs. Under Hitlers raseriutbrudd erklærte han at krigen var tapt, at dette var generalenes skyld, og erklærte at han ville bli i Berlin fram til slutten, og så begå selvmord.Beevor, side 275
Til tross for alle ordrene som ble utstedt fra Førerbunkeren, hadde de sovjetiske styrkene 25. april befestet seg slik i byen at styrkene under tysk kommando ikke hadde noen muligheter til å forsvare byen, bare forsinke den sovjetiske erobringen.Ziemke, side 111
De siste forsvarerne av førerbunkeren var franske frivillige i Waffen-SS, tilhørende 33. Waffen-grenaderdivisjon av SS «Charlemagne», som ble stående rundt bunkeren fram til tidlig om morgenen 2. mai for å forhindre at de sovjetiske styrkene skulle erobre den 1. mai, Arbeidernes internasjonale kampdag.Mabire, Jean: Mourir à Berlin, Fayard, Paris 1975, ISBN 978-2-213-00178-4 Da de sovjetiske styrkene kom til bunkeren umiddelbart etter våpenhvilen og den tyske overgivelsen kl 06:00, var mekanikeren og teknikeren Johannes Hentschel fortsatt til stede; han kjørte aggregatet (så sykestuen i Rikskansellibygningen ble forsynt med strøm); sykepleieren Erna Flegel, samt veterinær og hundepasser Fritz Tornow, som skjøt blant andre Blondi, valpene hennes og Eva Brauns to hunder - noe som ifølge Erna Flegel berørte folk dypere enn Eva Brauns selvmord«Hitlers hund Blondi» - og Hitlers livlege Werner Haase (1900-50), allerede dødssyk av tuberkulosen som tok livet av ham i sovjetisk fangenskap.«Werner Haase», ww2db.com Alt militært personale hadde flyktet; sentralbordmannen Rochus Misch var den siste militære som forlot bunkeren. De sovjetiske etterretningsstyrkene som umiddelbart gjennomsøkte bunkeren, fant likene av Goebbelsbarna, og en håndfull tyske offiserer som hadde begått selvmord, blant dem generalene Wilhelm Burgdorf og Hans Krebs.
Sykepleieren Erna Flegel fortalte at den siste dagen sluttet radioene å virke, og umulig å bli klar over situasjonen. Hun ble i lasarettet i rikskanselliets kjeller for å ta seg av de sårede, og de sovjetiske soldatene behandlet henne høflig og tilrådet henne å låse døren sin. Hun mente selv hun var blant de siste som forlot førerbunkeren.
Til stede i bunkeren