thumb|350px|En frise i gresk-buddhistisk stil. Dionysiske mysterier var en rituell feiring og en mysteriereligion i antikkens Hellas og senere i Roma, knyttet til vinguden Dionysos. Den hadde antagelig røtter i ritualer som ble praktisert på det minoiske Kreta mellom 3000 og 100 f.Kr.
Kulten innebar en innvielse til sanselighet og dyrking av vin og livsglede, men var også knyttet til jordbruk og grøde generelt. Antagelig hadde kulten både en åpen del, knyttet til de årlige Dionysiafestivalene, og en lukket del, for de få innviede. Kulten tilbød en hemmelig kunnskap om livet etter døden. En forestilling av at det fantes en guddommelig gnist i menneskene som måtte frigjøres, og få kontakt med opphavet.
Ritualene involverte bruk av beruselse og andre transeframbringende teknikker som dans og musikk for å fjerne hemmende og sosiale restriksjoner. Det innebar også en midlertidig frigjøring av de som var marginaliserte i det greske samfunn, som kvinner, slaver og utlendinger. I mysterienes siste faser endret vektleggingen fra ktonisk, underjordisk orientering til en transcendent, oversanselig, og mystisk hvor Dionysos endret vesen tilsvarende (som tilsvarende med kulten rundt indiske Shiva). I sitt vesen var det en mysteriereligion reservert de innvidde, og mange aspekter av den dionysiske kulten har forblitt ukjent og gikk tapt i nedgangen for den gresk-romersk polyteistiske religiøsitet. Tradisjonen med å drikke vin som symbol på guddommens blod lever dog videre i den kristne nattverden.Moirai: Antologi Kunnskap om mysteriene er således avledet fra beskrivelser, bilder og krysskulturelle studier, og blant annet Evripides' drama Bakkantinnene som betydningsfull kilde til kunnskap om Dionysoskulten.
Opprinnelse thumb|right|Dionysos i Caravaggios framstilling av Bacchus. De dionysiske mysterier på det greske fastlandet og i Romerriket er antatt å ha utviklet seg fra mer primitive opptakskulter som er ukjente, men kom kanskje fra trakiske eller frygiske kulter som hadde spredt seg over den østlige middelhavsregionen ved begynnelsen av den klassiske greske perioden. Den spredte seg med tilknytningen til vin, et sakrament eller enteogen som igjen synes å ha vært alltid nært tilknyttet (gjennom mjød som det opprinnelige sakrament). Begrepet enteogen er interessant i seg selv da det er en moderne betegnelse avledet fra to gammelgreske ord, ἔνθεος (enteos) og γενέσθαι (genestai). Enteos betyr «indre gud (teos)», i litt friere oversetting «inspirert». Grekerne brukte ordet når de hyldet diktere og andre kunstnere. Genestai betyr «å forårsake eksistens» eller å bli. Så et enteogen er «det som forårsaker at Gud (eller guddommelig inspirasjon)».«Entheogen». Dictionary.com
Det begynte antagelig som et enkelt ritual som raskt utvikle seg innenfor den greske, antikke kulturen til en populær mysteriereligion som tok opp i seg en rekke andre tilsvarende kulter (og deres guder) i en typisk gresk synkretisme på tvers av de greske områdene; en senere form var de orfiske mysterier.Apollodorus (Pseudo Apollodorus): Library and Epitome, 1.3.2. «Orpheus also invented the mysteries of Dionysus, and having been torn in pieces by the Maenads he is buried in Pieria.» Imidlertid synes det som om alle stadier i denne utviklingsmessig og eksperimentelle spectrum å ha fortsatt parallelt over hele den østlige delen av Middelhavet fram til sent i gresk historie inntil det ble undertrykt av kristendommen, men påvirket også den tidlige kristne kirke.The Dionysian Mysteries
Tidlig Dionysoskult Den ekstatiske Dionysoskult var opprinnelig antatt å være av sen ankomst til Hellas fra Thrakia eller Anatolia, grunnet både dens popularitet ved begge steder og Dionysos' manglende deltagelse i den olympiske gudeverden. Etter at guddommens navn ble oppdaget på mykenske Linear B-tavler har imidlertid denne teorien blitt forlatt, og det er antatt at kulten har en eldre, stedegen historie som muligens går forut den gresk sivilisasjon. Fraværet av en tidligere olympisk Dionysos er i dag forklart ved mønstrene i sosial ekskludering og kultens marginalisering framfor kronologi. Om kulten hadde sin opprinnelse i den minoisk kulturen på Kreta (som et aspekt av en oldtidgammel Zagreus) eller fra Afrika – eller i Thrakia eller Anatolia, som en ur-Sabazios – er ikke mulig å svare på grunnet mangelen på bevis. En del forskere mener at det var adoptert kult som ikke var stedegen til de greske områdene og kan også ha vært en eklektisk kult i dens tidligste historie, skjønt det er bortimot helt sikkert fått mange kjente trekk fra minoisk kultur.Rostovtzeff, M. (1960): Rome (overs. fra russisk av J. D. Duff). London: Oxford University Press, ss. 93-94.
Vinens rolle thumb|Vindruer De opprinnelige ritene til Dionysos (slik de ble introdusert til Hellas) var assosiert med en vinkult (ikke ulik enteogenske eller hallusinogene kulter i oldtidens Mellom-Amerika, opptatt av kultiveringen av vindruer og en forståelse av dens livssyklus (antatt å ha vært en legemliggjøring av den levende gud) og fermenteringen av vin fra dets lemleste legeme (assosiert med gudens essens i underverden). Viktigst var imidlertid vinens berusende og hemningsoppløsende effekter ved å ta til seg gudens ånd (og senere som årsak for dens besettelse). Vin ble også øst utover jorden og dens voksende vinranker og således fullførte syklusen. Kulten var ikke utelukkende opptatt av vinrankene i seg selv, men også med de andre komponentene til vinen. Vin omfatter andre ingredienser (planter, blomster og harpiks) som økte dens kvalitet, aroma og medisinske eiendeler. Forskere har foreslått at, gitt den lave alkoholinnholdet i den tidlige vinen, dens effekt kan ha vært grunnet et tilleggstoff av enteogensk art, en ingrediens i den sakramentale form. Honning og bivoks ble ofte tilsatt vinen, og introduserte en selv eldre drikk som mjød. Filologen Károly Kerényi har hevdet at denne kunnskapen om vinen avløste og delvis absorberte tidligere neolittisk mjødkunnskap som involverte bisvermer som grekerne assosierte med Dionysos.Kerényi, Károly (1963): Die Religion der Griechen und Römer (The Religion of the Greeks and Romans). Mjød og øl (med dens kornbase) ble opptatt i Dionysos' område, kanskje gjennom hans identifikasjon med trakernes korngud Sabazios.
Andre planter er antatt å ha vært betydningsfull i vinkultiveringen ble også inkludert vinlæren, slikt som eføy (antatt å motvirke drukkenskap — således det motsatte av vinranken — og som blomstrende om vinteren framfor sommeren); fiken (giftrensende) og furu (vinpreserverende). Oksen (som man lagde drikkehorn av dens horn) og geiten (som man lagde vinsekker av dens skinn) var også en del av kulten, eventuelt sett på som manifestasjoner av Dionysos. En del av disse assosiasjonene hadde blitt knyttet til fruktbarhetsguddommer (som Dionysos) og ble en del av hans nye rolle. En forståelse av læren om vinkultiveringen og dens symbolisme er nøkkelen til forståelsen av kulten som framsto fra den; det vil si å anta en betydning utover vinproduksjonen som ville omslutte livet, døden og gjenfødelsen og gi innsikt i den menneskelige psykologi.
thumb|Dionysos ridende på en panter, mosaikk fra Pella Man antar at vinproduksjon først var mulig i yngre steinalder, en gang mellom 8 500 og 4 000 år f.Kr. Først da var forutsetningene til stede, og først da gjorde foredling av planter og temming av dyr permanente bosettinger mulig både i Egypt, Midtøsten og Øst-Asia. De eldste bevis for vinproduksjon som noensinne er funnet er i Henan-provinsen i Kina.«9 000 år gammelt kinesisk brygg» , Forsking.no 9. desember 2004 Verdens eldste vinmakeri som man har funnet spor etter, er blitt avdekket etter 6 100 år i en hule i dagens sørlige Armenia. De armenske funnene inkluderer en vinpresse, et gjæringskar, rester av vinranker og vindruer, og et drikkebeger.«6 100 år gammelt vinmakeri» , Forskning.no 15. januar 2011
Om man antar at Dionysoskulten kom til Hellas sammen med vinproduksjonen, framsto den antagelig en gang rundt 6000 f.Kr. på det ene av to steder — Zagrosfjellene og grenselandene ved Mesopotamia og Persia (med en rik vinkultur via Lilleasia), eller fra de ukultiverte vinrankene i fjellskråningene i Libya og andre regioner i Nord-Afrika. Det sistnevnte skaffet vin til oldtidens Egypt fra rundt 2500 f.Kr. og var lokaliseringen av ekstatiske ritualer som involverte å være besatt av dyr — mest kjent er den senere geit- og pantermenn fra Aissawa-sufisme-kulten i Marokko (selv om denne kulten kan ha blitt påvirket av Dionysoskulten). I uansett tilfelle er den minoisk kulturen på Kreta det neste forbindelsesleddet i kjeden, som importerte vin fra egypterne, trakerne og fønikerne, og eksporterte den til sine kolonier (som på fastlandet i Hellas). Mysteriene i det som ble kulten fant antagelig sin form den minoisk kulturen på Kreta fra rundt 3000 til 1000 f.Kr. ettersom navnet «Dionysos» ikke eksisterte andre steder enn på Kreta og i Hellas.
Ritualer thumb|Dansende mænade. Detalj fra gresk rødfigurvase, gjort av Python, ca. 330-320 f.Kr.. British Museum, London Ritualene var basert på sesongpreget liv-død-gjenfødelse-temaet (felles i jordbrukskulturer) og åndebesettelse; de egyptiske Osirismysteriene gikk parallelt med de dionysiske, i henhold til samtidige greske og egyptiske observatører. Åndebesettelse involverte frigjøring fra sivilisasjonens regler og hemninger. Det feiret at hva som var utenfor det siviliserte samfunn og en tilbakevending til eksistensens kilde — noe som senere fikk mystiske overtoner. Det involverte også en flukt fra en sosialisert personlighet og ego til en ekstatisk, gudegitt tilstand eller et opphavelig kollektiv (eller begge deler). I denne forstand var Dionysos en form av den innvendige dyreguden (guden og dyret i ett),Definition of «Beast God»: a god represented wholly or partly in animal form eller i henhold til moderne psykologi underbevisstheten.Aziz, Robert (1990): C.G. Jung's Psychology of Religion and Synchronicity. The State University of New York Press. ISBN 0-7914-0166-9. Denne aktiviteten har blitt fortolket som gjødning (befruktning), styrkende, rensende, frigjørende og forvandlende, noe som igjen kan forklare hvorfor mange som var hengiven over Dionysos var de som tilhørte det greske samfunnets marginale: kvinner, slaver, fredløse og «utlendinger» (ikke-grekere i henhold til det greske demokrati). Alle var like og likestilte i en kult som speilvendte deres øvrige roller i samfunnet, antagelig tilsvarende med den romerske Saturnaliafesten hvor samfunnsrollene også ble vendt oppned.Parker, Robert (2011): On Greek Religion, Cornell University Press, s. 211. Selv om de greske dionysiske ritualene ble assosiert med kvinner, var de som ledet kulten av begge kjønn — noe som indikerer at kulten ikke var en ren kvinnekult, men kjønnsmessig nøytralt, noe som i seg selv var radikalt i antikkens greske samfunn.
Innføring i transe som var sentralt for kulten involverte ikke bare «chemognosis» eller antatt bruk av psykedeliske rusmidler, men en «åndepåkallelse» med oksebrøl og kollektiv dansing til trommer og fløyter — kanskje ganske likt dagens «raveparties». Transene er beskrevet i kjente antropologiske begreper med karakteristiske bevegelser (som å kaste hodet bakover som er funnet i alle transeframkallende kulter). Som med afroamerikanske voodooritualer og andre varianter av dette, er det bestemte rytmer som er assosiert med transen. Rytmer er også funnet bevart i gresk prosa som viser til de dionysiske ritualene, eksempelvis i Evripides' Bakkantinnene og som beskriver ritene utenfor de greske byene og i fjellene.