Øystein Olaf Sunde (født 1947)Norsk pop- og rockleksikon, Oslo 2013 ISBN 978-82-8211-349-6 er en norsk gitarist, sanger, låtskriver og humorist, kjent for sitt raske gitarspill og sine humoristiske tekster.
Han utgav sitt første album i 1970 og har totalt utgitt 15 studioalbum. Albumet Kjekt å ha fra 1989 innbrakte ham Spellemannsprisen. Sunde har også medvirket i flere revyer.
Liv og virke Familien Sunde bodde på Skarnes frem til han hadde gått ut førsteklasse, men flyttet til Lambertseter i Oslo i 1955. Han gikk på Nordstrand Gymnas og var som russ med i Nordstrandrevyen. Etter hvert ble Øystein Sunde en del av musikkmiljøet i hovedstaden, og frekventerte Viseklubben Dolphin sammen med talenter som Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Finn Kalvik og Hege Tunaal. Han har spilt i band som Hitch-Hikers, Hi-Five, Christiania Fusel & Blaagress og Gitarkameratene, og han har deltatt i revyer, men er mest kjent som soloartist. Mange av tekstene omhandler hverdagslige ting fra hans eget liv, som bleieskift og modellfly. Uttrykk som «kjekt å ha», «gåsemor», «morn, du!», «folk til slikt» og «du må’kke komme her og komme her» har gått inn i norsk dagligtale.
Sunde utgav sitt første album i 1970. Han har gitt ut 15 studioalbum totalt fra 1970 til til det siste hittil er Bestefar, utgitt 11. november 2016. Han har solgt over 1,1 millioner plater.
Sunde var frem til 2023 den eneste som har fått utmerkelsen Årets spellemann to ganger: under Spellemannprisen 1989 og Spellemannprisen 1994. I tillegg fikk Gitarkameratene samme prisen under Spellemannprisen 1990, som ble utdelt av Øystein Sunde da han var vinneren fra året før. Under 1989-utdelingen vant han i tillegg klassen underholdning for albumet Kjekt å ha.
Han er bluegrassentusiast, og har satt opp en rekke show. Sunde har også medvirket i flere revyer.Aftenposten 30. august 2008 Øystein Sunde
Utdypende biografi
1947–1969: Oppvekst og Dolphins Øystein Sunde ble født i Oslo og oppvokst på Skarnes i Sør-Odal frem til og med førsteklasse på Korsmo skole. Foreldrene var fra Kongsvinger og Skarnes, så tilhørigheten var sterk. Familien flyttet til Lambertseter i Oslo i forbindelse med jobb da Sunde var åtte år. Det var ikke lett for unge Sunde å flytte langt fra kjente trakter og gamle kamerater til en drabantby hvor få følte seg hjemme.NRK P1 – Stjerneklart (18.01.2010)
Musikken er noe som har fulgt Sunde hele livet – moren spilte piano både privat hjemme, og profesjonelt til blant annet stumfilmer, og faren spilte fiolin hver jul. De sendte Sunde til pianotimer da han var sju, men sluttet etter kort tid fordi han ble nektet av læreren å spille boogie-woogie, og læreboken «Leksen – en lek!» var ikke helt det han ville ha. Han spilte også B-kornett i guttemusikken en periode, men heller ikke dette falt i smak. Det var ikke før han i en alder av ti år begynte på Manglerud kombinerte skole og møtte en sløydlærer som var villig til å lære ham hvordan han skulle lage en mandolaika at han fattet ordentlig interesse for instrumenter.
I en alder av 14 år hørte Sunde låten «Apache» med The Shadows for første gang på Radio Luxembourg,NRK – Lydverket (09.11.2005) og brukte dermed sparepengene sine på en billig elgitar. Drømmen var en Fender Stratocaster, med prisen på 2 650 kroner var for dyrt i 1961. Deretter startet han shadowsbandet The Hitch-Hikers med flere av klassekameratene sine, hvor Sunde ble sologitarist, og de hadde sin første spillejobb i kjelleren i Bøler kirke.NRK1 – Rosenborg – Mer enn fotball (06.06.1998)
Sunde begynte etter hvert på Nordstrand Gymnas og fullførte artium der i 1966. Samme året var han også med i russerevyen Rødipus. Samme år ble han overtalt av sin klassekamerat og senere bandkompis, Kåre Schanche, til å bli med til viseklubben Dolphins i Lille Grensen 18. Sunde hadde hørt om klubben tidligere, men så for seg diktopplesning og vindrikking, noe han anså som lite tiltalende for hans vedkommende. Det som møtte ham der var derimot en gjeng med amatørartister hvor ingen hadde noe særlig sceneerfaring. Alle som ville kunne stå på scenen, fremføre tre sanger for publikum og deretter gå ned og høre på de øvrige. Klubben holdt for øvrig til i kjelleretasjen på Frisksportrestauranten, og det sterkeste de fikk servert var bjørkesaft, ifølge Sunde. Det var på denne klubben grunnstammen i norske visekunstnere begynte å gro. Andre, nå kjente, artister som også var faste tilhengere på Dolphins var Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Ole Paus, Finn Kalvik og Lars Klevstrand.
I begynnelsen av 1966 dannet Sunde visegruppa Hi-Five sammen med fire andre. Disse fikk så stor suksess på Dolphins at de ble invitert til Roald Øyens fjernsynsprogram På rundreise 2. april året etter, der de spilte to låter. Dette er for øvrig det tidligst kjente programmet Sunde har opptrådt i. Gruppa ble den første i Norge som havnet på CBS-etiketten, og de fikk gi ut to singler her i kjølvannet av TV-opptredenen. Disse solgte dårlig, og gruppen ble oppløst senere samme år.Innleggsheftet til albumet Øystein Sundes 40 beste (SRXCD 2012/13)
Tidlig i 1968 fikk Sunde høre bluegrassmusikk før første gang, med blant annet Jim & Jesse og Lester Flatt & Earl Scruggs, og han og kameraten Kåre Schanche planla fort å danne en gruppe basert på dette materialet. Og i løpet av februar ble et navnløst bluegrassband dannet med Kari Svendsen, Fredrik Wibe, Anne Elisenberg og Gerd Gudding i tillegg til Sunde og Schanche. Disse høstet stor suksess på Dolphins senere på våren, og ble invitert til å spille i musikkprogrammet Pop-korn i fjernsynet. Gruppen hadde sterkt behov for et navn og kontaktet blant annet Kjell Aukrust som sa de kunne kalle seg Fuselgutta. Siden halve bandet bestod av jenter, trengte de noe annet, men beholdt ideen. Navnet klaffet ikke før de satt på trikken på vei til opptaksstudioet og de fikk øye på skiltet til Christiania Bank og Kreditkasse, og dermed var navnet satt – Christiania Fusel & Blaagress ble den endelige tittelen på orkesteret. Etter opptredenen fikk de flere spillejobber og fikk mulighet til å spille inn singelen «Det kjem nok betre tider» på Nor-Disc-etiketten, med «Mamma vi’kke ha» som B-side. Denne solgte nesten like dårlig som Hi-Five-singlene året før.
Christiania Fusel & Blaagress som enhet og Sunde og Svendsen som soloartister fikk et tilbud av Arne Bendiksen om å spille inn låter til en LP med flere artister fra Dolphins samme året. Dette takket de ja til, men det var kun solobidragene som til slutt endte opp på albumet som til slutt ble utgitt i 1972 under navnet Viser i trengsel. På albumet bidro Sunde med tidlige versjoner av «Fire melk og Dagbla’ for i går» og «Andpust-Olga».
1968 var også det året gjennombruddslåten «Jaktprat» så dagens lys for første gang. Den ble skrevet under to dobbelttimer i kjemi på Schous tekniske institutt, fordi Sunde syntes foreleseren gjorde en elendig jobb med å undervise.DVD – Historien om Gitarkameratene (Grappa GRDVD 4390) (2012) Da Sunde presenterte sangen på Dolphins for første gang «datt brakka ned,» og Sunde skjønte ikke hva som skjedde, men forstod etter hvert at det var dette han ville drive med.TV 2 – Reisen til popstjernen (08.01.2012)
1970–1975: Gjennombrudd og tidlig karriere Etter ett år med overtalelser sørget Mikkel Aas i Norsk Phonogram i 1970 for at Sunde kunne spille inn en langspillplate som soloartist på CBS-etiketten.P4 – Øystein Sundes krønike Episode 2 (1996) Først kom singelen «Jaktprat»/ «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint», og solgte meget bra. Debutalbumet 1001 fnatt ble lansert i september og solgte etter hvert til diamant, og endte opp med en fjerdeplass på VG-lista. Sunde fikk være med på det årets nyttårssending på NRK, med Rolv Wesenlund som programleder, der han fikk synge tre viser.NRK – Og takk for det nye (31.12.1970) Én av sangene var «Skreppa mi er bra, esse» – en låt som endte opp som singel i 1971. Denne fikk en del kritikk og ble til slutt bannlyst i NRK radio, og ble droppet fra den påfølgende LP-en Det året det var så bratt samme år. Dette albumet ble forøvrig en av Sundes største suksesser på 70-tallet, og det satte en foreløpig uslått rekord til å være det norskproduserte albumet som lå lengst på toppen av VG-lista – 16 uker.
Sommeren 1971 ble Sunde hyret inn av Jørg Fr. Ellertsen til å bli med i oppsetningen Sommerens musikalske stjerneshow sammen med Hanne Krogh, Ivar Medaas, Tore Torell og Kjell Vidars orkester. Dette var Sundes første profesjonelle turné, og det skjedde etter han avbrøt utdannelsen sin på Schous tekniske institutt.
Samme året hadde Sunde, sammen med blant andre Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen, deltatt på en vise- og lyrikkfestival i Haugesund. Nilsen hadde spurt de øvrige om de kunne spille gitar for ham siden han hadde brukket armen på sykkeltur i Danmark i forkant av festivalen. Dette skulle ende opp som et lykketreff, siden disse tre fant tonen som en trio på scenen og høstet suksess med to turneer landet rundt på 70-tallet under titlene Det viser seg (1972) og Vi viser oss igjen (1974). Innspillinger fra visefestivalen endte opp i både fjernsynet og på dobbelt-LP-en med samme navn som festivalen. Mot slutten av året dro Sunde til Nashville for å møte Chet Atkins – et av hans største forbilder. I løpet av oppholdet ble Sunde opplært i forskjellige gitarteknikker og finurligheter han har hatt nytte av siden.NRK1 – Øystein Sunde: Med god avstand til bilen bak (26.12.2010)
Etter noen utskiftninger i orkesteret skulle Christiania Fusel & Blaagress i studio for å gi ut langspillplate i 1972. Som varmt hvetebrød i tørt gress het albumet, og ble nominert til Spellemannprisen. På albumet er «Fanitullen» med Einar Mjølsnes på hardingfele inkludert – en slått som skulle bli kjenningsmelodien til radioprogrammet Norsktoppen i en årrekke. Dette var også en av de første gangene en artist eller et band i Norge hadde satt elektrisk gitar og trommer til folkemusikk, noe som blant annet bandet Folque som Sunde produserte skulle følge opp med. En liveversjon av «Mamma vi’kke ha» ble også inkludert, som eneste innspilling med originalbesetningen til bandet på albumet.
1972 var også året der Sunde, sammen med Grethe Kausland, ble introdusert til Dizzie Tunes som hadde behov for en erstatter av Wenche Myhre og Ivar Medaas som støttespillere til gruppen. Samarbeidet endte opp i tre forestillinger på to år – … på scenekanten (1972), … på go'foten (1973) og På go'fot med katta (1973). Det var på disse turneene at Sunde ble opplært av Yngvar Numme i hvordan man skulle te seg på en scene. Sunde var vant til å lete etter plektere og andre ting mellom låtene på viseklubber, og dette fungerte ikke i en stramt regissert forestilling som krevde scenisk disiplin. 1972 gav Sunde forøvrig ut sin første visebok – Viser uten slips.
Etter å ha etablert seg som soloartist i Norge så Sunde seg til Sverige i 1973. Resultatet var en langspillplate med sanger fra de to første albumene i svensk språkdrakt, signert sportskommentatoren Åke Strömmer,Omslaget til LP-en Sunderfundigheter (Philips 6317 012) og Sunde på svensk vokal. Albumet het Sunderfundigheter og ble møtt med svake salgstall.
Samme år skulle Disney lansere filmen Robin Hood, og Sunde ble spurt om å låne stemmen sin til figuren Allan i filmen.NRK1 – Absolutt norsk (20.07.2002) Siden Sunde var tilhenger av den originale stemmeskuespilleren, Roger Miller,NRK1 – Beat for beat (02.02.2001) takket han ja til jobben. Han var også fortellerstemmen i LP-versjonen av filmen.