Fremskrittspartiets landsmøte 1994 ble avholdt fra 15. til 17. april på Bolkesjø Turisthotell i Bolkesjø i Telemark. Landsmøtet ble preget av en opprivende strid mellom partiets liberalistiske og tradisjonalistiske («populistiske») fløy og personstrid rundt partiformann Carl I. Hagen, og fikk på grunn av den harde striden og de etterfølgende utmeldingene tilnavnet «Dolkesjø».

På 1980-tallet hadde Frp programfestet liberalismen som ideologisk forankring. Inn på 1990-tallet gikk imidlertid Carl I. Hagen noe bort fra denne linjen, og uttalte seg blant annet for en strengere innvandringspolitikk og sådde tvil om partiets linje i EØS- og EU-spørsmålet. Hagen åpnet også for å fjerne partiets programfestede skattelettelser, noe som opprørte mange av liberalistene i partiet. Etter det dårlige valgresultatet i stortingsvalget 1993 ble motsetningene åpenbare innad i partiet, og flere av liberalistene var også skeptiske til Hagens lederstil.

Frem mot landsmøtet i 1994 var det stor debatt i partiorganisasjonen om veien videre, med motstridende resolusjonsforslag fra Hagen-fløyen og liberalistene. På selve landsmøtet vant Hagen en klar seier, noe som resulterte i at nestformann Ellen Wibe trakk seg med øyeblikkelig virkning. I etterkant av årsmøtet brøt også fire av ti av Frps stortingsrepresentanter og en rekke andre tillitsvalgte med partiet, og et par måneder etterpå valgte ungdomsorganisasjonen FpU å legge ned seg selv på et ekstraordinært landsmøte.

Mange av de utmeldte liberalistene valgte å organisere seg i FRIdemokratene, som imidlertid ikke kom til å få noen større innflytelse på norsk politikk. FpU ble også straks gjenopprettet i mer lojal form. Landsmøtet regnes likevel som et avgjørende skille i Fremskrittspartiets historie, da Hagen ble sittende med full kontroll over partiet.

Opptakten thumb|FrP-formann Carl I. Hagens skatteutspill i september 1993 bidro til å øke konflikten med partiets liberalistiske fløy, og ble startskuddet til den åpne striden mellom liberalistene og Hagen-fraksjonen.

EU-spørsmålet

På begynnelsen av 1990-tallet var EU-spørsmålet igjen blitt sentralt i norsk politikk, og uenighet om EU hadde blant annet ført til Syse-regjeringens fall. I 1991 sendte Frp-ledelsen EØS-saken rundt på høring i partiorganisasjonen, og medlemmene gikk klart inn for at partiet skulle stemme ja. Samme år fikk liberalistene i partiet vedtatt en EU-vennlig resolusjon, og i februar 1992 gikk Hagen offentlig ut og støttet norsk EU-medlemskap på landsmøtet til Fremskrittspartiets Ungdom. Debatten i partiet fortsatte utover året, men ved landsmøtet 1992 ble det med to tredels flertall vedtatt å støtte norsk medlemskap, samtidig som man skulle arbeide for å få på plass en EØS-avtale.

Hagen hadde på 1992-landsmøtet lovet ro rundt EU-saken, men allerede i mai gikk FpU ut med en kampanje der de brukte layouten på gamle NS-plakater og bilder av Sp-leder Anne Enger Lahnstein, SV-leder Erik Solheim og den ytterliggående innvandringsmotstanderen Arne Myrdal sammen under overskriften «Nasjonal Samling». Mange lokallagsledere i Frp reagerte, og krevde at partiledelsen stoppet kampanjen. Bråket førte til en styrking av de i Fremskrittspartiet som ønsket en nøytral linje i EU-spørsmålet, og Frps utenrikspolitiske talsmann Fridtjof Frank Gundersen ønsket å utsette partiets EU-vedtak. Flere stortingsrepresentanter fra nei-fylker fryktet for stortingsplassen sin og støttet derfor Gundersens initiativ.

Dette førte til at Hagen i stadig mindre grad profilerte Fremskrittspartiet som et ja-parti. Etter danskenes nei til Maastricht-traktaten og Den økonomiske og monetære union økte også nei-siden kraftig på meningsmålingene i Norge, og Hagen ønsket ikke å støte disse potensielle velgerne fra seg. Høsten 1992 tok Gundersen en omkamp om EØS-avtalen med Hagens velsignelse. Gundersen var tilhenger av både EU og EØS, men gikk ut og truet med å stemme avtalen ned dersom den ikke ble lagt ut til folkeavstemning. Dette ville i såfall føre til at det ikke var det nødvendige flertall i Stortinget for å få godkjent EØS-avtalen. Nei-siden i partiet, med John Alvheim i spissen, gikk inn for at stortingsgruppen skulle støtte Gundersen. Liberalistene i partiet protesterte og kalte det et «kupp».

Tor Mikkel Wara påpekte at stortingsgruppen ikke kunne sette til side landsmøtevedtaket om EØS, og kompromisset ble at Gundersen og Wara skulle forfatte hvert sitt notat om saken og sende disse ut på høring i partiorganisasjonen. Samme kveld gikk imidlertid Gundersen ut på Dagsrevyen og hevdet at han hadde stor støtte i stortingsgruppen. En sint Wara tok til motmæle i mediene, noe som ble startskuddet til en offentlig maktkamp mellom de to sidene. Liberalistene hadde imidlertid mobilisert partiapparatet, og høringsrunden endte med at stortingsgruppen måtte følge partiorganisasjonens vilje og holde fast på støtten til EØS. Hagens håndtering av hele EØS-spørsmålet førte til at han ble kraftig kritisert av sitt eget fylkeslag i Oslo på et ekstraordinært fylkesårsmøte, og mye av kritikken kom også fra hans egne støttespillere slik som Sissel Dagslet, Einar Lonstad og Siv Jensen.

Valgkampen i 1993

Striden rundt EU-spørsmålet og partiets liberalistiske arv hadde også gjort at flere av Frps dominerende liberalister fra 1980-tallet var på vei til å trekke seg ut av politikken. Stortingsrepresentantene Tor Mikkel Wara og Petter Bjørheim hadde på nyåret 1993 kunngjort at de ikke søkte gjenvalg, og også Pål Atle Skjervengen var på vei ut. Jan Erik Fåne søkte gjenvalg, men nominasjonsmøtet i Akershus FrP valgte likevel å sette tradisjonalisten Fridtjof Frank Gundersen på førsteplass. Fåne ble tilbudt andreplassen på listen, men valgte å takke nei. Åtte måneder senere viste det seg at andreplassen likevel hadde ført til stortingsplass for Fåne.

I valgkampen før stortingsvalget 1993 uttalte Hagen at han gikk imot lettelser i inntektsskatten til neste års statsbudsjett. Utspillet brøt med partiets vedtatte politiske plattform, men Hagen beklaget ikke at han lot være å informere partiorganene på forhånd. «Dersom alle politikere skal klarere alt i partiorganisasjonen, blir det helt umulig å knekke noen hjertesaker. Jeg måtte ta et selvstendig initiativ», uttalte Hagen til VG, og møtte sterk kritikk fra partiets tidligere skattepolitiske talsmann Steinar Maribo og fra nestformann Ellen Wibe. Partiorganisasjonen var ikke orientert om utspillet, og en uforberedt Lars Erik Grønntun møtte til skoledebatt mot Per-Kristian Foss uten å vite hva han skulle svare på spørsmål om partiets skattepolitikk. I Oslo Frps valgbod på Karl Johan ble Sverre Frich jr. spurt om hva som egentlig var partiets syn på skatter. «Mener du nå eller klokken fire i morgen?» svarte Frich.

Skattepolitikken holdt liberalister, konservative og populister i partiet sammen, og skatteutspillet ble i ettertid sett på som startskuddet til den åpne striden mellom liberalistene og Hagen-fraksjonen. I stortingsvalget samme høst fikk FrP 6,3 prosent og 10 mandater, en nedgang på 12 mandater fra perioden før. Etter valget bestemte Hagen seg for å endre politisk fokus, og gikk bort fra å snakke om skatt til fordel for heller å fokusere på «lov og orden» og eldreomsorg. I partiavisen Fremskritt skrev han den 25. september at partiet måtte nedprioritere «forsøkene på å holde en akademisk, ideologisk høy profil for å vinne velgere i den lille gruppen høyt utdannede og velstående personer i Oslo Vest» – Hagen mente partiet nå måtte begynne å appellere til tømmerhuggere og transportarbeidere.

+FrPs stortingsgruppe etter 1993-valgetNavnFylkeNavnFylkeFast plassFridtjof Frank Gundersen Akershus Stephen Bråthen1 AkershusRoy N. Wetterstad1 Buskerud Hans J. Røsjorde HordalandCarl I. Hagen Oslo Ellen Chr. Christiansen1 OsloJan Simonsen Rogaland John Alvheim TelemarkOscar D. Hillgaar1 Vestfold Øystein Hedstrøm ØstfoldVaraplassBente Bjørnstad Akershus Geir Thoresen1 BuskerudInger-Marie Ytterhorn Hordaland Arve Lønnum jr. OsloØyvind Vaksdal Rogaland Terje Ottar TelemarkErik Andersen Vestfold Jon Jæger Gåsvatn Østfold

1 = Forlot Fremskrittspartiet etter landsmøtet i 1994

1994

Fra 15. januar til 6. april avholdt fylkeslagene i partiet årsmøtene sine. Disse valgte delegater til det kommende landsmøtet. Hagen var etterhvert kommet på kant med flere partifeller og fylkeslag, og deler av sentralstyret var skeptiske til Hagens utspill og sterke rolle i partiet. Dessuten hadde ungdomsorganisasjonen FpU også kommet i konflikt med Hagen, og FpU-formann Lars Erik Grønntun måtte overtales av andre i partiet til å ta gjenvalg etter det han opplevde som «anklager og skittkasting». Før landsmøtet foreslo Grønntun en «fredskonferanse» der Frps og FpUs topptillitsvalgte møtes, noe han mente kunne «bidra til å samle partiet og unngå ethvert tilløp til splittelse».

Den 3. januar la Hagen frem et tipunktsforslag til partiets handlingsprogram som fylkesårsmøtene skulle ta stilling til. Den 7. januar kom imidlertid Wibe med sitt eget resolusjonsforslag sammen med stortingsrepresentantene Oscar D. Hillgaar og Ellen Chr. Christiansen og fylkesformannen i Buskerud Geir Thoresen. I resolusjonsforslaget gav forslagsstillerne uttrykk for at «Frps største problem er dårlig organisasjonskultur og mangel på kommunikasjon», og at «større programendringer og profil bare skal skje etter en grundig debatt og vedtak på landsmøtet, ikke gjennom soloutspill fra partiets ledende tillitsmenn».

I et intervju til NTB sammenlignet Wibe partiet med en «karismatisk bevegelse», og gikk inn for større makt til sentralstyret «slik at partiet står fram som et demokratisk parti». Selv om Wibe ikke var på valg i 1994 varslet Øystein Hedstrøm et mistillitsforslag mot nestformannen, mens Wibe på sin side uttalte til Aftenposten at hun ville «kjempe med nebb og klør for å beholde sin posisjon» og at hun talte for «samling og atter samling». Et par måneder før landsmøtet ble også Wibes ektemann Odd Magnar Brubæk trukket inn i maktkampen, da Hagen avsatte ham som gruppesekretær for Frps stortingsgruppe.

Nominasjonsmøtene

I helgen 4.–6. februar ble det avholdt årsmøter i elleve fylkeslag, og i tillegg til Hagens eget partilag i Oslo holdt Buskerud, Finnmark, Telemark, Vest-Agder, Hordaland, Nordland, Østfold, Troms, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal nominasjonsmøtene sine. Formannen i Oslo Fremskrittsparti, Peter N. Myhre, hadde med fylkesstyret i ryggen innstilt på at Hagens resolusjonstekst ikke ble vedtatt. Generalsekretær Hans Andreas Limi mente det knyttet seg størst spenning til årsmøtene i Oslo, Buskerud og til dels Finnmark, mens han ventet at Hagen ville vinne gehør for synet sitt i Telemark, Vest-Agder, Hordaland, Nordland, Østfold, Troms, Nord-Trøndelag og sannsynligvis i Møre og Romsdal. Den 7. februar meddelte Hagen valgkomiteen at han ville fortsette både som partiformann og parlamentarisk leder, samtidig som han på visse vilkår også kunne tenke seg å fortsette som FrP-politiker om partiet skulle få en ny formann.

FrPs landsstyre kom sammen den 19. februar i Bolkesjø. Med 24 mot 11 stemmer vedtok landsstyret å legge debatten om partiets profil og verdivalg bak seg, og at saken ikke skulle diskuteres på landsmøtet senere på våren. Nestformann Ellen Wibe tilhørte mindretallet, men erklærte seg enig i intensjonen om å unngå behandling av partiprofilen på landsmøtet.

15 fylkespartier (inkludert Oslo) hadde vedtatt det landsstyret anså som relativt sammenfattende uttalelser om FrPs profil, linje og verdivalg, og landsstyret mente derfor at et klart representativt flertall sluttet opp om hovedlinjene i Hagens resolusjon. Likevel hadde Wibe oppnådd støtte fra en tredel av årsmøtedelegatene etter at det siste fylkesårsmøtet i partiet var over. Like før landsmøtet uttalte Hagen at det verste av uroen i partiet nå var over, men la også til at «vi aldri kan vite hva som vil skje på et landsmøte i FrP».

Frem mot landsmøtet