Æthelbald (også stavet Ethelbald, eller Aethelbald)Stavingen «Æthelbald» benytter det angelsaksiske alfabet og kan således betraktes som den mest autentiske, men navnet har blitt tidvis blitt modernisert i sekundære kilder «Ethelbald» eller «Aethelbald». (død 757) var konge av Mercia fra 716 til 757 i hva som i dag er området Midlands i England. I løpet av hans lange regime ble Mercia det dominerende kongedømmet til angelsakserne, og gjenvant posisjonen av tidligere status som det hadde hatt i løpet av 600-tallet under de sterke kongene Penda og Wulfhere av Mercia. Kongedømmets dominans av England fortsatte fram til slutten av 700-tallet; Offa, sønnesønn av Æthelbalds fetter Eanwulf, styrte for ytterligere 39 år, og startet kort tid etter at Æthelbald ble myrdet.
Æthelbald kom tronen da hans fetter, kong Ceolred, var død. Både Wessex og Kent hadde vært styrt av sterke konger på denne tiden, men innenfor femten år skrev den samtidige historieskriveren Beda at Æthelbald styrte over hele England sør for elven Humber. Den angelsaksiske krønike lister ikke Æthelbald som en bretwalda (hersker over Britannia), skjønt det er antatt å være grunnet Krønikens østsaksiske opprinnelse.
Den hellige Bonifatius skrev til Æthelbald en gang rundt år 745, irettesatte ham for ulike lastefulle religionsløse handlinger. Det påfølgende kirkemøtet i Clovesho i 747, og et charter som Æthelbald utstedte ved Gumley i 749 — som frigjorde kirken for en del av dens forpliktelser — kan ha vært et svar på Bonifatius' brev. Æthelbald ble drept i 757 av sine egne livvakter. Han ble kortvarig etterfulgt av Beornrad, som det ellers er lite kjent om, men innenfor et år hadde Offa erobret tronen.
Tidlig liv og trontiltredelse thumb|right|Kongedømmene i England på slutten av 600-tallet da Æthelbald ble født. Æthelbald slektet selv fra Mercias kongelige familie, men hans far Alweo var aldri konge. Æthelbalds bestefar var Eowa, som kan ha delt tronen for en tid med sin bror, Penda av Mercia. Den angelsaksiske krønike nevner ikke Eowa, skjønt den daterte Pendas styre som tretti år fra 625 til 656 da Penda ble drept i slaget ved Winwaed. Imidlertid nevner to senere kilder Eowa som konge: Historia Brittonum og Annales Cambriae. Sistnevnte er kilden for Eowas død i 644 i slaget ved Maserfield hvor Penda beseiret Oswald av Northumbria. Detaljer om Pendas styre er sparsommelige, og det er kun spekulasjon om Eowa var en underkonge som ga sin lydighet til Penda, og om Eowa og Penda isteden hadde delt Mercia mellom seg. Om det siste var tilfelle er det mest sannsynlig at Eowa styrte den nordlige delen av Merica da Pendas sønn Peada ble senere etablert som konge av sørlige Mercia av Oswiu av Northumbria som hadde beseiret Mercias hær og drept Penda i 656. Det er faktisk også mulig at Eowa kjempet imot Penda ved Maserfield.Kirby: Earliest English Kings, s. 91.
I løpet av Æthelbalds var det Pendas slekt som hersket over Mercia; Ceolred og derfor en tremenning av Æthelbald, var konge av Mercia fra 709 til 716.Se genealogi i figur 8 av appendiks, i Kirby: Earliest English Kings, s. 227. En tidlig kilde, Felix' Livet til sankt Guthlac, avslører at det var Ceolred som drev Æthelbald i landflyktighet.Kirby: Earliest English Kings, s. 129. Guthlac var en adelsmann fra Mercia som oppga livet som kriger for først å bli en munk ved Repton og deretter en eremitt som levde i gravhøyde ved Crowland.Campbell: The Anglo-Saxons, s. 82. Guthlac var sympatisk til Æthelbalds sak, kanskje på grunn av at Ceolred var i strid med klostrene.Stenton: Anglo-Saxon England, s. 203–205. Andre besøkende hos Guthlac inkluderte biskop Haedde av Lichfield, en innflytelsesrik mercianer, og det kan være at Guthlac' støtte var politisk nyttig for Æthelbald til å ta tronen. Etter at Guthlac var død hadde Æthelbald en drøm hvor Guthlac spådde ham en stor framtid, og Æthelbald belønnet senere Guthlac med en helligdom da han ble konge.Campbell, The Anglo-Saxons, s. 94.
Da Ceolred døde i anfall ved mektig gestebud,Whitelock, Dorothy (1968): English Historical Documents: Vol. 1 c500–1042. Oxford University Press. ss. 755. kom Æthelbald tilbake til Mercia og ble kongedømmets hersker. Det er en mulighet at en konge ved navn Ceolwald, kanskje en bror av Ceolred, styrte for en kort stund etter Ceolreds død og til Æthelbald grep makten.Yorke, Barbara (1990): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. Seaby. ss. 111. ISBN 1-85264-027-8. Med Æthelbalds trontiltredelse ble Pendas slekt avsluttet; Æthelbalds styre ble fulgt, etter et kort opphold, av Offa, en annen etterkommer av Eowa.
Mercias overherredømme thumb|Reptonsteinen som muligens avbilder Æthelbald. Æthelbalds styre markerte en tilbakevending til Mercias maktposisjon. Den skulle komme til å vare til slutten av 700-tallet.Hunter Blair: Roman Britain, s. 168. Med unntaket av det korte styret til Beornrad, som etterfulgte Æthelbald for mindre enn et år, ble Mercia styrt i åtti år av to av de mest mektige angelsaksiske kongene, Æthelbald og Offa.Disse lange regimene var uvanlige ved disse tider. Til sammenligning var det i samme periode elleve konger som hersket i Northumbria, og mange av dem døde en brutal død.Hunter Blair: An Introduction, s. 755.
Ved 731 hadde Æthelbald alle engelskmenn sør for elven Humber under sitt overherredømme, i henhold til Beda.Bede, s. 324, oversatt av Leo Sherley-Price. Det er få direkte bevis på forholdet mellom Æthelbald og de kongene som var avhengig av ham. Generelt var en konge som underlagt en overherre som Æthelbald fortsatt å regne som en konge, men ville ha sin uavhengighet innskrenket i en del tilfeller.I norsk tradisjon er det vanlig å betegne en konge som er underlagt en overherre som en «småkonge» slik at tittelen er beskrivende. Chartere er en viktig kilde for bevis på dette forhold. Charter var skriftlige dokumenter som skjenket landområder til tilhengere eller kirkemenn, og ble bevitnet av kongen som hadde makt til å bevilge land.Hunter Blair: Roman Britain, ss. 14–15.Campbell: The Anglo-Saxons, ss. 95-98. Et charter som ga land i området til en av småkongene kunne nedtegne navnene på både småkongene og overherren. En slik vitneliste kan eksempelvis bli sett i Ismere Diploma. Titlene gitt til disse kongene i disse dokumentene kan også være avslørende: en konge kunne ble beskrevet som en «subregulus», det vil si en «underkonge».For en redegjørelse av progresjonen fra Offas overherredømme av Hwicce til undertrykkelsen av dennes kongeslekt, og påfølgende innlemmelse av dette kongedømmet inn i Mercia, se Campbell, The Anglo-Saxons, s. 123.
Det har blitt bevart tilstrekkelig med informasjon for antyde progresjonen av Æthelbalds innflytelse over to av de sørlige kongedømmene, Wessex og Kent. Ved begynnelsen av Æthelbalds styre ble både Wessex som Kent styrt av sterke konger, henholdsvis Ine og Wihtred. Wihtred av Kent døde i 725, og Ine av Wessex, en av de mest bemerkelsesverdige herskerne i sin tid, abdisert i 726 for å reise på pilegrim til Roma. I henhold til Den angelsaksiske krønike kjempet Ines etterfølger, Æthelheard, mot en ealdorman ved navn Oswald, og som Krøniken har gitt en ætt som viste nedstamming fra Ceawlin, en av de tidlige kongene av Wessex.Swanton: The Anglo-Saxon Chronicle, s. 42–43. Aethelheard lyktes til slutt i denne kampen for tronen, og det er påfølgende indikasjoner at han hersket underlagt Mercias autoritet. Av den grunn kan det være at Æthelbald bidro til å etablere både Aethelheard og hans bror, Cuthred, som etterfulgte Aethelheard i 739.Kirby: Earliest English Kings, s. 133. Det er også bevis på sørsaksisk område ble løsrevet fra vestsaksisk dominans tidlig på 720-tallet, og dette kan være en indikasjon på Æthelbalds økende innflytelse i området, skjønt det er mulig at det heller var innflytelse fra Kent framfor Mercia som svekket vestsaksisk kontroll.Kirby, Earliest English Kings, s. 131.
For Kent er det bevis «cartulary», diplom, fra Kent som viste at Æthelbald var beskytter av kirker i Kent.Campbell: The Anglo-Saxons, s. 95. Det er imidlertid ingen bevis i charter som viste at Æthelbald tildelte jordområder i Kent, og charter tilhørende Aethelberht og Eadberht, begge konger av Kent, har blitt bevart som viser at de skjenket jord uten at Æthelbald var nevnt.Kirby: Earliest English Kings, s. 132. Det kan være at charter som viste Æthelbalds overherredømme rett og slett ikke har overlevd, men resultatet er at det ikke finnes direkte bevis på utstrekningen av Æthelbalds innflytelse i Kent.
Mindre er kjent om hendelsene i Essex, men det var på omtrent denne tiden at London ble knyttet til kongedømmet Mercia framfor det til Essex. Tre av Æthelbalds forgjengere, — Æthelred, Coenred, og Ceolred, — hadde hver bekreftet i et østsaksisk charter som ga Twickenham til Waldhere, biskopen av London. Fra charter i Kent er det kjent at Æthelbald kontrollerte London, og fra Æthelbalds tid og framover synes det som om overgangen til Mercias kontroll over den kommende storbyen ble fullført; et tidlig charter til Offa ga land i nærheten av Harrow som ikke inkluderte kongen av Essex på vitnelisten. For sørsakserne er det svært få bevis i charter, men mangelen på bevis skal ikke skygge for det faktum at Beda, som var en samtidig skribent, oppsummerte situasjonen i England i 731 ved å liste biskopene i sørlige England, og la til at «alle disse provinsene, sammen med andre sør for elven Humber og deres konger, er underlagt til Æthelbald, mercianernes konge.»
Det er bevis på at Æthelbald måtte gå til krig for å hevde sitt overherredømme. I 733 gikk Æthelbald til angrep på Wessex og erobret det kongelige herregodset ved Somerton. Den angelsaksiske krønike forteller også hvordan Cuthred etterfulgte Æthelheard til tronen i Wessex i 740, han gikk «modig til krig mot Æthelbald, konge av Mercia».Swanton: The Anglo-Saxon Chronicle, ss 44–45. Tre år senere er Cuthred og Æthelbald beskrevet da de drev krig mot walisere. Dette kan ha vært en plikt som ble lagt på Cuthred av Mercia; tidligere konger hadde på lignende vis støttet Penda og Wulfhere, to tidligere sterke konger i Mercia på 600-tallet. I 752 var Æthelbald og Cuthred igjen på motsatt side av konflikten, og i henhold til en versjon av manuskriptet gikk Cuthred til kamp mot Æthelbald ved «Burford».Swanton: The Anglo-Saxon Chronicle, s. 46–47. Æthelbald synes å ha gjenopprettet sin autoritet over vestsakserne på den tiden ved sin død ettersom en senere vestsaksisk konge, Cynewulf, er nedtegnet som vitne ved et charter fra Æthelbald fra helt i begynnelsen av hans styre i 757.
I 740 ble en krig mellom piktere og nurthumbrianere rapportert. Æthelbald, som kan ha vært en alliert med Óengus, konge av pikterne, dro fordel av Eadberhts fravær fra Northumbria til å herje i dennes land, og Æthelbald brente kanskje York.Anderson, Scottish Annals, s. 55–56.
Titler og bretwaldaskap thumb|Ismere Diploma, et charter fra kong Æthelbald til ealdorman Cyneberht i 736.